Preikestolen Gamers
Norges mest aktive brettspillklubb på nett!
Egizia – ganske enkelt genialt
3 spillere igjen i PG – begynner å bli en vane, og Afro og Peter stilte trofast opp. Hva skulle menyen inneholde? Egizia med den nye utgaven shifting sand fristet. En kjapp regelrepitisjon og vipps så var vi i gang.
Her skal vi alle seile ned Nilen og hente fordelskort eller og oppgradere arbeiderne våre på vei ned til deltaet. Underveis kan en også seile innom og bygge pyramider, søyler og obelisker m.m. Men kun 2 av 3 kunne få plass i disse havnene og dermed var stemningen satt! I tillegg kunne en få oppdragskort i siste havn, som kunne gi godt med seierspoeng på slutten om en hadde oppfylt kravene på kortet.
Shifting sand har moderert kortene i forhold til originalen så det er ikke så lukrativt lengre å gå innom her, noe som gjør spillet ennå bedre. Så til slutt skal en få stein og betale mat for arbeiderne sine – sistnevnte kan være litt slemt for en kan justere om det blir et frodig år eller tørke. Peter og Afro begynte med en gang å bygge søyler og obelisken, mens Sveinmain satset på pyramiden og faraokortene på neste stopp(kunne gi maks 30 poeng).
Sveinmain fikk også hentet en god del oppdragskort, men hadde han klart å oppfylt dem? Peter og Afro fikk makset sitt kornkammer som gav med søylefordelen gode ekstrapoeng hver gang de gikk til topps på skalaen. På slutten klarte de dette relativt ofte og poengene rant inn før spillet til slutt var over.
Sveinmains faraokort gav ikke full pott, og Peter klarte å utligne litt av forspranget her. Han fikk også gode pyramidepoeng og mest innflytelse i pyramiden. Så alltid like moro i slike spill – oppdragskortene. Ett og ett ble snudd av de forskjellige spillerne. Afro ledet før innspurten, men Sveinmain og Peter klarte så vidt å ta inn forspranget, og Peter vant hele greia med 5 poeng foran Sveinmain med Afro 3 poeng bak.
Egizia shifting sand er mye bedre og balansert enn originalen som var godt likt i PG(unntatt av Sveinmain). Men med denne oppgraderingen må til og med farao snu seg i graven av beundring. 9 av 10 på skalaen.
Som en avslutter fant Sveinmain frem Knizias ganske enkelt Genialt – Ingenious som engelsk tittel. I dette abstrakte spillet skal alle sette ut en brikke i en farge og score så mange i fargene på brikken i rekke denne brikken grenser til.
Alle rykker frem litt ulikt i de forskjellige fargene, men siden det er Reiner Knizia som har laget spillet så er det selvsagt den fargen du har minst av som er det tellende på poengskalaen. Da gjelder det å bygge de fargene de andre trenger inne slik at de må jobbe hardt for å få poeng. Sveinmain klarte dette litt sent i spillet og klarte med dette å ødelegge seiersplanene til Afro og Peter. Han kunne dermed bli helt Ingenious, mens ingen ble dummy, da både Peter og Afro hadde alle brikkene på de samme poengsummene, dog i forskjellige farger. Dermed kom de helt likt – noe som sjelden skjer i dette spillet.
Genialt – en helt grei avslutter som ble another 7 på skalaen. En meget hyggelig kveld var over – en uke eller 3 til neste gang, alt etter lover, regler og høytider.
Kampstjerne galaktisk
Noen begrep og navn er bare mye kulere på engelsk enn på norsk. Battlestar Galactica er et kampskip blant stjernene hvis navn er Galactica. Kanskje verdens beste science fiction tv-serie (2003-versjonen ikke 70-talls versjonen).
Brettspillet er elsket (eller hatet, spørs hvem i PG du spør, mens boardgamegeek har det meget høyt på listen over gode spill), men i senere tid har det kommet en utgave hvor man flytter på miniatyrer av de mindre romskipene som skyter på hverandre. Battlestar Galactica – Starship Battles, fra Ares Games.
Miniatyrspillet kan fort minne om Star Wars: X-Wing, og det er ikke uten grunn, siden BSG er basert på Wings of War, som X-Wing også er basert på.
Vi spilte grunnreglene og hadde tre skip hver. En navngitt pilot satt i hvert skip og hadde med seg et talent-kort i tillegg. Vi spilte selvsagt også med kinetisk energi-reglene.
Det er veldig kult med kinetisk energi. Skipet har en hastighet på X, kan rotere seg og skyte en annen retning, mens skipet fortsetter i samme bane fortsatt i hastighet X. Skipet kan rotere ytterligere, eller tråkke på gassen og endre bane fullstendig.
Manøvreringen er mye mer finurlig enn i X-Wing og har rom for mye taktikkeri. I tillegg kan man innføre en tredje dimensjon i dette ellers 2D-spillet for enda mer taktisk flyving.
Takras var Cylon, og fikk tidlig inn treff på Afros skip. Ved hjelp av FTL-hopping, kunne Takras posisjonere seg bedre på kort tid, og komme i bakhold.
Mens Afro bare fikk inn et par treff, var treffene så gode at Takras sine piloter begynte å slite.
Apollo og Sharon var blant de menneskelige pilotene, mens SCAR var på Cylon-siden med to andre AI-er.
Det virket urettferdig at Cylons hadde FTL og menneskene ikke, men det kom fort til dage at menneskenes skip var mye mer manøvrerbar og kunne bruke det som fordel i kamp.
Det ble noen forglemmelser av regler på Afro sitt lag, og han måtte ta skade hver gang det skjedde. Om litt eksploderte det fleste skipet, kort etterfulgt av det andre.
Afro ga seg ikke uten kamp og skulle ta med seg minst ett av Cylon-skipene. Og etter litt dårlige treff fra Takras, klarte Afro å treffe godt og skjøt bort et skip.
BSG Starship Battles har en god del mer komplekse regler enn X-Wing, men det er også mer interessant i form av realisme og valgmuligheter. Et fint spill som fristet til gjentakelse.
worlds greatest western Trailgame
Great Western Trail(GWT) – et av verdens kjekkeste og kanskje ikke vakreste spill, men vakkert nok.
Sveinmain og Peter hadde lenge lengtet etter å spille dette igjen og Afro var ikke beskjeden. Etter introen var han litt svett i hjernen, da det er litt regler i dette spillet. Men han kom kjapt inn i det, heldigvis. I GWT er vi alle cowboyer som skal drive kveg opp til Kansas. På veien skal vi selge kyr, flytte tog, kjøpe bygninger og mannskap til å klare alt dette. Jo flere cowboyer jo billigere og lettere blir kvegdriften. Jo flere bygningsarbeidere eller ingeniører, lettere å få toget til å gå og kjøpe gode bygninger – kort fortalt. I Kansas skal en ha flest mulig forskjellige kvegsorter, jo lengre vest kommer en. Er en riktig god og får 18 poeng på forskjellsskalaen så kommer en helt til San Fransisco og scorer 9 poeng. Er en uheldig og får veldig like kyr, så blir det penger og minuspoeng.
Penger er mangelvare i spillet, og det gikk sport i å sette opp «bomstasjoner» for de andre spillerne. Dvs. de som kjører forbi tomta di må betale en penge eller 2 til eieren. Peter var ekspert på dette, og sanket inn penger, men da han skulle besøke Afro eller Sveinmain så var Peter blakk og kunne passere vederlagsfritt. Sveinmain satset på tog, Peter på Cowboyer og Afro på litt av hvert. Sveinmain klarte å komme seg foran Peter på de første stasjonene og fikk de viktige fordelsbrikkene som måtte byttes i dyrt kjøpte fagfolk.
Likevel fikk han en god flyt på grunn av dette. Peter prøvde så godt han kunne og sabotere dette, i tillegg fikk han levert «kvalitet» på flokken sin når han ankom Kansas og kunne få markørene sine opp på skalaen mot San Fransisco samt cashe inn en del penger. Penger kjøper en «fagfolk» for og Peter var den eneste som fikk poeng på sitt brett for fagfolkene sine.
Sveinmain hadde sjanse til å avslutte spillet, men håpet å rekke et par runder til. Peter ville det annerledes og ordnet det slik at Sveinmain fikk 2 poengsmarkøren, mens han selv kunne cashe inn 10-15 poeng i siste 2 runder. Dermed ble det litt spenning under opptellingen. Afro endte på 42 poeng, Peter på 72 mens Sveinmain tok seieren denne gangen med 85 poeng. Men mest poeng fikk selve spillet:
Meget høy score på et meget godt spill. Så synd forlaget skal ødelegge verdens vakreste brettspillcover med noen tegninger av søte cowboyer som rir inn i soloppgangen i Nevada en plass i tegneserieland. Skikkelige cowboyspill krever et tøffe originale gutter:
handel i bagbuildingens mekka – Orleans
Orleans – det spillet som for meg oppdaget gleden med bagbuilding. Dvs du begynner med et par brikker i posen, bruker disse til å kjøpe nye og har til slutt godteposen full av alskens rariteter. Slik er Orleans bygdt opp. Spillet som er elsket av en del spillere i Preikestolen gamers skulle denne mandagen introduseres for noe nytt – handel.
Utvidelsen Handel og Intrige hadde blitt kjøpt inn og nye hendelsekort og et par utviklingskort var lagt til spillet, sammen med nytt brett når en skal sende brikkene sine ut i verden(for å lette baggen litt for brikker). Robert hadde satt seg inn i reglene, Sveinmain var en erfaren ringrev, mens Afro var førstereisgutt. Etter en god regelforklaring var vi alle i gang. Som vanlig var det kamp om de grå og røde brikkene riddere og universitetsutdannede.
Munkene var også populære da de er jokre. Alt om puttes i baggen skal på et skjema alle har brukes til å få visse fordeler, og muligheter til å kjøpe flere brikker. Det er mulig at det går tomt, så en må hele veien følge med på hva de andre foretar seg. En må også sende handelsmannen ut på oppdagelsesferd og i Tradeutgaven er dette ekstra fordelaktig da en kan klare oppdrag samtidig samle inn litt varer underveis som gir poeng. Sveinmain dro raskt på reisefot og bygde handelsstasjoner som kan gi opptil 6 seierspoeng pr. stasjon på slutten. Afro satset på tannhjul som gir gratis handlinger, mens Robert satset på litt av hvert.
Afro kom sent i gang og Sveinmain ledet stort, men så fikk afro i gang motoren sin. Han fikk en 4-5 handlinger hver runde, mens Sveinmain og Robert fikk 2-3. Til slutt hadde Afro like mange handelsstasjoner som Sveinmain bare på noen få runder. Spillet sluttet og de lå likt både på det og byggmestre som de begge skulle få 5 poeng hver for. Så var det oppdragskort som er nytt i Tradeutgaven i byer de hadde vekslet varer i. Afro slo Sveinmain der og han hadde også de mest verdifulle varene, og tok en fortjent seier i Orleans denne mandagen. 1. Afro 142p, 2. Sveinmain 119p, 3. Robert 83p.
Orleans var igjen et fantastisk godt spill. Litt lang spilletid(ca 3 timer) men likevel gikk tiden fort da alle gjør handlingene sine på likt. 8/10 på skalaen fra samtlige! Beste Bagbuildingspill i PG sin kolleksjon(et par hoder foran Quacks!)
Før Robert ankom rakk Afro og Sveinmain en runde Ninja vs Ninja – forløperen og 2 playerutgaven til det Pirates vs pirates. Flott grafikk på dette spillet. Terningflaks og kort spilletid til tross, spillet gav vel aldri de helt store vibbene til hverken Afro eller Sveinmain. Begge klarte å komme seg inn og ut av motstanderens bo 2 ganger hver, men Sveinmain kom litt lengre enn Afro og tok seieren med et helt poeng. 5/10 i snitt på scoren av dette spillet. Altså helt OK hverken mer eller mindre.
Heaven and ale x2
Sveinmain hadde fått tak i Heaven and Ale og inviterte over Peter og Afro for å teste ut dette spillet fra 2017 av sin favorittdesigner Kiesling som også laget Azul og Riverboat samme år.
I heaven and ale skal en flytte sin mann så langt en vil rundt et brett. En kan flytte forover, men ikke bakover. Underveis kan en ta med seg jordbruksbrikker, kjøpe munker, hente scoringsbrikker eller lande på felt for bonusbrikker.
Alle har sitt eget brett(landbruksområde)Landbruksbrikkene en henter kan en enten legge på solsiden på brettet til dobbel pris, eller på skyggesiden på sitt brett. På solsiden gir brikkene seierspoeng, og på skyggesiden penger enkelt forklart. Penger ble fort mangelvare i spillet, og satset en for mye på solsiden tidlig i spillet så ville det gå deg ondt senere i spillet og du satt igjen med mange penger til slutt. Så litt balansering var ikke dumt. Munker gir også poeng og penger alt etter hvilke brikker de ligger ved siden av.
Scoringsbrikkene kan hver spiller ha maks 10 av da de har 10 områder de kan score, så er det hvor lenge en skal vente før en scorer. Skal jeg score de hvite områdene nå, eller skal jeg hente et par til før jeg casher inn? Mange harde valg underveis, gjorde dette meget interessant. Bonusfeltet tok vi alle en tur innom rett før slutt og tok med så mange poeng der som mulig, alt etter hvor flinke vi hadde vært underveis.
Sveinmain tok en knusende seier i første gjennomspilling, da han fikk 40 poeng og Peter og Afro endte med 10 og 16 poeng hver. I andre runde derimot så hadde de skjønt det. Sveinmain fikk en mye hardere kamp om godbitene på brettet, og flyttingen ble mye mer taktisk. Afro og Peter fulgte hverandre som skygger, mens Sveinmain fikk hverken penger eller poeng. Til slutt satt han igjen med kun 12 poeng på den finurlige poengtelleskalaen som spillet har. Peter hadde konsentrert seg om bonusbrikker og fikk såpass mange før slutt at han vant med 34 poeng foran Afro på 30.
Selv med varierende score på de 2 rundene likte alle spillet kjempegodt og gav det 8 og 9 av 10 på skalaen. Spilletiden var også veldig god, på drøye timen når vi kunne reglene. Et kjekt spill med mange interessante valg og mye interaksjon. Tror spillet er perfekt med 3 spillere for da blir det nesten ingen dødtid.
Som en avslutter tok vi 2 runder Pirates vs pirates. Her skal alle enten få gullmynten eller 2 av de 3 sølvmyntene hjem til sin båt uten å bli drept av de andre spillernes pirater. Ble litt kjedeligere denne gangen da en spiller hentet gullmynten, en 2 sølvmynter og sistemann måtte prøve å ødelegge for han med gullmynten men ikke klarte det. Dette skjedde begge gangene, så dramaturgien ble ikke så intens, selv om 2 av 3 likte spillet knallgodt likevel 6 av 10 og 9 av 10×2 i score.
Nok en kjekk kveld var over – håper på ny samling neste mandag om ikke Coronareglene sier noe annet…
Dune: Bunny Imperium
Krydderet må flyte. Plott som lever i plott som lever i plott. Sulten på ekstra smak i maten er Sveinmain, Afro og Peter. Dune: Imperium var det store nye spillet som fikk mye blest, ikke bare med filmen (som ennå ikke har kommet), men også fordi mange anmeldere roser det opp.
Med skepsis til sci-fi tematikken hopper Sveinmain nølende etter, med et lite håp om at det kom en femte spiller, så vi måtte spille noe annet. Den gang ei. Paulmain Atreides satt seg ned til den ferdig dekkede hovedretten.
Peter og Afro var dog mer optimistiske men kjenner også til kildematerialet. Reglene ble forklart og vi var klare til å begynne, med viten om at flere regler kunne dukke opp underveis, bare vi kom i gang.
Det ble fort tydelig hvem som hadde kontroll her. Sveinmain fikk 2 poeng mens resten hadde 0. Han var også eneste med den 3. arbeideren, og det i runde 2! Penger er fint å ha. Worker placement? Skaff deg flere arbeidere.
Peter var tidlig å ofre soldater i kamp, men Sveinmain ville vinne kampene enda mer og ofret således enda mer.
Kwisatz Haderach-kortet som gir en gratis arbeidsplassering kom frem og Takras siklet over det. Han kunne kjøpe det, men var ikke villig til å ofre en arbeiderhandling. Dermed kjøpte Peter det sporenstreks etterpå til Takras’ overraskelse.
Sveinmain og Afro hadde best kontroll over poengene og lå på 5 og 6 poeng, mens Peter og Takras slet med å komme forbi 1-tallet. En viktig kamp var tilstede, og det var hele to poeng å tjene, hvor verken Afro eller Sveinmain hadde noen tilstedeværelse.
Takras sendte inn hele 7 tropper og tenkte seieren var god, men Peter med sine 3 tropper, kom langt forbi ved hjelp av Reveal-fasen og en drøss med sverd på sine Joker Nord-kort, som Sveinmain kaller dem. Peter var startspiller, og slo til med enda et kort som tok ham 1 kampstyrke foran Takras. Takras på sin side spilte et kort som ga ham 2 kampstyrker og tok dermed seieren denne kampen. Spennende utvikling for Afro og Sveinmain som kunne godte seg over ressursbruken de ikke var med i.
En senere kamp var alle med i ringen, og Sveinmain var på 8 poeng. Kampen ville gi et seierspoeng og hvis det ble Sveinmain, var seierherren klar. 8 på Afro og Peter, 6 på Sveinmain og Takras. Og Sveinmain sikret seg et seierspoeng ved hjelp av innflytelse og kom til 9. Nå var det svært nært en avslutning. Men Joker Nord-Takras byttet ut en av Sveinmains soldater med hans egne, og sendte Sveinmain til bare 4 og Takras til 8.
Skuffelsen var enorm for Sveinmain, med stor jubel fra resten. Deretter dro Takras en Joker-Nord-manøver og trakk seg fra kampen med sine krigere. Sveinmain ga ikke opp, men klarte ikke seire over Afros hemmelige Joker Nord-kort.
Det ble en spennende avslutning mellom Afro og Sveinmain, da Afro kjøpte seg poeng her og der på mange måter. Takras og Peter slåss om sisteplassen, men en Highliner-handling fra Takras sikret ham en tredjeplass.
- Sveinmain «Paul Atreides» 10
- Afro «Helena Richese» 9
- Takras «Baron Vladimir Harkonnen» 6
- Peter «Earl Memnon Thorvald» 4
Dune overrasket positivt for Sveinmain og var en kjekk opplevelse denne kvelden.
Så nær seiersstreken og uten seier, takket Afro for seg. Resten av oss var klar for litt multiplikasjon. Kaniner, selvsagt. Fordi kaniner… du skjønner tegninga.
I Bunny Kingdoms setter vi ut kaniner i områder bestemt av kort vi velger et par stykk fra, og sender resten av kortene videre til neste spiller. Til slutt vil du ha et sammenhengende området bestående av byer med tårn og produksjon av tømmer/fisk/sopp/diamant/gulrøtter/malm og kanskje et par ting til.
Over fire runder teller vi tårn og teller antall forskjellige produksjoner vi gjør i et sammenhengende område av vår egen farge, og multipliserer disse to med hverandre. Vipps, så har du poeng.
Etter første runde var et helt enormt med poeng! Sveinmain hadde 4 og peter hadde 5. Det tok seg skikkelig opp i runde to, med hhv 15 og 13 poeng. Ikke mye å skryte av, når vi ser at poengskalaen har plass til 200+ poeng.
Brettet er veldig fargerikt og kaninene tar helt overånd. Det tar litt tid å telle, for å se sammenheng mellom områdene, tårn som forbinder noen, og lava som skiller andre. Det vanskeligste var å holde styr på antall forskjellige ressurser man hadde samlet for poeng.
Tre, tre, tre, fisk, gulrot, gulrot, fisk, tre, fisk, nei ikke fisk den hang ikke sammen, gulrot, diamant, tre, her borte er det en malm, skal være, fisk, gulrot. Hvor mange forskjellige var det?
Peter sa det best om spillet. Man har en illusjon av kontroll her. I virkeligheten har du mange kort å velge blant, men må låse deg til to av dem. Og så får du nye kort du ikke aner hva er, i starten, og må låse deg. Og så videre.
Men spillet var kjekt og relativt raskt å spille. Et større brett hadde Takras anskaffet, og det er tydelig det var behov for det. Mye mer oversiktlig nå.
1. Sveinmain 180, 2. Takras 128, 3. Peter 106.
5 og 6 på ❤ i bildet til høyre er spillopplevelsen. Ikke fantastisk, men helt greit.
Riddick og dusørjegeren ombord nemesis
Aiai, romskipet hvis navn også er Nemesis er på vei til jorda, og nok en gang så skjer det noe merkelig på den lange turen hjem, ombord på Nemesis. Kanskje på tide å slutte å døpe skipene med dette navnet?
Noen av kapslene (og deres beboere) er ødelagt, men tre sjeler våkner opp til et forferdelig syn på bakken: et lik, drept på en grusom måte. En dusørjeger ved navn Takras, piloten Sveindame (les på engelsk så ligner det på Sveinmain) og fangen Afro, er i live og har våknet opp til hendelsen. Hva har skjedd?
Piloten Sveinmain setter kurs mot cocpiten for å sjekke at alt er i orden. Høres ut som en god plan å sende ut den mest kvalifiserte til akkurat den jobben. Takras tar en annen vei, og fangen hans Afro, følger etter. De krangler så mye om håndjernene og følger ikke med på hva som skjer rundt dem. Og plutselig…
Dusørjeger Takras har oppdrag om å levere Afro levende til myndighetene, og setter seg selv i fare mot fronten for å drepe den grusomme skapningen og samtidig beskytte fangen sin. Pang! pang! og skapningen faller død på bakken.
Sveinmain har kommet frem til cockpiten, men mens han plotter inn data, sniker det seg en skapning mot ham. Joda, han spiller ei dame, men det er han som er dukkemesteren, så da blir det «han». Han tråkker på den med metallskoen sin og jobber videre.
Hvor er vi på vei? Sveinmain deler ikke kunnskapen sin, forlater cocpiten og stenger døren bak seg! Veldig mistenkelig.
Skapningen er død. I rommet sjekker både Afro og Takras at alle motorene fungerer som de skal. 2 av 3 er gode, og det er godt nok for å komme hjem.
Takras har skjønt at vi trenger all hjelp vi kan få, og gir håndjern-nøklene til Afro, som slipper seg fri. Derfra går de hver sin vei for å være så effektive som mulig.
Men Afro drar til de fungerende motorene og begynner å tukle med dem. «Motorene er i orden» sier han etterpå. Sveinmain og Takras vet at dette ikke kan være tilfellet. Vi har en forræder blant oss.
Sveinmain er nysgjerrig på skapningene, men husker ikke hvor laboratoriet er, og drar på leting.
Piloten er ikke like dyktig på drap som dusørjegeren er, og sliter med dette monsteret. Han ender opp med å løpe fra beistet, men får seg et kraftig hugg i beinet som straff.
Afro har sabotert den ene motoren, og prøver å snike seg gjennom ventilasjonen for å ta en snarvei.
Fangen Afro har lagd mye bråk og trøbbel rundt seg, og hvis det er noe som liker trøbbel, så er det tydeligvis skapningene vi møter på. Afro møter på skapning etter skapning, og bruker sin mekaniske arm på å komme seg unna uskadd, flere ganger.
Med en larve i magen, er det enklere å lukte fangens nærvær, og flere inntrengere er på jakt etter ham.
Takras innser at han trenger ekstra hjelp for å bekjempe monstrene, og sender bikkja Laika på leting etter kirurgirommet. Når bikkja går inn, stenger døren bak henne, og separerer dem begge.
Nå er det ingen nåde for monstrene. Takras er her! Allerede 4 monstre tatt hånd om, uten problem. Piloten Sveinmain er ved motorene for å fikse det Afro hadde «fikset», men møter straks på en ny skapning.
Mens Takras og Sveinmain skyter seg bane til fri sikt, har Afro sneket seg til generator-rommet og igangsatt overladingen, som vil resultere at skipet kommer til å eksplodere.
Takras skynder seg bort for å forhindre at det går for langt, men Afro står der og venter på ham. Det blir kamp om kontrollene, og rett før det blir for sent, klarer Takras å stoppe prosessen.
Men Afro har full kontroll, setter i gang prosessen igjen og knuser kontrollpanelet med et metallrør, og gjør det ekstra vanskelig å fikse igjen.
I tillegg er det brann overalt og mye av skipet er skadet. Mens Afro og Takras slåss, prøver Sveinmain å legge seg inn til hypersøvn før det blir for sent for ham, med sine alvorlige skader og nær-døden tilstand.
Akkurat da sprekker det lekkasje i et rør, som setter blust på flammene som allerede er i skipet, og får hele Nemesis til å eksplodere.
Ingen vinnere av Nemesis i kveld heller. Sveinmain visste at dette ikke var et spill for ham, men var veldig villig til å prøve ut nye spill. Han prøvde hardt å leve seg inn i spillet og gjøre det ytterste for å prøve å vinne, men all motstanden var vanskelig å svelge.
Som vanlig ble det en spennende historie ut av det hele, og alle var veldig nær ved å vinne. Men at Afro hadde akkurat motsatt oppdrag av Sveinmain og Takras var ikke gunstig, og all tiden ble brukt på drakampen i stedet for å holde styr på flammene.
Det var uansett en veldig kjekk kveld med kjelle PG-ere, som vanlig. Og Nemesis – vi møtes nok igjen.
TTA
Peter Lidegran hadde invitert til brettspill hjem i stua og forvist resten av familien til kjøkkenet denne fredagskvelden. På stuebordet hadde han satt frem et kvalitetsspill fra sin egen samling han ennå ikke hadde fått spilt igjennom skikkelig, nemlig Through the ages – a new story of civilization. Ville han få spilt igjennom denne kvelden?
Sveinmain og Afro hadde tatt turen og med 3 spillere er tilnærmet perfekt antall for dette spillet. Peter tok oss igjennom reglene og så var vi i gang med preage. I preage skal vi alle utvikle oss litt før vi går inn i spillets første sivilisasjonsfase av 3 mulige. Husker ikke navnet på alle fasene, men kortene var politisk korrekte og sto for utviklingen i den fasen vi var i. Alle hadde et begrenset antall handlinger som kunne brukes på å kjøpe kort, utvikle militærmakt, bygge under eller utvikle teknologien. Sveinmain var redd Peter skulle bli en millitærbastion og tok de millitærkortene som kom og hadde i mesteparten av fase en millitærmakten i spillet. Den ble brukt mest mot Peter som hadde bygd seg opp en god motor.
Det Sveinmain ikke visste var at millitærkortene ble styggere desto lengre ut i spillet en kom, og Peter fikk kjapt opp en millitærstyrke ingen av oss andre kunne matche, og det gikk utover…. Sveinmain selvsagt. Afro fikk holde på i fred og ro. Og etter fase en var det temmelig jevnt på brettet. Sveinmain ledet fortsatt på poengskalaen, men millitærmakt gir også poeng og de lå han allerede langt bak. Skulle vi gå for æra 2? Jo det hadde vi god tid til så vi kjørte i gang. Vi fikk flere handlinger etterhvert og spillet utviklet seg godt. 2 timer senere hadde vi rundet æra 2. Da var det midnatt og vi så ikke muligheten på å kjøre fase 3. Derfor blir nok TTA det mest spilte uspilte spillet i PG så langt. Men det gjorde ingenting. Det var naturlig å avslutte etter endt sesong, og spillet kunne godt sluttet der egentlig, selv om fase 3 kortene vi bladde igjennom etterpå så veldig tøffe ut.
Men hvordan gikk det? Sveinmain ble tatt igjen på seierspoeng og lå etter på millitærmakt som også gir poeng, så han havnet sist. Peter og Afro skulle gjøre opp seieren. Peter lå klart best an, men så scoret Afro noen finurlige poeng på slutten og tok nesten igjen Peter. Så kom punktet til de som hadde en koloni – og det hadde Afro tilfeldigvis. Dermed 3 poeng til han og han vant da med 91 poeng foran Peters 90, med Sveinmain på 73.
Through the Ages – et tungvekter av et spill, som likevel er meget spillbart. Godt likt av Peter og Afro 9/10, mens Sveinmain gav det en 7er. Spillet har et sterkt tema, men tar lang tid å spille selv om vi sikkert kunne fått det til mye kjappere hadde vi spilt det før. Men det tar en kveld og vel så det. Men det blir en koselig kveld. Eneste aberet Sveinmain ikke likte var Millitærkortene som blir sterke utover spillet og som ødelegger planene for en hel runde om de blir spilt mot deg. Og at spillet tok – tid!
Men en veldig hyggelig kveld var over. Kjekt å prøve slike tungvektere av noen spill av og til også. Og honnør til Peter for godt initiativ med Koronaavstand i en luftig stue med god servering. Vi kommer igjen!
Du store, Rullende Svartalvheim så vanskelig å uttale
Endelig mandag! Og det ble rekord-oppmøte denne gangen. Plutselig innser man at man faktisk må innføre et maks-antall spillere neste gang for smitteverns skyld – et fint problem å ha nok spillere, bare kjipe omstendigheter.
Afro var ikke sikker på å kunne komme, så Takras hadde satt opp Dune Imperium for å ikke få ninja-angrep av en ny Newton. Men med fem spillere måtte det bli noe annet. Roll Player som går fra 1–4 spillere ble valget. Litt rart valg, men en utvidelse tillater for hele fem spillere.
Kvelden skulle være ekstra utfordrende for Sveinmain som ikke har bakgrunn i rollespill eller norrøn mytologi, siden det ikke er trøndersk, med mange vanskelige ord, som alignment og nidavellir.
I Roll Player skal alle sammen lage en karakter for å bruke i et rollespill. Karakteren trenger statistikk for styrke, intelligens, utholdenhet og mye mer. Det er ganske tilfeldig hvordan sammensettingen er, men det gjør godt for variasjonen.
Aling… gament
– Sveinmain
Man bruker selvsagt terninger for å skaffe nok poeng til å øke på attributtene. Men krigeren har ikke lyst på masse intelligens, men heller mye styrke. Så krigeren får poeng for å klare å holde intelligensnivået lavt og styrken høy. I tillegg kan det være en bakgrunnshistorie som favoriserer visse terninger over andre.
Alt i alt ganske abstrakt, men ført sammen av temaet av å lage en karakter for et typisk Dungeons & Dragons spill. Vi samler våpen, utstyr, rustninger, magi og slåss mot monstre, alt for å forberede oss til det store eventyret.
Alig… ali… gament
– Sveinmain
Hver runde trekker vi en ny terning, men bestemmer samtidig hvilken turrekkefølge vi skal gå i. Som regel, jo høyere verdi på terningen, jo senere i turen går man. Og det er ofte kjekkest å gå tidlig, for da vet man hva som er på menyen. Når noen går før deg, kan det være utilgjengelig for deg.
Fem spillere er kanskje litt i meste laget for Roll Player, men det var egentlig lite nedetid å snakke om, for det var stadig noe å tenke på. De siste tre rundene begynte tannhjulene å gå tregere, da det var ekstra mange tannhjul med i kalkuleringen for enkelte.
1. Sveinmain 38, 2. Kjell Henrik 31, 3. Peter 30, 4. Takras 29, 5. Afro 27
I starten gikk vi gjennom egenskapene til heltene, og da Sveinmain fortalte om sin Rogue, som kan bruke skill-kort uten konsekvenser, erklærte Takras ham som vinneren allerede da. Og sannelig var det korrekt – eller tilfeldig? Kun brettspillgudene vet.
Roll Player var kjekt for de fleste, men blir kanskje ikke første prioritet om vi er fem spillere. At det er mulig, med utvidelsen, var jo kjekt, og vi brukte absolutt alle terningene. Og XP-markørene. Og kamp-terningene.
Etter 2 og en halv time var det kvelden for enkelte, men Kjell Henrik hadde med seg Nidavellir i spansk utgave. Heldigvis er selve spillet helt uten tekst, men oppi eska var det hendig utskrift av handouts og konas arbeidsliste, så vi var klare for dyst.
Nifrf… nidvvll… nefrititi
– Sveinmain om Nidavellir
Konseptet i Nidavellig er enkelt. Samle kort i fem forskjellige farger og få poeng for jo flere du har av hver farge. Hver gang du har et sett av en farge, får du tilgang til en helt eller dverg, som du ser i bildet over. De gir gode bonuser.
Hvordan får du kort? Du skal besøke tre pøbber i rekkefølge, og legge inn skjulte bud for alle tre. All avslører sitt valg for første pøbb, tar et kort, og så er det neste pøbb. Det fungerte flott. Og så er det mulighet for å oppgradere bud-mynten sin. Man mister forøvrig aldri budet sitt, så det er ingen økonomi i spillet.
Kjell Henrik og Sveinmain fikk gode kort, mens Takras ble låst til krigerene i starten. Men lykken skulle snu, da Takras fikk øye på en av dvergene man kan få.
Den dvergen var Uline. Den tillater deg å ikke legge mynter skjult i starten av hver runde. Man venter til andre spillere har lagd ned sitt, og så kan man fritt velge mynt fra hånda. Dette ble et vinnende trekk for Takras, for han kunne stort sett alltid få kortene han ville.
Samtidig ødela det en del av spillet. Halve spillet er auksjonsfasen, og når en spiller bare ignorerer hele regelen her, er litt av poenget borte. Litt merkelig dvergekort.
1. Takras 305, 2. Sveinmain 267, 3. Kjell Henrik 236
Nidavellig var veldig enkelt. Fine regler, ingen straff når man byr, som man kan se fra Ra, og kjapp fremgang. Grafikken er tydelig, om kanskje litt grått, men her er det fokusert på tydelighet kontra skjønnhet – en viktig egenskap.
Kunnskap om kamp… kunnskamp?
Det ble invitert til en sesjon med Nemesis, men på kort varsel en lørdags kveld var det heller stillhet å høre, skulle tro folk hadde bedre ting å gjøre en lørdags kveld? Takras var godt forberedt til Morsdag dagen etter, og Fargo som var like godt forberedt, tok turen under fjorden.
Uansett, BattleLore (den andre utgaven) fikk endelig børstet av litt støv etter 6 år i en hylle. Dette er et flott og artig spill som bygger på samme mekanikk som Memoir ’44 spillet gjør, men her er det fantasifulle skapninger, ingen pre-definserte scenarier og magi som spiller inn, og gjør det til noe eget.
Fargo kom skjevt ut fra starten og Takras begynte fort å tjene inn poeng. Ikke bare fra poeng-plassene, men også bonus bestemt av hans halvdel av kartet. Mye morsom taktikkeri, planer som kan gå mye bedre eller verre enn forventet, og mange overraskende momenter med spilling av kort som endrer spillereglene der og da.
Krigen var nesten avgjort fra begynnelsen, men begge hadde det kjekt og prøvde seg på litt uvanlige strategier underveis, bare for å se hva som ville skje. BattleLore er et veldig fint spill, ikke for kompleks og fortjener mye mer spilletid enn det har fått i det siste her i PG. Resultat: Takras 16 poeng mot Fargos ene poeng.
Etterpå var det hovedretten, nemlig Dune: Imperium. Dune-universet er godt elsket av mange over hele verden, og det har vært flere forsøk på film-adapsjoner av bøkene, med ganske blandet resultat. I 2020 skulle det komme en ny film, men Covid har satt en stopper for dette. Brettspillet basert på samme film (og bøker) kom ut uansett, til filmens opprinnelige premiere, og har fått kjempemessig mottakelse fra entusiaster. Er det virkelig så bra, eller er det ren hype?
Deck-building og worker placement. To mekanismer som vi har sett mer enn nok av i spill, men heller sjeldent samtidig. Ruins of Arnak er et annet eksempel, men det er også splitter nytt. Uansett er det Dune som står for tur, og utseendet holder seg tro til tematikken: tørt. Kuber, enkle brikker og ganske brunt brett med lite som skiller seg ut. Til gjengjeld er det veldig oversiktlig, bare ikke inspirerende greier å se på.
Så Takras har tatt 3d-printeren til verks og erstattet nesten alle ikke-kort-komponenter i spillet med egne ting. Da ble det mer krydder over det hele (bokstavelig talt gurkemeie-krydder).
Fargo og Takras tok hver sin strategi, og måtte spille med en «AI» som okkuperer plasser og står i veien, ofte til særs dårlige tider for noen, men til stor fryd for andre. Tross hver sin strategi, klarte begge å karve til seg poeng, og det ble svært så jevnt. Da det nærmet seg sluttspillet, og runde 10 var påbegynt, var spenningen til å ta og føle på. Svært jevnt, med en siste, avgjørende krig? Men nei, Takras hadde fått rabatt på en Shai-hulud, og fikk tak i et siste poeng før kampen sendte dem til en tie-breaker. Takras hadde 7 krydder mot Fargos ene, og vant på slipsknekk.
Dune Imperium var virkelig et bra spill, og blir nok enda bedre med en ekte spiller nr 3, og sikkert en spiller nummer 4 også.
Som dessert falt valget på Liberation. Eller: Mini-Rebellion som Takras og Fargo har valgt å kalle det, etter en iherdig innsats på å re-tematisere spillet. Nå er det Star Wars Rebellion, bare veldig veldig lite.
Målet her er tosidig: det ene laget (Imperiet) ønsker å finne den hemmelige basen til det andre laget (Rebels), og må lete rundt på planetene i galaksen. Hver planet har hvert sitt kort i bunken, så for hvert kort som blir vist, er det en planet mindre de kan gjemme seg på. I starten velger Rebels et kort som legges ned, og der er gjemmeplassen.
Spillet har kun 18 kort, og hver gang bunken må stokkes, er det et skritt nærmere seier for Rebels, som ønsker å overleve 3 slike stokkinger. Den siste gangen har de vunnet. Imperiet må finne dem før den tid, og tvinger planeter til å samarbeide og hjelpe dem i deres marsj mot opprørerne.
Liberation er veldig spennende og har mange muligheter for å stikke kjepper i hjulene til hverandre. Uten Star Wars temaet, er det ikke like fristende å ta frem, men nå er det et go-to filler spill for to spillere. Det er vanskelig å vite hva som er lurt første gang man spiller det, men så faller bitene på plass, og man er klar for revansje.
Rebellene stakk av med seieren denne gang, så det ble hat-trick på Takras i kveld. Men det var en fin kveld med kjekke titler å godte seg med.
Brettspillanmeldelser
- Buttons & Bugs: Gloomhaven er bare SÅ lite
- Munchkin! Endelig på norsk? Samt flere spill fra samlingen til Takras
- Stargate SG-1: Legion, og det ble skikkelig bra
- Star Wars: The Battle of the Coast – En Legion-turnering i Kristiansand
- Pimpe opp spill – og Stationfall
- Sjakk er ikke et bra brettspill
- Den ene unnskyldningen hvorfor du beholder et spill
- Utvidelsesutmattelse
- MidWinter 2023 – Oppsummert!
- Skammens hylle – the shelf of shame!
Preikestolen Gamers 