Kjell Henriks kjellerutvalg

Sveinmain hadde invitert til spilling i sin kjeller denne gangen da Grotten var vinterstengt pga strøm og kulde. Peter og Kjell Henrik tok turen og sistnevnte fikk beskjed om å ta med spill, og spill hadde han, nyheter for oss andre denne gangen og et nytt 2022 spill.

Først ute var Ethnos, fra 2017 og et BGG topp 250 spill. Vi trakk ut 6 klaner av 12 som skulle fylle brettet, og dermed så har dette spillet stor variasjon da hver klan har sine fordeler. Ikke ulikt Ticket to ride(TTR) var reglene rimelig enkle. Trekk ett kort eller legg ned et band of Brothers(BOB). 6 områder på brettet skulle besettes, og de gav fra 0 til 10 poeng alt etter hva brikken på området sier.

Med 3 spillere så skulle vi spille kun 2 runder. En får poeng på brettet og også for lengden på sitt BOB(heller ikke ulikt TTR. Eneste forskjell var at her var det ikke rutebygging. Men enkle regler til tross, litt kniving ble det uansett. Når en la ned en BOB så måtte en enten ha like klan eller like farger for å få legge ned. Etterhvert som spillet gikk måtte en bygge høyrer på brettet og sine BOB måtte da bestå av flere kort.

Peter tok en klar ledelse etter første runde, men slet med høyden og inflytelsen på brettet.i runde 2. Sveinmain hadde satset lavt i første runde, men kom i siget og seg forbi samtlige i på slutten. 1. Sveinmain, 2. Peter, 3. Kjell Henrik.

Ethnos var godt likt av samtlige og fikk 8/10 på skalaen. Relativt kjapt og kjekt.

Så til en av årets nykommere – Verdant. Her skal vi dyrke planter og få rom som gir de riktig lys. Rom og lys skal legges i et bestemt mønster, og har du rom og planter som er samme sort, og gjerne et møbel i rommet samtidig får du godt med poeng. Kjell Henrik og Peter klarte dette godt, mens Sveinmain fikk aldri opp rom som passet til plantene sine. Spillet var krydret med gjødsel, tomler opp, spader og river. Men det var mye logistikk. Nye kort opp, nye tomler på brikker og nye brikker opp av sekken. Men vi klarte å holde kontrollen og når alt var ferdigspilt så hadde ingen kontroll på hvem som hadde vunnet. Utregningsarket var langt, men etter hard regning av Kjell Henrik, så var det Peter som vant med 85 poeng, foran Kjell Henrik 79 og Sveinmain med 75.

Verdant er nok like kjekt for blomsterelskere som Wingspan er for fugleelskere. Mye detaljer og ekte planter, flott bladfigurer var ikke nok til å overbevise alle. Hakke svakere enn Ethnos til 7,7 i snitt av 10 viser likevel at spillet har kvalitet og fungerer godt.

Klokka begynte å sige på, men Sveinmain tok frem en kjapp dessert – Drop it. Spillet som skaper tidvis like god stemning som Camel Up. Like uforutsigbart når en dropper brikker ned plastrenna. Ikke lov å ha like farger mot hverandre og like former, da blir det null poeng. Og det ble det, til stor latter rundt bordet. Sveinmain ble den beste dropperen denne gangen. Mens Kjell Henrik to 2, og Peter 3. plassen.

Drop it, meget kort spilletid og 7,7 på skalaen den også. Men mye latterfaktor, og kjapt og både sette opp og ta ned. Må prøves!!!

En kjekk mandag var igjen over. Alltid kjekt med nye spill på bordet, familievennlige denne gangen, selv i PG med stor konkurranse. Gleder meg til neste samling.

Grahams library

Det gikk vamt denne mandagen i PG, da Takras arena måtte skalke lukene rett før spillstart. Men Graham åpnet biblioteket sitt og dermed var kvelden reddet. Sveinmain og Peter tok turen og blant en bunke spill falt valget denne gangen på Yellow & Yangtze – Reiner Knizias oppdaterte verson av Eufrat og Tigris. Men hadde spillet blitt bedre? Det måtte vi finne ut.

Til å begynne med gikk alt fredelig for seg. Alle bygde hver sin by og alle var glade. Brettet ble trangere, men ikke så trangt at vi måtte plage hverandre. Men hvorfor ikke bare starte en konflikt? Du hadde her også små og store konflikter.

Vi hadde hver ledere i 5 forskjellige farger som kunne hente brikker fra de fargene lederne representerte og få poeng for disse. I tillegg hadde du «monumenter» som gav en ekstra poeng i den fargen monumentet var i til den som kontrollerte det. Og som alltid med Knizia – den fargen du har minst i er den poengsummen du ender opp med.

Det ble både små og store konflikter og mye ledere som føyk ut og inn av brettet. I tillegg ble kongedømmer slått sammen og kriger ble utkjempet, som igjen gjorde at ledere måtte forlate brettet. Ikke lenge etterpå var de igjen tilstede og klare til nye kamper. Nytt var også at en kunne fjerne brikker for å splitte opp kongedømmer, noe som krydret spillet.

Etter en drøy time var trekkeposen tom og vi skulle avsløre poengene vi hadde bak forhenget vårt. Graham fikk 9 poeng i sin dårligste farge, Sveinmain 8 og Peter 6. Dermed tok Graham en fortjent seier.

Yellow and Yangtze var et meget godt spill som fikk to 8ere og en 9er av de som spilte det. De to 8erne savnet en handout, som sikkert kan lastes ned fra BGG. Men alt i alt et utmerket spill som Sveinmain setter på Wantedlista si.

Etterpå kunne Graham lokke med et kaotisk Pick up and deliver spill. Sveinmain elsker slike og var meget klar for å ta turen «On the Underground», og Peter ble med. Vi måtte velge mellom Berlin og London og da ble det London, der vi var litt kjent.
Kartet stemte overraskende bra, og vi skulle styre 3 t-baneselskaper hver som skulle bygge ruter og frakte verdens mest late passasjer rundt til severdigheter i byen.



Han var så lat at han satt heller på T-banen over halve byen for å gå ett stopp, enn å gå 2 stopp til severdigheten rett på siden av der han var. Brukte han dine bane fikk du poeng. Du fikk også poeng om du klarte å sirkle inn t-banestopp med ruten din. Peter gikk for det og holdt på å sikre seg 9 poeng som var ganske mye da Sveinmain og Graham samarbeidet med å fylle t-bane nettet såpass at han ikke klarte det. Det gikk med et nødskrik, men kostet litt. Vi fulgte hverandre tett, men Graham fikk mange poeng på severdighetene som måtte ta hans baner vest i byen hvor hverken Peter eller Sveinmain var. Likevel øynet Sveinmain muligheten på slutten til å dele seieren med Graham. Han trengte 7 poeng i siste runde, og med litt kløkt, klarte han det med nød og neppe, og var kjempehappy. Men Sveinmain glemte at passasjeren måtte innom Grahams t-banestrekk for at han skulle få disse 7 poengene og dermed vant Graham med et knepent poeng til stor latter rundt bordet.

On the underground var et fantastisk spill – mye bedre enn f.eks. Bus. God stemning og meget kjekk mekanikk. Gleder meg til neste gang det kommer på bordet. To 8ere og 9er fra Sveinmain, gjør dette til et «must buy».

En meget kjekk kveld var over. Avsluttet med å titte på Grahams rikholdige bibliotek. Heldigvis for Sveinmain var spillene litt mindre fantasypreget enn bøkene der inne, og vi kunne avslutte kl. 23 denne gangen – noe som hjeper på formen utover uka. Bare å glede seg til neste mandag!

The Heat is On

Snøen daler ned fra himmelen og lander elegant på bakken. Snøkrystallen forvandles på magisk vis, og alle de tusener av forgreninger i krystallen forvandles. Til slaps.

Gjennom snøen og slaps var det Sveinmain, Peter og nykommer Erik Harkonnen som våget seg gjennom for kvelden.

Klassikere som Orléans, Space Base og Caverna stod klare for å spilles, men valget falt ikke på de kjente og kjære, men heller det nye og mysteriske.

Med kald og våt slaps ute, tok vi turen til Dale of Merchants, hvor det er sommer, varmeog handel (ikke bry deg om pingvinene, da forsvinner hele illusjonen).

Dale of Merchants er et typisk deck builder, hvor du får nye kort tilført bunken din. Det som er unikt for dette spillet er at alle kortene gjør ganske forskjellige ting. I tillegg får du ikke en stor bunke, du ønsker nemlig å ta ut kort permanent fra bunken din. Det er sånn du vinner spillet: ta ut kort og legge dem i stallen din.

Kortene på bordet bak hånda, er stallen, med kort som er ute av spill.

Kortene du har på hånd kan brukes til å kjøpe nye kort, spilles ut for teksten sin, eller legges ned i stallen, ut fra visse regler. Det blir vanskeligere og vanskeligere å få ut kort til stallen sin, men det er alltid mange muligheter.

Spillet kommer med mengder av kort-sett du kan velge blant (spesielt hvis du har alle utvidelser, som Takras har), og noen sett er mer interaktive enn andre. Vi valgte å gå for en del interaktivitet, med stjeling av kort, bytting av kort og å få andre spillere til å miste kort, eller få kort de ikke vil ha.

Man trenger å kjenne til litt av kortene, og vi som satt på den ene siden av bordet fikk ikke lest kortene i markedet så enkelt. Da var det bare å se på farge og pris, og satse på at teksten også hadde en verdi.

Dale of Merchants var et flott spill med en god vri på deck building. Det gikk unna, lite venting på tur og det er hauger med variasjon i esken, spesielt med tanke på at hver spiller også får en unik egenskap. Sveinmain samlet på masse gull han aldri brukte, så det var ikke alltid gull i munn.

  1. Sveinmain 8, Resten: 6.

Det snødde ennå ute. Det så kaldt ut. Da fyrte vi opp motorene og gasset på i Heat: Pedal to the Metal. Dette er et bilrace hvor vi kan presse motoren til det ytterste. Jo mer du presser, jo mer varme genereres. Hvis du presser for hardt, blir det motorhavari og du må ta straffen.

Heat er veldig enkelt og har rot fra Flamme Rouge. Velg gir. Giret sier hvor mange kort du må spille. Velg kort. Slå sammen summen. Flytt bilen. Lett.

Noen kort er stress-kort som du ikke bare kan kvitte deg med. Du må gjennom stresset, og det betyr at du trekker tilfeldig fart-kort for dem, så du vet ikke helt hvor fort du kommer til å kjøre.

Den nevnte varmen er også kort, som etter hvert kommer til å havne på hånda di. Og da, da er de kun i veien. Eneste måten å kvitte seg med dem på er å kjøre sakte og la motoren kjøle seg ned.

Svinger er veldig viktig. De indikerer en maks-hastighet. Tvinger du deg gjennom fortere, stresser du bilen, og du lager varme, men det er også en veldig viktig taktikk å generere varme for å få den ekstra lille fordelen.

Det må en del risikovurdering til for å komme seg rundt svingen.

Vi spiltet på kartet Italia, som så tilsynelatende enkel ut med kun tre svinger å forholde seg til. Vi endte opp med en regel at den langs strekningen som er omtrent 2/3 av kartet, ikke tillot å bruke dragsuget. Dragsuget er veldig viktig, det lar deg flytte bilen to skritt frem, uten å generere ekstra fart. Så du kan smyge deg gennom en sving.

Etter første svingen lå Takras i tet, men så gjorde han en tabbe og la seg tilrette slik at alle bak ham kunne bruke dragsuget og smyge forbi ham. Plutselig lå han nesten bakerst.

Sveinmain holdt det godt i ledelsen, og med oss i kveld hadde vi to ekstra biler styrt av AI-kort. Erik var først ute med motorhavari i den første svingen på andre runde, og det satt ham nesten helt ut av spill. Peter måtte (han sa han måtte) gamble flere ganger og endte opp med å haverere i den skumle 1-er svingen som også genererte ekstra varme (vi spilte med ekstra harde regler i kveld).

Siste runde var i gang og det var enorm spredning på bilene.

Erik og Peter slet i bakerste ledd og hadde konkurranse fra AI-ene, men Erik klarte etter hvert å kjøre forbi, men endte opp med å få full stopp igjen.

Sveinmain hadde nesten sikret seieren og kom seg gjennom 5-er svingen og 1-er svingen, men Takras lå hele tiden tett bak. Før 3-er svingen hadde Takras håpet at Sveinmain skulle legge seg riktig, og håpte på at Sveinmain skulle spille en 4-er fra hånd. Men det gjorde han ikke. Han spilte et stress-kort. Og det ble…. varme…. nei. Stress… nei… 4-er! Perfekt. Takras smøg seg forbi sveinmain og nærmet seg 3-er svingen.

Neste runde stakk Takras avgårde i full fart rundt svingen og etterlot seg Sveinmain i bakspeilet, og skyndte seg inn over målstreken en hel tur før Sveinmain.

Begge AI-ene passerte og kjørte i mål før både Harkonnen-Erik og Peter.

Kanskje man kan se vinner-rekkefølgen ved å studere ratingen til høyre? Nesten. Men vinnerne likte spillet bedre enn taperne, ser det ut som.

Hvem er hvem, og hvilket er originalen, mon tro?

Peter måtte ha en kjapp revansje og briljerte i desserten Timeline: Inventions. Her ser du vinner-trekket i aksjon.

Stående ovasjon til et siderisk sammenløp

Grahams tar ansvar og Gather troppene til sitt lune hjem i Grahams Gathering. Hele fem spillere melder seg opp denne gang med tidligere start enn vanlig. Sveinmain, Takras og Kjell Henrik var parat og klare.

Denne natten hadde ikke Takras klart å sove, og lå og grublet i senga. En idé plantet seg inn i hodet, og en ny brettspillidé fikk spire. Frisbeegolf the board game! Reglene ble skrevet ned i full hast og situasjoner ble tenkt på i full fart. Ingen matematikk ble skadet under denne prosessen. Man kan ikke skade noe som ikke blir brukt.

Sveinmain ble bedt om å ta med seg Powerboats for brettets skyld, med flott rutenett og allerede en del «trær» på brettet.

Konseptet er enkelt; du velger en disk, og en disk består av et sett med terninger. Trill dem, flytt disken. Hvis du har mer enn én terning igjen, så er disken fortsatt i lufta. Fjern en av de brukte terningene, trill på ny, og fly videre. Men da må disken begynne å svinge. For å treffe kurva må disken lande der. Går du gjennom trær, er det mulighet for å krasje, og da vil disken gå i en eller annen retning.

Sveinmain har forvillet seg nær Out of Bounds, mens resten legger opp til putt.

Det ble oppdaget flere ting som må endres på, men selve grunnprinsippet virker lovende, og aldeles ikke dumt førsteutkast. Noe å byggere videre på. Sveinmain er best på frisbeegolfbanen, men verst på brettspillvarianten. Så da er det helt klart noe som må fikses på.

Det ble par på Graham og Kjell Henrik, +1 på Takras og triple bogey på Sveinmain.

Peter var snart på vei, så vi dro i gang en annen filler: Reef. Et spill hvor Graham rett og slett begynte å forklare hva handlinger vi kunne ta, uten å engang nevne temaet. Vi skal tydeligvis lage flotte korallrev og få poeng ut fra formasjonene. Men spillet er såpass abstrakt at temaet ikke betyr noe. Lag formasjoner av farger, få mest poeng.

Jeg kan spille kort og legge ut to grønne eller to gule brikker, samt få poeng for nedre del av kortet.

Litt som i Ticket to Ride, kan man gjøre én ting på turen sin: trekk kort eller spill kort. Brikkene var veldig flotte og har farger som minner om Lego. De kan stables oppå hverandre i forsøk på å lage de riktige formasjonene. Når en av fargene er tomme, er det over.

Det var ikke veldig spennende å se hva de andre trakk fra menyen, men Sveinmain var aldeles ikke fornøyd med at Kjell Henrik «bestandig» tok akkurat det kortet han skulle ha.

Spillet Reef var kjapt nok, hadde lav kompleksitet og veldig tydelige farger. Det eneste som kunne være litt utydelig var hvor mange ganger man kunne få poeng for enkelte kort, men med et par runder rundt bordeet så begynte den regelen å sitte også.

1. Graham 76, 2. Takras 64, 3. Kjell Henrik 58, 4. Sveinmain 57

Alle sitter godt plantet i stolene sine. Det kommer til å forandre seg!

I spillet Sidereal Confluence representerer spillerne ulike alien-rasers samfunn som prøver å samarbeide og inngå byttehandler for å øke sin økonomiske, diplomatiske, militære og kulturelle makt. Spillerne samhandler med hverandre gjennom å handle og utveksle ressurser og teknologier, samt å delta i konflikter og politiske forhandlinger. Målet er å skaffe seg så mange poeng som mulig gjennom å fullføre oppgaver og å realisere prosjekter. Spillet krever en del planlegging og en mengde kommunikasjon med andre spillere, samt evnen til å tilpasse seg endringer i spillets dynamikk.

Så gjør vi så når vi står rundt et bord.

For et forenklet eksempel kan vi ta Catan, hvor handel er nødvendig for å få det til bra, men når en spiller nærmer seg å vinne, stopper handelen opp. Hvis handelen stopper opp i Sidereal Confluence, stopper alt sammen. De fleste rasene trenger ting de ikke har, og produserer ting de ikke har bruk for. De andre spillerne har gjerne det du trenger og vil ha det du lager. Men hvis du ikke har noe å bytte med, så blir det full stopp for enkelte.

Hver spiller har i tillegg svært forskjellig utgangspunkt og forskjellige krefter for å gjøre ting. Graham kan ikke kolonisere, Takras kunne kolonisere ofte, Kjell Henrik kunne kolonisere uendelig, men ikke ofte, og så videre.

For å få til ting, må man forhandle med de andre spillerne. Og det byttes mellom små kuber, store kuber, sylinder-brikker, skip, poeng og planeter. Hva er alt sammen verd? Spillet er såpass smart at det kommer med et skjema som viser omtrentlig hvor mye ting er verd. Tre små kuber er omtrentlig verd det samme som to store, f.eks.

Etter seks runder er spillet ferdig, og man teller til slutt poeng. Man får i tillegg poeng for ressurser til overs, men de er bare verd halvparten nå enn under spillets gang, når de faktisk kan brukes til noe.

1. Peter 41, 2. Sveinmain 36, 3. Graham 33, 4. Kjell Henrik 32, 5. Takras 30

Dette spillet har en av de aller kjedeligste eskene og i tillegg et navn som ikke høres veldig spennende ut. Alle ble overrasket over hvor mye gøyere spillet var enn esken skulle tilsi. Og nei, det er ikke den esken som er i ratingen her på siden, men bare en blå eske med noen stjernetegn på.

Det var faktisk tid til en dessert, av alle ting. Pictures ble spillet, og alle kunne sette seg ned igjen. I Pictures finnes det et rutenett av bilder. Du får et hemmelig koordinat som indikerer «ditt» bilde. Ved hjelp av noen verktøy, skal du arrangere disse slik at de andre spillerne klarer å gjette hvilket av de 16 bildene som er «ditt». Samtidig skal alle andre gjøre det samme med sitt hemmelige koordinat og verktøy. Alle gjør samtidig, men det er ingen hastverk om å være først eller noe.

Verktøyene er det som gjør spillet interessant. Du har kanskje to skolisser. En kort og en lang. Begge sorte. Det er alt du har, og en brikke som viser hvilken retning som er «ned». Du skal lage en form som får de andre til å gjette riktig kort.

Et annet verktøy er fire pinner og noen glattpolerte steiner. Ja, faktisk steiner. Eller noen byggeklosser, alle med forskjellig form. Hva med noen kuber i forskjellige farger, som må ligger i et 3×3 rutenett?

Man må bli kreativ. Spillet er kjapt, enkelt og passer for hele familien, men kanskje ikke på en spillekveld hvor vi allerede er ganske trette av å forhandle med hverandre fra Sidereal Confluence?

1. Graham 32, 2. Sveinmain 30, 3. Peter 27, 4. Kjell Henrik 26, 5. Takras 23

Superb Suburb

Endelig nytt år og nye muligheter for at Preikestolen Gamers kan game litt pappbrikker igjen. Grahams Gathering var åpent for i kveld og Kjell Henrik, Peter og Takras meldte seg til tjeneste.

På bordet stod det flere hovedretter klar til servering, og valget landet på den aller største esken: Suburbia, collectors edition. Denne får kanskje plass i en Kallax for seg selv.

Suburbia er faktisk 10 år gammelt nå og vi har spilt det tidligere, men ikke denne utgaven. Forskjellen er for det første grafisk, med penere tegninger på brikkene og små figurer som viser hvor mange flyplasser, restauranter og annet, som er i spill for bedre oversikt. Og en vanvittig mengde av brett i forskjellige farger, som gjør kun det: farger.

Målet er å bygge ut den mest tiltrekkende forstaden og det gjør man ved å legge brikker inntil andre brikker, som gir mening. Eksempelvis er det ikke populært å ha flyplass nær der folk bor, ei heller fabrikker. Kjell Henrik gikk på en bommert helt fra starten her, og ga søppelfyllingen en sentral posisjon med vann rundt seg, synlig fra alle kanter. Ingen ville bo der. Og ingen ville betale for å legge søpla der heller.

Flyplasser lønte seg veldig godt denne gangen. Fly overalt! Så lenge det er mellom Graham og Takras’ småbyer.

I mellomtiden holdt Graham og Takras på med en flyplasskamp, hvor sistnevnte var heldigere med timingen. Når det kom en ny flyplass på menyen, hadde ofte Graham ikke råd til den, så Takras kunne kjøpe etterpå. Og flyplasser lønte seg meget, meget godt denne omgangen.

Alle glemte at det fantes generiske brikker ved siden av menyen, og det hadde noen endret en hel del, for det var ofte ikke av interesse å velge en brikke fra menyen, og da tok man heller en øy.

Vi har ofte et kjennetegn på et bra spill, når Peter må stå for å spille. Det er ikke alltid det strekker til, og alle sammen må reise seg i honnør.

Det skjeve tårn i pisa. Det er ikke kameratriks, tårnet er ganske på skakke.
  1. Takras 158, 2. Graham 130, 3. Peter 108, 4. Kjell Henrik 82

Suburbia er et kjekt lite (nei, ganske stor eske, faktisk) spill og smakte godt, og det er stadig rom for å tilpasse krydder på toppen. Samlerutgaven kom med en fantastisk liten sak som gjorde det lett å oppdatere prisene på brikkene, da de bare skled rundt. Før måtte man flytte på brikker hele tiden.

Til dessert ble det NMBR 9, hvor man skal legge brikker med de særeste formene oppå hverandre, og det er absolutt ikke lov å snu en brikke på hodet. Frustrasjon er halve poenget med dette spillet, for du får aldri til det du har lyst til. Heldigvis gjelder dette for alle andre rundt bordet også.

De 5 eller 6 første trekkene gjorde Graham, Takras og Peter fullstendig likt, mens Kjell Henning gikk sin egen vei tidlig. Allerede da var det gjerne avgjort hvem som kom til å vinne.

Bilde av vinnerbrettet… får du ikke. Det er på andre siden av bordet.
  1. Kjell Hentrik 71, 2. Takras 64, 3. Peter 63, 4. Graham 55

Godt å komme i gang på nyåret med flotte spill! Satser på ny matrett neste mandag.

Luke, det er din skjebne

For lenge siden, i en ørken lang langt borte, finner vi Vegard Skywalker, en duggbonde uten større ambisjoner enn å dra til Toshi stasjon for å hente noen konvertere. Plutselig ble han involvert i opprørsgrupper mot det … snille … imperiet.

Darth Takras likte ikke at noen begynte å pirke på planene hans, så det ble igangsatt en stor jakt etter hovedbasen til denne gruppen. Og knuse dem, for godt.

Vegard Skywalker er optimistisk og ler rett i ansiktet til den onde fyrsten. Rett og slett «næ næ næ næ næææ nææ, du kan’ke finne meg!». Hvis du ser på bildet så er det en leder som står midt på brettet. Han er nemlig fanget. Klar for å tortureres intervjues for å finne ut hvor basen er.

Men opprørerne er aggressive! Sender ut styrker fra basen sin og sender inn styrker til Dagobah. Det kan vi ikke ha noe av.

Et ekstra lite brett (som dessverre ikke følger med) gjør det lett å ha oversikt over kampene.

Det gikk dessverre ikke så bra for den lille opprørsflåten. De bjeffet opp feil tre, hvis det går an å si på norsk. Troppene på bakken var derimot enda sterkere enn antatt, og AT-STene fikk møte motstand.

Det var enorm produksjon hos Imperiet. Den andre dødsstjernen var på vei, og det var ikke mer materialer igjen for flere Star Destroyers.
Jabba bruker general Rieekan som lokkemat og tømmer opprørsbasen for folk. Med en Star Destroyer i omkrets, er troppene fanget på bakken i Alderaan.

Vegard Skywalker har rukket å bli en ekte Jedi. Han reiste til Dagobah og snek seg gjennom alle imperiets skip i det skjulte, fant mester Yoda og trente seg til å bli en Jedi-mester selv.

Darth Takras følte en bevegelse i kraften og tenkte det var på tide å slå sammen denne kraften som Darth og Co. Da Vegard sendte i gang en massiv redningsaksjon for Rieekan, benyttet Takras anledningen å si «Det er din sjebne!» til Vegard, og satte lenkene på ham i stedet.

Dessverre for Takras hadde Vegard gode venner, som klarte å redde ham fra klørne til Takras.

Imperiet spredte seg over hele galaksen, og plassene hvor opprørerne kunne gjemme seg ble færre og færre. Nal Hutta var bare én av flere aktuelle plasser, så Takras sende inn en liten gruppe dit for å speide. Og sannelig, der var det. Skulle kanskje sendt inn litt flere?

Finalekampen ble en Star Destroyer vs et Transportskip, og en AT-AT vs en Vanguard Trooper. Ikke akkurat en episk avslutning, men det ble endelig orden i galaksen igjen.

Vegard er klar for en ny runde, nå som han forstår hvordan spillet henger sammen og gjerne hva som kan være godt å vite om til neste gang.

Når motoren blir altfor bra

Vi er veldig glad i engine builders. Nei, vi bygger ikke motorer som brukes i kjøretøy i bokstavelig forstand, men konseptet bak det, er at vi begynner med lite, og etter hvert som vi får ting, begynner maskineriet å hjelpe oss, og gir oss mer og mer å gjøre for hver tur.

Og det er jo stas, å føle at du gjør fremskritt og får tilganger til nye og flere muligheter enn du hadde før. Og til slutt finner vi ut hvem som bygde den beste motoren denne gangen.

City of Gears er et slikt spill. Du begynner uten noe som helst, omtrent. Kun tre terninger til rådighet, og med det du triller, skal du prøve å få tilgang til forbedringer og nye områder på brettet.

Målet er poeng, tror det eller ei. Hvordan får vi poeng? Gjennom områdekontroll til slutten av spillet, og gjennom forskjellige aktiveringer av områdene underveis.

Vi har roboter som vi sender rundt i byen, og kobler sammen områder ved hjelp av tannhjul. Det kan gi ytterligere bonuser ved aktivering.

Etter hvert som spillet gikk, økte også mulighetene. Mange unike egenskaper fikk vi alle, og flere områder å aktivere. Men reglene hadde en, kanskje litt merkelig, men også forståelig, rutine rundt terningene.

Når du triller terningene, kan du av og til velge mellom to ikoner på terningene og ellers bare få en ressurs. Reglene sier tydelig at du ikke skal ta ressursene og legge bort terningene, for det kan være du får lov å trille om terninger, og da blir det vanskelig å holde styr på hva du har brukt og ikke.

Greit nok.

Men så, i aktiveringsfasen, kan du få ressurser som bonus av aktiveringene, men du kan ikke bruke disse til andre aktiveringer i samme fase, så du må legge dem «til side». Og så har du terninger foran deg.

Noen utviklinger gir deg dobbelt, noen lar deg brukke begge ikoner på en terning, og mer. Siden du ikke «har lov» å bare ta ressursene, må du holde styr på alt dette i hodet, og passe på du ikke blander det du startet med, det du trillet, og det du får i bonus.

Vi får i gang litt mer ressurser fra tur til tur, men regelen om å ikke bare kunne ta ressurser og legge foran deg, og så bruke det, medførte mye ekstratid. Man må tenke seg dobbelt om, gjerne trippelt, for å være sikker på at terningene, nei, var det ressurser? Eller fikk jeg bonus? Har jeg brukt denne terningen? Doblet jeg en verdi? Nei, vent, vi er ennå i aktiveringsfase, jeg kan ikke det. Eller kan jeg?

Spillet i seg selv var kjekt nok, og med en spilletid på 60 minutt kunne det vært en fornøyelig opplevelse. Og i starten gikk det ganske radig, for vi hadde ikke altfor mye å kunne gjøre. Men etter hvert så satt man og ventet og ventet og ventet på turen sin. Ikke nødvendigvis analyse-paralyse, men bare for å få oversikt.

Peter fikk smertelig erfare som fersking til spillet, at hvis du ikke vet hva du gjør, er det lite innhentingsmuligheter å finne underveis.

  1. Takras 54, 2. Graham 44, 3. Peter 34.

Kvelden var plutselig mye senere enn vi hadde forventet, så da sluttet vi av med et relativt kort spill; Cascadia. Ta en brikke og et dyr og legg dem begge i området ditt. Området består av forskjellige terreng og dyr som brikken tillater, og du bestemmer ganske fritt hvordan du vil legge ting.

For å vinne spillet, derimot, trenger du å oppfylle ønskene til dyrene, som varierer fra spill til spill. Fuglene ønsker å ha avstand til hverandre, men å kunne ha oversikt over forskjellige dyr/bytte mellom dem.

Revene ønsker bare å ikke være alene, og jo mer mangfold jo bedre. Bjørnene liker seg i grupper, men ikke større enn tre, mens laksen ønsker å svømme i strømmer og hjortene vil holde seg i formasjon.

Takras glemte å lese den lille biten med laksen som sa at de måtte være minst tre på rad for å gi poeng.

  1. Graham 101, 2. Takras 90, 3. Peter 80.

Et flott lite spill med fine farger og komponenter.

Antikken i PG

Ikke fordi spillerne var gamle, eller at vi spilte en gammel starter – Battle sheep. Men likevel 4 spillere denne mandagen i PG, og godt med KW holdt Grotten på en god temperatur. Sveinmain, Kjell Henrik, Graham og Peter hadde tatt turen. Samme forrett som sist, nå med 4 spillere. Kan si mye om å begynne med et lite fillespill, men det setter faktisk stemningen for resten av kvelden.

Battle sheep er passe kort, passe dumt og passe brutalt for en slik setting. Mye latter og sukk og stønn. Kan det bli bedre? Alle var livredde for å få sauene sine sperret inne på enga, og Kjell Henrik var den som hadde mest kontroll på saueflokken med å få alle sine ut. 1. Kjell Henrik 16, 2. Peter 15, 3. Graham 15, 4. Sveinmain 15, men sisteplass.

Så til hovedretten – Antikken eller rett og slett Antiquity. Spillet som strekker seg over 600 år eller noe sånt, og foregår både på egne brett og på hovedbrettet. Graham forklarte igjen reglene utmerket, og svarte på mange spørsmål før underveis og også etterpå. Her skal vi alle utvikle vårt tetrislignende brett, og en bør fylle opp med bare bygninger en trenger. En skal så hente ut arbeidere for å betjene disse og også til å utvikle ens rike på brettet. En må høste skog, fiske, og dyrke jorda for å få mat og luksusvarer som en igjen kan bytte inn i nye bygninger, arbeidere eller skaffe seg en ny by på brettet. Så sagt så enkelt. Men underveis i spillet kommer det forurensning og død, med graver som tar plass på brettet ditt. Kombinerer du dette med sinnsykt vanskelige «goals» eller seieirskriterier som det kalles på norsk, så har du spillet i et nøtteskall.

Hadde nok vært lurt med litt erfaring før spilling, for det var noen bygninger som var bedre å ha enn andre på sitt personlige brett. Sveinmain savnet et marked, og fikk dermed ikke vekslet varer i det hele tatt, Kjell Henrik savnet lager og oppdaget dette for sent når det personlige brettet hans var fullt. Du kunne få nytt brett, men da måtte du bygge ny by som krevde enda flere varer. Peter bygde ny by først, og Sveinmain var like bak, og fikk seg nytt tetrisbrett og fylle.

Tetrisbrettet er fyllt opp, dog uten marked, og dermed umulig å bytte varer 2 til 1.

Kjell Henrik drømte om det, men kom i limbo, mens Graham hadde som mål å bygge inn en spiller(satset på Peter) og klarte det nesten, helt til Peter bygde ut riket sitt når han oppdaget dette. Da hadde det gått 3 timer effetiv spilletid og selv om Graham var nær, klarte han det ikke. Sveinmain var kun halvveis, og Kjell Henrik enda kortere, mens Peter trodde han luktet seier en gang etter midnatt – kanskje. Så vanskelig var seierskriteriene. Når i tillegg verden ble mer og mer forurenset og kartet trangere og trangere og vanskeligere og vanskeligere å hente ut ressurser på, så fant vi det best å avslutte mens leken var god og klokken fortsatt ikke midnatt. Graham ble utnevnt til kveldens vinner – ja han hadde både marked og lager på startbrettet sitt, mens her var det ingen poeng for 2. plass.

Forurensning sprer seg på brettet, og det blir vanskeligere å hente råvarer…

Moroa var selvsagt aftermatchen. Digger det når en sitter igjen og diskuterer spillet etterpå med pro og cons og ikke minst hva en skal gjøre neste gang. De fleste av oss ville spille en gang til, mens Sveinmain var litt skeptisk. Men alt i alt fikk Antiquity en god score:-)

Happy winner – Graham!

Ingen dessert denne gangen heller. Nå blir det høstferie, og hvem vet, plutselig er det spilling i eller annen arena somewhere på Jørpeland. Time Will Show!

Best med 3:-)

Stemningen var nesten som i gamle dager. Grotten var igjen klar til bruk og bugnet av oppvarmede kilowatt med energi. 3 spillere hadde meldt sin ankomst – Graham, Peter og Sveinmain. Og for å få rette retrostemningen, ble det servert en forrett denne kvelden – Battle Sheep. Graham ble startspiller da den med mest krøllete hår begynner spillet.

Peter oppdager at han er stengt inne og Graham er meget fornøyd med siste trekk:-)

Han startet i en krok, og fikk kjapt kommentar fra Sveinmain, og ikke minst Peter som benyttet anledningen til å starte midt på brettet, litt for midt på faktisk. For etter et Grahamflytt og ett Sveinmainflytt var han temmelig innestengt. Han klarte å hevne seg litt på Graham så Sveinmain fikk en stor øy for seg selv. Godt stemning og en litt frustrert Peter gjorde susen. 1. Sveinmain 16, 2. Graham 15 og Peter 11.

Battle Sheep er et kjekt og kjapt spill, funker godt til forrett eller dessert. Funker godt med 3 spillere selv om 2 kan ødelegge for 1 når sjansen byr seg. 8/10 på skalaen.

Sveinmain fikk en telefon, og Graham og Peter fikk lov å velge hovedretten. Valget falt på Great Western Trail – Originalen og grunnspillet. I følge Graham trenger en ikke mer, ei heller 2. Edition, og så ble det. 3 ulike strategier ble prøvd ut denne gangen. I GWT skal vi alle bringe kveg til Kansas City. Og underveis skal vi stoppe og selge noen kyr for høste penger og kjøpe arbeidere, nye og bedre kyr eller flytte toget frem på togsporet+++ Det hele er en rundens, og fremme i Kansas City skal en igjen starte forfra etter å ha høstet noen fordeler, og kanskje ulemper alt etter hvilken korthånd du sitter med når du ender opp der.

Give me all your money!

Graham valgte togstrategien, Peter overraskende nok byggestrategien, mens Sveinmain satset på kustrategien. Graham kjørte på og hentet den ene bonusbrikken etter den andre. Sveinmain fikk lagt en bompaseringsbrikke hvor de som passerte måtte betale han penger, og Peter svarte med å legge ut enda flere litt lengre ut i brettet. Det endte med at Graham betalte til Sveinmain som betalte Peter. Etterhvert fikk Sveinmain fart på toget og Graham fart på Kustrategien sin, mens Peter hang igjen på bygningsstrategien sin.

Først Cowboyer, så ingeniører…

Tempoet i spillet var formidabelt denne mandagen og vi kom oss igjennom det hele på ca 2 timer, da alle kunne det godt fra før. Var det fordi Peter skulle rekke Kiwi før kl. 23? Deilig å kunne bare sette seg ned å spille uten å lese febrilsk i regelboka. Til slutt var det Sveinmain som kunne ri inn i solnedgangen som vinner av spillet. 1. Sveinmain 121, 2. Graham 94, 3. Peter 81 poeng.

Digger grafikken på originalen!

GWT leverer igjen varene, og et nok et av mine topp 5 favorittspill, om ikke det beste?!? 10/10!

Graham fikk tilbudt dessert, men takket nei, kanskje blir det en 3 retters neste mandag. Uansett bedre enn serveringen denne mandagen da alle var så oppslukt i spillet at vi glemte både å drikke og spise underveis.

this town aint big enough for the 3 of us…

Ikke best med 3

Når katten er hjemme kommer musene og spiller spill. Mens pusekatten Sookie jagde bort mygg, satt Sveinmain, Takras og Graham seg ned i Grahams Gathering og vurderte hva som skulle spilles. Pax Pamir er et meget omtalt spill på boardgamegeek, og Takras ytret ønske om å få prøve det, mens Sveinmain var med på alt.

I Pax Pamir skal vi alliere oss med en av tre nasjoner som slåss om de samme områdene. Vi kan fint bytte allianse underveis som det passer oss, for når det er poengtelling, er det viktig å være på rett side til rett tid. Lojalitet kan du bare glemme, her er det politiske avgjørelser som styrer alt.

Et elegant brett i form av tøystykke ligger foran oss, og brikkene er av en form for leire; tunge og flotte. Vi eier ikke noen av de brikkene, men vi kan manipulere dem meget enkelt.

Reglene er ikke vanskelige. Du har to handlinger på din tur, og kan få tilgang til flere gratishandlinger ut fra kort som spilles. Pengene er et lukket system og veksler hånd blant spillerne, men det kommer ingen ting inn i spillet.

For å få poeng må du få ut innflytelse, spioner, stammer og gi gaver til dem du er alliert med for øyeblikket. Men poengene skjer bare fire ganger i løpet av spillet, og mye vil skje i mellomtiden.

Sveinmain gjorde en sterk start og fikk 3 poeng, Takras 1 og Graham 0. Deretter mistet Sveinmain alt takket være spionasjeaktiviteten til Graham. Takras hadde mulighet å få noen poeng også, men så at det å ligge først, det var katastrofalt, og benyttet ikke anledningen.

Graham var i konstant pengenød og fikk ikke byttet allianse eller gjort mye fornutig på brettet, mens Sveinmain hadde mange gratishandlinger, som ikke ble endret på, siden kortene i menyen ikke hadde slike effekter.

Takras fikk heller ikke byttet allianse, med mangel på sabotasje og igjen, kort på menyen. Sveinmain fikk hele tiden utnyttet å bygge både veier og militær, og hadde ingen opposisjon i verken Graham eller Takras mot slutten. Og så vant han på poengdifferanse.

Pax Pamir var meget interessant og kløktig designet spill. Allianser skifter, agendaer endrer seg og situasjonen på brettet er statid i fluks, og det vil alltid være å gå etter den med mest poeng! Så midlertidige allianser mellom spillerne oppstår også underveis.

Men til gjengjeld er det et spill som er vanskelig å få en god oversikt, se hva som er lurt å gjøre, og prøve å lese hva de andre spillerne kommer til å foreta seg.

Og i god PG-stil gjør vi livet surt for Graham, både med å stadig sette kjepper i hjulene hans med å stjele fra ham og ta det han har lyst på, men også å gi en veldig merkelig opplevelse i spillets flyt. Men denne gangen var det nok ikke reglene som vi spilte feil med.

  1. Sveinmain 8, 2. Takras 1, 3. Graham 0.

Det vi merket oss er at med tre spillere, der alle tre hadde hver sin allianse i store deler av spillet, så var det lite fordeling av poeng. Det ble fort to mot én når man ledet i poeng, men poengdifferansen var altfor avgjørende. Graham slo seg sammen med Takras sin allianse-partner underveis for å prøve å bygge opp, men han hadde svært lite å rutte med på selve brettet. Tror nok dette er bedre med minst fire spillere, for å få minst to spillere på samme allianse til enhver tid, og fordele poeng på den måten.

Etter 90 minutt med faktisk spilletid, begynte klokka allerede å tikke sent, så da ble det en kjappere tittel på bordet. Grimfield Games har kommet med spillet Hidden Leaders på norsk, et spill som kanskje kan settes i samme bås som Munchkin, hvor det ikke er så mye faktisk kontroll over det man gjør, og kortene er morsomme i seg selv.

Hver spiller heier i hemmelighet på to av fire fraksjoner, og prøver å manipulere to markører for å bestemme hvilken fraksjon som går av med seieren. I tillegg må man ha nok helter på laget sitt som tilhører den vinnende fraksjonen for å gå av med seieren.

Noen kort spilles åpent, mens andre kort legges ned skjult. Med tre spillere, når én spiller har syv helter som er åpne, er spillet slutt, og vi ser hvem som vinner.

Det ble meget klart helt i starten at både Sveinmain og Takras hadde de vandøde som seier, for begge markørene gikk helt til topps ganske fort. Kun Graham ville ha dem under det mørke området for han hadde ikke vinnersjanse uten.

De fleste kortene er kort som øker markørenes posisjon, da er det nesten umulig for den ene spilleren å få dem ned igjen. Og slik var det hele spillet. Begge markørene lå nesten konstant i det mørke området, som gir seier til de vandøde.

Og sannelig, de vandøde gikk av med seieren, og Takras hadde flest helter i den fraksjonen. Det var ikke en topp opplevelse, og vi tenker at spillet sikkert er gøyest med fem eller seks spillere. Null kontroll, men morsomt å se drakampen, og mange flere som ønsker å ikke ha markørene til topps.

Kortene er morsomme, så for å få litt opplevelse bør man lese kortet høyt når det spilles.

  1. Takras, 2. Sveinmain, 3. Graham