Påsken er tid for fri og tid for godteri og hyttetur. Og hva har man med seg på hytta? Jo, brettspill, selvsagt! Det er klassisk å ta med seg en form for spørrespill eller kortspill. Risk eller Settlers of Catan hører gjerne med til tilværelsen når ungene er lagt. Og så har man brettspillentusiastene…

Forskning og utvikling i Indonesia. Fine farger og et flott brett.

Det er tydelig at Haugaland Brettspillklubb har slått på stortromma denne våren. Først slår de til med en fantastisk MidWinter og deretter inviterer Einar hjem til sin bolig for spilling. Til og med PG var invitert til denne kvelden. Jeg vet det er mange som ville være med, men påsketiden er absolutt ikke den letteste tiden å dra fra familiene sine. Det merket vi på mandagens spilling, der hele to medlemmer dukket opp.

Men jeg hadde tid, lyst og anledning. Det eneste jeg trengte var overnattingsplass, og det fikk jeg. Med ferje og hurtigbåt så tar turen ca. 2 timer, og det er ikke aller verst syns jeg. Med meg hadde jeg en bag med 9 spill, og til min store glede og overraskelse var dette nye spill for denne klubben. Da var det verd bryet å bære den tunge bagen med seg de kilometrene. Men jeg visste selvsagt at vi ikke ville få spilt alle spillene, men nå hadde jeg noe å bidra med! Som en oppvarming før kvelden spilte jeg Agricola sammen med Reidun, og jeg lærte meg at de gangene jeg har spilt Agricola før, har jeg spilt feil… Men de var likt, og resultatet ble 41-40.

Spillet som nesten tok like lang tid som Indonesia

Karolina ble kjempefornøyd da hun fikk spille Carcassonne.

Hos Einar ble det servert med deilig varm mat av både vegansk og carnivorsk type for å tilpasse seg det brede publikum av medlemmer. Men da jeg kom inn i stua hørte jeg bare «Takras!» fra en person jeg aldri har sett før, men som tydeligvis har sett mine videoer. Jeg har blitt kjendis! Når alle mager var mettet var det dags for spilling. Ingen visste helt hvordan de skulle fordele seg eller hva som skulle spilles. Jeg kunne være med på et av mine egne spill for å lære det bort, spille Le Havre eller spise en eske full av konfekt. Siden ingen hadde ønske om å spille et av mine spill akkurat nå, så valgte jeg selvsagt konfektesken. Med innhold av Indonesia. På loftet ble det spilt Le Havre og 7 Wonders etterfulgt av Carcassonne.

Sigvald har flest rederi og har foreløpig størst kontroll over skipstrafikken.

Sigvald og Lars Morten var mine motparter i dette spillet. Esken ser faktisk ut som en konfekteske og frister absolutt ikke til å åpnes med tanke på brettspill. Men innholdet er noe helt unikt og overrasket meg positivt. Brettet er pent og har fine nyanserte farger som skiller landsdelene. Skriften er skikkelig kurvet og pent, men gjør det samtidig vanskelig å lese hva som står på kartet, spesielt om man holder det opp-ned.

Vi nærmer oss slutten. Nok en gang.

Nå er det litt større konkurranse rundt trafikken

Indonesia handler om varelevering og erverving eller sammenslåing av selskap. Selskapene kan være rederi, ris-, krydder-, olje- eller gummiproduksjon. Men i første fase av spillet er det kun ris og krydder som er mulige produksjonsselskap. For å levere varer trenger man tre ting: varer, skip og by. Man er helt avhengig av å bruke skip for å levere, så selv om varene ligger rett ved siden av byen, så må man bruke skip. Og man må levere om man kan! Og har man ikke egne skip, så må man bruke motstandernes skip – og det koster penger. Så om man ikke har kontroll over skipsrutene, kan man fort ende opp med å betale for å selge varer, og det er ikke en lønnsom rute å kjøre. Og selvsagt er det ikke bare å erverve seg et rederi, man trenger nok slots (plass) til det.

Fornøyde spillere poserer stolt med Indonesia foran kamera.

Spillet går over tre faser, og hver fase starter når det bare er én type firma igjen som ikke er tatt. Dette overrasket veldig både for Lars Morten og meg som ikke hadde spilt det før. Sigvald liker det godt, og det skjønner jeg hvorfor. Her er det mange måter å tjene penger på, og mange måter å utnytte andre spillere. Selv om det er en del dødtid når man venter, så følte jeg meg hele tiden engasjer i spillet, og tiden føk avgårde. Flere ganger kom det besøk fra Einar som hadde pause fra Le Havre og lurte på hvor langt vi var kommet. «Halvveis» sa vi alltid, og det var ca. riktig. Den andre fasen tar lang tid, og den tredje enda lengre. Men det var fryktelig moro. Spillet produseres av et lite selskap bestående av entusiaster, noe som kan forklare eskens utseende. Men innholdet er det ingenting å klage over. Dette må jeg muligens skaffe meg til bruk i PGs rekker.

Som i PG er det akkurat likt i HBK. Det er flotte og hyggelige mennesker overalt, og det er en glede å få være med på det. Vi avsluttet Indonesia en runde tidligere enn nødvendig slik at det ble mulig å rotere litt på spillerne. Lars Morten tok seieren med hans fantastiske risproduksjon, mens jeg kom rett foran Sigvald med noen få oljekroner.

"Hjelp, Takras tar bilder!"

Det var rikt med folk denne kvelden, og jeg klarer ikke å huske navn på alle sammen. Men om jeg ikke tar helt feil var det flertall av jenter av de 12-13 som møtte opp, og spillene som ble spilt rangerte fra tung til meget lett, med god blanding av gutt og jente i gruppene. Jeg gikk selvsagt glipp av noen av de lette spillene da jeg var dypt involvert i et tungt spill som varte i mange timer.

Men selvsagt, hva er vel en spillkveld uten sosial interaksjon utenom? Det ble mye prat om fortid, fremtid og annet som var brettspillrelatert, og jeg ble foruten dette kjent med nye mennesker. Det ble mye spekulasjoner rundt hva som skulle spilles og hvorfor, og hva annet som var bra. Halve kvelden hadde gått med på Indonesia. Men det var mange som siklet over Glen More, og jeg var den eneste som kunne reglene, og bare Monica hadde spilt det før. Men jeg liker godt Glen More, og hadde absolutt ingen problem med å spille det igjen, og med fullt antall spillere.

Jeg ble fort beryktet for min paparazzivirksomhet og videografering. På et tidspunkt stod alle samlet i gangen, men så nevnte noen at jeg hadde et kamera i hånden. Jeg hadde helt glemt det selv, men da jeg tenkte å ta bilde hadde alle forduftet! Jeg fikk filmet noe, men dessverre ikke nok til å lage noen video ut av det. Så jeg får spare det til en senere brettspillvideo bestående av flere ting, eller kanskje ikke bruke det i det hele tatt 😦

Godt det er et lite brett, ellers er det ikke plass til byene våre.

I Glen More denne gangen ble det Monica, Lars Morten, Thor, Birger og meg selv. Det er ikke lett å vite hvilken retning man skal gå, men plutselig kommer det opp spesialkort som kan snu helt rundt på situasjonen din. Monica fikk spesielt erfare dette da hun hele tiden fikk snappet brikker fra brettet hun hadde meget lyst på. Men et spesialkort eller to på slutten gjorde at hun kom på en fin annenplass, selv om hun hadde null poeng hele veien. Lars Morten hadde god whiskyproduksjon og en god del høvdinger, men det var ikke nok til å ta seieren. Thor hadde litt problemer med å differensiere aktiveringsreglene og arbeiderne, noe jeg har skjønt kan være et problem for enkelte. Selv hadde jeg god kontroll i spillet og fikk en fin seier. Og det at erfarne spillere gjerne vinner med god margin mot ferskinger er et godt tegn på at spillet ikke er flaksbetont.

På loftet ble det spilt ytterligere gode spill. Kakerlakensuppe skapte latterlig god stemning der latteren klang mellom veggene og ned trappen. I naborommet der oppe var det også Tikal, et morsomt spill av Michael Kiesling og Wolfgang Kramer, som faktisk i går kom ut på iPad og iPhone/iPod! Absolutt verd å prøve, for det har også en online-del.

Sluttspurten første året i Shogun

Klokken var nærmere midnatt og noen hadde allerede tatt turen hjem. Lars Morten var meget ivrig denne kvelden og maste mye om Shogun. Noen ville spille Chinatown, mens andre igjen ikke var helt i modus for å krangle høylydt om salg og kjøp av bedrifter denne kvelden. Thor og meg selv meldte oss som deltakere i dette uprøvde spillet for min del. Men det var tydelig at det ikke var et spill å ta frem for nybegynnere! Vi var alle slitne, spesielt etter Indonesia. Valgene vi gjorde var svært ulogiske, men Lars Morten hadde full kontroll. Vi spilte derfor bare ett år og sa oss fornøyde. Men jeg må si at Shogun imponerte sterkt, og må absolutt prøves. Heldigvis vet jeg at noen i PG har dette liggende, og derfor slipper jeg å anskaffe det selv.

Bang! Og Takras var død.

Plutselig var det over midnatt og det var bare 5 stykk igjen. Bang! ble presentert som spilltema mot mitt uspilte Airlines over Europe-spill som er egnet for 5 spillere. Og Bang! ble det, med alle utvidelsene. Jeg har dette selv i kortform, men har aldri spilt det på annen plattform enn iOS. Allerede fra første tur hadde Einar blitt erklært som sheriff og skaffet seg et godt forsvar. Men jeg hadde visst fått meg fiender før Einar ble ferdig med spillets førse trekk, for både Lars Morten og Monica skjøt mot meg og traff mye. Einar holdt en fredelig tone og lot turen gå videre uten for mye dramatikk. Men da jeg var nede i mitt siste liv tok han mitt siste kort, deretter ga han meg en kort med Bang! på. Og traff. Spillet var over på 10 minutt. Jeg tenker det var nasjonalismen som slo til hos mine motspillere, siden jeg var fra PG.

Så takk til alle sammen som var med på å skape en så flott kveld. En spesiell takk til vertskapet for flott spillokale, mat og arrangement! Det ble ikke mange spill på min samvittighet, men det var gode spill! Nå er det på tide at PG arrangerer noe tilsvarende i sommer, og kanskje slenge på en tur til Preikestolen?!

Nevnte jeg at jeg koste meg?

PS: Som Karolina nevnte så glemte jeg jo helt bort dagen-derpå-spillingen! Her kommer det:

Jeg hadde hele neste dag på meg til hurtigbåten dro fra Kopervik. Karolina skulle uansett til sentrum for å vente på en venn, og jeg fikk dermed underholdning hele veien til slutt. Jeg må kanskje skryte av det flotte været som de har i Kopervik, men jeg hadde akkurat det samme været da jeg kom hjem! Men med godt vær, godt humør og lite ellers å finne på, så var det godt å slå seg ned i parken og spille noen småspill. MoW var det første, og jeg følte meg renslig og hadde veldig få fluer rundt meg, mens Karolina den siste runden nesten fikk 100 fluer bare den ene gangen, mens Joachim hadde 68 etter tre runder. Dette er et enkelt kortspill der man legger ned kyr i en flokk, men må selvsagt følge visse regler for å plassere kyrne. Om man ikke er tillatt å plassere noen kort fra hånd må man trekke de inn. Noen kort har fluer på seg, andre har ikke. Fluene er poeng, og poeng vil man ikke ha.

Etterpå ble det en runde med Munchkin Booty! Jeg har nok fått litt avsmak av dette spillet etter å ha spilt det originale med altfor mange utvidelser, men det var forfriskende å prøve det igjen, og med bare én utvidelse. Som med andre Munchkin-spill er dette et humorbasert spill med omtrent null balanse. Her anskaffer man seg kort som kanskje gir deg en ekstra fysisk arm, skifter kjønnet ditt, endrer dialekten din osv. Man vinner ved å beseire monstre, og monstrene kan være kjempeenkle eller helt umulige. Helt tilfeldig. Men spillet handler mye om å være slem eller snill mot dine andre spillere, for det er mye rom for sabotasje. Jeg klarte meg ganske godt hele veien og banet meg vei til level 10, akkurat tidsnok til at ferjen gikk. Det er umulig å være god i dette spillet, men det er jo også det som gjør det morsomt, spesielt med så flotte illustrasjoner og bisarre navn som finnes på kortene. Takk for spillene, K og J, håper jeg ikke tok for mye av tiden deres 🙂

Innholdet i cachen "Kopervik kirke"

Mens jeg ventet på at Karolina skulle hente Joachim, benyttet jeg anledningen til å foreta meg litt Geocaching! Dette er en hobby jeg har drevet med siden 2009, men har aldeles ikke gått 100% inn for den. Men morsomt at det fantes en cache 32m unna der jeg fyrte opp GPS-en min. Den jeg fant var Parken i Kopervik og var en nanocache. Som vanlig hadde jeg ikke med meg skrivesaker, men nøyde meg med å finne den og henge den på plass igjen.

PPS: Det ble flere bilder, så her er galleriet: