total Eclipse of my heart

Endelig skulle vi få en skikkelig Grottekveld igjen i Preikestolen Gamers. Hele 5 spillere hadde meldt sin ankomst, og Takras hadde annonsert enten Nemesis eller Eclipse 2. down. Sveinmain hadde dårlige erfaringer med både Eclipse(1. utgave) og hadde heller ikke Nemesis som favoritt, hvor alle taper eller vinner. Så hvorfor ikke gi Eclipse en ny sjanse med denne fantastisk vakre 2. utgaven.

Takras hadde forberedt reglene godt og å sette opp spillet var en fryd. Så mye stash og så mange komponenter. Alle fikk hver sin farge, og kunne velge mellom menneske hvor alle hadde standardegenskaper, eller å snu brettet og få ulike startoppsett. Sveinmain, Kjell Henrik og Øystein valgte «human» mens Vegard og Takras valgte baksiden med dertil annerledes oppsett.

Så var det bare å sette i gang. Mye å forholde seg til, men Vegard og Sveinmain bygde begge 2 av sine minste romskip, og med noen spill-romskip som naboer, så satte de inn hvert sitt angrep tidlig. Begge tapte så det suste, men skulle de det? Etter noen runder fant vi ut at miniromskipene skulle ha angrepet først, og ikke spillet sine romskip. Men ikke mye å gjøre med det. Brettet fyltes opp da en kan utforske, bygge romskip, flytte romskip, oppgradere og et par ting til å velge mellom.

Alt koster penger og innkomsten kan økes ved å kontrollere deler av verdensrommet med dine brikker. Kjell Henrik rustet og rustet opp sine områder, Øystein fikk holde på mye for seg selv, men fikk etterhvert besøk av Sveinmain. Vegard og ikke minst Takras var konfliktsky og bygde seg inn i et hjørne så ingen kunne angripe han – og jeg som trodde Eclipse var et krigsspill…

Sveinmain fikk opp krigen hos folket. Han hadde godt oppgraderte miniromskip som var effektive. Han yppet både til Kjell Henrik og Øystein, og 2 runder før slutt var han kongen av brettet – dog litt for tidlig. Han ble angrepet fra alle kanter på slutten og imperiet raknet på mange fronter, av Øystein og Kjell Henrik. Takras spilte en spesialbrikke i siste runde og fikk en minikonflikt hvor han stjal et par områder fra Vegard uten krig, mens Vegard kjempet ned spillets romskip med dertil poeng.

Så var det telling. Vegard tok seieren med 33 poeng, Takras 31, Sveinmain 26, Kjell Henrik 23 og Øystein som ikke hadde nukeoppdateringen fikk ikke tatt over områdene han jaget Sveinmain fra og fikk dermed kun 14 poeng.

En meget kjekk kveld var over. Eclipse 2. dawn leverte så absolutt varene. Grafikken og brettet var outstanding, og med Takras sine malte figurer ble det ennå bedre. Gir det 9/10, noe som er meget høyt av meg til å være et spill med spacetema.

Godt å endelig være i gang og samle en skikkelig gjeng. Øystein var klar for revansje anytime. Håper det ikke blir for lenge til!!!

Terraforming Mars – det tar årevis

Knut foreslo å starte tidlig denne nydelige fredagen og åpner balkongen sin for spilling. Med litt kort forvarsel var det kun Peter som hadde sjans å komme tidlig, med Takras og Sveinmain på vei til kvelden.

Litt av en utsikt å gå glipp av mens man er fullt fokusert på spillet

Terraforming Mars var forretten kl 17:30, før resten kom til kvelden. Takras ankom litt over 19:30 og de var ennå ikke ferdige. Generasjon 5 var i gang og ingen vann på planeten ennå. Litt venting og Sveinmain kom inn døra.

Da ble det et spill der, et så splitter nytt spill for PG, at reglene ble lest der og da. 7 Summits handler om fjellklatring, og å klatre opp 7 forskjellige fjell. Et ekte press-lykken-spill, med noen små unikheter.

Et stilfullt cover og sterke farger i spillet, med relativt enkle regler (Sveinmain måtte slå opp i reglene 10 sekund etter start da Takras hadde et spørsmål).

Seks terninger fordelt på sels fjell. Velg en terning og flytt opp fjellet det gitte antallet. Du kan velge å stoppe, eller prøve å presse lykken. 50% sjans for at det går bra, men 33% sjans for å rase helt ned til start.

Med to spillere ble det ganske forutsigbart hvem som kom til å vinne hvert fjell, og det var et helt greit spill. Sveinmain utklasserte Takras lett.

Da kom Roald (Dahl?), Knuts bror innom. Og nei, Terraforming var ennå ikke ferdig.

Flotte skygger i lav sol.

Med tre spillere prøvde vi på nytt 7 Summits og som vi trodde: bedre mer flere spillere og mye mer innsats for å vinne.

Roald var ingen fremmed for å klatre, etter å ha vært på de fleste plassene i spillet. Og terningene syns han fortjente en god plass, og han klatret nesten helt til topps av Kilimanjaro på én tur, som Takras hadde brukt 5 turer på.

Ikke variert utvalg av kort denne gangen

Det var mye mer sjanser som ble tatt og mer spennende å vente på turen sin og bare håpe at ingen tok den ene terningen du ville ha.

Bedre med tre spillere, og Roald stakk av med seieren sammen med Sveinmain. Ingen uavgjort-mekanisme, så Takras satt igjen som eneste taper.

Nå nærmet TM-guttene målet. Knut hadde de siste 10 minuttene funnet frem kake og servise, mens Peter gjorde den siste turen sin.

Så da var det faktisk rom for en runde med No Thanks. Lenge siden sist og til glede for Roald som aldri før hadde prøvd det og likte det veldig godt.

Sveinmain hadde stor kontroll på de små poengene sine mens Takras gikk tom for mynter og bare måtte forsyne seg av de store kortene. Roald hadde grei kontroll på spillet, men kunne ikke måle seg med mesteren i å si «Nei Takk»: Sveinmain.

Klokka tikket 22:00, Roald sa No Thanks til flere spill, og endelig var Terraforming Mars over. Knut hadde hatt mest flaks med kortene og vant i poeng, mens Peter vant i å være den mest aktive spilleren i spillet.

Litt uvant at hovedretten allerede var ferdig, så av det vi hadde med falt valget på det kjære Glen More II. Brygging av Whisky, hogging av ved, aling av dyr og mertil.

Vi spilte med den … 4?. krønike. Engelskmannen, samt Highlander «There can be only One».

Knut fikk en lyngjennomgang av spillet og alle fikk en forfriskning av reglene.

Vi valgte å bruke terningen for å korte ned litt på tiden, noe vi ikke hadde flust av så sent på kvelden.

Sveinmain hadde første anledning å kapre engelskmannens gunst og hoppet kjempelangt for å få det til, og måtte stå over både en og to brikker. Så kom den neste brikken som ville ta kontroll av ham, og Peter snappet den til seg, før Sveinmain fikk mulighet å utnytte engelskmannen.

Sveinmain satset på å ha få brikker og mye penger, men også liten produksjon. Peter gamblet på spesialbrikker som ga ham fordeler gjennom alt han gjorde. Knut hadde ingen strategi? Mens Takras prøvde å generere poeng.

Engelskmannen byttet hånd noen ganger. Takras hadde den lengst men Peter fikk brukt den oftest.

Til slutt var det Peter som hadde det siste trekket. Gå til Worlds End og ikke ta brikke, eller bruke masse penger på en annen brikke?

Etter en liten evighet ble det deklarert at Peter var ferdig og ikke fikk tenke mer.

1. Takras 60, 2. Sveinmain 48, 3. Peter 38, 4. Knut 27. En runde med ganske lite produksjon av ting, og mange poeng ut fra kartet med kompass.

Einfach Tierich forblir klassisk i PG. Hvor langt tør du presse dine motspillere og hvor mye er du villig til å ofre for å få det til?

Sveinmain sikret mange små poeng mens Takras satset sterkt på 10-kortet helt i start. Knut samlet på både 1/2 og x2 kort, men ikke så mye tilsammen. Peter kom sent i gang men fikk sikret både 9 og x2, og stilte seg likt med Takras sine 10+8.

men hvem hadde minst penger? Sveinmain så sitt og høyner budet på et sort kort som annulerte det siste kortet til vinneren av runden, og det kostet dyrt.

Peter og Takras hadde 18 hver. En av dem kom til å tape ved å ha minst penger. Men hvem? Peter viste sitt 6-kort. Takras sitt 4-kort, men ett kort igjen på hånd. Var det en 1-er? Ja, men også en 0 bak, som gjorde det til en 10-er.

En kjekk kveld med god stemning, flott utsikt og fin variasjon av spill var ferdig. Sees snart igjen!

Et Rootete samarbeid

Endelig samling igjen i det eminente Preikestolen Gamers. Peter meldte litt sen ankomst grunnet komplikasjoner på arbeidsplassen, så vi andre (hele fire stykk!) fyrte opp en runde med Drakon.

Vi er eventyrere som grådig (selvsagt) har tatt gull fra den grønne dragen. Han oppdaget det og teleporterte hele gjengen til et rom med fire dører. Vi er fanget i en labyrint!

Alle kommer vi til å bli spist, men dragen har lyst å leke en liten lek først. Han vil få oss til å gå mot hverandre, for den første av oss som klarer å samle 10 gull, får lov til å forlate hula med gullet – men ikke minst også i live. Resten? De blir drageføde.

Spillet er enkelt: spill ut et nytt rom – eller flytt til neste rom. Null problem, si. Mange av rommene har spesialeffekter, og når en helt går inn i rommet, skjer effekten, på godt og vondt. Stjel penger fra en nabo. Få en penge. Roter på et rom. Flytt et rom. Ødelegg et rom. FLYTT DRAGEN!

Etter mye sabotasje, kniving og klaging, fra eventyrerne som helt sikkert var godt på lag før dragen tok dem, var spillet over og Takras fikk beholde livet og litt gull i tillegg.

Et enkelt spill med en god del moro, som varer en liten halvtime og støtter opp til hele 6 spillere.

Tales & Games: The Hare & the Tortoise

Peter var ennå på bussen, så vi begynte sette opp Tales & Games: The Hare & the Tortoise. I klassisk veddeløpsspill skal vi satse på en hest som skal vinne et race, og prøve å påvirke løpet etter best evne.

I stedet for hester er det hare, sau, skilpadde, rev og ulv. Du kan satse på opptil to av dem, og det er i hemmelighet. På din tur spiller du kort for ett av dyrene i en felles pott, og når potten har fire kort av samme dyr eller åtte kort tilsammen, så trigges en etappe, hvor dyrene flytter seg avhengig av hvilke kort som er spilt – om noen.

Sauen kan løpe veldig fort, men stopper opp ved vannhull. Ulven kan ule og skremme alle de andre dyrene slik at kun ulven løper, og haren tar seg en hvil hvis den leder. Skilpadden går nesten alltid, bare litt tregt.

Akkurat da vi skulle sette i gang ankom Peter, og en lynforklaring av spillet så var vi i gang. Vegard sa det best: «Det er som Royal Turf bare enklere».

Takras fikk nesten aldri hare-kort, men den kom seg inn på tredjeplass. Med både sau og hare som veddemål, stakk han av med seieren på 7 poeng, med Afro og Graham på delt 2. plass med 5 poeng.

Man har ikke veldig mye kontroll, men det finnes ofte anledninger for å kvitte seg med kort som ikke påvirker racet så altfor mye. Spillet tar 20 minutt å spille – inklusiv regelforklaring, og kommer i en meget apellerende eske som både ser ut som og åpnes som en bok.

Root

Da var det endelig tid for en hovedrett. Spillet som er best med Robert: Root. Og siden Robert ikke var her denne kvelden, kunne dette ikke bli best, men vi satt i gang uansett.

Hovedreglene for Root er kjempe-enkle. Utfordringen kommer i hvordan man faktisk får lov til å bruke de reglene med sin fraksjon, og det er her det er fort å falle av lasset.

Graham hadde lyst å være Lizards, mens Afro og Peter og Vegard spilte henholdsvis Woodland Alliance, Eyrie Dynasties og Scoundrel Vagabond. Takras hadde lyst å være Corvid Alliance, men innså at det var altfor lite figurer på brettet og gikk over til Underground Duchy.

Peter koste seg med å planlegge for fuglene sine, men han innså nok ikke hvor lett det var å bli sabotert i sine planer. Spesielt ille er det med Lizard Cult, som bare kan sette ut hager her og der, og det hjalp ikke at Graham begynte spillet med tre fuglekort på hånd og fikk tidlig tilgang til Acolytes. Motoren til Peter kom aldri i gang og ble stoppet flere ganger.

Utenom det ble Graham ofte tvungen til å gå dit han ikke ville pga outcast, og da ble det Takras som fikk gjennomgå, som bare fikk ut én Noble om gangen som øyeblikkelig ble kastet ut igjen, og motoren kom aldri i gang.

Med lite bevegelse på kartet fra både Peter og Takras, så ble det lite kort på Afro også, som hadde sympati her og der, men ingen gikk dit han var, så det tok en god stund før også han fikk motoren i gang.

Graham følte seg også ganske låst, men ville ikke spare på sine Acolytes og gikk heller i offensiven på flekker på kartet. Han stod helt stille poengmessig.

Så har vi Vegards Vagabond. Vagabonden er ikke styrt av noe på brettet og kan bevege seg rundt ganske fritt. Vi andre hadde craftet et par ting allerede som han kunne komme og forsyne seg av, og ellers i sedvanlig Vagabond-stil fikk han bygge seg opp og gjøre mange quester, og det var mange quester i reve-områder så han kunne generere poeng også.

Vi prøvde å stoppe ham, men verken Peter eller Takras hadde handlinger og posisjonert seg slik at det var mulig å følge opp. Det ble med ett angrep her og ett angrep der, men det ble bare en liten skramme for Vegard som bare børstet av seg smerten.

Ingen kom helt i gang denne sesjonen, men slik vil det ofte bli med nye spillere også. Neste gang vil nok kattene bli brukt. Ikke den kjekkeste fraksjonen å spille med for undertegnede, men de gjør spillebrettet mye mer interessant.

Så alle motarbeider hverandre hele veien (frivillig og ufrivillig) og samarbeidet ikke i det hele tatt om å ta Vegarbond.

Uansett en flott aften! Root med fem spillere tok 2 timer og 20 minutt, og det er absolutt ikke galt, spesielt med 2-3 nye spillere.

Vi har en grevling i taket, greveling grevel–AU! Nei, det var visst kampestein

For første gang på lenge er det relativt mange tilstede i en PG-kveld. Hele 6 spillere møtte opp og var klare for noe hjerneføde. Takras «Koman» Junior var med og hadde valget klart: varulv! One Night Ultimate Werewolf.

Ikke ukjent for PG tidligere, og det ble mange morsomme og begrunnelses-løse anklager som fort skiftet beite når noen ombestemte seg eller plutselig endret oppførsel. Et gøy spill som varer veldig kort og gir rom for flere runder samme kveld. Jeg noterte meg ikke vinnerne denne gangen, for det går så fort unna at å loggføre vinnere bare går for fort. Bilder? Like fort glemt. Tegn på at man har det altfor kjekt, rett og slett.

Neste spill skulle blitt Disney’s Villanous, men da tok senior ned foten og sa det ville ta over 2 timer med 6 spillere, som hadde vært utmerket for å få utsatt leggetid, så det ble Adventurers: Pyramid of Horus i stedet. I dette spillet har vi oppdaget en bortglemt faraos grav, og vi skynder oss inn for å plyndre skattene før de andre gjør det.

Angrepsformasjon!

Ulempen er at all luften som kommer inn gjør det hele ustabilt, og pyramiden faller sammen. I tillegg er det fullt av slanger, skorpioner og til og med krokodiller! Ikke spør hvordan de har overlevd. Det er forresten mumier også, og de er selvsagt levende og fiendtlige.

Det gikk hardt utover de som tidlig begynte å sanke skatter. Mange skorpioner og slanger. Takras drog inn til vannet i midten og fikk hele 4 krokodiller på seg på rappen. Ikkje bra! Sveinmain var den eneste som ignorerte alle fristelser på veien og dro helt inn til de beste skattene. Og det gikk altfor godt for ham.

Hva har en slange, skorpion, krokodille og en kampestein til felles? De biter og gjør vondt, men i dette spillet teller de som vekt, og lar deg gjøre færre handlinger.

Ingen farer å se. Sveinmain syns situasjonen stinker litt.

1. Peter 37, 2. Sveinmain 35, 3. Kjell Henrik 23, 4. Graham 19, 5. Takras 17, 6. Koman 10.

Det ble mange gøye opplevelser med både One Night og Adventurers, gode valg fra Koman, som er sårt trengt ungt blod i PG.

Så et spill med en meget spesiell farge: Oransje! Asking for trollins er et spill som handler om å fange troblings og sende dem inn i sola. Planten Orenje er i overflod av trulins og det er opp til oss å eliminere alle troggins.

Spillet er altså Asking for Trobils, som tydeligvis var vanskelig å uttale.

Her skal du veldig enkelt sette ut et romskip og ta det som står på plassen, eller ta tilbake alle romskipene dine. Ingen avanserte greit. Få ressurs av en type. Få en ressurs av en annen type. Du kan bytte ressurs. Og så til slutt få poeng. Veldig kjappe valg. Ingen problem selv med mange spillere.

Hvis noen vil gå der du er, så roper du hurra, for da får du skipet tilbake og kan sette det ut igjen på din tur.

Når planeten er fri for Trobils, er spillet øyeblikkelig over, og vi scorer poeng. Sveinmain og Kjell Henrik kjempet om å ha mest poeng. Første tie-breaker: den som fikk mest poeng på Trobils-kort: det var likt. Andre tie-breaker: den som har flest Trobils-kort: det ble Sveinmain, med et enkelt kort.

Galaksen er trygg igjen (for denne gang).

MidWinter ’22 – se opp for Takras

Jaddaaa, endelig MidWinter igjen. Husker godt mars ’20, hvor – dagen før! – det ble annonsert kansellering av begivenheten. Det var en trist dag. MidWinter ’22 skulle fortsatt skje, dog litt redusert.

Dessverre ble det ingen auksjon i år, og hyllene mine har ikke akkurat fått mer plass de siste to årene, så da måtte det bli salg av spill på forhånd, en prosess jeg ikke er altfor glad i, men fikk solgt unna en god del spill, som jeg håper havner på bordet oftere fra nå.

For min del var det store spill som stod på menyen. Jeg dro med Fargo opp fredag formiddag, og vi var klare å spille rundt kl 13, etter å ha sjekket inn på hotell og prøvd å parkere.

War of the Ring

War of the Ring er et spill som lå brakk lenge i samlingen, men som jeg har funnet frem relativt ofte i det siste. Det er et mesterverk av et spill og fanger hendelsene fra alle Ringenes Herre-bøkene, men med rom for å avvike fra hendelsene.

Som krydder på retten spilte vi en Anniversary Edition av spillet, som ryktes at det kun finnes 2.000 kopier av i verden. Det betyr litt større brett enn vanlig og alle figurer er ferdigmalt etter industri-malings-standard og klar for å spilles. Førstegangsspiller Watnegutten ble på Saurons side med Fargo, mens Klaus var med meg som det frie folk.

Ekstremt mye frem og tilbake og endring av fokus, og det hele kulminerte til mange nesten-situasjoner, med desperate handlinger fra begge sider. Sauron ville vinne denne siste turen, men Frodo hadde også en ørliten sjanse å kaste ringen i Mordor. Alt var avhengig av hva som ble trukket fra posen, og det ble seier til Frodo. Et skikkelig i-siste-øyeblikk moment, og alle var fornøyde. Fantastisk spill og det gjelder også for de jeg spilte med! 11/10.

Jeg kunne nevnt at War of the Ring tok 5 timer å spille, men det gjør jeg ikke. Neste spill for kvelden – oi, kveld allerede? – var selvsagt Battlestar Galactica! Ingen spillsamling uten denne klassikeren.

Battlestar Galactica

Hva gjør man når det er så mange som vil spille Battlestar Galactica, men det kun går til 7 spillere? Vel, da starter man to bord samtidig! Ja, det ble faktisk 14 spillere denne gangen, men på to forskjellige spill. Jammen populært, dette.

Jeg valgte å bli Cylon Leader denne gangen, har ikke prøvd den nye måten å gjøre det på, kun den gamle, som ikke helt falt i smak. Den nye gir mulighet for å hjelpe mennesker og cylons litt om hverandre, avhengig av hva slags agenda-kort man ender opp med i hemmelighet.

Vår sesjon begynte som vanlig med at alt gikk galt. Klagene kom fort, men både Thomas og jeg mente at vi har vært borti verre enn dette før og likevel kommet seirende frem som mennesker.

Og sannelig skjedde det ikke denne gangen også. Mot slutten var moral, drivstoff, mat og befolkning på bare én igjen. Hvis bare ett av dem går i null, er det over og ut.

Det ble mange spennende situasjoner, men ingen opplagt Cylon å spotte, før Qumad avslører seg og lager krøll. Gustav var Cylon 2. Begge teamene følte at det ikke var mulig å vinne ut fra situasjonen på brettet. Menneskene var nær ved å vinne men også å tape.

Og så kom krisen med et enkelt valg: gå ned på mat eller moral. Og det var enden på visa. 10/10 på vårt bord, men hørte at Cylonen på det andre bordet var litt vel slem og hadde alle i fengsel hele spillet.

Voices in My Head

Voices in My Head kommer fra selskapet Unexpected Games, og de lever sannelig opp til navnet sitt. Dette var ganske uventet og originalt. Vi spiller en mann som har ranet en bank og står for retten til å forsvare seg. Hver spiller tar rollen som en av mannens indre stemmer, som impuls, motorikk og lignende, og alle har forskjellige ønsker for hvordan rettsaken skal gå. I tillegg har en spiller rollen som aktor, som prøver å få mannen dømt skyldig.

Hvordan det hele gjøres er å legge brikker i hjernen hans, og så skyve brikkene ut på områder, likt sånn myne-skyve-automat man fant før i tiden, hvor de myntene som eventuelt falt av brettet ble gevinst. Deretter skal den/de med majoritet i samvittigheten hans få et valg og utføre konsekvensene av det valget.

Spillet er ganske tilfeldig, men hadde flott grafikk, gode komponenter, men ikke minst bra humor. Med fem spillere brukte vi ca 90 minutt, og det var en kjekk opplevelse. Vil jeg eie spillet selv? Kanskje ikke, men spiller det gjerne igjen. 8/10.

Fargo levde seg godt inn i rollen som aktor.

Nemesis

Vi har spilt Nemesis en del ganger her i PG, men det er skikkelig best med full bemanning. Denne gangen spilte vi karakterer uten særlig form for kamp-egenskaper, og brettet fylte seg opp med inntrengere, allerede fra første runde. Det hele så veldig dystert ut og samarbeidet var ikke på topp, noe som medførte i flere uheldige situasjoner enn strengt tatt nødvendig. Vi var tydeligvis skeptiske til hverandre fra starten, spesielt med selveste CEO ombord.

Det så meget dystert ut og alle ble angrepet i hytt og vær. Jeg var sanitet og kunne helbrede meg selv ganske mye lettere. Jeg hjalp også de andre, men det var sjeldent de var i nærheten. Gustav som var en fange, ble fanget mellom inntrengere hele veien og slet med å få seg løs.

Psykologen Klaus stakk av i en fluktkapsel og lot resten av oss være på egenhånd. Fargo ble drept like før han skulle legge seg i sovekapslene, men håpet var ennå ikke ute for resten. Jeg prøvde også å legge meg i hypersøvn, men ble stadig forstyrret av inntrengere, og ikke nok med det sluttet hypersøvn-maskinen å virke. Frem og tilbake mellom fluktkapsel og hypersøvn gikk turene mine til, og tiden rant ut. Til slutt ble jeg også drept, kort tid etter CEO Watnegutten og fangen Gustav. 10/10.

Og hvordan gikk det med Klaus?

Jabba’s Palace

Det er viktig å få i seg litt mat, og en sushi-restaurant like i nærheten av Gamle Slaktehuset ble vår go-to plass disse dagene. Mens vi ventet på maten spilte vi det splitter nye Love Letter: Jabba’s Palace. Nok en vri på et spill som har mange andre varianter. Denne gangen med to fraksjoner: rebeller og de lovløse. Mange interessante kort her som mikser opp en kjent formel. Dette blir nok en favoritt hos meg, sammen med Lovecraft Letter, bare dette er mye mindre og enklere å ta med seg. 8/10.

Nemesis

Umm. Nemesis igjen? Japp. Etter forrige sesjon så lo vi alt stå igjen, bare rydde opp spiller-ting. Selve Nemesis-skipet kjørte videre til tross for at mannskapet døde.

Nå er det et nytt mannskap i et mindre fartøy som legger til på Nemesis. Dette mannskapet har egne mål og veldig dårlig tid på å få det til. Underveis skjer det dumme ting ombord som må håndteres! Watnegutten lot seg friste av et lukrativt tilbud og det var ikke mye samarbeid å få fra ham.

Det ble fort travelt på brettet, og selve dronningen møtte opp og gjorde det vanskeligere for oss, men vi holdt vårt og gjorde oppgavene etter beste evne. Jeg var androide denne gangen og kunne ta litt større risiko enn de andre kjødelige.

Klaus klarte ikke overleve, men ofret seg med en desperat handling til slutt som ikke ledet noen vei. Ellers ble både Erik og jeg vinnere, og hadde med oss dronningen hjem i skipet vårt. Om vi faktisk kom hjem? Det vil jo tiden vise. Nemesis Aftermath het det vi spilte nå og er meget kjapt. 10/10.

This is fine

Root

Jeg hørte rykter om at de som lånte min Root-kopi under Spill-o-rama i fjort måtte sette av en halvtime til sammen for å la forbipasserende ta bilder av spillet. Kanskje jeg hadde oppgradert litt for mye? Nisj, bare kjekt, det!

Nå spilte vi med Klaus’ kopi, og den har omtrent de samme oppgraderingene som min egen kopi. Jeg prøvde meg på øglefolket, som jeg aldri har fått teken på. Jeg levde meg godt inn i rollen og ønsket å spre det glade budskapet fra Drageherren. Fuglene kunne bare dø på seg.

Men som vanlig ble det Vagabonden som stakk av med seieren, men det var mang en sabotasjer og en haug med ganger at terningene trillet 0-0. Hadde bare Klaus sine muldvarper åpnet øynene sine litt under angrep hadde det gjerne ikke gått så greit for vagabonden.

Jeg fikk igjen ikke helt til fraksjonen med øglene, og hadde ikke mye kontroll. Men jeg koste meg med spillet, og prøvde å spre ånden til de andre spillerne direkte og fortsette leve meg inn i rollen. Så vi sier 10/10 denne gangen også!

Downforce

Spillet Downforce er et racingspill som til og med Hollender liker, og det sier ganske mye! Jeg har byttet ut racerbilene med biler fra Mario Monopol Racing, og da får spillet et helt unikt preg. Det passer perfekt til både tema og fysisk i rutene.

Med litt ekstra ikke-funksjonelle 3d-printede elementer så faller alt på plass. Med mindre man spiller med 3 spillere som ikke kjenner til Mario i det hele tatt, da ble det litt som å falle for døve ører. Men pent er det uansett.

Jeg fikk to biler og det ble ganske leven da de andre fant ut at spesialkraften jeg fikk gjaldt for begge bilene mine. Jeg prøvde å si at den ene kraften var fullstendig ubrukelig for meg, men det hjalp ikke. Jeg brukte den kraften hele 0 ganger i løpet av spillet, og bil nummer 2 kom ikke halvveis på kartet engang før spillet var over.

Kartet var veldig kjekt. Det var trangt, for det var både elefanter, antiloper og slanger i veien. Men så snart førstemann hadde kjørt forbi et av dyrene, flyttet det på seg og åpnet opp for resten av bilene bak. Det ble nesten et spill nummer to, men valget falt på Glass Roads tror jeg, mens jeg gikk til noe annet. 8/10.

Så var det dags for avslutnings-seremoni, og litt før det fikk jeg spille en tur i spillet Regicide, et spill som benytter en helt vanlig kortstokk men som tilbyr et ganske interessant samarbeidsspill. Dette var en offisiell kopi, og kan ikke si jeg ble solgt av artworken. Og som Thomas påpekte, var det ikke symboler i hvert hjørne, som ødelegger for de som faner ut kortene den andre måten, f.eks venstrehendte. Kan ikke gi rating på spillet, da jeg ikke spilte mer enn et par trekk.

Det gøyeste med avslutningen var gjerne Einars oppsummering av Terraformin Mars-turneringen, hvor en spiller hadde våknet midt på natten og tenkt «oi vi glemte å telle opp [en ressurs]!». Merkelig nok hadde de tre andre spillere fotografisk hukommelse og husket at alt ble telt over korrekt. Så det ble uavgjort, og alle vant og fikk trekke premie først fra bordet. Applaus!

Architects of the West Kingdom

Architects of the West Kingdom ble det siste for MidWinter for min del. Et kjekt spill med en drøss av arbeidere å sette ut, men må passe på så vi ikke blir felngslet for mye, for da får man gjort lite. Mange valg og mange muligheter. Svein-Inge gikk hardt inn på det sorte markedet, men fikk så mye minuspoeng mot slutten at han kunne se langt etter en tredjeplass.

Jeg fikk en viktig telefon akkurat i poengtellingen, og da jeg kom tilbake var det likt mellom meg og Fargo. Men! De hadde glemt å telle med en av bonus-bygningene mine, og da ble det seier til meg likevel. 8/10.

MidWinter!

Til tross for mangel på auksjon, mangel på turneringer (ok for meg så er dette et pluss😁) og mangel på plass (fraværet av mange kjente for meg var merkbart), så syns jeg MidWinter fortsatt er en veldig flott event å dra til. Jeg ble litt låst til et hjørne av et rom mesteparten av tiden (helt min egen feil), men totalopplevelsen er alltid god. Gleder meg til normal MidWinter igjen, og treffe på mange igjen. 10/10!

Tusen takk til MidWinter-komiteen!

Sveinmains 12. Midwinter!

I 12 år har jeg igjen og igjen kommet tilbake til denne fantastiske gjengen i Haugesund Brettspillklubb som igjen og igjen lager brettspillfesrtival for moro og glede, uten å få annet igjen enn redusert brettspilltid og jobb en hel helg i februar/mars. Men de gjør det, så også dette året etter 2 års savn.

Fredag: Det var en sann glede å komme seg inn i døra på Slakthuset. Nytt av året var ungdomsdisko i naborommet. Men lysten på disko i fristet lite, og dermed havnet jeg inn riktig dør og rett inn i en smilende gjeng som ønsket en velkommen med en mer og varmere stemning enn hos naboen. Etter et overblikk i lokalene hvor en del var opptatt med Terrraforming Mars, og en tur til saueloftet for igjen å bli møtt med smil og velkommen, så satte med og Terje oss ned og prøvde mitt nyinnkjøpte BoonLake av Alexander Pfister.

I BoonLake skulle vi få ut settlere ut i boonlake, gjøre disse om til hus, for igjen å gjøre disse om til handelsstasjoner. Området rundt laken skulle boome, fra ingenting til en godt befolket plass full av liv. Litt regler å sette seg inn i for en nykommer som Terje. Men han tok det på strak hals, og hang med helt til målstreken. Et kjekt spill som må prøves med flere spillere, selv om spilletiden nok vil øke tilsvarende. 8/10

Etter Boon Lake ble det tradisjon tro en tur til Classic Kebab. Plassen som har eksistert lengre en Midwinter og serverer varene like godt dette året som de 11 tidligere. 10/10

Etter Kebabben ble Peter med meg og Terje og spilte hans favorittspill – Yokohama.

Et meget bra 3 mannsspill, hvor en skal vandre rundt i den japanske handelsbyen, sanke inn lin, te, fisk og stål og ikke minst kasser til tollhuset. Peter som vanligvis er en kløpper i dette spillet var nok høyt oppe etter å ha nådd finalen i Terraforming Mars at han datt helt igjennom og spilte under pari. Terje derimot, vant med handel av sild og potet kjempet tappert til siste slutt. 8/10

I motsetning til tidligere år, så gav vi oss mens vi var på topp denne kvelden. Det hadde selvsagt ingenting med dårlig form eller slitne hoder, men kun for å være i toppform til neste dag.

Lørdag: Før jeg hadde forlatt svigers supre frokost med sild og egg, så kimet telefonen. Et spill jeg aldri har hørt navnet på sto klart, om jeg var på vei? Kun å hive seg avgårde da, hvem kunne si nei takk til en nyhet?

Hvis du ikke klarer å lese spillteksten så heter spillet – De vulgari Eloquentia. Ikke hørt om det du heller? Det er altså en boktittel av Dante – som skulle bestå av 4, men som endte kun som 2 da Dante måtte i eksil på 1300 tallet. Her skal en kjøre hestevogner rundt i Italia og samle bøker og språk for å forme det som skulle bli det italienske skriftspråket. Det var mange gode historisk riktige detaljer i spillet, med bla. kunnskapshenting i Bologna, som var verdens første universitet. Kåre gjorde en fabelaktig jobb i å forklare reglene, og Black ant, Knut, Frode og meg hang godt med, og spilte vi ekstra godt endte en av oss opp som pave. Ingen ble det denne gangen, men Knut kom nærmest… 7,5/10(litt trekk for lang spilletid)

Så var det tid for litt aktiviet, og avveksling fra spillbordet. Skåredalen er vel en av Norges eldste frisbeegolfbaner, med kort vei til sentrum og utfordrende nok for 5 ivrige spillere. Frode ble byttet ut med Terje, eller samme gjengen som hadde vært i Italia på språkreise.

Godt med vind i skåredalen denne dagen. Og vind+mange spillere= moro. Så også denne gangen. Vi gikk 18 hull, med mye opp og ned 2 runder rundt skolegården. Veldig kjekt, og trenger ikke reise til Kopervik/Blixhavn for å få 1,5 timer med god underholdning. 10/10

(Og lurer du på hva Preikestolen Gamers gjorde under Koronaen, når de ikke kunne spille brettspill? Det ble og blir fortsatt brukt mye tid på Jørpelandsholmens 12 hulls frisbeegolfbane – Norges vakreste.)

Etter Frisbeen ble det en matpause, før jeg plukket opp Terje og kjørte til Slakthuset igjen. Der møtte vi Gjertrud, Gustav og Magnus som skulle spille SpaceBase. Vi spurte om vi kunne joine, og som alltid i Haugesund – seff var svaret.

Spacebase er morsomt da du alltid har tur selv om motspilleren gjør et trekk. Du får penger, kan øke inntektsgrunnlaget, eller skaffer deg poeng. Gustav fikk noen gode kort som kjørte inntektsgrunnlaget opp i andre sine runder. Han kunne starte med 10 og etterhvert 15 i fortjeneste, mens vi andre måtte jobbe oss opp fra tilnærmet null. Han spilte rotta av oss andre, som kjempet tappert om 2. plassen. Men trivelig gjeng og spill som ikke tar for lang tid å spille. 6/10

Vi var 5 stk og Sveinmain hentet inn de 5er spillene han hadde med. Gjertrud hadde lyst til å spille Nusfjord, og så ble det, selv om det var litt sent for en Uwe Rosenberg-tungvekter. Litt regler å forklare, men de satt brukbart. Når de var ferdigforklart, hadde Magnus fått nok for kvelden – kan skjønne det etter en lang spilledag. Derfor var vi 4 igjen.

Her er det 3 råstoff: fisk, tømmer og gull. Dette skal sankes inn for å kjøpe kort som gir poeng. I tillegg er gull poeng, og en kan også ha aksjer i hverandre sine fiskebåter. Litt mye tekst på kortene til å være optimalt, men fungerte såpass at Gustav tok seieren hjem etter først å ha delt den med Gjertrud… 7/10

En lang lørdag var over, og på vei ut traff jeg og Terje en fortsatt våken Einar Hansen. Han hadde lyst til å vise oss sitt nye favorittspill dagen etter. Vi avtale å møte han kl. 10 så han rakk avslutningen kl. 13. Kåre ville også dette, så da var det bare å få nok søvn, og ikke minst klare å stå opp i rett tid neste dag.

Søndag: Einar hadde Beyond the Sun klart når vi ankom lokalet. Terje klokket Einar inn på 15 minutter regelforklaring som han hadde lovt oss det skulle ta, selv om ikke alle hadde alt klart etter de 15 minuttene. Men etterhvert så han ting veldig godt sammen i spillet.

Romskip, menn, kull og kasser skulle forvandles og samles og brukes best mulig i et univers. Worker Placement, og vi sto litt i veien for hverandre. Vi kjempet også i et outer Space univers om innflytelse for å erobre ulike planeter. et spill som fløt bedre og bedre, og ble enda bedre jo mer en tente på det etter det var ferdig. 9,5/10

Så ble det avslutning og alle skulle få med seg et spill hjem fra premiebordet. Men turneringsvinnerne skulle kåres først. Var Terraforming Mars vinneren vinneren???, Kanskje ikke likevel da en hadde glemt å telle noen poeng på brettet. Da erklærte Einar alle som vinnere. Og det var det vi alle følte oss etter en helg i regi av Haugesund Brettspillklubb – vinnere. Et igjen knirkefritt arrangement, med glade spillere og spillverter. Glemte å ta bilde av gjengen denne gangen, men fant arkivbildet fra sist Midwinter var arrangert. Samme gjengen bare yngre og vakrere. 11/10

Takk for en fantastisk flott helg – igjen!!! Gleder meg allerede til neste MidWinter. HBK ruler!!!

I verdensrommet kan ingen se at du blir gal

Romskipet Nemesis er på vei hjem, oppdraget fullført. Noen få blir vekket fra hypersøvn. Noe er galt. De som blir vekket er en mekaniker og en forsker, som kan sjekke tilstand på skipet og de prøvene vi tok fra planeten vi besøkte. Til sist er det en dusørjeger, hvis formål for vekkingen er ukjent. Kanskje for å påse at ingen kriminelle har unnsluppet?

Det begynner ikke så bra; det ligger et lik foran kapslene. Hva har skjedd? Noen har angrepet vedkommende , eller er det selvpåført?

Alt er stille. Hunden Laika sendes ut for å søke. Takras drar fremover mot cocpiten og forskeren Afro prøver å finne laboratoriet. Mekaniker Graham drar naturligvis mot motorene. Og så høres det smell. Graham skyter på noe, men de andre er for langt unna til å hjelpe.

Nemesis i en u-utforsket tilstand

Graham så noe i øyekroken og tømte hagla mot det. Men det var bare luft. Likevel hører vi merkelige lyder overalt. Og noe som lusker i mørket.

Takras og Afro kommer til hvert sitt reir, av noe slag. De skal absolutt ikke være her i skipet, og begge fyrer løs med våpnene sine og ødelegger reirene. Noe har gått galt.

En kamp mot sinnene

Hver gang vi dreper et monster, fordufter det i røyk. Det var da et monster der? Graham tømmer magasinet mot noe, men det var ingenting der. Takras får litt panikk og skyter opp all ammunisjon mot noe. Men hva enn «noe» var, er det nå borte, sammen med ammuisjonen. Heldigvis finner han et nytt våpen liggende rundt i Nemesis.

Kun forskeren Afro holder hodet kaldt. Han bruker fornuft og logiske konklusjoner. Vi hallusinerer. Afro ser ingen monstre. Han finner derimote laboratoriet og kommuniserer til de andre passasjerene at det er noe i luften som kan få oss til å hallusinere. Det hjelper godt på situasjonen, og ting er litt mindre skummelt.

Men neste gang det kommer et tentakkel-monster som prøver å spise deg, blir ikke å gi seg uten kamp! Hallusinasjon eller ei, dette kan du ikke bare akseptere! Skyt!

Nemesis er utforsket, og Takras har låst opp begge hunde-egenskapene.

Vi begynner bli paranoide. Ser bevegelser i hvert hjørne. Vi mistenker de andre. Vi mistenker oss selv! Det hjelper å kutte opp sin egen arm for å kjenne at man er våken. Det virker fornuftig.

Selv ikke Afro er immun lenger mot virkningene, og det går på helsa løs å bekjempe det som kanskje ikke er der.

Samlet front for å… for å… fikse noe?

Dusørjeger Takras reiste som nevnt til Cocpiten og fant ut de var på vei mot det evige tomrom. Etter å ha skutt mot luften noen ganger, fikk han til å endre destinasjon til jorden.

Mekaniker Graham hadde kommet til motorene og gikk forbi dem. Gadd ikke se på dem engang. Over til neste motor: det samme. Ingen interesse av å reparere. Meget mistenkelig.

Tiden begynte renne ut. Om kort tid ville skipet sette i gang lys-hastighet igjen, og hvis man ikke var sikret i en sove- eller fluktkapsel innen da, ville den plutselige akselerasjonen drepe oss alle.

Graham fant en måte å aktivere flukt-kapslene til Nemesis på og skulle akkurat til å stikke av, men sinnet hans var imot ham selv, og han så for seg en enorm svær skapning. Galskapen hadde virkelig fått feste i ham.

Takras var like bak og ikke like gal (ennå), men hva var hans mål? Takras hadde fulgt etter Graham gjennom motorene og gått rett forbi dem.

Afro følte seg litt alene nå. Var det bare han som var interessert i fellesskapets overlevelse? Han var i full paranoida-modus selv, og hadde begått mange angrep mot luft, men også seg selv.

Den bitre og søte slutt

Graham fant ut at han virkelig var gal. Han kunne gjøre et kirurgisk inngrep og ta det bort, så han gikk bort fra fluktkapselen. Takras så sin anledning, tok seg til rette og skjøt seg ut av Nemesis sammen med hunden sin Laika. De var trygge.

Afro var kort tid bak og fant veien til rommet som kunne åpne fluktkapslene. Heldigvis var kapsel-rommet et naborom til kontrollrommet. og han kunne enkelt komme seg ut.

Akkurat da han skulle gå ombord, skjedde det en kortslutning som fyrte avgårde flukt-kapselen ved en feil, og Afro satt i rullestolen med hakeslepp. Eneste mulighet nå var å legge seg i dvale, og bare håpe på at motorene var i orden.

Fluktkapselen blir sendt ut, selv om den var tom.

Stresset ble for stort på Afro. Hjertet pumpet så hardt at han fikk hjerteinfarkt. Og døde. Kun 10 meter fra den potensielle redningen.

Afro fikk hjerteinfarkt rett før målstreken

Kun mekaniker Graham var igjen, og han hadde en plan. Han brukte pakketeit og verktøy for å lage en motgift mot galskapen. Nå var han klar for å rømme, og løp! Men han var i panisk modus og løp feil retning.

Fillern! Han tenkte det samme, at han måtte legge seg i dvale i stedet, og gamble.

Men man kan ikke legge seg i dvale med bandasje, vel? Så han røsket av seg alt han hadde, og seg mot bakken av blodtapet. Og alt ble mørkt.

Void Seeders

Vi spilte for første gang med Voide Seeders, en ny type monstre. De er ikke vanskelig å bekjempe, men det er fordi de ikke er der. Alt skjer i psyken.

Takras hadde som mål å sørge for at Graham ikke overlevde, og hadde tenkt å saborete flukt-kapselen. Men da han innså at Graham var spinn hakkede gal og løp en annen vei, innså han at løpet var kjørt for Graham og kunne enkelt stikke av.

Afro skulle sende et signal og ta med seg det liket vi våknet opp med, og var nær ved å klare det, men falt om rett før målstreken.

Ikke var det for Takras som innså at Graham faktisk hadde en sjanse til å klare seg. Motorene fungerte faktisk, og Graham klarte å helbrede seg litt. Men en siste psykologisk traume satte en stopper for det.

Det ble faktisk en vinner i kveld, noe som ikke er ofte i Nemesis. Takras og bikkja Laika kunne drømme søtt på vei til jorden.

Veldig annerledes følelse over spillet med Void Seeders. Nesten ingen kamp i form av skyting, det meste var i form av psykologisk krigføring mot seg selv. Anbefales å prøve det ut.

Nok en meget kjekk kveld, og veldig deilig å komme i gang igjen!

En lykkelig slutt for Takras og Laika. Litt gal, men en god bikkje hjelper på galskapen.

Da hæren inntok Mordor

Det er lenge siden forrige oppdatering her i PG, men vi satser på at lettelser i situasjonen og mindre positive resultater, gjør det mulig å komme sammen igjen.

Til tross for fraværende møter, har det blitt småtreff her og der som ikke har medført til et blogg-innlegg. Undertegnede var nylig over fjorden for å forsvare Midgard mot den fæle, fæle Sauron og marionetten Saruman. Spillet er War of the Ring.

På grunn av begrenset spilleområde valgte vi å ikke spille med Warriors-utvidelsen, som krever en del ekstra på bordet, men vi spilte med Lords, som løfter spillet til noe helt eget.

Den første tiden

Det var tydelig at Sauron savnet ringen sin, han dedikerte en god del ressurser på å lete etter den. Frodo og fellesskapet valgte å holde veldig lav profil, og det ble veldig sakte fremgang mot å smelte ringen i Mordor. Legolas var aldri med i fellesskapet og sørget for at alvene var stridsklare om Sauron skulle nærme seg.

Saruman vist tidlig flagg og avlet frem haugevis med orker og Uruk nær tårnet sitt. Edoras følte seg ikke trygge, og fikk tidlig smake på Sarumans hvite hånd, tvunget tilbake til Helmsdjupet og til sist møte sitt endelikt.

Rytterne trakk tilbake til Edoras og prøvde å holde en siste festning, og fikk etter hvert hjelp av Gandalf til å lede hæren i trygghet og holde Sarumann på plass.

Den andre tiden

I Mordor var det ingen bevegelse. Gondor bygget seg opp med hendelser, og Aragorn hadde kommet hjem. Med Mordor som liten trussel, var det ingen måte å overbevise Gondor om å gå ut i krig.

Frodos fellesskap var mye mindre. Gandalf hadde forlatt tidlig, og Boromir reiste nord i stedet for sør som var forventet, og det gikk fortsatt veldig tritt for ringens ferd til Mordor.

Alvene i Lorien hadde allerede blitt forsøkt inntatt, men takket være sterke Galadriel, kom det forsterkninger til tross for å være beleiret, og Sauron ble svakere mens Lorien ble sterkere. Folkene og alvene fra Nord kom til unnsetning og kastet ut skygge-hæren. Deretter gikk turen mot Moria.

Boromir tok over forlatte Angmar i nord og beveget seg øst mot Gundabad og møtte igjen lite motstand.

Saurons styrker hadde klart å ta over en del områder og holdt på 6 (av 12) poeng for å vinne med militær seier. Hvis terskelen på 12 blir nådd, er alt håp ute for det frie folk.

Den siste tiden

Det frie folk så sitt og skjønte at Sauron var en ekte trussel. De begynte å slå tilbake, og ta krigen fra hjemlandet, og hente tilbake sine kjære hjem. Heksekongen var nesten alene, de andre Nazgulene hadde gjemt seg bort et sted.

Aragorn hadde endelig klart å overtale Gondor til å gå i krig, og de marsjerte inn mot Mordor. Hvor var Frodo? Fortsatt langt borte, og Aragorn fryktet for Frodos helse.

Aragorn beveget hæren mot Minas Morgul og opp nord mot The Black Gates. Hæren fra sør så trusselen, og orkene i Mordor begynte å styrke seg opp, og fordele seg på de truede områdene.

Samtidig i nord av Midgard var det stor trussel mot dvergene og alvene og Sauron sikret seg enkle strategiske poeng. Men Saurun begynte å svette. Han hadde lenge fryktet etterlevningen til Isildur. Aragorn viste seg å være en sann trussel.

Aragorn skremte orkene inn i Minas Morgul, men stoppet ikke der. Ferden gikk videre til tomme Gorgoroth. Sauron kunne ikke følge etter, med alle sine ressurser brukt opp, og Aragorn marsjerte inn i Barad-Dur.

Det sikret det Frie Folk til å innse at jo, de kunne stå imot Sauron, hvis de stod sammen. Derfra kunne de overvinne den mørke fyrsten uten å være avhengig av å smelte ringen.

Videograf med poesi:

Space Race to the bus

Hele 5 spillere hadde ankommet nødlokalene til PG denne kvelden, hvor alle spilte på bortebane. Takras hadde fylt opp sekken med 4 mannsspill, med unntak av deluxeutgaven av Space Race.

Helt fra start og Peter er allerede stående, som i engasjert.

I Spacerace skal vi alle utforske verdensrommet. Alle velger hver sin oppstartsnasjon – USA, Europa, USSR, Kina og den private til Elon Musk. Takras forklarte reglene og vi alle forsto de sånn halveis, men nok til å sette igang. Mye tekst og symboler på kort, og Peter gikk selvsagt for de kortene med mest av dette, for dertil å lure på hva de var for noe.

Men han kom selvsagt godt i gang og fikk til mye mer enn oss andre, ikke minst i Breakthrough delen av spillet, hvor det var 4 deler en skulle ha innflytelse i og kunne score 4 poeng pr. del. Vi andre måtte mobilisere der så ikke Peter fikk 16 enkle poeng hver gang det var telling der. Øystein satset på labratoriekort, dvs kunne putte kort til siden å få ett poeng pr kort pr. telling. Takras la seg sist og kjørte «synd på meg» taktikken før han gav fart og kjørte nesten i fra alle en periode på poengskalaen.

Folksomt rundt prosjektene helt fra start. Veldig flotte romrakett-modeller!

I tillegg skulle en utvikle romverdenen, og Sveinmain hadde råflaks med brikkene sine på disse feltene, og fikk enormt med poeng i forhold til de andre. Graham var også flittig på besøk på disse utviklingsbrikkene, men fikk ikke så mange poeng.

Etter 7 runder hvor vi alle egentlig velger ett kort, kjører igjennom de kortene vi har fra før foran oss med den fargen vi spiller, samt skaffer oss noen kort i denne fargen fra bordet, så var spillet over. 7 tellinger hadde det vært, men ikke ulikt Isle of Skye så var det forskjellige tellinger hver gang. Poengtellingen var det blandete meninger om – for skulle du flytte ett flytt frem og hadde 4 romskip foran deg på de neste plassene fikk du flytte 5 felt frem fordi du ikke kunne parkerer der det sto noen fra før. En begynte også tellingen med bakerste mann alltid, så fordelen ble fordelt på spillerne.

Alle sitter i sin egen tenkeboble

Ingenting ble avgjort før på slutten. Sveinmain klarte å runde brettet og endte opp igjen i 1950 istenden for de andre som nærmet seg år 2049. Han hadde ingen anelse hvordan han vant, men ett eller annet riktig hadde nok skjedd underveis.

Space Race var et kjekt spill som nok må spilles flere ganger får å få optimal følelse av kontroll og planlegging. Må garantert prøves igjen!!!

Til evigheten – og forbi!

Så til kveldens dessert bestilt av Øystein – Einfach Tierish. I dette kjekke auksjonsspillet skal en få mest poeng, men ikke minst penger(ja det er Knizia som har laget det). Øystein klarte selvfølgelig begge deler til alles store fornøyelse, og tapte, mens Sveinmain tok seieren.

Revansje ble annonsert, og denne gangen skulle Øystein ikke gå i fella. Graham gikk all inn og satt igjen med ett pengekort, men hvilket? Hvor langt ned kunne vi andre gå uten å tape med minst penger? Sveinmain gikk for seier i siste auksjon men satt da igjen med kun 6 penger, men mest poeng. Hadde Graham mer ville han tape. Graham snudde sitt kort og satt igjen med en 4er, og Sveinmain kunne puste lettet ut.

Flott spillematte som dekker over et hull for ledninger midt i bordet.

Så ville Graham gå for å rekke bussen. Bluff fristet, og Bluff ble det med lovnad om at Graham skulle få skyss hjem etterpå. Graham kledde av seg jakken igjen og satte seg ned. Budet gikk en runde rundt bordet, Graham høynet til 11 5ere. Det ble syning. Alle løftet koppene sine og det var kun 5 stk 5ere rundt . Graham mistet alle terningene sine i 1. runde. Stor stemning rundt bordet! Han kunne bare kle på seg igjen og rekke bussen med god margin. Hvem som vant var da likegyldig egentlig da spillet allerede hadde infridd tilgangs. Men det var Peter denne gangen:-)

En fantastisk spillekveld var igjen over. Håper det kun er en uke til neste gang… Gleder meg allerede!!!

Race in space, in your face og drafting phase

Fint oppmøte denne kveld og da gjenganger Øystein fikk høre om 7 Wonders på menyen var han ikke vanskelig å be. Takras «Koman» Junior var også på plass og så frem til en spillekveld med de voksne.

Som sagt så gjort, 7 Wonders var først ute og Junior hadde fått en kjapp innføring før første gjest, så dette ble hans første gang. Vanskelig å skrive referat om dette spillet, da alle opplever det svært forskjellig, avhengig av seg selv og ikke minst naboene sine.

Graham hadde Petra og kunne få enkle 14 poeng for 14 penger, men begge hans naboer hadde West og East trading i feil retning, så Graham fikk aldri penger. Likevel ble det seier på ham.

  1. Graham 58, 2. Sveinmain 56, 3. Øystein 45, 4. Takras 43, 5. Peter 41, 6. Koman 36

Sveinmain erklærte det var tid for neste spill, til Øysteins store fortvilelse da han hadde planlagt en strategi for andre runde av 7 Wonders, men vi gikk altså videre til Mario Kart. Eller Downforce, som det heter. Et nytt kart var på plass, med svært trange veier og til og med hopp! Makan til kø har vi ikke sett i dette spillet, og det var mange uoppriktige unnskyldninger da biler ikke ble flyttet på, når de egentlig skulle.

Komans Bowser var først ute fra starten og trigget første vedding. Alle valgte gul, hevdet de, så spilte vi videre. Masse kø-kjøring og gul lå fortsatt godt an, til neste vedde-strek. Etter dette begynte det å skje litt spennende ting bak i køen, og det virket som det faktisk var mulighet for andre spillere å vinne.

Seieren gikk og alle hadde faktisk satset på Bowser, som riktignok vant. Koman eide gul og vant en overlegen seier. For resten var det viktig med hvor mye man hadde betalt i auksjonen, ellers var det hvor tidlig man selv kom inn som betydde noe.

  1. Koman 28, 2. Sveinmain 26, 3. Graham 20, 4.5.6. Peter, Takras, Øystein.

Veldig flott spill når man har biler fra Mario Monopol Racer-utgaven samt en haug av 3d-printede pyntegjenstander.

Det var leggetil for Koman mens de voksne reise til verdensrommet i Space Base. Nei, ikke Space Race, men Base, som «All your base are belong to us

Ingen tvil denne gang, Graham hadde stålkontroll på inntekt, og fikk generert flust med både økonomi og penger når det ikke var hans tur, så det var lite vi andre kunne gjøre. Sveinmain hadde sakte sneket til seg poeng underveis, men det var ingen ting imot Grahams kjøp av dyre poeng omtrent hver tur. Øystein så ikke ut til å prøve engang, og mistet sine 2 poeng da Sveinmain fikk alle til å miste, ja, 2 poeng.

  1. Graham 40, 2. Sveinmain 27, 3. Peter 21, 4. Takras 16, 5. Øystein 0
En stående Peter er ofte et tegn på et godt spill.

Til sist gikk vi tilbake i tid, men ikke som tidsreise, bare til en klassisk klassiker i PG. Bluff! Dette super-enkle spillet har vært en fast gjenganger i klubben og skapt mange spenstige situasjoner, så vel i dag.

Utrolig hva noen kopper og terninger kan gjøre med spenningen i rommet. Bløffer han? Vet han noe ikke jeg vet? Den som spiller får vite. Det ble to runder i kveld, hvor Graham vant den første og Sveinmain vant den andre.

Graham kapitulerte, mens resten lot seg friste av nok en klassiker: Pickomino, eller Heckmeck. Trill terninger, ta vare på tall, og se hvor høyt du tør gå. Stjeling? Ja, masse. Øystein fikk blod på tann når noen stjal fra ham, og da lot han 3-poengerne ligge bare han kunne stjele tilbake sin 1-poenger, hvis mulig.

  1. Peter 6, 2 Sveinmain 4, 3. Takras 3, 4. Øystein 1.

Nok en fortreffelig aften, med mange spillere samtidig, og en bøling med spill på samme kveld. Dette må gjentas!