Race in space, in your face og drafting phase

Fint oppmøte denne kveld og da gjenganger Øystein fikk høre om 7 Wonders på menyen var han ikke vanskelig å be. Takras «Koman» Junior var også på plass og så frem til en spillekveld med de voksne.

Som sagt så gjort, 7 Wonders var først ute og Junior hadde fått en kjapp innføring før første gjest, så dette ble hans første gang. Vanskelig å skrive referat om dette spillet, da alle opplever det svært forskjellig, avhengig av seg selv og ikke minst naboene sine.

Graham hadde Petra og kunne få enkle 14 poeng for 14 penger, men begge hans naboer hadde West og East trading i feil retning, så Graham fikk aldri penger. Likevel ble det seier på ham.

  1. Graham 58, 2. Sveinmain 56, 3. Øystein 45, 4. Takras 43, 5. Peter 41, 6. Koman 36

Sveinmain erklærte det var tid for neste spill, til Øysteins store fortvilelse da han hadde planlagt en strategi for andre runde av 7 Wonders, men vi gikk altså videre til Mario Kart. Eller Downforce, som det heter. Et nytt kart var på plass, med svært trange veier og til og med hopp! Makan til kø har vi ikke sett i dette spillet, og det var mange uoppriktige unnskyldninger da biler ikke ble flyttet på, når de egentlig skulle.

Komans Bowser var først ute fra starten og trigget første vedding. Alle valgte gul, hevdet de, så spilte vi videre. Masse kø-kjøring og gul lå fortsatt godt an, til neste vedde-strek. Etter dette begynte det å skje litt spennende ting bak i køen, og det virket som det faktisk var mulighet for andre spillere å vinne.

Seieren gikk og alle hadde faktisk satset på Bowser, som riktignok vant. Koman eide gul og vant en overlegen seier. For resten var det viktig med hvor mye man hadde betalt i auksjonen, ellers var det hvor tidlig man selv kom inn som betydde noe.

  1. Koman 28, 2. Sveinmain 26, 3. Graham 20, 4.5.6. Peter, Takras, Øystein.

Veldig flott spill når man har biler fra Mario Monopol Racer-utgaven samt en haug av 3d-printede pyntegjenstander.

Det var leggetil for Koman mens de voksne reise til verdensrommet i Space Base. Nei, ikke Space Race, men Base, som «All your base are belong to us

Ingen tvil denne gang, Graham hadde stålkontroll på inntekt, og fikk generert flust med både økonomi og penger når det ikke var hans tur, så det var lite vi andre kunne gjøre. Sveinmain hadde sakte sneket til seg poeng underveis, men det var ingen ting imot Grahams kjøp av dyre poeng omtrent hver tur. Øystein så ikke ut til å prøve engang, og mistet sine 2 poeng da Sveinmain fikk alle til å miste, ja, 2 poeng.

  1. Graham 40, 2. Sveinmain 27, 3. Peter 21, 4. Takras 16, 5. Øystein 0
En stående Peter er ofte et tegn på et godt spill.

Til sist gikk vi tilbake i tid, men ikke som tidsreise, bare til en klassisk klassiker i PG. Bluff! Dette super-enkle spillet har vært en fast gjenganger i klubben og skapt mange spenstige situasjoner, så vel i dag.

Utrolig hva noen kopper og terninger kan gjøre med spenningen i rommet. Bløffer han? Vet han noe ikke jeg vet? Den som spiller får vite. Det ble to runder i kveld, hvor Graham vant den første og Sveinmain vant den andre.

Graham kapitulerte, mens resten lot seg friste av nok en klassiker: Pickomino, eller Heckmeck. Trill terninger, ta vare på tall, og se hvor høyt du tør gå. Stjeling? Ja, masse. Øystein fikk blod på tann når noen stjal fra ham, og da lot han 3-poengerne ligge bare han kunne stjele tilbake sin 1-poenger, hvis mulig.

  1. Peter 6, 2 Sveinmain 4, 3. Takras 3, 4. Øystein 1.

Nok en fortreffelig aften, med mange spillere samtidig, og en bøling med spill på samme kveld. Dette må gjentas!

Space Race!

Året er 1950, og… ikke 1950? Åh, nei året er 1952, kanskje 1955, det spørs litt på hvem du spør. Dette er nemlig poengskalaen i spillet; hvor langt en spiller har kommet i romfartsløpet. Hver spiller startet forskjellig, med privat sektor helt bakerst i rekken.

Oscar, Hollender og Afro stilte opp i Takras arene for å prøve seg som dominerende romfarer-selskap.

Kina, Sovjet, SpaceX og Europa (tror jeg) skulle utfordre hverandre i det store romkappløpet. Reglene var lest samme dag og virket enkle, helt til vi begynte å spille.

I spillet Space Race er reglene enkle. Problemet er at reglene ikke går over hva kortene har å gjøre og hva som faktisk er lurt å gjøre.

Eksempelvis er Breakthrough Tracker en stor del av spillet, bestående av 5 deler. Den ene heter Launch Bay, og noen av oss startet med astronauter både her og på de andre fire feltene. Hva gjør disse feltene? Jo, man få poeng for å ha flertall av astronauter der. Med unntak av Launch Bay. Greit nok. Hva gjør Launch Bay da? Sjekker reglene. Aha! Under scoring så får man poeng for alle disse plassene, ja, med unntak av Launch Bay…

Det var bare ett av eksemplene, og det dukket opp mange spørsmål underveis som vi ikke fant svar på i reglene. Etter hvert som vi spilte, så begynte vi å forstå sammenhengen. Launch Bay var et område man kunne sette ut i, for senere å re-delegere til de fire andre på Breakthrough-plassene. Det kunne gått stått tydelig i reglene.

Etter mange runder begynte brikkene å falle på plass. Alle begynte å forstå hvorfor man la kort i universet, hvorfor man valgte noen kort over andre, og hvor viktig det var med spiller-rekkefølge.

Ja det tok litt tid å komme inn i spillet, men da vi forstod sammenhengen, begynte lydene fra tenking rundt bordet bli synlig, med flere «aaaah»-opplevelser, da nye kort med oppklarende tekster kom frem.

Hollender hadde dominert Breakthrough-trackeren fra starten og høstet rikelig med poeng i alle syv rundene spillet varer og endte opp i fremtidens år 2047. Kun Afro og Takras lever i fortiden og kunne ikke leve opp til det selvoppofrende Sovjet og finurlige Oscar Musk.

  1. Hollender 2047, 2. Oscar 2036, 3. Afro 2020, 4. Takras 2017.

Veldig kjekk spill når vi først forstod hvordan det fungerte, og alle var enige om at det må prøves igjen snarest før vi glemmer det.

Grafikken i spillet var upåklagelig. Hvis du kjenner Terraforming Mars, så var dette på den andre enden av skalaen. Hvert kort hadde unik og flott grafikk, mens kort som gjorde det samme, men hadde forskjellige verdier, hadde grafikk som gjenspeilet dette. Fantastisk.

Takras’ Spill-o-rama 2021

Å i granskauen så fort tida flyr! Spill-o-rama 2020 ble effektivt kansellert av en liten greie som global pandemi, men nå i 2021 fikk vi endelig lov å treffes igjen i større samling. Trond og Piet har nok en gang arrangert et super-flott stevne fylt med godtfolk.

Jeg fikk spilt noen spill, ikke så mange, men lange spill. Vil først og fremst takke Trond og Piet for å arrangere det hele, og takke alle som deltok som gjorde det så fantastisk å være med selv.

Nå over til godsakene. Hva ble spilt? Svært lite nytt, faktisk, måtte jo ta igjen for fjor-året med de lange spillene, men det var solide og gode spill, må sies.

Og at arrangementet nå begynner på en onsdag er jo helt fantastisk

Praga Caput Regni

Jeg startet «lett» med det store siste fra Essen … i fjor. Uansett har det visstnok vært vanskelig å få tak i, så jeg tar det med som års-fersk. Dette er et skikkelig euro-game, med haugevis av veier til Rom, eller i dette tilfellet: Praha. Bygg på muren, katedralen, brua og ditt eget område, mens du kaver til deg gull, stein og en plass blant adelen.

Dette var et flott spill med mange bevegelige deler, men alt ga mening til slutt. Det største problemet mitt var av grafiske årsaker. Hvorfor bruke to forskjellige symboler som gjør det samme. Øyeblikkelig belønning var grønne vinduer på brikkene, men et lyn på brettet. Samme funksjon. Hvorfor gå til venstre i den ene bygningen og til høyre i den andre, når man også har oppover som retning. Burde vært likt. Det var flere ting som jeg syns var forstyrrende, som gjør at jeg må sette ned totalopplevelsen min til noe som jeg ellers likte veldig godt. 7/10.

Praga
Fargerikt brett med 3D-komponenter og flere lag på spiller-brettet med finurlig roteringsmekanisme.

Awkward Guests

Du inviterer venner og familie på besøk og skal til å komme med en stor avsløring. Da er det ganske pinlig at du blir drept mens alle er på besøk. Du er heldigvis ikke den falne, men en av detektivene som skal undersøke hendelsesstedet, intervjue vitner og ansatte i huset. Hvem lyver, hvem har motiv, hvem hadde mulighet, og med hva slags våpen? Jobbet de alene, eller hadde de en sammensvoren?

Konseptet er ganske likt Cluedo, men fortsatt veldig unikt. Alle ledetråder er i form av kort, men langt så enkelt som i Cluedo. Kortene gir bare en bit av et puslespill, og du må bruke informasjonen og dedusere deg til en løsning. Ingen gikk i garasjen, som da utelukker potensielle våpen som var der inne. Andre kan gå god for hverandre. Er de da uskyldige, eller partnere i drap?

Jeg har spilt dette før og liker selve spillet, men er ikke overbevist over fordeling av kortene. Noen kort er objektivt bedre enn andre, mens noen kort er helt essensielle for å klare saken. Hvis nok spillere sitter og ruger på disse kortene, blir en løsning nærmest umulig å finne ut av. Tror det skal ut av min samling, men skjønner hvorfor folk liker det. 6/10.

Awkward Guests
Mye hemmeligholdt deduksjon ute og går.

Xia: Legends of a Drift System

Ikke et nytt spill, men alltid kjekt å spille. Du kan gjøre nesten hva du vil for å komme til mål. Angripe andre skip, utvinne ressurser og selge på markedet, drive med ren handel, gå på artefakt-jakt, gjøre oppdrag, eller utforske en masse. Veien til seier er helt opp til deg, og kommer til å variere fra spill til spill, avhengig av en drøss med faktorer.

Xia tar konseptet fra tv-serien Firefly og virkeliggjør serien som brettspill, til tross for at Firefly har fått et offisielt brettspill i etterkant. Xia har et par svakheter, men utvidelsen håndterte alt det. Jeg prøver å vinne, men det er ikke derfor jeg spiller Xia, fordi veien til målet er så underholdende. 9/10.

Xia: Legends of a Drift System
Strålende spill med ferdigmalte og flotte komponenter.

Word Slam

Jeg spiller ikke mye partyspill. Høydaren er nok Time’s up med Title Recall, men det uteble for meg i årets treff. Jeg fikk derimot en runde Word Slam som også er morsomt på sin egen måte. Kan absolutt ikke sammenlignes med stemningen som Time’s Up klarer å levere, men fremprovoserer mange morsomme aha-momenter og «hva tenkte du på?!» utbrudd.

Konseptet er enkelt. To lag, en kaptein per lag. Kapteinene får se på det hemmelige ordet som deres respektive lage skal gjette. Hvordan kommunisere? Kun ved kort. Substantiver, adjektiver og sånt. Kortene settes på en rekke, og så er det opp til lagene å gjette i vei.

Det kan lønne seg å høre på motstanderlaget for tips. Siste runde hadde vi pirat-sjargong på den ene siden av bordet og sexifiserte utsagn på den andre. Løsningsordet var likt for begge lag. Klarer du gjette det, ut fra bildet under? Svaret står i bilde-informasjonen. 7/10.

Booty

Yikes, der var onsdagen over! Kun 4 spill denne dagen.


Twilight Imperium: Fourth Edition

TI:4 var ett av to spill jeg hadde avtale om å spille under årets SoR. Jeg prøver å ikke lage faste avtaler, det blir alltid kluss med timing, og det er kjedelig å låse av ting når jeg plutselig oppdager noe annet jeg gjerne vil være med på enda mer. Jeg har ikke spilt TI etter utvidelsen kom ut, og var spent på å finne ut hva som var nytt.

En liten oppfriskning måtte til, men spillet kom fort tilbake i minnet, og kudos til FFG som har gjort ting så tydelig på kort og komponenter. De nye utvidelses-greiene gled elegant inn sammen med resten og var ganske greit å forstå. Største utfordringen er å lære seg og å forstå forskjellene på dine motstandere og deg selv. Alle spiller med asymmetriske regler.

En enkel start, med erobringer av planeter.

TI spilles meget bra og har mange interessante valg å gjøre. Når noen endelig går inn til midten av kartet, begynner lover og agendaer å dukke opp, som alle spillerne kan være med å stemme på. Det kan ofte være svært store konsekvenser for enkelte spillere, og minimalt for andre, men schadenfreuden sitter løst for de som ikke taper/tjener på det, og nøler ikke med å sabotere.

Vi ble dessverre ikke ferdige og måtte avslutte ca 1-2 runder før tiden, siden rommet skulle brukes til turnerninger. Vi begynte ca 10:30 og hadde ryddet sammen 16:30, men tiden fløy avgårde, et meget godt tegn på et underholdende spill. 10/10.

Naboen min var raus med handel, og jeg var heldig som satt ved siden av, siden Emiratene bare spurte sine fysiske naboer om handel.

Battlestar Galactica

Som sagt var det kun to spill som jeg hadde reservert tid for. Battlestar Galactica er selve kronjuvelen av juveler, og spilt sammen med kjekke folk, er det rett og slett amazing.

Spillet omhandler siste overlevende mennesker i galaksen, snause 50.000 av milliarder. En robot-rase kalt Cylons har utslettet menneskene og vi er på flukt gjennom verdensrommet, mens vi søker et nytt hjem. Problemet er at Cylons kan utgi seg for å være mennesker, og har infiltrert våre rekker for å sabotere.

BSG tar mange timer å spille, men tiden raser avgårde mens vi møter krise etter krise, anklage etter anklage, og små håp i form av gresstrå som vi klamrer etter. Jeg ble Cylon helt fra start, og holdt kortene tett til brystet. Jeg var Tom Zarek, og mytteri-kortene kunne jeg velge blant, og gi det «beste» til de som skulle få. Selvsagt var det jeg som bestemte hva som var best, og det andre kortet fikk de aldri vite om.

Veldig kjekt når andre spillere går god for valgene mine. Piloten vår hadde det nok ikke aller best

Jeg kjente hjertet hamret mer enn vanlig, men ingen så ut til å ane noe. Menneskene hadde altfor god kontroll på brettet, men så snart Cylon-armadaen bygget på seg, fikk jeg trumfet gjennom en del uheldige hendelser for menneskene.

Største ulempen jeg hadde var tiden. Jeg var alene Cylon! Admiral Morten kunne lett velge en god destinasjon, så jeg avslørte meg selv og ga mitt andre Cylon-kort til ham. Det ble en spennende avslutning for min del, i alle fall, og Thomas som Cylon Leader gjorde nådestøtet og aktiverte alle Cylons på brettet og eliminerte menneskene en gang for alle. 11/10 poeng!

Liberation x 2

Denne lille saken er fra Button Shy Games, og kan kjøpes som Print-and-play eller som mini-utgave. Jeg har kjøpt PnP-utgaven men aldri spilt det, og heller re-tematisert det som en mikro-utgave av det fantastiske spillet Star Wars Rebellion. Så da ble det Star Wars Rebellion: Liberation.

Den ene spilleren spiller da Imperiet og skal jakte ned Rebellene og finne basen deres. Hvis Imperiet gjør et vellykket angrep mot basen, vinner de. Rebellene må overleve lenge nok til at kort-bunken blir stokket for tredje gang.

På midten av bordet er det planeter, og hver planet har ett kort knyttet til seg. Rebellene velger ut én planet de gjemmer seg på, og tar det korresponderende kortet til side, selvsagt hemmelig hva det er. Kortene har også spesial-egenskaper, og noen kraftigere enn andre, men har en kostnad. Jo flere kort Imperie-spillet får se på, jo nærmere kommer de.

Spillet er litt tricky å komme inn i, for man bør forstå hvor viktig enkelte kort er, hvordan ting henger sammen, og hva som er lurt. Det ble derfor to runder, hvor jeg var Rebellene begge ganger. Første runde vant jeg ganske greit, ikke uventet, siden jeg har spilt det før, mens andre runde var mer intens.

For hva det er og hvor lite plass det tar, får det ekstra poeng. Verd å sjekke ut. 7/10.

Min versjon av spillet, med Star Wars-smak.

Torsdagen over. 1, 2, … 3 spill. Kun 3 forskjellige spill på en hel dag?! Sjukeste sinn, tiden flyr så fort når man koser seg.


The Manhattan Project: Energy Empire

Denne hadde Haugesunds-Espen forespurt og jeg føyer meg selvsagt. Det er tross alt et fint spill, og langt fra så slemt som sin søsken ved navn Manhattan Project, hvor man slipper bomber og spionerer på hverandre.

I Energy Empire er det opp til oss å skape energi til folket. Litt forurensning er nok ikke til å unngå, med mindre du heter Terje og går all in for grønn energi. Alle de grønne terningene var hans, med unntak av én, men det var nok for å produsere masse energi hver tur. I tillegg hadde han kapital til å kjøpe hva hans hjerte enn ønsket seg. Det var lite å gjøre mot det, så vi slåss for andreplassen heller.

EE er et enkelt arbeids-utplasserings-spill, som har visse begrensninger som gjør det hele interessant. Hvor du plasserer din første arbeider dikterer hva slags type private handlinger du kan gjøre, og blir låst deretter. Underveis skjer det også hendelser som gir poeng for enkelte ting, og kan påvirke andre ting på forskjellige måter. 8/10 poeng.

Manhattan Project

Bad Company

Med egen turnering og greier, var nok Bad Company det spillet jeg så ble spilt mest under årets Spill-o-rama. Du styrer en gjeng med tjuvradder som skal unnslippe politiet, og på veien bryte inn i flere safer og stjele kunstverk.

Hver tjuvradd har et tall fra 3-11 og gir sitt bidrag til gjengen hvis den blir aktivert. En spiller triller 4 terninger, setter dem sammen to og to, slik at det blir lagd to summer, som da kan bli brukt til å aktivere tjuvraddene. Aktiv spiller bestemmer og bruker begge par, mens alle andre spillere kun kan benytte seg av det ene paret. Men alle er involvert til alle tider.

Hvis du har spilt Space Base så kjenner du det veldig fort igjen, for det er mange likheter. Bad Company vil nok apellere lettere til familier og er enkelt å forklare. Helt greit spill, kanskje noe å ha i samlingen for «entry games» kvelder. 7/10.

Jo flere ganger du oppgraderer en tjuvradd, jo høyere blir de. Morsom idé og flotte illustrasjoner.

Troyes

Dette er det lenge siden jeg har spilt! Jeg eide det en stund med en del promoer, og spilte det masse. Likte det best som 2- og 3-player. Så kjøpte jeg utvidelsen, og fikk en «expansion exhaustion» over det hele, og endte opp med å selge det. Angret i etterkant.

Da var det godt å få prøvd det igjen, denne gang helt blottet for utvidelser. Utvidelsen lå i eska, men der ble den også liggende. Din arbeidskraft er terninger, som kan brukes på å aktivere kort, som gir fordeler. Det største med Troyes er at du kan kjøpe terninger fra motspillerne og de kan ikke nekte deg. Det koster dyrt, men penger får man gjerne tak i, og det var ikke mangel på penger denne gangen.

Med 4 spillere er det litt uforutsigbart, og mange av planene dine går i vasken da hele tre andre spillere kan kjøpe opp dine terninger før det er din tur igjen. Fortsatt et flott spill, men foretrekker færre spillere. 8/10 i dag.

En kunststil jeg ikke likte først, men den har vokst på meg. Jeg liker det nå.

Roll for the Galaxy

Jeg liker Race for the Galaxy, men spiller det så og si aldri. Har spilt en del Jump Drive, som er en The City i RFTR-drakt. Roll for the Galaxy er litt annerledes og har en bedre rekkefølge på ting hver runde, i alle fall en rekkefølge som er mer logisk å følge.

Du har arbeidere i form av terninger i forskjellige farger. Fargen tilsier hva slags arbeid de er best til og har forskjellige sider på seg som andre farger gjerne ikke har. Du triller og delegerer terningene bak din skjerm, og må velge én av flere handlinger du virkelig vil få til, men du kan håpe på at de andre handlingene du velger også blir gjort.

Alle spillere avslører samtidig valgene sine, og alle har valgt én handling som blir utført. Den handlingen kan bli utført for andre spillere også, selv om de valgte en annen primær-handling. Jo mer du får gjort, jo bedre, selvsagt.

Karina hadde ikke spilt det før, men hadde tydeligvis stålkontroll på dette og bygde raskt opp til 13 av de 12 påkrevde brikkene for å avslutte spillet. Poengene var ikke sjokkerende, da resten kun var halvveis i forhold til hva hun fikk til med sine 1.000 terninger. Godt spill og godt spill. 7/10 da jeg følte det var helt håpløst å være i nærheten av seier.

Jeg glemte å ta bilde! Dette fant jeg fra @RockLobster på bgg.

Battlestar Galactica

Hva, har jeg ikke allerede skrevet om BSG? Jo, det har jeg, men siden vi gikk glipp av fjorårets Spill-o-rama, måtte vi jo ta det igjen! Så det ble enda en runde, med et par andre spillere.

Denne gangen var jeg menneske fra start til slutt. Gaius Baltar! Nei, ikke den du tror, men den religiøse lederen. Hans evne er å bare snappe til seg mirakel-brikker fra andre spillere. Det syns jeg hørtes gøy ut, og tok en fra Presidenten som jeg ikke stolte 100% på, og Ellen Tigh, som bare er grusom karakter.

Det viste seg å være svært nyttig, for Gaius kan øke en av de fire ressursene med hele 2 hakk for sine mirakelbrikker. Menneskene lå syltynt an, med kjempelav moral og nesten ingen befolkning igjen. Espen på sin tur hadde et Qorum-kort han ville spille, men ikke før jeg hadde tatt fra ham President-tittelen, leste over kortene hans og innså hvor vanvittig god timing jeg hadde hatt. Han hadde vunnet hadde ikke jeg stoppet ham.

Det hele kulminerte i et nødskrik fra menneskene. Vi turte ikke én til krise! Så vi valgte å ta en prematur jump, hvor straffen var minus på population. Det ville vært tapt.

Og terningen viste: 8. Jubelen stod så høyt i taket at nabobordet ble med på celebrasjonen. 11/10!

Thomas Helena Cain tok en blind jump og det var kun en «1»-er avstand. Kjempefrustrerende.

Og med det var fredagen over…


Paper Dungeons

Dette hadde jeg spilt én gang før og lærte en god taktikk fra en annen spiller som knuste resten. Gå for å slå bossene, og skynd deg rundt på kartet for å kapre juvelene før de andre.

I dette Roll and Write-spillet trilles det terninger, som inneholder symboler som Trollmann, Kriger, Tyv og Prest. I tillegg finnes det sko og hodeskaller, som gjør hver sine ting. Hver runde velger du tre av de terningene og krysser av på arket ditt.

Arket ditt består av så altfor mye informasjon ved første øyekast. Heltene, bonuser, oppgraderinger med bonuser, diamanter og bonuser, trylledrikker og bonuser, et kart med en haug symboler, det er ikke måte på. Så snart spillet er i gang, begynner ting å falle på plass, men det er litt voldsomt med informasjon man trenger før man starter.

Det er umulig å vite hvordan man ligger an i forhold til andre spillere. Jeg vant bonusen på alle bossene, men det var ikke nok til å ta seieren. En annen spiller hadde kapret til seg poeng på andre måter og dro seieren i land. Et kjekt spill når man kan reglene, men kjenner jeg ikke har lyst å lære det bort. 6/10.

Mitt (høyre) sammenlignet med et ark fra et tidligere spill.

Unfathomable

Det var jo ikke nok med BSG hele to ganger i løpet av Spill-o-rama. Neida, Unfathomable, den spirituelle oppfølgeren til BSG (siden selskapet ikke har lisensen lenger) måtte også spilles, med en helt ny gjeng enn BSG. Denne gang er settingen et skip over atlanteren ved navn Atlantica.

Vi er mennesker (kanskje) på vei til USA, men på veien møter vi forferdelige skapninger som vil ha våre sjeler. Noen av spillerne er faktisk slike skapninger forkledd som mennesker. Dette er et Cthulhu-inspirert spill.

Alle virket så behjelpelige, unntatt en spiller som «aldri har kort som passer til testen». Litt mistenkelig, men fargene på hans kort stemte gjerne med utsagnet, og det er ikke nødvendigvis enkelt å følge med på alle. Det var litt rart med kort som ble spilt inn i tester og det virket som det var en forræder, men foruten det var det ingen ting som var mistenkelig.

Grei kontroll på monstre, men avstanden slet vi med. Vi trengte 12 avstand, men kom såvidt halvveis, før båten hadde fått veldig mye skade. Én plass igjen som ikke var skadet, og Torjus avslørte seg som Deep One og slengte dynamitten i det siste området, som sank skipet. Spilleren som «aldri hadde kort som passet» var selvsagt også forræder.

Jeg får ikke helt den samme atmosfæren og stemning fra Unfathomable som Battlestar Galactica, men temaet er en viktig faktor her. 8/10 denne gang.

Root

Aaah Root. Et av mine yndlingsspill og fremdeles et jeg ikke har stålkontroll på strategien til de forskjellige fraksjonene. Veldig asymmetriske krefter, og folk har som regel nok med sitt eget. Likevel kommer spillet så godt sammen, nesten helt uavhegig av hva slags fraksjoner som er i spill.

Jeg prøvde meg endelig som Corvid Conspiracy, en av de nyeste. Har spilt mot dem før og spilt som muldvarpene, men ikke kråkene. Mot meg var Woodland Alliance, Eerie Dynasty, Vagabond og Marquise. Lupin og jeg ble perlevenner, og han ga meg masse kort og jeg ga ham craft items og ikke minst poeng. Etter hvert fikk han lov å sende folkene mine i kamp med ham.

Ting så veldig bra ut for Eerie, men en enkel Vagabond satt kjepp i hjulet og veltet hele dynastiet. Woodland Alliance hadde det koselig et sted på brettet, men skapte lite problemer, mens kattene begynte å styrke seg opp og se skumle ut.

Corvidene fikk stort sett være i fred, men da kattene kom, var det både armerte og bakholdsangrep å finne, og kattenes angrep falt fullstendig i fisk. Like etterpå fikk jeg en drøss med poeng da jeg avslørte hele 3 eller 4 brikker. Det var stas, men ikke nok til å vinne.

Vagabonden tok meg igjen og jeg hadde ingen måte å tjene poeng på lenger. Heldigvis hadde Woodland Alliance satt ut nye sympatibrikker helt åpent, og jeg kunne bare valse inn og ta mine siste 3 poeng for å ta seieren.

Det viser bare viktighetn av interaksjon i Root. Blir man ikke hakket på, vinner man mest sannsynlig. Vagabond lettest av dem alle. Mens Woodland Alliance er motsatt, de vinner ikke med mindre de blir hakket på. Veldig bra sesjon, men jeg fikk litt dårlig samvittighet av at jeg fikk så enormt mye poeng. Jeg visste ikke at det var mulig, men likevel. 9/10.

Whirling Witchcraft x 2

Dette spillet hadde jeg kun hørt om i form av 3d-printede komponenter til å erstatte kubene. Det kommer fra AEG, som jeg vet har kjekke spill, men personlig er jeg ikke en fan av kunstretningen de velger. Det fremstår ofte som kjedelig.

Heldigvis er ikke spill og kunst ekvivalent, og det var sant for Whirling Witchcraft. Her skal det draftes drikkeformularer og sendes til nestemann. Det som er kult her, er at man har et forråd med ingredienser. Målet er å bruke opp eget forråd, og skape problemer for nestemann. Det du lager går nemlig til neste spiller.

Alt som neste spiller ikke får plass til fra deg i forrådet sitt, får du som poeng. Og det er kun 5 poeng det går til, så er det over. Alt kan snu veldig fort, og kort du velger og sender videre er ofte svært vanskelig. Du må tenke på hva spilleren til venstre kommer til å sende deg, og hva du vil sende videre. Likevel er det så enkelt at dette tror jeg hadde vært en fin erstatter for 7 Wonders. Enklere å forklare, morsommere tema og kjappere spilletid. 8/10.

Kule 3d-gryter, men selve ingrediensene var stusselige.

7 Wonders: Architects

Apropos erstatter for 7 Wonders! Architects er en enklere versjon enn 7 Wonders. Vel, ikke helt. Jeg fikk prøve det og vil si det er et fullstendig annerledes spill. Ingen drafting, noe jeg syns var det kjekkeste med 7 Wonders. Nå trekker man et kort fra en av to (til tre) bunker, og så er det neste spiller. Vi venter på tur nå, og bare det er veldig annerledes enn sin storebror.

Her er konseptet å bygge sitt underverk, bestående av papp-brikker av forskjellige former. Hver spiller får tildelt en veldig kul insert som inneholder både kort og underverk, og så starter man.

Selve spillet var greit å komme inn i, så lenge reglene var forklart, og det var litt uenighet mellom de som kunne det fra før, men så satt det.

For meg var dette en slapp fisk. Følte aldri jeg hadde særlig gode valg og det var kjedelig å vente på tur mens jeg så hvor godt de andre spillerne gjorde det. Jeg beholder 7 Wonders og vurderer heller Whirling Witchcraft. 5/10.

Lørdagen borte vekk!


Nemesis

Søndag og siste dag, og jeg måtte dra relativt tidlig, og så er det jo premieutdeling og avslutningsseremoni, så tiden var knapp.

Jeg fant frem min kopi av Nemesis, satt på en orange kjegle som indikerer at vi trenger flere spillere, tok en halv runde med Nemesis-esken rundt lokalet og ble med ett nok spillere. Tydeligvis interesse.

To nye spillere, Skillz var en av dem, og spilte CEO som var en gammel skrøpling som holder seg oppe takket være en robot som fysisk holder på ham.

Starten var for å si det mildt: brutal! Allerede på andre tur var dronningen på brettet sammen med sjefen, og ellers var det tre andre voksne vesner ute etter oss. De var nådeløse! Sjefen prøvde å stikke av, men fikk hodet avkappet i forsøket, og det satt rekord for hvor tidlig noen har dødd i mine sesjoner. Skillz var ute, men han fikk et godt inntrykk av spillet.

Like etter forsvant resten av skapningene. Det var nesten som om de hadde ett mål for øyet, og at det var personlig. Når sjefen var død, var oppdraget fullført. Dessverre, de kom tilbake for mer kjøtt, og vi stod på menyen.

Ingen hadde mistanke om at noen var ute etter å sabotere. Mekanikeren stolte ikke et sekund på piloten (meg) som sa at de var på vei til jorden, og han risikerte liv og helse (og ikke minst tid) på å verifisere at piloten hadde faktisk snakket sant. Selv hadde mekanikeren «fikset» to av motorene, og de to andre resterende spillerne stolte på dette.

Det kom ild, men den ble håndtert. Jeg fant reiret til dronningen, men hadde en skadet arm. Da valgte jeg å kaste det aller viktigste, nemlig våpenet, for å plukke med meg et egg. Jeg var nødt å ha et egg for å a mulighet til seier.

Derfra gikk det selvsagt nedover, og vi falt en etter en. Skipet overlevde riktignok og kom helt sikkert hjem til jorden, men ingen i live for å fortelle om begivenhetene. Alltid kjekt med Nemesis. 9/10.

Så nok en gang takk til alle som var med. Veldig gøy å treffe gamle kjente igjen. Håper vi ses til neste år, og ikke minst MidWinter og gjerne SPEL også 🙂

Besvergelser og andre ord i kveldens PG

Tre spillere møtte denne kvelden. Graham og Afro trosset tusser og troll-mørke og dukket opp i Takras Taverna. Vi startet det hele med Automobiles, et «eldre» spill hvor man kjøper kuber og legger oppi en bag, og trekker fra den for å flytte på en bil. Man bygger en slags bokstavelig motor, men har ikke 100% kontroll på ytelsen.

Kubene i posen representerer gir, boost, reparasjon, ytelse og ikke minst slitasje. Jo mer du pusher bilen, jo mer slitasje får du, og de gjør rett og slett ingen ting. Ellers gjør kubene at du kan flytte deg bortover brettet og prøve å komme først i mål.

Automobiles får ingen kunstpris, men var heldigvis kjekkere å spille enn å se på.
Automobiles

Vi spilte opp til 3 runder rundt banen og brukte den «vanskelige» siden. Det var gøy med de grønne kubene, de ble nemlig bedre jo flere grønne kuber som andre spillere hadde i sin brukt-samling. Afro godtet seg skikkelig til sin runde og skulle flytte hele 18 trinn.

Graham skyter inn «umm kunne du flytte så langt?» og Afro kikker på Grahams kuber og teller 1 grønn, tar blikket over til Takras’ kuber og ser… 0 kuber! Men [kraftuttrykk] da! Takras hadde nettopp fylt opp posen og tatt bort de 4 grønne som lå der!

Mye slitasje (brun) for Takras her, men kanskje det kan fikses?

Det ble enden på visa for Afro. Graham raste avgårde og lå godt i ledelsen nesten hele tiden, mens Takras strevde med å holde følge. Graham krysset mållinjen en halv runde foran Takras og Afro ble nesten tatt igjen.

  1. Graham, 2. Takras, 3. Afro

Fra bil til bil, så var det Tokyo Highway, 4-spillers utgaven. Denne kvelden er nok Hollenders mareritt, med det ene bilspillet etter det andre, men Tokyo Highway er ikke et racingspill. Her skal vi fysisk bygge opp et nettverk av veier, og bilene er kun poengbrikker. Førstemann til å få ut alle bilene sine er vinneren.

Enkle komponenter men visuelt pent.

I starten skal vi sette ut store bygninger. Afro begynte og satt ut rett foran Grahams utgang. Graham responderte og satt rett foran Afro. Takras hadde det fritt og satt selvsagt brikke foran eieren til spillet, så det var lite utvalg.

Afro prøvde å speile trekkene til Graham slik at de ikke kom bort til hverandre, men Takras hadde fritt spillerom.

I Tokyo Highway får man poeng ut fra å bygge en vei over en annen vei, som ikke har andre veier over seg fra før av. Det samme gjelder å bygge under en annen vei. Takras fikk helt fra starten føle på Grahams taktikkeri, og valget om å sette blokker på Graham føltes nå veldig rett.

Pass på så man ikke velter!

Afro hadde bygget litt dumt, for Takras kunne lage en vei som passet nøyaktig mellom noen stolper og scorte hele 3 biler på én pinne. [sett inn kraftuttrykk fra Afro her] Det var en voldsom god poeng og kunne bety en enkel seier.

I mellomtiden slet Graham og Afro mot hverandre og prøvde å ta til seg et enkelt poeng her og der, men det var ikke nytte, da Takras hadde fritt beite i Afros startområde.

Takras hadde én bil igjen og bygde seg ned mot bakkeplan.

Seierherren var avgjort, men uansett så var alle vinnere, når vi kan skue dette flotte kunstverket vi har lagd. Tokyo Highway har ingen grafikk, men ser 1000 ganger bedre ut enn Automobiles.

Tokyo Highway

Flere enn 2 spillere fungerte ganske godt med Tokyo Highway. PG har tidligere spilt det som kun 2-manns, med Peter og Sveinmain vs Takras.

  1. Takras 0 biler igjen, 2. Afro 3 biler, 3. Graham 4 biler.

Tokyo Highway var et flott spill, dog reglene for poeng er litt innfløkte å forstå. Det ble ingen velt eller andre uhell denne gangen, men vi hadde heller ikke behov for pinsett.

Esken for 4 spillere er mange gange større enn esken for 2 spillere. Takras tok opp sin kopi for å sammenligne og det er veldig tydelig at esken har fått et preg av butikk-størrelse for å ta seg godt ut i butikk-hyllene.

Så ble det en runde Arboretum. Her skal vi utkonkurrere Arboret i Rogaland med våre egne trær. Det er ganske tydelig å se hva andre spillere prøver å få poeng for, men er avhengig av å ha riktige kort på hånd. Hvis du vil ha poeng for blå kort, må du også sitte igjen med blå kort av høyest verdi på hånd når spillet er omme. I tillegg har man en 1-er som annulerer 8-eren, om den er på hånd.

Arboretum

Når det er din tur må du tilføye et kort i arboretet ditt, men også kaste et kort i din kastebunke. Ulempen med det? Det øverste kortet der blir tilgjengelig for alle andre spillere!

Dette kan være et skikkelig slemt spill, for du tviholder på kort du er sikker på at motspillerne vil ha, kun for å forhindre dem å få poeng, men da forhindrer du samtidig deg selv og dine valg.

Arboretum fremmer behovet for kraftuttrykk av diverse sorter, da ingen ting går veien.

Hvert trekk er veldig vanskelig og føles som pest eller kolera, men samtidig er det interessant og spennende.

Der ingen kunne tru at nokon kunne forråde deg

Beklager, men jeg må skuffe deg. Selvsagt tror vi at noen kan forråde deg her. Det er snakk om Battlestar Galactica, hvor du vet, at det er mulighet for at noen er imot deg. Du som leser, er allerede forrådt ved overskriften. Velkommen.

Hovedkarakterer

Til forandring var det ingen William Adama, ingen Saul Tigh, ingen Baltar og heller ingen Roslyn. Alle disse er sterke karakterer i spillet. Dette var ganske forfriskende å se.

Som vanlig var det en rolig start med litt tid å gjøre forberedende saker på, før Cylonene kom tilbake etter vi hadde stukket av første gang. Når det er sagt, var det en drøss med skip som hadde samlet seg i jakten på oss. Faren var altfor stor når den første inntraff.

Fargo hadde god oversikt over de sivile skipene rundt Galactica, og det var opp til alle å sørge for at ingen av dem gikk durken.

Det var ikke en enkel oppgave å holde sivile skip trygge. Det var stadig flom med nye Cylon Raiders, og i tillegg altfor mange Heavy Raiders som truet skipet vårt.

Foreløpig var det lite mistillit rundt bordet. Forventningen var at ingen av oss var Cylon (ennå). Takras hadde kjempet hardt for å bruke Demetrius til å finne en snarvei til Earth, og hadde kastet bort mange oppdrag fra bunken. En mistanke begynte å falle på Takras, men så sa han: «Endelig! Jeg mener vi må gå for Demetrius-oppdraget» og fikk flere til å følge og trekke ekstra kort for anledningen.

Og sannelig var det ikke en snarvei til Earth. Det gikk gjennom så det suste og 2 distanse ble lagt til reisen. Og så ble det Sleeper Phase.

I Sleeper Phase er det mulighet for at Cylon kommer i spill, eller enda flere kommer i spill, avhengig av antall spillere. Nå var ingen fri for mistanke lenger.

Det begynte kommer tegn til sabotasje. Av og til var det tre negative kort, men som oftest var ikke effekten av kortene så ille, og det var Treachery. Kanskje det var en metode å kvitte seg med dårlige kort fra hånd?

Men under en test der alle unntatt Takras var med, kom det altfor mange negative kort, og det var kun Afro som kunne spilt ut det ene kortet. Var det hensikt eller tilfeldig? Og var det Afro? Takras var uansett utenfor fokus.

Iherdig innsats fra alle parter passet på at sivile skip ikke falt under Cylon-angrep. Vi hadde god kontroll på befolkningen. Men bensin og moral var meget lavt og det var ikke lett å få til dette.

Stadig flere Cylons kom på brettet. Stadig flere kriser ble dårlig håndtert og feilet. Det begynte å bli katastrofalt rundt brettet. Takras sa han hadde en god løsning på å håndtere situasjonen og hintet til sine Qorum-kort og håpte at noen ville bruke Executive Order på ham, men det skjedde ikke. Det ble brukt EO på en annen spiller i stedet for som hadde en kortsiktig løsning.

Slaget var tapt. Moralen var på bånn og maten skortet det også på. Da ville Takras avsløre sine Qorum-kort, som hadde gitt tilbake både mat og moral… som han hadde hatt siden starten, omtrent.

Helt siden start var Takras en Cylon. Han hadde spilt kortene meget forsiktig, men ofte akkurat nok til at krise-kortene feilet. Og siden den ene testen tidligere satte en pekefinger mot Afro, var det relativt grei skuring å sabotere.

Nok en vellykket aften overstått og Cylonene kunne juble over at menneskeheten var utslettet.

Tilbake med tiden — og poengene!

Etter en overveldende lang sesjon med Dinosaur Island i 2018 (noen tenker meget meget mye!) har det nå kommet en oppfølger: Dinosaur World. Spillet som er ligner på, men som er lovlig forskjellig fra Jurassic World, handler om å bygge en dinosaurpark, lokke til seg turister ut fra spenningsnivå, og prøve at det blir spist så få turister som mulig.

Sveinmain hadde ikke hørt om den siste regelen. Sikkerhet er ikke prioritet, det som er viktig, er å få inn tøffe dinosaurer (og alge-oppbygging slik at ingen kan se vann-dinosaurene gjennom glasset). Afro hadde også vann-dinosaurer men brukte bemanning på å renske opp glasset til tider.

Takras satset på søte ekorn og en blanding av Velociraptor og en annen rase. Det var høyst effektivt, og han og Sveinmain lå i tet helt i starten. Graham lå bak, men tok seg skikkelig inn mot slutten.

Om dinosene spiser opp gjester er garantert om sikkerheten ikke er på stell, noe Sveinmain hadde bort-prioritert hver runde. Takras hadde aldri problem med sikkerheten, og hadde særs hell med terningene sine, som sjeldent ga «hendelser».

Døds-parken til Sveinmain.

Mange morsomme attraksjoner i Dinosaur World. Spesielt «resirkulerings-senteret» var bemerkelsesverdig, hvor man kunne redusere antall døde turister, og fikk DNA tilbake. Ekstra bonus om senteret lå ved siden av en restaurant.

Restauranten ved siden av Velociraptor-innhengningen var også veldig farlig for turistene, men man fikk jo penger.

Men det var en ting som ingen likte, og det var bitte-BITTE-små brikker som måtte byttes ut hver runde. Når man kjører Jeep-guide gjennom parken en runde, er alt vel. Men neste runde, om du besøker de samme attraksjonene igjen, er det mindre spennende. Dette markeres med små papp-brikker som forteller antall ganger plassen er besøkt. Flere ganger må man sende rundt beholderen med disse ørsmå markørene og bytte dem ut.

Ser du den lille «2»-brikken foran de gule dinosaurene?

Sveinmain hadde god ledelse på slutten og sikret seg sine siste sterke poeng, som sendte ham til pallen. Men… Men! Hva med alle de døde turistene? Takras hadde færrest, og hadde resirkulert i tillegg, og endte opp med enda mindre. Den som har minst, fjerner alle sine. Alle andre spillere fjerne like mange som den som hadde minst. Etter det hadde Sveinmain godt over 30 igjen fortsatt!

Vi fant ut at Sveinmain mistet rundt 72 poeng på katastrofen og ble kastet ned til 8 poeng fra en solid ledelse på 80.

1. Takras 66, 2. Graham 65, 3. Afro 43, 4. Sveinmain 8.

Et fornøyelig lite spill. Til sammenligning med Dinosaur Island er det mindre viktig med spiller-rekkefølgen her. Det er mer åpent, og terningene er ikke så lukrative og spesielle som hos sin lillebror.

Det var tematisk å kjøre rundt med jeepen sin og besøke attraksjonene, men vedlikehold av disse små markørene var en liten irritasjon. Dinosaur World føles litt mer multiplayer solitaire enn sin lillebror, men var en god opplevelse for alle, spesielt på slutten da Sveinmain skulle få minuspoeng.

Afro måtte hvile seg etter overtid på jobb og overtid med Dinosaur World som tok en god smule lenger enn proklamert. En liten dessert ble Welcome Back to the Dungeon. Vi skryter av hvor tøffe vi er som eventyrere. «Jeg kan gå inn i hula uten sverd» sier du, hvor jeg svarer «Å jasså, jeg kan gå inn uten sverd og møte enda flere monstre!». «Javel, jeg kan møte de monstrene uten rustning og sverd!» og så videre, helt til noen sier «Åkey, vis oss!». Og da er det briste eller bære.

Morsomt lite spill. Sveinmain hadde ikke spilt før og var forsiktig. Graham og Takras tok en skade hver, men hadde også fått et poeng hver, mens Sveinmain fortsatt hadde to helse og ingen poeng. Men Sveinmain seiret ved å vise hvor flink han var, og tok en verdig seier.

Nok en fortreffelig aften og mange Dinosaur-mager som er mettet. Nå er det mørketider, og vi håper det blir mulighet for mer spilling fremover, for nye som gamle.

Ankh å ve!

Hele 5 spillere dukket opp i Holland House, som innebærer at Hollender endelig er tilbake rundt brettspillbordet etter 1 1/2 års Coronapause. Nå kan vi endelig kose og klemme når vi er sammen igjen – på brikkene selvsagt. Knut, Takras, Graham og Sveinmain var klare sammen Hollender for en fredagskveld med lek og moro. Graham – en skikkelig Kickstarterman, tryllet frem Ankh, med noen expansions opp av sekken, kun 2 dager gammelt.

Ankh
Meget stor visuell effekt fra disse figurene

Det måtte selvsagt prøves. Alle fikk vi ulike fordeler, med å trekke her sin klan og kartet ble delt inn i 5 soner som senere skulle bli både 6, 7 og 8 soner. Brettet var fantastisk og ikke minst figurene som fulgte med. Måtte sikkert ha en hel eske med bare brikker, for de tok litt plass. Så fikk vi alle et område hver som vi kontrollerte i fred og ro – helt til vi satte i gang.

Ankh er et spill hvor du skal profitere på konflikter. Du bør også eie noen bygninger og ha noen gode menn med deg i krigen. Hver gang det er din tur kan du gjøre 2 handlinger, enten – flytte på troppene dine, sette inn nye tropper, hente Followers(penger) eller oppgradere egenskapene dine. Var du så heldig at det var du som gjorde dette for 7. gang så fikk du en ny bygning du kunne hente penger fra. Noen fikk flere av disse enn andre, kommer tilbake til det.

Førstemann til topps vinner. Og du vil absolutt ikke være på bunn nær slutten.
Sveinmain en solid optimist
med alle mulighetene for
kamp.

Så startet moroa. Noen gikk selvsagt inn i andres fredelige områder, og etter et par rolige runder, som spillet har lagt opp til, så blir det krig. Da skal alle områdene i rekkefølge krige der det er flere enn 2 ulike tropper. Da har en egne krigskort fra 0-3 ekstra troppekort en kan bruke, pluss noen finurlige hvor en kan bruke penger for å rydde før krigen starter, eller bruke et kort til å trekke inn kortene sine(og mest sannsynlig tape). Noen kort gav fremdrift om en tapte også og andre kunne en bygge bygninger. Noen var flinkere enn andre og fikk da økte inntekter, som igjen gav innflytelse i kriger.

Sveinmain prøvde å fjerne en sterk Takras fra kartet, som hadde profitert lenge på et stort område for seg selv og ofret alle pengene sine for å få vekk troppene hans. Han klarte det, men kort tid etterpå så var Takras tilbake med like mange tropper, for han hadde en fordel hvor han kunne sette ut en røys med tropper nær pyramidene han kontrollerte, mens Sveinmain var blakk, og ikke hadde den fordelen.

Ankh
PG-ere var stinn av tilbedere i Ankh

Hollender hadde en egenskap hvor han hver krig kunne spille 2 kort. Hollender er rævva i slike krigsspill, så også denne gangen. Han fikk aldri utnyttet denne fordelen da han havnet midt på brettet og fikk tyn fra alle kanter. Hollender sakket akterut, mens Knut og ikke minst Graham hang godt på Takras i tet.

Så kom 3 eller var det 4. krig. Fortsatt en time igjen av spillet, men nå skulle den som lå bakerst UT av spillet. Det ble selvsagt Hollender. Hans tropper måtte slå seg sammen med den som lå nest sist; Sveinmain. Eller troppene ble ikke slått sammen, de ble faktisk fjernet fullstendig. Sveinmain fikk 2 penger som var igjen i dødsboet, men måtte rykke tilbake til Hollenders plass på poengskalaen. Mens de andre håvet inn penger, kom først til nye oppgraderinger som også gav en ekstra tropp til de 3 første, så måtte Sveinmain/Hollender gjøre det de kunne for å klare cutten. For ved neste krig kunne de begge være ute om de ikke kom over halvveis på poengskalaen.

Takras sine oppgraderinger bestod å få og så ofre tilbedere

Det klarte de med et nødskrik etter mye hard jobbing og veldig forutsigbare trekk som måtte gjøres for å overleve. De andre koste seg nok mer, og ved nest siste krig klarte Takras å vinne! Graham prøvde å stoppe han, men selv om Takras tapte krigen så hadde han kort som gjorde at han vant poeng på å tape. Takras var glad, Graham litt skuffa, Knut var ok, mens Sveinmain og ikke minst Hollender var lettet.

«Ankh var over!»

– Hollender og Sveinmain i kor
Ankh rating

Fantastisk brett, alt for store og detaljerte figurer som til tider sperret for hva som var bak disse, men flotte pyramider, oblisker ++ hvor en lett kunne se hvem som eide dem. Men spilleopplevelsen var ikke på topp hos alle, dessverre. Graham og Takras må nok finne noen andre enn Hollender og Sveinmain å spille Ankh med neste gang. Savnet en god krigsmekanikk, og ville heller spilt Shogun/Wallenstein/Smallworld hver gang isteden for Ankh. Mulig det er en god story der, men jeg fant den dessverre ikke… 5/10 på terningen av Sveinmain. Og hvis du lurer på hvem som fikk flest fordeler av det 7. flyttet, så var det ikke Hollender og Sveinmain, og faktisk ikke Takras heller i det hele tatt.

Veldig flott fargespill.

Som en avslutning på kvelden tok vi en runde Ave Ceasar. Oscar ble også med. Med 6 spillere ble det selvsagt mye sperring, og sukk og stønn. God stemning, og noen fikk en mye lettere vei til mål en andre. Takras tok seieren foran Sveinmain om jeg ikke husker feil.

Ave Ceasar er ikke de tyngste spillene, men skaper litt stemning, som varierer litt alt etter hvem du har med i feltet. Denne gangen gir jeg det 8/10:-)

Veldig kjekt å samles en fredag igjen. Kjekt også å prøve nye spill. Selv om de ikke faller i smak hos alle, blir det garantert en kveld og et spill som huskes – lenge! Det er det som er moroa med denne fantastiske hobbyen. Love it!

Viktig å være tidlig først og ikke havne bakpå.

7 Wonders tilbake på bordet og oppdrag: Red Planet.

Det har vært brakk brakke siden pandemien startet, men i kveld var det stinn brakke i Takras Taverna. Sveinmain hadde lokket til seg (bestukket for å slippe å spille Root) Øystein og Raymond til kveldens lille seanse. I tillegg hadde Graham sitt andre besøk i PG, men forrige seanse fra Grotten ble det ikke referat av!

Joda, Root går med 6 spillere, men for å gi en enklere innføring for nye spillere (og slik at Main skulle slippe Root) falt valget på klassikeren 7 Wonders.

Bygg ditt underverk! Du har 7 kort på hånd, du må velge ett av dem å beholde, og sende de 6 andre kortene til spilleren til venstre. Neste gang har du 6 kort på hånd, velger ett, og sender resten videre. Sånn går rundene til alle kortene er brukt opp, og det er krig.

Krigen er bare å sammenligne din militærmakt med naboene dine, altså spilleren til høyre og venstre for deg. Alle de andre spillerne tar du ikke hensyn til i dette spillet.

Kortene du har spilt underveis kan gi deg råvarer, raffinerte varer, handelsfordeler, vitenskap, militærmakt eller kultur. Hva du velger er opp til deg, men hvis du ikke har de riktige ressursene tilgjengelig, får du ikke lov å velge dem. Men, kanskje dine to naboer har, som du kan kjøpe av?

7 Wonders var kjekt å få på bordet igjen og det falt i smak for våre to (tre) nykommere. Så mye, faktisk, at det ble en runde til. Men hold an, sier du. Hvem vant? Takras prøvde seg på en ny scoring-app, så her er poengene.

Afro var inne på samme tanken med å vinne krigene, men brukte litt mer ressurser på å sette opp styrkene sine enn Takras, og fikk litt mindre poeng da han ikke vant fra starten av.

I runde 2 visste alle hva de gjorde (?) og runden gikk en del kjappere. Det var rykter om Hollenders Blå-kort-taktikk, og det måtte Raymond prøve seg på.

Ny app, denne gangen den offisielle. Og ja. Hollender-taktikken holder fortsatt stand!

Ingen PG-kveld uten at minst to forskjellige spill har funnet veien til bordet. Mission: Red Planet var neste på menyen. Hver spiller skal sende ut astronauter i forskjellige raketter på vei til mars, og den som har dominans i området får godene.

Planeten produserer tre typer goder tre ganger i spillet, og ja, man må slåss om plassen. Ikke bare plassen på planeten, men også rakettene. Vi sender opp haugevis med raketter! Noen av dem nesten eller helt tomme, men aller fleste fulle av astronauter fra forskjellige spillere. Enkelte raketter tar aldri av engang og sier pang!

Alle velger kort samtidig, men kortets tall bestemmer rekkefølgen. Med hele 9 kort å velge blant, er det fort gjort å bli sist. Og det kan virkelig straffe seg. Kortene som går sist er også de sterkeste, men hvis alle rakettene er borte, kan du ikke gjøre mye med saken.

Mission: Red Planet er ikke et snilt spill. Vi saboterer hverandre, slåss om plassen, dreper astronauter, endrer på spillereglene (i hemmelighet) til visse soner på Mars, og andre slemme saker.

I og med at spillet er så kjapt som det er, og alle er med på steken, så tåler man leken. Eller var det motsatt? MRP kan være en irriterende, men også gøy (for de andre) opplevelse med enkle regler.

Hvvs vi skulle valgt en vinner av MRP og 7W i kveld, er det vanskelig å si. Veldig jevn 7-er på 7 Wonders og ganske fordelt på MRP. Det er bare én ting å gjøre: prøve det selv. Det er gode spill, begge to.

Graham knuste seieren med 49 poeng, hvor andreplassen var helt tilbake til 35 poeng og det var Raymond. Afro viste hvordan man IKKE skulle spille det og endte på jumboplass med 18 poeng.

Dune: Ballroom Blitz!

Selskapet som gir ut Dune: Imperium har også en app som hjelper til med solo-spilling og to spillere, med å simulere de andre spillerne. Det som er så kjekt med appen, er at den har blitt oppdatert med nye spill-moduser som gir spillet en ny dimensjon.

En av disse modusene er Blitz!, som gir spillerne mer ressurser i starten og færre runder, og skal korte ned spilletiden og samtidig gi samme følelse. Så da var det klart vi gikk i gang med Blitz!. Fire spillere, Afro, Vegard, Peter og Takras, var alle klare for å teste ut dette.

Alle fikk utdelt nye kort fra starten og kunne beholde noen av dem. Afro fikk Lady Jessica – yndlingskortet til Peter – helt fra start. En annen ny ting er at alle skal vedde på en annen spiller som de tror kommer til å vinne. Hvis du har rett, får du 1 eller 2 poeng, om du er alene om å ha rett eller ei.

Denne mekanikken ble fort omdiskutert, og alle skjønte at det var ikke nok å bare vinne, man måtte vinne med minst 2 poeng for å ikke gi en annen spiller gratispoeng! Så dette var meget interessant.

Endelig fikk Takras lov å spille med sine nye miniatyrer. Nye soldater og nye agenter.

Det var veldig jevnt hele tiden. Ingen som hadde klar ledelse og ingen som lå klart etter. Førstegangsspiller Vegard hadde ikke særlig problemer med å henge med, men forstod ikke hvorfor ingen gikk inn i kampen som Peter hadde startet. Verken Afro eller Takras satt inn soldater da de hadde anledning.

Det de selvsagt visste, var at Peter hadde minst 6 spice, og Highliner-plassen var ledig, og kampkortet ga mye poeng. Kampen var så og si tapt, men Peter skulle få konkurranse. Spesielt Takras, som hadde intrigue-kort som lot ham sette inn så mange soldater fra garnisonen han ville, og selvsagt på sin siste tur, så Peter satt igjen med skjegget i postkassa. Takras vant krigen kalkulert med 1 kampstyrke og sikret seg 2 poeng.

Det var morsomt å starte med bedre kort helt fra begynnelsen, det ga flere anledninger å gjøre spennende ting tidlig. Men, med flere anledninger, kommer også enda mer analyse.

For Vegard og Takras var det svært tydelig at ting ikke fløt på skinner. På sin tur, var det stort sett å spille et kort og sette ut, og så vente flere minutter igjen på sin tur. Dune hadde stagnert en god del, tross at vi spilte Blitz-modus, som skulle gjøre alt mye kjappere.

Det var uansett mye kniving om plassene og trefningene var det aldri godt å si hvem som kom til å vinne. Alle hadde alltids et ess opp i ermet. Afro tok for eksempel og revealet hånden sin og la til hele 10 kampstyrker til trefningen. Det var dessverre ikke nok til å seire, for Peter hadde gått inn med alt han hadde, men det var svært imponerende likevel.

Da slutten nærmet seg var det litt tydeligere hvem som kom til å seire. Afro og Takras knivet fælt om de små poengene. Ingen ville komme til 10 poeng, men siste runde var det uansett. Peter hadde gitt opp håpet om å seire, men holdt en finger på Takras, for da ville han selv kanskje sikre seg to poeng.

Afro ledet med 1 poeng over Takras. Den aller siste trefningen gikk alle inn med alt de hadde. Det ble en tie-breaker på tredjeplass, og da hadde de 14 kampstyrker! Det er imponerende. Peter vant med 22 styrker. Da trefningen var over, hadde Afro vunnet. Eller hadde han det?

Appen avslørte hvem som hadde satset på Afro, og det var Takras. Vegard hadde også satset på Afro, så da ble det deling av poeng. Takras fikk 1 poeng og fikk like mange poeng som Afro. Det betyr at vi måtte til tie-breaker. Og Takras hadde 3 mer krydder enn Afro!

Det betyr at Takras vant! Eller gjorde han det? Ville nå Peter få 2 poeng fordi Takras egentlig vant? Nei, dessverre (for Peter). Det er kun én sjekk for dette.

1. Takras 9, 2. Afro 9, 3. Peter 8, 4. Vegard 7

Meget spennende og tett om poengene. Tiden trakk litt ut til tross for at vi spilte hurtigmodus, men det er og blir et bra spill.

Det ble ikke tid til mer enn én hovedrett i kveld. Escape from the Aliens in Outer Space falt valget på etterpå, et spill der alle beveger seg skjult, men delt opp i to lag, uten å vite hvilke spillere man er på lag med.

Det var tidlige tegn på at Vegard var en alien, som tilsynelatende bevegde seg bråkete fra alien-start-området. Takras bevegde seg stille hele tiden og det gjorde Afro også. Peter trakk hele tiden kort, men lagde ingen lyd. Plutselig angriper Peter! Og Afro er drept. Afro hadde bare holdt seg mellom to stille-områder i håp om å bløffe, men Peter hadde sett rett gjennom det. Neste mål var Takras, som også hadde beveget seg helt stille.

I mellomtiden hadde Vegard begynt å bråke på andre siden av kartet. Peter angrep det ene området etter det andre, og så innså han at han hele tiden avslørte hvor han var og Takras bare kunne holde seg en trygg plass.

Ut av det blå tar Afro og angriper og dreper Vegard og avslutter spillet. Takras var ikke menneske og ikke i nærheten der Peter trodde han var.

Siden Vegard var siste menneske som ble drept, vant alle sammen, unntatt Vegard.

Escape from the Aliens in Outer Space er nok enda kulere med flere spillere, med mange flere å forholde seg til og mye mer rom for unnamanøvrering.

Nok en kjekk kveld over og siste del ble brukt til sedvanlige sosiale hyggeligheter, som det alltid er i PG. Vi håper at flere vil finne tid og anledning å dukke opp på spilling igjen.

Minecraft-kuber til bygging av Den Røde Katedral

Endelig mandag! Og endelig litt spilling igjen. Den Røde Katedral var et av Takras’ nyanskaffelser og kommer i en portabel eske med omtrent null luft i esken når alle komponentene ligger oppi. Det er ganske sjeldent å se.

I Den røde Katedral skal vi bygge opp en katedral etter ordre fra tsaren Ivan den Grusomme. Det er viktig å få hans gunst, vi vil ikke vite om hvordan det går ellers.

Hver spiller har ansvaret for å hjelpe til å bygge katedralen. Tegningen er klar, og det er opp til oss å sette opp stillas, skaffe ressursene og frakte ressursene til byggeplassen. I tillegg skal vi pynte litt på katedralen når de forskjellige seksjonene er ferdige, med vinduer, flotte dører og ikke minst et kors på toppen av en spir.

Begrenset med muligheter for å samle inn ressurser, så man kan ikke gå for hardt inn for innsanking.

For å sikre deg prestisje, må du bygge. For å bygge, må du reservere plassen din. Du bruker hele turen din på å sette et flagg på en seksjon og sette opp stillas, og bare du kan bygge der. Men nå kan motspillere reservere over deg, siden du har bygget stillas opp dit. Hvis de blir ferdige før deg, blir Ivan svært lite imponert.

Peter, Sveinmain og Takras var byggemestere denne gangen. Peter gikk hardt inn for å prøve bonus-taktikken, å tok så mange terning-bonuser han kunne. Når han valgte en terning, fikk han også inntekt for en annen terning. Hørtes ut som en lur idé.

Sveinmains strategi var å ligge lavt i terrenget og la Peter og Takras slåss om det største tårnet. Jo høyere tårn, jo mer prestisje, men man bruker opp det man har på det, også. Det gjør at Sveinmain ikke får så mye motstand.

Takras gikk hardt inn i kamp mot Peter i det store tårnet, som viste seg å være verd mest poeng til slutt, også.

Mye hjerne-aktivitet denne kvelden
Terningene skal gå i klokkeretning og får ressurser som vises på brikkene.

Den Røde Katedral har en snedig mekanikk med terningene. Du velger en terning og må flytte den det nøyaktige antall som terningen viser. Der den lander gir deg en inntekt, og ekstra inntekt dersom det ligger en terning eller to der fra før av. I tillegg kan du få bonus fra lauget som opererer i området. Mye å tenke på.

Og du kan bare gjøre én ting på turen din. Reservere plass, velge terning, eller transportere ressurser. Timing er viktig og det var vanskelig å velge.

Spillet kom med nok plast-poser. Under spilling fant vi ut det var like greit at alle ressursene bare lå i en haug, for det var mye plukking og levering.

Etter mange harde valg og mye tenking, var spillet over. Alle kunne se at Sveinmain ville avslutte spillet om tre runder, og ingen ble overrasket over slutten, så alle fikk gjort full uttelling for sine siste handlinger. Det er en fin ting i spill som dette.

1. Sveinmain 40, 2. Takras 35, 3. Peter 24.

Vi spilte i 75 minutter. Ikke verst, når esken sier det vil ta 80 minutt å spille. Med fire spillere blir det større katedral og spilletiden vil nok øke deretter.

Grafikken var det litt uenigheter om. Selve tegningene var stilige nok og symbolene var enkle å forstå, men alt er så smått! Skal du nyte tegningene må du nesten inn med lupe. Katedralens tegninger er det du ser mest av, og det er brune og blasse.

The Red Cathedral var et fint spill, et spill man gjerne velger over andre spill med større esker, når man skal på tur.

Mein Kraft. Nei, Minecraft. Lett å gå i surr 🙊

Vi er heldige med brettspill som baserer seg på lisenser. Så lenge spillet ikke kommer fra Hasbro, kan vi faktisk forvente kvalitet. Minecraft er intet unntak fra regelen.

Du vinner spillet med poeng, som i seg selv ikke er et spennende mål. Det som er spennende, er valgene du gjør for å få tak i poengene. Går du for å drepe masse monstre, bygge om landskapet ditt til den mest lukrative skogen/ørkenen/fjellområde eller noe annet? Kanskje satser du på de beste bygningene, eller type bygning? Alt gir forskjellig type poeng.

For å bygge ting trenger du klosser. Spillet kommer med en haug med klosser som skal stables til en kube. Urk, tenker du, må den stables fra spill til spill? Ja og nei. «Stablingen» skjer ved at du setter opp fire papp-vegger og heller alle kubene oppi fra en pose, og det hele tar 10 sekund. Vi blir like forundret hver gang, at det virker.

En stor kube med forundringer.

På din tur har to to handlinger, men må gjøre to forskjellige handlinger. Og det er mye førstemann til mølla som er ute i Minecraft. Førstemann til det gode våpenet, akkurat den brikken du vil ha for poeng i senere tid, eller akkurat de klossene du vil ha for å bygge det du vil ha, eller drepe monsteret først. Mye som handler om timing.

Vi spilte også med utvidelsen Farmers Market, som har gjenstander som lar oss bryte reglene til spillet, og her er også timingen viktig.

Takras har fått ordnet et spillebrett til å ha under alt, det følger faktisk ikke med i spillet.

Peter satset på dyre vinterlandskap, men hadde ikke en langsiktig plan på bygninger og typer funksjon, så hans poeng-samling underveis ble ganske laber.

Takras hadde det beste våpenet, med en ekstra brikke for hver kamp, og hadde fjernet en giftig potet fra våpenbrikkene sine. Han var ustoppelig i kamp, og tjente godt inn der. I tillegg hadde han samlet nesten kun på grønnsaker til å kjøpe i Farmers Market.

Sveinmain prøvde seg litt på alt, og hadde en fot i markedet, og fikk tilgang til mange byggebrikker. Peter hadde valgt å unngå markedet fullstendig og fokusere på det andre.

Når tredje rad med markedsbrikker ble avslørt, ble det sjokk og vantro rundt bordet. En brikke der ga hele 20 poeng i slutten, og kostet 7 grønnsaker. Sveinmain hadde turen, men hadde bare 6 grønnsaker. Takras hadde 7, og kjøpte selvsagt denne ved første anledning.

1. Takras 106, 2. Sveinmain 90, 3. Peter 74

Kriminelt mye kriminalitet i Crimy City

Som en avslutter klarte Takras å overbevise Sveinmain om å prøve MicroMacro, selv om det var godt forbi leggetid. Peter ville ikke, da han mente det ble for smått for synet hans. I MicroMacro skal vi lete etter små ting på et sort/hvitt (og enormt stort) kart, og avklare en kriminell handling.

I fare for å spolere for mye, erstatter jeg det virkelige mysteriet med noe jeg finner på akkurat i skrivende stund! Men konseptet er kult: kartet inneholder liket (det er alltid et lik, tror jeg) et sted i byen. Du vet hvordan det ser ut og i hvilken kvadrant av kartet det er. Når du har funnet liket, får du første oppgave, og nå starter jeg med påfunn.

Finner du mordvåpnet? Hvis du kikker rundt liket, kan du se en ambolt på veien. Da snur vi kortet med oppgaven og får vite neste oppgave.

Hvor bodde offeret? Oida. Vel, da må du kikke på offeret og se etter kjennetegn. Og så kikker du rundt området og ser om du kan se offeret på vei til dødsstedet. For i MicroMacro kan du nemlig se fortid, nåtid og til og med fremtid, samtidig. Senere oppgave handler kanskje om å finne ut hvor morderen gikk etterpå, og sannelig kan du ikke se dette også på kartet.

Peter lot seg også rive med og trosset synet sitt. Dette skulle han få til!

MicroMacro gir en god mestringsfølelse og har hauger av interessante små detaljer på kartet, som kan være relevante eller ikke for oppgaven. Kikke rundt på kartet og lete etter ledetråder, følge sporene og oppdage mange spennende muligheter.

Og det er mange oppgaver; hele 16. Etterpå kan du selge eller gi spillet videre, eller se på at andre løser oppgaver du allerede kan. Ingen ting blir ødelagt i spillet.

Er det et spill, da? Uansett er det en veldig kjekk aktivitet, om ikke et spill.