Når motoren blir altfor bra

Vi er veldig glad i engine builders. Nei, vi bygger ikke motorer som brukes i kjøretøy i bokstavelig forstand, men konseptet bak det, er at vi begynner med lite, og etter hvert som vi får ting, begynner maskineriet å hjelpe oss, og gir oss mer og mer å gjøre for hver tur.

Og det er jo stas, å føle at du gjør fremskritt og får tilganger til nye og flere muligheter enn du hadde før. Og til slutt finner vi ut hvem som bygde den beste motoren denne gangen.

City of Gears er et slikt spill. Du begynner uten noe som helst, omtrent. Kun tre terninger til rådighet, og med det du triller, skal du prøve å få tilgang til forbedringer og nye områder på brettet.

Målet er poeng, tror det eller ei. Hvordan får vi poeng? Gjennom områdekontroll til slutten av spillet, og gjennom forskjellige aktiveringer av områdene underveis.

Vi har roboter som vi sender rundt i byen, og kobler sammen områder ved hjelp av tannhjul. Det kan gi ytterligere bonuser ved aktivering.

Etter hvert som spillet gikk, økte også mulighetene. Mange unike egenskaper fikk vi alle, og flere områder å aktivere. Men reglene hadde en, kanskje litt merkelig, men også forståelig, rutine rundt terningene.

Når du triller terningene, kan du av og til velge mellom to ikoner på terningene og ellers bare få en ressurs. Reglene sier tydelig at du ikke skal ta ressursene og legge bort terningene, for det kan være du får lov å trille om terninger, og da blir det vanskelig å holde styr på hva du har brukt og ikke.

Greit nok.

Men så, i aktiveringsfasen, kan du få ressurser som bonus av aktiveringene, men du kan ikke bruke disse til andre aktiveringer i samme fase, så du må legge dem «til side». Og så har du terninger foran deg.

Noen utviklinger gir deg dobbelt, noen lar deg brukke begge ikoner på en terning, og mer. Siden du ikke «har lov» å bare ta ressursene, må du holde styr på alt dette i hodet, og passe på du ikke blander det du startet med, det du trillet, og det du får i bonus.

Vi får i gang litt mer ressurser fra tur til tur, men regelen om å ikke bare kunne ta ressurser og legge foran deg, og så bruke det, medførte mye ekstratid. Man må tenke seg dobbelt om, gjerne trippelt, for å være sikker på at terningene, nei, var det ressurser? Eller fikk jeg bonus? Har jeg brukt denne terningen? Doblet jeg en verdi? Nei, vent, vi er ennå i aktiveringsfase, jeg kan ikke det. Eller kan jeg?

Spillet i seg selv var kjekt nok, og med en spilletid på 60 minutt kunne det vært en fornøyelig opplevelse. Og i starten gikk det ganske radig, for vi hadde ikke altfor mye å kunne gjøre. Men etter hvert så satt man og ventet og ventet og ventet på turen sin. Ikke nødvendigvis analyse-paralyse, men bare for å få oversikt.

Peter fikk smertelig erfare som fersking til spillet, at hvis du ikke vet hva du gjør, er det lite innhentingsmuligheter å finne underveis.

  1. Takras 54, 2. Graham 44, 3. Peter 34.

Kvelden var plutselig mye senere enn vi hadde forventet, så da sluttet vi av med et relativt kort spill; Cascadia. Ta en brikke og et dyr og legg dem begge i området ditt. Området består av forskjellige terreng og dyr som brikken tillater, og du bestemmer ganske fritt hvordan du vil legge ting.

For å vinne spillet, derimot, trenger du å oppfylle ønskene til dyrene, som varierer fra spill til spill. Fuglene ønsker å ha avstand til hverandre, men å kunne ha oversikt over forskjellige dyr/bytte mellom dem.

Revene ønsker bare å ikke være alene, og jo mer mangfold jo bedre. Bjørnene liker seg i grupper, men ikke større enn tre, mens laksen ønsker å svømme i strømmer og hjortene vil holde seg i formasjon.

Takras glemte å lese den lille biten med laksen som sa at de måtte være minst tre på rad for å gi poeng.

  1. Graham 101, 2. Takras 90, 3. Peter 80.

Et flott lite spill med fine farger og komponenter.

Antikken i PG

Ikke fordi spillerne var gamle, eller at vi spilte en gammel starter – Battle sheep. Men likevel 4 spillere denne mandagen i PG, og godt med KW holdt Grotten på en god temperatur. Sveinmain, Kjell Henrik, Graham og Peter hadde tatt turen. Samme forrett som sist, nå med 4 spillere. Kan si mye om å begynne med et lite fillespill, men det setter faktisk stemningen for resten av kvelden.

Battle sheep er passe kort, passe dumt og passe brutalt for en slik setting. Mye latter og sukk og stønn. Kan det bli bedre? Alle var livredde for å få sauene sine sperret inne på enga, og Kjell Henrik var den som hadde mest kontroll på saueflokken med å få alle sine ut. 1. Kjell Henrik 16, 2. Peter 15, 3. Graham 15, 4. Sveinmain 15, men sisteplass.

Så til hovedretten – Antikken eller rett og slett Antiquity. Spillet som strekker seg over 600 år eller noe sånt, og foregår både på egne brett og på hovedbrettet. Graham forklarte igjen reglene utmerket, og svarte på mange spørsmål før underveis og også etterpå. Her skal vi alle utvikle vårt tetrislignende brett, og en bør fylle opp med bare bygninger en trenger. En skal så hente ut arbeidere for å betjene disse og også til å utvikle ens rike på brettet. En må høste skog, fiske, og dyrke jorda for å få mat og luksusvarer som en igjen kan bytte inn i nye bygninger, arbeidere eller skaffe seg en ny by på brettet. Så sagt så enkelt. Men underveis i spillet kommer det forurensning og død, med graver som tar plass på brettet ditt. Kombinerer du dette med sinnsykt vanskelige «goals» eller seieirskriterier som det kalles på norsk, så har du spillet i et nøtteskall.

Hadde nok vært lurt med litt erfaring før spilling, for det var noen bygninger som var bedre å ha enn andre på sitt personlige brett. Sveinmain savnet et marked, og fikk dermed ikke vekslet varer i det hele tatt, Kjell Henrik savnet lager og oppdaget dette for sent når det personlige brettet hans var fullt. Du kunne få nytt brett, men da måtte du bygge ny by som krevde enda flere varer. Peter bygde ny by først, og Sveinmain var like bak, og fikk seg nytt tetrisbrett og fylle.

Tetrisbrettet er fyllt opp, dog uten marked, og dermed umulig å bytte varer 2 til 1.

Kjell Henrik drømte om det, men kom i limbo, mens Graham hadde som mål å bygge inn en spiller(satset på Peter) og klarte det nesten, helt til Peter bygde ut riket sitt når han oppdaget dette. Da hadde det gått 3 timer effetiv spilletid og selv om Graham var nær, klarte han det ikke. Sveinmain var kun halvveis, og Kjell Henrik enda kortere, mens Peter trodde han luktet seier en gang etter midnatt – kanskje. Så vanskelig var seierskriteriene. Når i tillegg verden ble mer og mer forurenset og kartet trangere og trangere og vanskeligere og vanskeligere å hente ut ressurser på, så fant vi det best å avslutte mens leken var god og klokken fortsatt ikke midnatt. Graham ble utnevnt til kveldens vinner – ja han hadde både marked og lager på startbrettet sitt, mens her var det ingen poeng for 2. plass.

Forurensning sprer seg på brettet, og det blir vanskeligere å hente råvarer…

Moroa var selvsagt aftermatchen. Digger det når en sitter igjen og diskuterer spillet etterpå med pro og cons og ikke minst hva en skal gjøre neste gang. De fleste av oss ville spille en gang til, mens Sveinmain var litt skeptisk. Men alt i alt fikk Antiquity en god score:-)

Happy winner – Graham!

Ingen dessert denne gangen heller. Nå blir det høstferie, og hvem vet, plutselig er det spilling i eller annen arena somewhere på Jørpeland. Time Will Show!

Best med 3:-)

Stemningen var nesten som i gamle dager. Grotten var igjen klar til bruk og bugnet av oppvarmede kilowatt med energi. 3 spillere hadde meldt sin ankomst – Graham, Peter og Sveinmain. Og for å få rette retrostemningen, ble det servert en forrett denne kvelden – Battle Sheep. Graham ble startspiller da den med mest krøllete hår begynner spillet.

Peter oppdager at han er stengt inne og Graham er meget fornøyd med siste trekk:-)

Han startet i en krok, og fikk kjapt kommentar fra Sveinmain, og ikke minst Peter som benyttet anledningen til å starte midt på brettet, litt for midt på faktisk. For etter et Grahamflytt og ett Sveinmainflytt var han temmelig innestengt. Han klarte å hevne seg litt på Graham så Sveinmain fikk en stor øy for seg selv. Godt stemning og en litt frustrert Peter gjorde susen. 1. Sveinmain 16, 2. Graham 15 og Peter 11.

Battle Sheep er et kjekt og kjapt spill, funker godt til forrett eller dessert. Funker godt med 3 spillere selv om 2 kan ødelegge for 1 når sjansen byr seg. 8/10 på skalaen.

Sveinmain fikk en telefon, og Graham og Peter fikk lov å velge hovedretten. Valget falt på Great Western Trail – Originalen og grunnspillet. I følge Graham trenger en ikke mer, ei heller 2. Edition, og så ble det. 3 ulike strategier ble prøvd ut denne gangen. I GWT skal vi alle bringe kveg til Kansas City. Og underveis skal vi stoppe og selge noen kyr for høste penger og kjøpe arbeidere, nye og bedre kyr eller flytte toget frem på togsporet+++ Det hele er en rundens, og fremme i Kansas City skal en igjen starte forfra etter å ha høstet noen fordeler, og kanskje ulemper alt etter hvilken korthånd du sitter med når du ender opp der.

Give me all your money!

Graham valgte togstrategien, Peter overraskende nok byggestrategien, mens Sveinmain satset på kustrategien. Graham kjørte på og hentet den ene bonusbrikken etter den andre. Sveinmain fikk lagt en bompaseringsbrikke hvor de som passerte måtte betale han penger, og Peter svarte med å legge ut enda flere litt lengre ut i brettet. Det endte med at Graham betalte til Sveinmain som betalte Peter. Etterhvert fikk Sveinmain fart på toget og Graham fart på Kustrategien sin, mens Peter hang igjen på bygningsstrategien sin.

Først Cowboyer, så ingeniører…

Tempoet i spillet var formidabelt denne mandagen og vi kom oss igjennom det hele på ca 2 timer, da alle kunne det godt fra før. Var det fordi Peter skulle rekke Kiwi før kl. 23? Deilig å kunne bare sette seg ned å spille uten å lese febrilsk i regelboka. Til slutt var det Sveinmain som kunne ri inn i solnedgangen som vinner av spillet. 1. Sveinmain 121, 2. Graham 94, 3. Peter 81 poeng.

Digger grafikken på originalen!

GWT leverer igjen varene, og et nok et av mine topp 5 favorittspill, om ikke det beste?!? 10/10!

Graham fikk tilbudt dessert, men takket nei, kanskje blir det en 3 retters neste mandag. Uansett bedre enn serveringen denne mandagen da alle var så oppslukt i spillet at vi glemte både å drikke og spise underveis.

this town aint big enough for the 3 of us…

Ikke best med 3

Når katten er hjemme kommer musene og spiller spill. Mens pusekatten Sookie jagde bort mygg, satt Sveinmain, Takras og Graham seg ned i Grahams Gathering og vurderte hva som skulle spilles. Pax Pamir er et meget omtalt spill på boardgamegeek, og Takras ytret ønske om å få prøve det, mens Sveinmain var med på alt.

I Pax Pamir skal vi alliere oss med en av tre nasjoner som slåss om de samme områdene. Vi kan fint bytte allianse underveis som det passer oss, for når det er poengtelling, er det viktig å være på rett side til rett tid. Lojalitet kan du bare glemme, her er det politiske avgjørelser som styrer alt.

Et elegant brett i form av tøystykke ligger foran oss, og brikkene er av en form for leire; tunge og flotte. Vi eier ikke noen av de brikkene, men vi kan manipulere dem meget enkelt.

Reglene er ikke vanskelige. Du har to handlinger på din tur, og kan få tilgang til flere gratishandlinger ut fra kort som spilles. Pengene er et lukket system og veksler hånd blant spillerne, men det kommer ingen ting inn i spillet.

For å få poeng må du få ut innflytelse, spioner, stammer og gi gaver til dem du er alliert med for øyeblikket. Men poengene skjer bare fire ganger i løpet av spillet, og mye vil skje i mellomtiden.

Sveinmain gjorde en sterk start og fikk 3 poeng, Takras 1 og Graham 0. Deretter mistet Sveinmain alt takket være spionasjeaktiviteten til Graham. Takras hadde mulighet å få noen poeng også, men så at det å ligge først, det var katastrofalt, og benyttet ikke anledningen.

Graham var i konstant pengenød og fikk ikke byttet allianse eller gjort mye fornutig på brettet, mens Sveinmain hadde mange gratishandlinger, som ikke ble endret på, siden kortene i menyen ikke hadde slike effekter.

Takras fikk heller ikke byttet allianse, med mangel på sabotasje og igjen, kort på menyen. Sveinmain fikk hele tiden utnyttet å bygge både veier og militær, og hadde ingen opposisjon i verken Graham eller Takras mot slutten. Og så vant han på poengdifferanse.

Pax Pamir var meget interessant og kløktig designet spill. Allianser skifter, agendaer endrer seg og situasjonen på brettet er statid i fluks, og det vil alltid være å gå etter den med mest poeng! Så midlertidige allianser mellom spillerne oppstår også underveis.

Men til gjengjeld er det et spill som er vanskelig å få en god oversikt, se hva som er lurt å gjøre, og prøve å lese hva de andre spillerne kommer til å foreta seg.

Og i god PG-stil gjør vi livet surt for Graham, både med å stadig sette kjepper i hjulene hans med å stjele fra ham og ta det han har lyst på, men også å gi en veldig merkelig opplevelse i spillets flyt. Men denne gangen var det nok ikke reglene som vi spilte feil med.

  1. Sveinmain 8, 2. Takras 1, 3. Graham 0.

Det vi merket oss er at med tre spillere, der alle tre hadde hver sin allianse i store deler av spillet, så var det lite fordeling av poeng. Det ble fort to mot én når man ledet i poeng, men poengdifferansen var altfor avgjørende. Graham slo seg sammen med Takras sin allianse-partner underveis for å prøve å bygge opp, men han hadde svært lite å rutte med på selve brettet. Tror nok dette er bedre med minst fire spillere, for å få minst to spillere på samme allianse til enhver tid, og fordele poeng på den måten.

Etter 90 minutt med faktisk spilletid, begynte klokka allerede å tikke sent, så da ble det en kjappere tittel på bordet. Grimfield Games har kommet med spillet Hidden Leaders på norsk, et spill som kanskje kan settes i samme bås som Munchkin, hvor det ikke er så mye faktisk kontroll over det man gjør, og kortene er morsomme i seg selv.

Hver spiller heier i hemmelighet på to av fire fraksjoner, og prøver å manipulere to markører for å bestemme hvilken fraksjon som går av med seieren. I tillegg må man ha nok helter på laget sitt som tilhører den vinnende fraksjonen for å gå av med seieren.

Noen kort spilles åpent, mens andre kort legges ned skjult. Med tre spillere, når én spiller har syv helter som er åpne, er spillet slutt, og vi ser hvem som vinner.

Det ble meget klart helt i starten at både Sveinmain og Takras hadde de vandøde som seier, for begge markørene gikk helt til topps ganske fort. Kun Graham ville ha dem under det mørke området for han hadde ikke vinnersjanse uten.

De fleste kortene er kort som øker markørenes posisjon, da er det nesten umulig for den ene spilleren å få dem ned igjen. Og slik var det hele spillet. Begge markørene lå nesten konstant i det mørke området, som gir seier til de vandøde.

Og sannelig, de vandøde gikk av med seieren, og Takras hadde flest helter i den fraksjonen. Det var ikke en topp opplevelse, og vi tenker at spillet sikkert er gøyest med fem eller seks spillere. Null kontroll, men morsomt å se drakampen, og mange flere som ønsker å ikke ha markørene til topps.

Kortene er morsomme, så for å få litt opplevelse bør man lese kortet høyt når det spilles.

  1. Takras, 2. Sveinmain, 3. Graham

Clank! Eller: legg kortene så Takras kan se dem

Nå er det fort sånn i Clank! Legacy at ting vil endre seg på brettet, fra spill til spill. Joda, dette er et såkalt Legacy-spill, hvor vi klistrer på kort og brett, bruker sprittusj og tegner på komponentene, og river i stykker kort vi er ferdige med.

Det blir en meget kort rapport siden vi helst skal unngå spoilers. Det vil være litt spoilers her, men ingen ting som betyr noe i seg selv. Det er jo historien og spillmekanismen bak som er gøy å oppdage selv, og ting kommer helt sikkert ikke til å se likt ut for dere.

Dette ble kanskje den lengste sesjonen hittil. Det kom masse drageangrep i begynnelsen, men da er det lite skade som deles ut. Ellers fikk vi utforsket absolutt alt. Men herr Knut holdt hånda si hemmelig og gjorde mange ting, helt til det ble sagt «hvorfor kan du det? kan du det også? er det mulig?» så Takras ba Knut om å legge kortene ned mens de ble spilt.

Så fra da av, hver gang det var Knuts tur, ytret han «da legger jeg ned kortene så Takras kan se dem». Sånn går rapportene når vi ikke skal spolere 😀

Men, Takras hadde en vanvittig flaks denne gangen. Det var en skattejakt med en gåte. Og Takras gjettet bare, for gåten var litt lang. Og sannelig tror du ikke han traff det eneste punktet som var rett! Helt vanvittig.

  1. Sveinmain 120, 2. Knut 99, 3. Vegard 86, 4. Takras 72.

Ingen har lyst å være På Mars

Det var dags for et skikkelig euro-spill i Preikestolen Gamers. En storslått eske med sterke farger stod frem på bordet og designeren er ingen ringere enn Vital Lacerda. On Mars brettet seg ut og tok hele plassen på det egentlig ganske store bordet.

Graham hadde god kontroll på reglene og forklarte prosessen. I og med at det er et worker placement-spill, så må alle spillerne lære om alle plassene vi kan gå til, før vi kan starte, siden alt er åpent til å starte med.

Det som var litt originalt her, er at vi enten er på planeten Mars, eller i bane rundt. Hvor man er, betyr noe, for man får tilgang til forskjellige handlinger deretter. Og vi kan reise frem og tilbake mellom planet og bane.

59 minutt senere

Ja, reglene tok faktisk en time å komme gjennom, og det er med en som kjente reglene fra før. Vil tro det tar lenger tid aller første gang. Godt forklart av Graham, men det blir litt information overload, og det er en ting som ikke kommer ut fra reglene i seg selv: hva er lurt?

Alle utenom Vegard startet i bane og tok seg teknologier. Vegard startet tidlig å bygge på planeten, men dro ut i bane ved første anledning etterpå.

Som et typisk worker placement, trenger man arbeidere. Noen arbeidere må du sette fra deg i bane eller på planet, og de får du ikke igjen før du har reist bort og kommet tilbake. Andre arbeidere får du tilbake når du reiser en vei.

Ingen visste helt hva de skulle gjøre, men vi gjorde så godt vi kunne for å tjene poeng.

Så begynte vi å møte på et problem.

I On Mars, blir det ikke nye forsyninger. Ingen nye ressurser. Ingen nye teknologier. Ingen nye oppgradering av bygninger. Det gir mening tematisk. De sender ikke nytt fra Jorden før vi har kommet til neste etappe. Men som spill, så stoppet det opp brått.

Ingen av oss fikk gjort noe. Vi manglet nøkkel-ressurser. Ikke alle teknologiene var gode nok. Og vi hadde ingen ting å gjøre.

Reisen til bane hadde ingen ting å gi oss, annet enn å oppgradere teknologiene. På planeten fikk vi ikke bygget noe, for vi manglet handlings-plass og vi manglet teknologi.

Alle stanget, ingen ville til bane, for der var det ingen ting å gjøre, og alle plassene for å bygge en bygning var blokkert. Så reiste noen til banen bare for å åpne opp.

Sveinmain ville egentlig bygge noe annet, men lot seg overtale av Vegard. VI MÅ BYGGE BATTERI, ELLERS STANGER VI IGJEN!

Så: Sveinmain ofret seg for spillet for å få spillet videre. Da løsnet alt igjen. Endelig kunne vi gjøre ting!

Vi var i gang! Men, så begynte nye problemer å danne seg igjen. Enda en gang var det teknologi som stoppet. Både Sveinmain og Takras hadde batteri-teknologi, men ingen hadde oppgradert dem.

Takras skulle oppgradere, men Sveinmain kom i forkjøpet om å ta en bonus på planeten, så da ble den planen lagt på is.

Graham irriterte seg over Takras som alltid gjorde ting rett før ham, og stoppet mange av hans planer.

Vegard hadde teknologiene og alle lånte av ham, spesielt å kunne flytte på Roveren veldig langt.

Likevel. Det stoppet opp. Igjen.

Klokka var snart midnatt og vi så ingen slutt. Vi manglet teknologi på batteri. Det var Sveinmain eller Takras som måtte gjøre det.

Så igjen: Sveinmain ofret seg for spillet og oppgraderte sitt batteri-tech. Det åpnet for at Takras kunne bygge ny batteri-fabrikk, få en haug med poeng, og vinne spillet. Hadde Takras oppgradert tech, hadde Sveinmain vunnet. Men siden Sveinmain var først i rekkefølgen, tok han støtet.

Hele spillet er lagt opp til at man må «spille pent». Hvis man spiller for å tjene poeng og legge brikker på måter som ikke er optimalt for motstanderne, så skyter man seg faktisk selv i foten.

Man må spille slik at brikkene blir åpne. Vi holdt nesten på å ikke ha lov til å bygge flere mineral-gruver, fordi byggereglene er meget restriktive.

Man får ikke nok ressurser, fordi planeten må oppgraderes mye nok for å trigge oppfriskning.

Opplevelsen i kveld var ikke en god en. Det var ingen ting av spillets mekanismer som la opp til å gjøre ting som bidro til felleskapet.

I god Preikestolen Gamers-ånd så spiller man jo for å vinne.

Graham har spilt spillet før, og hadde en meget spesiell opplevelse i kveld, kontra forrige gang han spilte det.

  1. Takras 82, 2. Sveinmain 78 (moralsk vinner), 3. Vegard 69, 4. Graham 44.
Moralsk vinner for kvelden: Sveinmain. Mest poeng: Takras.

Det ble dessverre ikke en innertier. Vi fikk høre det var en utvidelse til spillet, men den gjør at spillet blir om til et samarbeidsspill. Nå i ettertanke gir det mer mening, for man må faktisk samarbeide i dette spillet, ellers stopper det opp. Men det sier ikke reglene til deg. Og det er kontraintuitivt.

Hvis et spill samler støv på hylla i to år, lager det da en lyd?

Vi begynte på Clank! Legacy i februar 2020 og hadde det veldig kjekt med det. mange husker nok mars 2020 og tiden etter. Sommerferien kom og vi hadde en siste samling etter litt lette fra karantenetilsrander.

Obs! Det siste bildet har kanskje spoilere. Men betyr ikke så mye når du ikke vet hva komponentene og historiene som har fremskaffet det du ser.

Men så ble det stilt. Helt stilt. Ingen sesjoner eller samlinger.

Aquisitions Incorporateds ansatte er klar for dyst.

Det skulle ta hele to år og vi var endelig i gang igjen. Støvet kunne børstes av esken og gjengen samles igjen. Vi skal til på runde 7 av 10. Var spillet fortsatt kjekt?

Svaret er: ja! Dette er kjekt. Turene går fort, kortene er interessante og historien er fortsatt morsom og mye uventet skjer på veien.

Sveinmain hadde mye clank hele spillet og tok med vilje valg som ga han mer. Ikke uventet dikk det dårlig med Sveinmain aka Donald the Destroyer. Han ble slått ut og sanket hele 0 poeng til slutt.

Vegard var eneste som fullførte racet, mens Takras og Knut nærmet seg og fikk lov å score poeng.

Takras irriterte seg voldsomt over å ha glemt hele «månedens» ansatt, med flere anledninger for ta den, da dette har vært hans mål å få til over flere sesjoner.

Etter to år på hylla så brukte vi bitelitt tid på å komme inn i flyten igjen, men etter et par runder rundt bordet, så satt det som støpt igjen.tpre

Vi reiste ut, drepte monstre, oppdaget nye lokasjoner og tok sjanser.

Og ikke minst: vi lo av det som ble fortalt i historieboka. Det er god humor og godt skrevet og oppfordrer til å være den som trigger historien, for de får ofte et valg og tilhørende belønning.

Vi er nå ferdige med runde 7 av 10 og har kost oss masse, ser frem til neste runde.

Den som kontrollerer universet, kontrollerer krydderet

Eller var det motsatt? Uansett: I kveld skulle Preikestolen Gamers i Takras Taverna utforske Dune: Imperium sammen med utvidelsen Ix. Vi hadde Root som backup, men tidsmessig måtte vi ta noe raskere.

Siden sist har vi altså fått en utvidelse, og undertegnede har selvsagt ordnet med 3d-printede ting for dette også. Samt en egen spillematte med litt flottere fargespekter, som også inneholder endringene som Ix medfører.

Siden Graham spilte dette for første gang, bestemte vi oss fra starten av, at hvis han vant, var det fordi vi lot nybegynneren vinne, for å skape mersmak.

Tanksene representerer de nye Dreadnoughts, som spillet ikke sier hva egentlig er for noe.

Graham var tidlig ute med kamp, og allerede den første kampen seiret han et poeng, et av mange som snart skal komme. Men kampene var ofte uten spesielt mye konkurranse, det var stort sett Afro og Graham som kjempet om ørkenplaneten, mens Vegard – til tross for å være «Rabban» – og Takras stort sett gjorde andre ting.

I tillegg til å være lite kamp, var det også ingen som gikk for de nye Dreadnoughts. Takras fikk seg en etter hvert og fikk brukt den en gang i en kamp han ikke vant, men tapte ikke noen figurer på forsøket. Han fikk en til på slutten, men den ville aldri få se kampens hete.

Vegard var ekspert på å gå akkurat der Takras skulle gå og alltid rett før, mens Graham var ekspert i å skaffe alle de beste kortene fra menyen, samt kvitte seg med 7 av sine originale kort. Det begynte bli liten tvil om hvem som kom til å gå av med seieren.

Mye flottere farger på denne spillematten enn originalbrettet.

Afro var den største motstanderen til Graham på slagmarken og fikk med seg et par seire på den måten, men mon tro han ikke brukte mer ressurser på dette enn det belønningene ville tilsi.

Vegard fikk en veldig sterk kamprunde en gang da han tilkalte Spacing Guilds flåte.

Utvidelsen gir mer valg for bruk av både spice og penger, noe som var ganske lite i grunnspillet. Spice brukte man til å få penger eller Spacing Guild, og pengene til High Council og ekstra agent. Etter det var det ingen behov for det på brettet.

Men som Afro påpeker er det litt dumt med mange flere kort i en deck builder, for da reduserer du sjansen for at kortene du satser på faktisk dukker opp i bunken.

Uansett var nesten alle enige i at spillet er en fornøyelse å spille.

  1. Graham «Archduke Armand Ecaz» 10 poeng,
  2. Takras «Duke Leto Atreides» 9 poeng
  3. Vegard «Glossu Rabban» 8 poeng
  4. Afro «Viscount Hundro Mortani» 6 poeng

Dingsebomsen i San Francisco

Det var en gang en mann. Mannens navn var Knizia. Knizia fortalte om den ene spennende historien etter den andre. Heltemodige begivenheter, storartede prestasjoner, uoverkommelige utfordringer. I form av tall. Vegards Vegas åpnet opp for en onsdagsspilling og tre små tusser dukket opp for litt tusser- og troll-spill.

Men så kom det et troll! Og trollet ville leke med trikker, men de tre små tussene bruse lot ham overtales til å prøve noe annet først. Er det noe trollet ikke er så glad i, er det å jobbe sammen!

Første spillet for kvelden skulle altså bli Dingsebomsen. Eller på engelsk: The Thing! Et helt nytt spill basert på filmen fra 1980-tallet.

En av disse er ikke en tusse, men et slags troll.

Alle jobber sammen på en forskningsstasjon på antarktis, en isolert stasjon som kommuniserer ved hjelp av radio, og ellers får forsyninger tilsendt av og til. Men så skjer det noe! En galning i helikopter driver og skyter vilt etter en bikkje som løper mot dem. Han skyter og ødelegger radiorommet, skader en av mannskapet, men bommer på bikkja. Han gjør sitt endelikt ved å miste en armert granat og sprenger opp seg selv og helikopteret.

Før han fikk voldet mye skade, fikk han ytret på norsk til amerikanerne: «Ha dere vekk! Det er ikke ei bikkje. Det er en slags ting!». Amerikanerne forstod ikke et kvekk. Scenen er satt.

Tingen kan imitere en hvilken som helst skapning helt perfekt, men den kan bli avslørt via blodet. En av oss er tingen, men hvem? Tingen vinner hvis han dreper alle de andre, hvis et menneske blir etterlatt på stasjonen, eller hvis han klarer å bli med på helikopterturen til sivilisasjonen.

Hvor det er tusser er det også troll, og Sveinmains naturlige jag etter å prate mistanker på andre spillere gjorde Takras så utrolig mistenkelig at det ikke fantes tvil i hans hode at Sveinmain ikke bare var troll, men også selveste Dingsebomsen.

Vegard, Takras og Afro prøvde så godt de kunne å gjøre oppgavene som var nødvendig. Varmen ble ikke prioritert, nå var det bare å vente på at helikopteret skulle komme og redde alle. Men vi måtte gjøre ting i mørket.

Et siste sammentreff mellom Vegard og Afro måtte til for å prøve å finne blodprøver til å tvinge Main til å avsløre seg. Men de fant ingen. Afro så ut som han skulle nyse da han og Vegard skulle utveksle brikker.

Så fant Sveinmain ut det var på tide å gjøre noe proaktivt, og avslørte seg som Dingseboms, og begynte å fortære hunder og skape hodebry for menneskene.

Men, redningshelikopteret kom og det var ingen ting Sveinmain kunne gjøre for å stoppe det. Takras hadde minst mistanke på skalaen og satte i gang flukt-sekvensen. Vegard skulle helt klart bli med og Afro også.

Men…

Men…

HVA?!

Både Vegard og Afro var tingen. Sveinmain var ikke tingen opprinnelig. Det var Vegard hele tiden. Takras var det eneste mennesket igjen. Hadde han bare skjønt at det «nyset» til Afro var en reaksjon på at han ble smittet av Vegard, hadde brikkene falt på plass.

Blendet av 100%-sikkerhet på at Sveinmain var den første og eneste Dingsebomsen, tapte Takras alene, og løftet opplevelsen fra en 8 til 10, rett og slett på grunn av vantro. Fikk han sove den natten? Neppe.

Det utrolige er at Sveinmain ga en rating over 3 på dette samarbeidsspillet med skjult forræder. Det er et kompliment som sier noe.

Sittin’ On The Dock of the Bay

Når vi snakker om Sveinmain, hadde han med seg det siste Knizia-spillet San Francisco. Etter ratingen fant vi ut at det var best at han også skrev om sesjonen for å få det frem på best måte.

Nå er det over en måned siden denne spillkvelden, så kanskje han ikke fant de riktige ordene. For å ikke starte dårlig, skal jeg ikke trekke frem at Afro kalte det noe av det verste rælet han noensinne har vært utsatt for. Så ikke tenk på det.

I San Francisco skal vi bygge hver vår bydel og optimalisere for å få poeng. Til slutt, i klassisk Knizia-stil, så er det poeng ut fra å ha flest av en myriade med egenskaper, men vi slipper å være bekymret på å ha minst av noe.

Vinner-byen

Vi trekker kort fra en meny, og kortene legges til i bydelen vår. Menyen har tre valg, og hvert valg har null til mange kort i seg. Det snedige her, er at når vi tar et kort, så må man også ta en kontrakt. Når det er din tur å ta et menyvalg, så har du ikke lov å ta, hvis du har like mange eller flere kontrakter enn antall kort å valget.

Så du er nødt til å stå over av og til, og hvis man står over, så tilføyer man i stedet et kort til et av valgene. Når alle spillerene har minst én kontrakt, kan alle legge tilbake en av sine kontrakter, som gjør det enklere for alle å forsyne seg fra menyen igjen.

Selve mekanismen for å forsyne seg fra menyen er ganske spennende og gir rom for mange interessante beslutningsvalg i hjernebarken.

Det grafiske elementet i spillet er… interessant. Det vil si: hva tenkte de på her? Blasse og jordaktige farger.

Man skulle tro at byen ble mer fargerik over tid, men i bilder lenger opp kan du se at det er minimalt.

Trikkene hjelper på det visuelle. San Francisco er i overkant funksjon over form, for vår smak, som ratingen gjenspeiler.

Selve spillet hadde interessant mekanisme, men over hele linjen føltes spillet som det ikke tilfører noe til hobbyen vår. Takras vant denne gang, faktisk med god margin, tross at de fleste trodde at Vegard kom til å stikke av med seieren, da han fikk gjort det han ville gjøre, mens vi andre ofte måtte stå over når vi ikke ville.

Det var Vegard som alltid hadde færrest kontrakter og styrte resten sine valg på den måten.

Til slutt tok vi en runde med Skull. Det pleier være en fest og med mye spenning, men jeg tror at The Thing fra tidligere på kvelden har gjort av i var altfor flinke til å lese hverandre, så det ble en veldig rask affære å avslutte Skull.

Uansett var det en meget kjekk kveld med ganske stort sprik i typer spill, og det er alltid gøy i Preikestolen Gamers, får bare håpe vi får anledning til å møtes oftere.

Lords of Fluxx

Endelig! Etter snart to år med støvsamling har vi klart å få Lords of Hellas på bordet her i PG. en litt uvanlighet i kveld var at det ble gjort på en tirsdag i stedet for mandag.

Reglene satt meget løst hos Takras som leste dem for to år siden. Så det gikk en time før vi kom i gang.

Men spillet er ganske enkelt, i det minste til man lurer på noe, da gir regelboka lite med svar.

Afro sjekket Google om hjelp til regler da regelboka ikke holdt mål.

Afro og Sveinmain kjempet mye om lite, og Sveinmain klarte alltid å stikke av med seieren. I mellomtiden holdt Takras på alene i nord, men han brydde seg ikke om land, stort sett bare å få prester og styrke helten sin.

Det ble altfor mange monstre på brettet, tror vi var oppe i seks samtidig. Og nesten ingen quests, etter de første var fullførte.

Mens Hoplitene kjempet i sør tok Takras sin helt og kjempet mot monstre og gjorde et par quests som ga han Glory, som han kunne bytte mot artefakter.

Afro og Sveinmain i evig kamp

Takras hadde ingen nærvær på brettet, men kunne herje ganske mye etter hvert med mange artefakter. Så slo han det ene monsteret og så det neste. Enda flere artefakter.

Tre monstre nede er nok til seier

Det så litt mørkt ut med spilletiden en stund. Men når Takras først skjønte hvordan man vant mot monstrene var det rett vei til seier derfra.

En hel haug artefakter
Lord of Grottens Kitchen

Et ålreit spill som føltes litt mangelfullt, og litt tregt? Ikke en innertier i PG denne kvelden, men det skal ikke nektes for at det kan dukke opp igjen i nær fremtid nå som reglene sitter hos alle.

Som en dessert ble det Fluxx! Star Trek, sådan. Et spill uten særlig regler og nesten null strategi. Trekk noen kort og bare spill alle sammen.

Fluxx er et helt ok og fjollete spill som tar 10-60 minutt avhengig av hva slags kort og antall spillere som dukker opp. Rett og slett harmløs moro, bare ikke forvent å vinn.