Flere var så Clankifisert fra helga at mandag ble litt for tett på, så det ble med Peter, Graham og Takras i kveldens spilling og det skulle bli noen klassikere.
Bildet over er fra Clank! Legacy. Ikke studer kartet for nøye, da kan det være en spoiler eller fem. En veldig fornøyelig runde hvor Sveinmain trosset oddsen vanvittig mye og klarte å klatre seg opp fra den sikre syden-død til en norden-K.O. i stedet. Veldig gøy spill.
Men! Det skal jo handle om klassikere her. Cascadia var først på bordet. Kanskje ikke klassiker i alderens betydning, men et solid og abstrakt spill som kommer til å tåle tidens tann.
Det var dårlig med brikker som hadde plass til hjort, men Peter fikk det gjort (høhø). Bjørner var det heller ikke mange av, men Takras sikret seg et par treenigheter der. Ikke uvanlig ble poengene slik at om man får bra poeng på dyr, får man dårligere på landskap, og vise versa.
En solid 8-er over hele linja for alle, unntatt Peter som følte at han hadde lov å sette en 7-er siden han kom på sisteplass. Helt greit for et bra spill.
Da var det på tide med en klassiker i tidens forstand. Dr. Reiner Knizia er et navn mange kjenner til, dersom man har spilt i noen år. Spillet Samurai handler om å ha mest av tre forskjellige kaster, og Takras som leste reglene, ble forvirret av at de brukte både «castles» og «castes» i samme avsnitt, og det ikke var stavefeil.
Denne utgaven er fra Fantasy Flight Games hvor de har endret litt på reglene for poeng og på formene til figurene. Originalen er meget stilfull og ren, men vi var enige om at denne nye ivaretok det stilistiske designet på en god måte.
I Samurai skal du sette ut brikker og prøve å ha mest innflytelse rundt forskjellige kaster, og fange dem om du har mest. Peter og Graham begynte en tidlig kamp over Edo, mens Takras koste seg på en annen øy, uten motstand.
Peter valgte så å slå ut en haug med brikker for å sikre seg to kaster, og da kunne Takras etterpå legge to brikker og sikre seg tre kaster.
Samurai er et veldig enkelt spill men ganske så «tenkete». Men, det er en klassiker for en grunn: alle likte det fremdeles.
Peter var klar for kvelden, men lot seg overtale til et siste spill, hvor han ble lovt at det tok bare 5 minutter å spille. Etter reglene ble forklart, lurte han på en ting, om hvorfor man skulle gi informasjon til hverandre om kortene sine. Først da gikk det opp for ham at dette var et samarbeidsspill!
Men ok, Peter er ikke fremmed for å prøve nye ting, så han ble med. I The Crew: Mission Deep Sea handler det om å ta stikk ut fra forskjellige regler. Det er ikke lov å snakke i kortene, men det finnes en måte å komunisere på.
Vi vant etter 20 sekund. Tidenes enkleste regel. Men ok, vi var på første level. Da fyrte vi i gang neste runde so også øker vanskelighetsgraden litt.
Denne gangen tok det litt lenger tid. Kanskje 4 minutt? Men vi vant! Peter var klar for en runde til.
The Crew overrasket med hvor engasjerende det var. Det å prøve å overkomme disse målene ved kun å lese kortene og situasjonen. Vi fikk spilt 6 runder, hvor vi akkurat ikke klarte å vinne den siste.
Peter, Graham, Takras: 5. Spillet: 1.
Nok en vellykket kveld, spesielt når undertegnede vinner alt sammen!
Satser på at påsken gir alle energi og vi kan komme godt igang igjen med spilling.
Årets høydepunkt siste 12 årene(gikk glipp av MW1) skulle igjen stå for tur. Brettspill og moro fra torsdag til søndag. Hva mer kan en ønske seg. Men sjefen ville det annerledes, og hadde lagt inn et møte frem til kl. 13 på fredag. 1305 var jeg på vei til Haugesund. På veien plukket jeg opp Kåre og Saulius. Vi var totalt 7 stk tilknyttet Preikestolen Gamers denne gangen + Kåre og noen hangarounds(Terje og Britt).
Over boknafjorden åpnet vi i tradisjon tro festivalen. I år ble det fergespillet Rolling Bandits som ble valgt. Passe kontroll og passe flaksebasert, hvor vi alle var cowboyer som skulle gå på toget og plyndre underveis. Kontrollerte du vogna når det ble din tur igjen fikk du vogna og poengene på den. Spillet kunne minne litt om Las Vegas. Rakk ikke å bli helt ferdig, men nok til å kose oss og kjenne på godfølelsen. 6,5 av 10.
Fremme i Haugesund ble vi møtt av en hel resepsjon med folk, ledet av Nils. Alt gikk smood med smil og velkommenfølelsen vi alltid får der oppe. Nye fantastiske lokaler på Karmsund Vgs ble inspisert. Lufta i lokalet var frisk og rein tross for intens spilling allerede i 24 timer. Lyst og luftig – herligt og med gode spillbord! Hvem savner slaktehuset? Litt hilsing og smalltalk før vi satte i gang med det vi egentlig hadde kommet for – brettspilling. Peter som var tilstede allerede på torsdag hadde gått å trippet for å gjenforenes med gjengen, da Kåre = Kvalitetsspill dro frem godsakene. Kåre skuffer aldri, og hadde forberedt Lacrimosa, spillet om siste symfonien til Mozart.
Fredag:
Lacrimosa var et skikkelig grundig stykke arbeid. Brettet var delt i 3, og alle hadde 4 handlinger hver runde hvor en måtte velge hvor en ville sette inn støtet for å få ferdig symfonien. Tematisk et meget sterkt spill, og om en interesserte seg for klassisk musikk så må dette være et must. For oss andre var det også meget bra:-) Saulius fikk igang en skikkelig poengmaskin på slutten, men misset et avgjørede trekk. Peter nådde nesten opp, mens Sveinmain jublet sammen Kåre da de endte likt på poeng for delt seier, nesten. Hva var tiebreakeren etter 3 timers intens spilling? Og hvis du lurer gir jeg spillet 9/10, og hadde gitt det 9,5 av 10 om spillet ikke hadde hatt så tragisk tiebreaker…
Mens Kåre aldri skuffer i spillvalg, gjør Black ant motsatt. Han tok opp et grønt spill, og dro meg seg sin bedre halvdel og gutta, og dermed fikk jeg testet det mest oppjazzede spillet på MidWinter – Foundations of Rome. Kristian, Kjetil og Svein Inge var klar for ein helgetur til Roma.
I Foundations of Rome skal en kjøpe tomter I et rutenett etter auksjonsmetoden og prøver å få samlet noen av disse så en kan bygge bygninger på de. Jo flere tomter jo større bygninger. Spillet kunne minne litt om Big City, men bare litt mer random. Så fikk du poeng og penger om du hadde bygd i nærheten av de riktige andre byggene. Population var også viktig å gav ekstrapoeng ved hver telling. Kristian kjørte uten å bygge ut for en eneste innbygger, og var likevel bare 3 poeng fra seieren. Et helt greit overstasjet spill for de som liker plast og maling, uten å bry seg for mye om spill dybde og opplevelse. 5/10.
Grønt spill nærmet seg slutten, og Einar, Hanne og Hilde skulle akkurat med spillet jeg bare måtte prøve på MidWinter etter at Einar hadde reklamert for det en heile haug – Ganz Schön Clever.
Ganz Schön Clever er vel en blanding av Yatzee, Bingo og dyp strategi i en liten eske. Einar hadde ikke mindre enn alle 5 eksemplarene, og dette var et av de enkle. Hjernen min hadde nok å følger med på, men forsto det såpass at jeg likte det godt. Spilletid vs. dybde = 8/10.
Klokken bikket 00.30, og det var på tide med MIDDAG. Ja eneste utfordring på MidWinter på Karmsund skole er at det er så langt til Classic Kebab at det må planlegges. Og planlegging er det aldri tid til, og derfor husker en kun å spille, og ikke å spise. Så kvelden kunne ikke blitt avsluttet bedre. Classic Kebab svikter aldri – 10/10.
Lørdag:
En dårlig natts søvn som vanlig når en er på brettspillfestival, men hva gjør vel det når en siktet seg inn på Pitchcarturnering kl. 10, men var på plass allerede kl. 9. Knut og Saulius var også på plass, og Sveinmain introduserte dem for Babylonia av Reiner Knizia. Legg ut 2 eller 3 brikker ut i fra enkle regler, og score poeng. Ikke vanskelig, men da Sveinmain scoret en haug med poeng og fikk tidenes forsprang på noe ingen så komme, var det allerede for sent for Knut og Saulius. De havnet i bakevja og ble liggende der. Blir nok hardere kamp neste gang. Men likte det godt og mye spill til kort spilletid. 8/10.
Så til Pitchcar – en opplevelse i seg selv. 14 stk hadde stått opp tidlig for å få med seg dette. Meg, Knut og Saulius fra PG stilte til start. Sveinmain klarte akkurat å ta 3. plassen i kvaliken fra Knut og dermed sikret finaleplass, og det gjorde Saulius også. 6 stk i finalen, og det ble rene Teamplayet som i årntlig Formel 1. Team PG, Team Vedaa Naustheller, og Team Wannberg stilte til start, og kun dem. Ble litt taktikk underveis med å knipse frem sine egne team sine biler og ofre seg og sperre for andre. Til slutt ble det Saulius som tok Seieren foran Erna, og Sveinmain på 3. Ikke gamlere enn at jeg fortsatt elsker en god runde Pitchcar – 9/10.
Knut forsvant, og Guro ville spille en runde Metropolys, og Gustav ble med meg og Saulius. Dette var en gammel klassiker, og ville den fortsatt levere. Guro forklarte reglene så var vi i gang med å plassere bygninger fra 1-13 i byen. Den som hadde høyest sto, og resten måtte prøve igjen. Så var det telling av distrikt og skjulte oppdragskort som avgjorde seieren. Spillet fungerte godt og blir nok enda bedre neste gang, men en kjekk klassiker som tok passe kort tid. 7/10.
Tilbake i hovedsalen satt Peter, Kenneth og Kristian og ventet på å begynne på spille. Jeg og Saulius fant frem 5 mannsspillet RA – klassiker av Knizia. Kenneth og Kristian slet med å score poeng i dette råe auksjonsspillet. Peter scoret og scoret og vant hele greia. Skal du spille et auksjonsspill, så er det RA. 8/10.
Hangaround Terje bruker alltid å bli med på MidWinter når PG tar turen opp. Så også dette året. Han ville spille noe skikkelig, og Sveinmain og Peter tok han med til Mombasa. Eneste minuset var at ingen av oss hadde spilt det på over 5 år. Reglene var mange og rustne, og det preget både spillingen og opplevelsen dessverre. Men Mombasa må nok komme kjappere på bordet igjen, da dette var vårt Alexander Phisterfavoritt før han lagde Great Western Trail, og siden ikke blitt spilt. 6/10 men har potensial til 9/10.
Så var det Klask-turnering. Meg og Terje havnet i pulje 2 og mens vi ventet, så hadde Britt (som kun var kommet for QwirkleNM) også lyst til å spille. Så Svein fant frem noe OK, enkelt – 7 summits. I dette push your luck spillet skulle verdens 7 topper bestiges, underveis kan stoppe eller klatre videre med risiko for å falle ned. I tillegg krydres spillet med oppdragskort og utstyrskort. Synes det er kjekt og enkelt avbrekk når en har spilt noe tungt og vanskelig 7,5/10.
Så var det NM kvallik i Klask. 5 kamper innledende i en godt organisert turnering som turneringsledelsen hadde stålkontroll på. Noen hadde spilt lite, andre mye. Jeg unngikk de værste kanonene i gruppespillet og kom meg videre til finalen søndag kl. 12, så gjorde også Terje, som like Klask så godt at han likegodt kjøpte med seg et eksemplar hjem. Klask er kjekt, spesielt i turneringer 10/10.
Britt og Terje var også Ganz Schön Cleverfans, og jeg trengte en ekstra runde, og gikk bare bort i GameNinjas popoppbutikk og kjøpte meg et eksemplar. Fantastisk med egen brettspillbutikk på MW. Britt og Terje lærte meg de triksene jeg ikke kunne og Gina ble også med. Igjen kjekt og angret ikke på kjøpet. 8/10.
Britt og Terje tok kvelden(mulig Terje skulle hjem å øve Klask). Kåre hadde hele helgen snakket om at vi måtte prøve Ponzi Scheme, brettet med det kjente håndtrykket på eska. Svein, Tone, Peter og meg ble med og vi alle skulle låne penger for så å låne mer og mer, innfri dyre lån som vi lånte til helt til en av oss gikk konkurs. I mellom alt dette kunne vi kjøpe aksjer av hverandre. Dette gjordes hemmelig i en forseggjort pengepung. Noen var skikkelig gnulat(gjerrig) og satt på pengene og fikk dermed lite aksjer, mens andre var mer rause og fikk aksjer av motspillerne de tilbød penger. Black ant var den desidert største aksjebaronen(raus), men ville han klare i innfri lånene sine? I år 5 skulle alle innfri lån, og Ant gikk dundrende konkurs, til alle store glede. Dermed var moroa over, men spillet leverte varene og likte det meget godt. Perfekt sent på kvelden spill. 9,5/10
Vi skulle snart hjem, men rakk både en runde Bluff 9/10. Så skulle vi snart hjem men bare en runde Rolling Bandits 6/10 før vi igjen skulle gå, og så skulle vi gå hjem å legge oss, og denne gangen klarte i det.
Søndag:
NM i Klask skulle avgjøres kl. 12, men før dette hadde Kåre dukket opp og satt frem Spyrium, og Terje, Saulius + Peter ville være med. Litt påklistret tema men tror vi skulle utvinne Spyrium av ei gruve og omsette dette i seierspoeng og penger. Det hele hang godt sammen, men var ikke helt min greie dette spillet, noe og karakteren kan være noe preget av sisteplassen jeg fikk. 5/10.
Så var det Klasksluttspill. 16 spillere skulle bli til 1. Norgesmesteren fra i fjor var tilstede, og skulle møte han i kvartfinalen. Men først var det 8. delsfinale mot Terje Vedaa Naustheller. Ble 3 tette sett, men gikk av stabelen med 2-1 i sett. I neste runde måtte jeg møte regjerende Norgesmester Bård Wannberg, som hadde ligget i hardtrening inn mot mesterskapet. Bård vant oppskriftsmessig 1. sett 6-2, men så var det bare å gutse på, dra frem litt moro og noen skjulte triks så vips så var det 1-1. Wannberg var på tynn is og jeg ledet 3-2 over NM vinneren i siste og avgjørende sett da min brasilianske spillestil fikk seg et skudd for banen og Bård kunne puste lettet ut. Ja han tapte kun ett sett i hele turneringen;-) 10/10.
Da var det bare å gjøre klar til Einar Hansen show. Dette ble mer digitalt enn tidligere. Savnet lappetrekking fra hatt og korte applauser, men forstår det skulle gjøres enklere, så også auksjonen på lørdag som ble silent.
Likevel en avslutning verdig, med Klaskfinale, spilltrekning hvor alle denne gangen også fikk med seg et spill hjem, og eget auditorium til avslutningsseremonien.
Tusen takk til alle frivillige og smilende positive folk der oppe i Norges beste og inkluderende brettspillklubb. Var en fest å være tilstede, også denne gangen, og jeg kommer garantert tilbake neste år.
Sees i mars 2024:-):-):-) MIDWINTER LEVERTE VARENE IGJEN, og får karakteren 11/10.
Takras hadde invitert til spilling hos han, men så dukket det opp flammer over Jørpeland i form av nordlys. Dermed avlyste han på meget kort varsel og dro på jakt. Men heldigvis kunne Grahams Liberary åpne dørene og Sveinmain + Peter tok turen dit.
Første spill ut var Furnace – eller forbrenningsovn på norsk. Alle startet litt asymetrisk og skulle så by på kort i dette auksjonsspillet. Eller auksjon og auksjon fru blom. Det var kort en skulle by på, vinneren fikk kortet og taperne fikk fordelen kortet gav øyeblikkelig i form av kull, metall eller olje.
Kortet kunne gi fordeler siden, men av og til var det greit å tape kortet. Peter hjalp Graham med en Skikkelig taperpremie, hvor han kunne få 3 metall for 1 kull, noe han utnyttet kjapt. Spillet besto av 4 runder og hver runde skulle en prøve å få ressursene sine omgjort til flest mulig seierspoeng. Kull til metall og metall og kull til olje som igjen gav mer poeng enn kun kull.
Etter 4 runder hvor de tok litt lengre og lengre tid da vi stadig fikk flere kort som gav fordeler skulle seieren avgjøres. Kortene måtte fullføres ett av gangen, og Peter klaget på at han ikke fikk omgjort en oppgraderingsbrikke til 5 poeng, og håpet det ikke skulle bli avgjørende. Men det ble det selvsagt. Sveinmain vant 4 poeng foran Peter som igjen var 10 poeng foran Graham.
Furnace var et kjapt og kjekt spill, som fikk 8 av 10 på terningen av samtlige, selv om auksjonen var litt annerledes enn auksjonsspill forøvrig.
Etterpå var det fortsatt tid til mer, selv om vi kom senere i gang denne kvelden enn vanlig. Graham hadde On the Underground liggende, og da vi alle hadde gode minner fra sist vi spilte London ville vi prøve igjen. Vi gikk for Berlin denne gangen, og Graham hadde heller ikke testet den byen.
Berlin skiller seg fra London med at du kan reise rundt i byen og sanke inn severdigheter, 5 ulike av hvert slag. Samlet du 5 forskjellige fikk du 10 poeng. Sveinmain trodde det ville bli vanskelig og gikk heller for rene transportpoeng. Peter derimot gikk for serverdighetene, det samme gjorde Graham. Peter fikk etterhvert litt mer uttelling enn Graham. På 11 brikker fikk han 2×5 serverdigheter selv om disse ble trukket blindt og dermed 20 poeng. Etterhvert fikk også Graham 10 poeng, mens Sveinmain var ikke i nærheten. Peter vant, og spillet var fortsatt meget godt likt.
On the underground er morsomt, og du scorer poeng hver gang det er din tur og bør poengoptimalisere. Med den late turisten som reiser rundt etter enkle men av og til frustrerende reisemønstre så er dette et veldig kjekt spill. Også greit å styre 3 forskjellige t-baneselskaper, isteden for ett i de fleste spill.
Hadde undergrunnen gått på Jørpeland hadde vi tatt denne hjem denne natten, men vi måtte nøye oss med å kikke opp mot himmelen mens vi kjørte hjem i nattemørket, uten å se at himmelen var annerledes i dag enn andre PG-kvelder.
For lenge lenge siden, i en frivillihetssentral langt langt borte, ble det for 9 år siden, et slags farvel til spillet Stormenes Tid. Det var siste gang det fikk se lyset i Preikestolen Gamers, erstattet av altfor mange nye spill som har kommet i etterkant.
Denne kvelden i Takras Taverna skulle det lokkes med både appelsinsjokoladechips (ja, du leste rett) og klassikere som Stormenes Tid og Samurai. Peter og Sveinmain lot seg friste og Peter kansellerte hele Italia-turen sin for dette (kanskje forvrengt gjenfortelling), til og med Afro lot seg friste av appelsinsjokoladechips og måtte komme.
Valget var ikke vanskelig. Stormenes Tid stod som en bauta i minnene våre og ble brettet ut på bordet. Regler og alt i spillet er på norsk. Kortene var til og med sleevet av Takras, det var godt, så mye som dette spillet har blitt spilt…
Men vi var raskt tilbake i slaget. Byggmestere trekkes fra posen, læremestere kan man bare ha 5 av til enhver tid, og penger er en luksus. Faktisk det å ha en penge-skala er kanskje ikke så dumt, lett å ha oversikt, men samtidig skal det bare en liten feilaktig «dult» til i feil brikke for å ødelegge.
Takras sikret seg metall tidlig, og alle ropte «varsko» og mente at Takras var den som måtte passes på, til tross for å ligge langt bak i poenger hele spillet.
Peter var sandtakkongen og skaffet seg hauger av poeng, mens Sveinmain prøvde å manipulere og peke på andre syndebukker. Afro koste seg med spådamen og kunnskapen om hendelsen som kom hver runde.
Stormenes Tid har holdt seg veldig godt. Det ser fortsatt veldig flott ut og reglene oppfordrer til et ønske om å spille det på ny. Men det er kanskje appelsinsjokoladechipsen som hadde gått oss til hodet?
For 9 år siden ble det sagt «beregn 30 min per spiller» og det er også sant i dag. Den tid var kanskje 2 timer spilletid for et spill ansett som mye, men i kveld var det veldig lett fordøyelig, og det tok 2 timer, nesten på slaget.
Sveinmain vant, og han ga spillet toppscore. Alle andre var nesten helt enige i bedømmelsen.
Afro var klar for å dra, men lot seg friste av et kjapt spill som Kingdomino: Origins. Kingdomino med et ekstra lag på toppen. Det er forsøkt før i Queendomino, men da ble toppingen så mye at spillet varte 90 minutt og egentlig føltes ferdig etter 30. Kingdomino er et 15-minutts spill, egentlig.
Denne gangen er det steinalderen og man kan sanke inn ressurser som mammut, sopp, stein og fisk, og bytte dem ut med spesialiserte steinalderpersoner som kan gi poeng.
I klassisk Kingdomino-stil får man poeng for sammenhengende terreng multiplisert med et ikon, denne gangen var ikonet ild. Ild kunne enten være printet på brikken eller komme fra en vulkan, som kunne skyte ilden rundt på brettet.
Alle likte spillet… Nei vent litt, det var en som ikke likte det så bra. Sveinmain. Han ga Stormenes Tid toppscore og Kingdomino ikke så bra score. Hvem var det som vant og tapte de spillene? Vi konstanterer ingen ting, men lar den tanken henge 😁
Afro kastet til slutt inn håndkleet og resten av oss tok en runde No Thanks! Peters brikker tok fort slutt og begynte å bli desperat. Etter hvert ble det kingmaking-situasjon, nærmest. Skulle han la Sveinmain eller Takras ta seieren? Men, det var ikke så lett å vite. Hvor mange sjetonger hadde de egentlig hver? Og hvilke kort kom til å dukke opp?
No Thanks! er et spill som ofte får deg til å lure om du tør sende kortet rundt bordet én siste gang før du selv tar det. Og ofte er svaret «det skulle du ikke gjort!», men hvis du ikke hadde gjort det, angrer du nok litt likevel.
Vanskelige valg, enkle regler.
Nok en flott kveld og det var et forfriskende gjensyn med en klassiker som fortsatt har livets rett. «Årets spill 2007» var ikke uten grunn.
Når det gjelder appelsinsjokoladechipsen fra Sørlandschips, får den følgende vurdering:
Afro – 3 / 10. Skulle gitt bedre rating på mekanikken, men vi holdt oss til ett tall.
Takras – 4 / 10. Hadde smakt på den to dager i forveien og noe av smaken hadde satt litt spor, så fikk bedre rating i dag enn da, men vil aldri kjøpe igjen.
Peter – 10 / 10. Fra diabetiker-synspunkt. Totalt ufarlige. Man får rett og slett ikke lyst på mer etter en smakebit.
Sveinmain – 5 / 10. «Som å være på en øy med Åse Kleveland … kan spises i nøden.»
Vi er tilbake i verdensrommet! Men verdensrommet er en farlig plass og ting går galt nok en gang! Vegard tok ferden så vel som Afro, som visstnok tenkte å leve seg såpass inn i spillet at han kuttet seg i fingeren med skarp gjenstand. Ingenting er som lukten av blod på kvelden.
Takras var sanitet, Vegard psykolog og Afro kaptein. Takras fulgte etter Vegard og de gikk sammen til cockpiten, hvor førstnevnte sjekket destinasjonen og sa det var «all good!». Det begynte ikke så veldig bra, med en psykolog som ikke klarte å lese oppførselen til Takras, og måtte dobbeltsjekke om vi var på rett kurs.
Derfra splittet de lag. Vegard oppsøkte fare og fikk skade, mens Takras bare sa «hvis du vil ha hjelp, så kommer du til meg!» og stakk avgårde.
Afro gikk for å sjekke motorene, og fant ut han likte pistolen sin veldig godt. Når han treffer, kan han fortsette å skyte, hvis han vil. Og deretter se om han klarte å drepe monsteret.
Monstrene denne gangen var Carnomorph, en ny type vi ikke har prøvd før. De utvikler seg og forer på andre organismer, døde eller levende. Og så vokser det og blir sterkere. Uffda.
Heldigvis for oss var både psykologen og kapteinen gode til å skyte. Psykologen gikk tom for ammunisjon etter ei stund og måtte akseptere at han fikk en mutasjon. Mutasjoner er ikke dumt, man blir sterkere av det i dette spillet, men samtidig også mer åpen for å dø til slutt.
Afro fant laboratoriet hvor vi kan undersøke elementer og forhindre at monstrene adapterer seg til oss. Tidligere kunne vi finne svakheter, men nå blir de heller sterkere. Problemet er at hver runde, så dukker det nesten garantert opp nye monstre der det er lik, og laben var full av lik. Og så lenge det er monstre i laben, får ikke Afro undersøkt likene.
Runde etter runde, monstre etter monstre, laben fylte seg opp med monstre.
Takras reiste i mellomtiden rundt og koste seg uten å se et eneste monster, omtrent, og brukte hyppig medisinsprøyta på seg selv for en ekstra boost. Igjen. Og igjen. Og igjen. Deilig følelse. Men de andre drev og fikk monstre inn i seg via forskjellige åpninger, koste Takras seg med medisinsk dop.
Vegard slet med det samme som Afro. Vegard drasset nemlig rundt på det liket vi fant helt i starten, som betyr at det dukker opp monstre hele veien der Vegard er. Og han drasset med seg liket fra midten av skipet, helt frem, og deretter helt bakerst på romskipet, som illustrert under her.
Men da fikk endelig Afro hjelp i laben, og de fikk undersøke hele to ting, og fjernet to styrker fra monstrene. Og ja, det kom stadig nye monstre der.
Vi hadde ting mer eller mindre under kontroll. Det vil si, Vegard ble stadig mer mutert, men de fleste monstrene forble små, inntil laben ble forlatt. Da var det mye å spise på. Og monstrene vokste, og det ble flere av dem.
Afro sjekket skipsloggen og fant ut hva Vegards hemmelige oppdrag var, og måtte lese dobbelt – nei – trippelt. Kunne det stemme? Vegard måtte tydeligvis sende et signal, som han hadde gjort, men også sørge for at skipet ble ødelagt, eller at Slakteren ble drept (det største monsteret som ikke hadde kommet ennå).
Mens kaptein Afro og psykolog Vegard gikk rundt og ble stadig mer mutert, tok på seg smertelig mengde med skade, hadde sanitet Takras det helt fint, gikk rundt og dopet seg med deilig medisin, og la seg til slutt å sove. Beste sanitet noensinne. Ingen syke å håndtere, de var helt andre plasser.
Men Takras kompliserte hele oppgaven. Han gikk og la seg. Da er det ikke lov å skru på selvødleggelsesmekanismen lenger. Uffda.
Afro hadde lyst å fjerne infeksjonen sin, men brukte mye tid og krefter på det. Han sprengte opp dørene og stormet inn til sovekammeret han også, og gjorde alt han kunne for å ta seg en hvil.
Og det gikk fint. Han la seg til rette og følte seg trygg. Like trygg som Ripley etter Aliens og til starten av Alien 3. Ikke så fint.
Nok en strålende kveld med Nemesis, blod og mistillit. Typisk euro-game.
Sveinmain hadde invitert til spilling i sin kjeller denne gangen da Grotten var vinterstengt pga strøm og kulde. Peter og Kjell Henrik tok turen og sistnevnte fikk beskjed om å ta med spill, og spill hadde han, nyheter for oss andre denne gangen og et nytt 2022 spill.
Først ute var Ethnos, fra 2017 og et BGG topp 250 spill. Vi trakk ut 6 klaner av 12 som skulle fylle brettet, og dermed så har dette spillet stor variasjon da hver klan har sine fordeler. Ikke ulikt Ticket to ride(TTR) var reglene rimelig enkle. Trekk ett kort eller legg ned et band of Brothers(BOB). 6 områder på brettet skulle besettes, og de gav fra 0 til 10 poeng alt etter hva brikken på området sier.
Med 3 spillere så skulle vi spille kun 2 runder. En får poeng på brettet og også for lengden på sitt BOB(heller ikke ulikt TTR. Eneste forskjell var at her var det ikke rutebygging. Men enkle regler til tross, litt kniving ble det uansett. Når en la ned en BOB så måtte en enten ha like klan eller like farger for å få legge ned. Etterhvert som spillet gikk måtte en bygge høyrer på brettet og sine BOB måtte da bestå av flere kort.
Peter tok en klar ledelse etter første runde, men slet med høyden og inflytelsen på brettet.i runde 2. Sveinmain hadde satset lavt i første runde, men kom i siget og seg forbi samtlige i på slutten. 1. Sveinmain, 2. Peter, 3. Kjell Henrik.
Ethnos var godt likt av samtlige og fikk 8/10 på skalaen. Relativt kjapt og kjekt.
Så til en av årets nykommere – Verdant. Her skal vi dyrke planter og få rom som gir de riktig lys. Rom og lys skal legges i et bestemt mønster, og har du rom og planter som er samme sort, og gjerne et møbel i rommet samtidig får du godt med poeng. Kjell Henrik og Peter klarte dette godt, mens Sveinmain fikk aldri opp rom som passet til plantene sine. Spillet var krydret med gjødsel, tomler opp, spader og river. Men det var mye logistikk. Nye kort opp, nye tomler på brikker og nye brikker opp av sekken. Men vi klarte å holde kontrollen og når alt var ferdigspilt så hadde ingen kontroll på hvem som hadde vunnet. Utregningsarket var langt, men etter hard regning av Kjell Henrik, så var det Peter som vant med 85 poeng, foran Kjell Henrik 79 og Sveinmain med 75.
Verdant er nok like kjekt for blomsterelskere som Wingspan er for fugleelskere. Mye detaljer og ekte planter, flott bladfigurer var ikke nok til å overbevise alle. Hakke svakere enn Ethnos til 7,7 i snitt av 10 viser likevel at spillet har kvalitet og fungerer godt.
Klokka begynte å sige på, men Sveinmain tok frem en kjapp dessert – Drop it. Spillet som skaper tidvis like god stemning som Camel Up. Like uforutsigbart når en dropper brikker ned plastrenna. Ikke lov å ha like farger mot hverandre og like former, da blir det null poeng. Og det ble det, til stor latter rundt bordet. Sveinmain ble den beste dropperen denne gangen. Mens Kjell Henrik to 2, og Peter 3. plassen.
Drop it, meget kort spilletid og 7,7 på skalaen den også. Men mye latterfaktor, og kjapt og både sette opp og ta ned. Må prøves!!!
En kjekk mandag var igjen over. Alltid kjekt med nye spill på bordet, familievennlige denne gangen, selv i PG med stor konkurranse. Gleder meg til neste samling.
Det gikk vamt denne mandagen i PG, da Takras arena måtte skalke lukene rett før spillstart. Men Graham åpnet biblioteket sitt og dermed var kvelden reddet. Sveinmain og Peter tok turen og blant en bunke spill falt valget denne gangen på Yellow & Yangtze – Reiner Knizias oppdaterte verson av Eufrat og Tigris. Men hadde spillet blitt bedre? Det måtte vi finne ut.
Til å begynne med gikk alt fredelig for seg. Alle bygde hver sin by og alle var glade. Brettet ble trangere, men ikke så trangt at vi måtte plage hverandre. Men hvorfor ikke bare starte en konflikt? Du hadde her også små og store konflikter.
Vi hadde hver ledere i 5 forskjellige farger som kunne hente brikker fra de fargene lederne representerte og få poeng for disse. I tillegg hadde du «monumenter» som gav en ekstra poeng i den fargen monumentet var i til den som kontrollerte det. Og som alltid med Knizia – den fargen du har minst i er den poengsummen du ender opp med.
Det ble både små og store konflikter og mye ledere som føyk ut og inn av brettet. I tillegg ble kongedømmer slått sammen og kriger ble utkjempet, som igjen gjorde at ledere måtte forlate brettet. Ikke lenge etterpå var de igjen tilstede og klare til nye kamper. Nytt var også at en kunne fjerne brikker for å splitte opp kongedømmer, noe som krydret spillet.
Etter en drøy time var trekkeposen tom og vi skulle avsløre poengene vi hadde bak forhenget vårt. Graham fikk 9 poeng i sin dårligste farge, Sveinmain 8 og Peter 6. Dermed tok Graham en fortjent seier.
Yellow and Yangtze var et meget godt spill som fikk to 8ere og en 9er av de som spilte det. De to 8erne savnet en handout, som sikkert kan lastes ned fra BGG. Men alt i alt et utmerket spill som Sveinmain setter på Wantedlista si.
Etterpå kunne Graham lokke med et kaotisk Pick up and deliver spill. Sveinmain elsker slike og var meget klar for å ta turen «On the Underground», og Peter ble med. Vi måtte velge mellom Berlin og London og da ble det London, der vi var litt kjent.
Kartet stemte overraskende bra, og vi skulle styre 3 t-baneselskaper hver som skulle bygge ruter og frakte verdens mest late passasjer rundt til severdigheter i byen.
Han var så lat at han satt heller på T-banen over halve byen for å gå ett stopp, enn å gå 2 stopp til severdigheten rett på siden av der han var. Brukte han dine bane fikk du poeng. Du fikk også poeng om du klarte å sirkle inn t-banestopp med ruten din. Peter gikk for det og holdt på å sikre seg 9 poeng som var ganske mye da Sveinmain og Graham samarbeidet med å fylle t-bane nettet såpass at han ikke klarte det. Det gikk med et nødskrik, men kostet litt. Vi fulgte hverandre tett, men Graham fikk mange poeng på severdighetene som måtte ta hans baner vest i byen hvor hverken Peter eller Sveinmain var. Likevel øynet Sveinmain muligheten på slutten til å dele seieren med Graham. Han trengte 7 poeng i siste runde, og med litt kløkt, klarte han det med nød og neppe, og var kjempehappy. Men Sveinmain glemte at passasjeren måtte innom Grahams t-banestrekk for at han skulle få disse 7 poengene og dermed vant Graham med et knepent poeng til stor latter rundt bordet.
On the underground var et fantastisk spill – mye bedre enn f.eks. Bus. God stemning og meget kjekk mekanikk. Gleder meg til neste gang det kommer på bordet. To 8ere og 9er fra Sveinmain, gjør dette til et «must buy».
En meget kjekk kveld var over. Avsluttet med å titte på Grahams rikholdige bibliotek. Heldigvis for Sveinmain var spillene litt mindre fantasypreget enn bøkene der inne, og vi kunne avslutte kl. 23 denne gangen – noe som hjeper på formen utover uka. Bare å glede seg til neste mandag!
Grahams tar ansvar og Gather troppene til sitt lune hjem i Grahams Gathering. Hele fem spillere melder seg opp denne gang med tidligere start enn vanlig. Sveinmain, Takras og Kjell Henrik var parat og klare.
Denne natten hadde ikke Takras klart å sove, og lå og grublet i senga. En idé plantet seg inn i hodet, og en ny brettspillidé fikk spire. Frisbeegolf the board game! Reglene ble skrevet ned i full hast og situasjoner ble tenkt på i full fart. Ingen matematikk ble skadet under denne prosessen. Man kan ikke skade noe som ikke blir brukt.
Sveinmain ble bedt om å ta med seg Powerboats for brettets skyld, med flott rutenett og allerede en del «trær» på brettet.
Konseptet er enkelt; du velger en disk, og en disk består av et sett med terninger. Trill dem, flytt disken. Hvis du har mer enn én terning igjen, så er disken fortsatt i lufta. Fjern en av de brukte terningene, trill på ny, og fly videre. Men da må disken begynne å svinge. For å treffe kurva må disken lande der. Går du gjennom trær, er det mulighet for å krasje, og da vil disken gå i en eller annen retning.
Det ble oppdaget flere ting som må endres på, men selve grunnprinsippet virker lovende, og aldeles ikke dumt førsteutkast. Noe å byggere videre på. Sveinmain er best på frisbeegolfbanen, men verst på brettspillvarianten. Så da er det helt klart noe som må fikses på.
Det ble par på Graham og Kjell Henrik, +1 på Takras og triple bogey på Sveinmain.
Peter var snart på vei, så vi dro i gang en annen filler: Reef. Et spill hvor Graham rett og slett begynte å forklare hva handlinger vi kunne ta, uten å engang nevne temaet. Vi skal tydeligvis lage flotte korallrev og få poeng ut fra formasjonene. Men spillet er såpass abstrakt at temaet ikke betyr noe. Lag formasjoner av farger, få mest poeng.
Litt som i Ticket to Ride, kan man gjøre én ting på turen sin: trekk kort eller spill kort. Brikkene var veldig flotte og har farger som minner om Lego. De kan stables oppå hverandre i forsøk på å lage de riktige formasjonene. Når en av fargene er tomme, er det over.
Det var ikke veldig spennende å se hva de andre trakk fra menyen, men Sveinmain var aldeles ikke fornøyd med at Kjell Henrik «bestandig» tok akkurat det kortet han skulle ha.
Spillet Reef var kjapt nok, hadde lav kompleksitet og veldig tydelige farger. Det eneste som kunne være litt utydelig var hvor mange ganger man kunne få poeng for enkelte kort, men med et par runder rundt bordeet så begynte den regelen å sitte også.
1. Graham 76, 2. Takras 64, 3. Kjell Henrik 58, 4. Sveinmain 57
I spillet Sidereal Confluence representerer spillerne ulike alien-rasers samfunn som prøver å samarbeide og inngå byttehandler for å øke sin økonomiske, diplomatiske, militære og kulturelle makt. Spillerne samhandler med hverandre gjennom å handle og utveksle ressurser og teknologier, samt å delta i konflikter og politiske forhandlinger. Målet er å skaffe seg så mange poeng som mulig gjennom å fullføre oppgaver og å realisere prosjekter. Spillet krever en del planlegging og en mengde kommunikasjon med andre spillere, samt evnen til å tilpasse seg endringer i spillets dynamikk.
For et forenklet eksempel kan vi ta Catan, hvor handel er nødvendig for å få det til bra, men når en spiller nærmer seg å vinne, stopper handelen opp. Hvis handelen stopper opp i Sidereal Confluence, stopper alt sammen. De fleste rasene trenger ting de ikke har, og produserer ting de ikke har bruk for. De andre spillerne har gjerne det du trenger og vil ha det du lager. Men hvis du ikke har noe å bytte med, så blir det full stopp for enkelte.
Hver spiller har i tillegg svært forskjellig utgangspunkt og forskjellige krefter for å gjøre ting. Graham kan ikke kolonisere, Takras kunne kolonisere ofte, Kjell Henrik kunne kolonisere uendelig, men ikke ofte, og så videre.
For å få til ting, må man forhandle med de andre spillerne. Og det byttes mellom små kuber, store kuber, sylinder-brikker, skip, poeng og planeter. Hva er alt sammen verd? Spillet er såpass smart at det kommer med et skjema som viser omtrentlig hvor mye ting er verd. Tre små kuber er omtrentlig verd det samme som to store, f.eks.
Etter seks runder er spillet ferdig, og man teller til slutt poeng. Man får i tillegg poeng for ressurser til overs, men de er bare verd halvparten nå enn under spillets gang, når de faktisk kan brukes til noe.
1. Peter 41, 2. Sveinmain 36, 3. Graham 33, 4. Kjell Henrik 32, 5. Takras 30
Dette spillet har en av de aller kjedeligste eskene og i tillegg et navn som ikke høres veldig spennende ut. Alle ble overrasket over hvor mye gøyere spillet var enn esken skulle tilsi. Og nei, det er ikke den esken som er i ratingen her på siden, men bare en blå eske med noen stjernetegn på.
Det var faktisk tid til en dessert, av alle ting. Pictures ble spillet, og alle kunne sette seg ned igjen. I Pictures finnes det et rutenett av bilder. Du får et hemmelig koordinat som indikerer «ditt» bilde. Ved hjelp av noen verktøy, skal du arrangere disse slik at de andre spillerne klarer å gjette hvilket av de 16 bildene som er «ditt». Samtidig skal alle andre gjøre det samme med sitt hemmelige koordinat og verktøy. Alle gjør samtidig, men det er ingen hastverk om å være først eller noe.
Verktøyene er det som gjør spillet interessant. Du har kanskje to skolisser. En kort og en lang. Begge sorte. Det er alt du har, og en brikke som viser hvilken retning som er «ned». Du skal lage en form som får de andre til å gjette riktig kort.
Et annet verktøy er fire pinner og noen glattpolerte steiner. Ja, faktisk steiner. Eller noen byggeklosser, alle med forskjellig form. Hva med noen kuber i forskjellige farger, som må ligger i et 3×3 rutenett?
Man må bli kreativ. Spillet er kjapt, enkelt og passer for hele familien, men kanskje ikke på en spillekveld hvor vi allerede er ganske trette av å forhandle med hverandre fra Sidereal Confluence?
1. Graham 32, 2. Sveinmain 30, 3. Peter 27, 4. Kjell Henrik 26, 5. Takras 23
Endelig nytt år og nye muligheter for at Preikestolen Gamers kan game litt pappbrikker igjen. Grahams Gathering var åpent for i kveld og Kjell Henrik, Peter og Takras meldte seg til tjeneste.
På bordet stod det flere hovedretter klar til servering, og valget landet på den aller største esken: Suburbia, collectors edition. Denne får kanskje plass i en Kallax for seg selv.
Suburbia er faktisk 10 år gammelt nå og vi har spilt det tidligere, men ikke denne utgaven. Forskjellen er for det første grafisk, med penere tegninger på brikkene og små figurer som viser hvor mange flyplasser, restauranter og annet, som er i spill for bedre oversikt. Og en vanvittig mengde av brett i forskjellige farger, som gjør kun det: farger.
Målet er å bygge ut den mest tiltrekkende forstaden og det gjør man ved å legge brikker inntil andre brikker, som gir mening. Eksempelvis er det ikke populært å ha flyplass nær der folk bor, ei heller fabrikker. Kjell Henrik gikk på en bommert helt fra starten her, og ga søppelfyllingen en sentral posisjon med vann rundt seg, synlig fra alle kanter. Ingen ville bo der. Og ingen ville betale for å legge søpla der heller.
I mellomtiden holdt Graham og Takras på med en flyplasskamp, hvor sistnevnte var heldigere med timingen. Når det kom en ny flyplass på menyen, hadde ofte Graham ikke råd til den, så Takras kunne kjøpe etterpå. Og flyplasser lønte seg meget, meget godt denne omgangen.
Alle glemte at det fantes generiske brikker ved siden av menyen, og det hadde noen endret en hel del, for det var ofte ikke av interesse å velge en brikke fra menyen, og da tok man heller en øy.
Vi har ofte et kjennetegn på et bra spill, når Peter må stå for å spille. Det er ikke alltid det strekker til, og alle sammen må reise seg i honnør.
Suburbia er et kjekt lite (nei, ganske stor eske, faktisk) spill og smakte godt, og det er stadig rom for å tilpasse krydder på toppen. Samlerutgaven kom med en fantastisk liten sak som gjorde det lett å oppdatere prisene på brikkene, da de bare skled rundt. Før måtte man flytte på brikker hele tiden.
Til dessert ble det NMBR 9, hvor man skal legge brikker med de særeste formene oppå hverandre, og det er absolutt ikke lov å snu en brikke på hodet. Frustrasjon er halve poenget med dette spillet, for du får aldri til det du har lyst til. Heldigvis gjelder dette for alle andre rundt bordet også.
De 5 eller 6 første trekkene gjorde Graham, Takras og Peter fullstendig likt, mens Kjell Henning gikk sin egen vei tidlig. Allerede da var det gjerne avgjort hvem som kom til å vinne.
Godt å komme i gang på nyåret med flotte spill! Satser på ny matrett neste mandag.