Krydder og stående kjemper i småbyer

Fem kjemper meldte seg denne kvelden. Root ble brukt som lokkemat og dermed falt en av lasset. Men, det var visst på grunn av eksterne faktorer og ingen ting med Root å gjøre. Så da sparer vi det til en annen gang. Med fire kjemper falt valget på Dune: Imperium i stedet.

Dune i solnedgang

Knut tok rollen som Paul Atreides, og siden Sveinmain vant så fint forrige gang, måtte vel bare Knut vinne. Men dette var hans jomfrutur, mens resten har pløyet over dette spillet tidligere. Afro ble den onde Baron Harkonnen mens Peter og Takras spilte de to gjenverende (og ukjent for oss) husene.

Peter fikk veldig tidlig mye innflytelse og kjøpte seg Lady Jessica-kortet. Det dukker opp tre-fire ganger på rad på hånden hans og han hadde mye å rutte med, både på brett og i kjøps-fasen.

Takras var tidligst ute med en ekstra arbeider, men hadde ofret mye for å få det til, og fikk dermed motoren veldig sent i gang. Knut slet også med motoren, mens Afro var irritert på konstant dårlig hånd. Det til tross, var det Afro og Peter som viste klar ledelse. Det var en kamp om førsteplass og ellers en kamp om tredjeplass.

King-making-trekket til Takras

Peters velsmurte maskin og veldig tidlig dyre kort hadde store fordeler. Han fikk poeng for tidlig innflytelse på alle fire husene, bonus for å komme høyt opp og stadig ressurser å bruke. I konflikten var eneste stedet vi hadde å stoppe ham på, med de begrensede armeene vi hadde.

Det første 3-er konfliktkortet dukket opp, og samme runde klarte Peter å klatre til 10 poeng. Afro hadde en plan. En plan innad en plan. Det skulle Takras sette en stopper for!

Da Takras spilte Reverend Mother Mohiam-kortet var det stønning over hele linja. Vel, Peter hadde et hurra-rop da han innså at Afro ble så fortvilet. Afro hadde en sjanse til å forlenge spillet og ta seieren, men Takras hadde ingen sjanse, og godtet seg med handlingen sin.

Endelig kom 3-er konfliktkortene i spill og Knut og Takras hadde mest styrker. Knut trakk det lengste strået og sikret seg en 3. plass, mens Peter kunne kose seg med seieren. Og bildet taler mer enn noe annet; dette var en runde som ga stor glede. Og takk til Lady Jessica som hjalp ham veldig godt på veien.

1. Peter 10, 2. Afro 8, 3. Knut 8, 4. Takras 6

Dune var enda bedre når alle kunne det og kjene til triks og underliggende hemmeligheter. Knut slet naturligvis mot veteranene, og undertegnedes unnskyldning var at han prøvde på en Bene Gesserit-kombo med kortene, som aldri slo til til riktig tid. Alltid godt med unnskyldning. Men selv om man ligger bak i Dune, føler man alltid at man gjør noe fornuftig på turen sin.

Tidligere spilte vi Tiny Towns, et spill der man samler inn kuber, leverer dem inn, og setter bygninger på brettet. Denne gangen spiller vi Little Town, et spill er man samler inn kuber, leverer dem inn, og setter bygninger på… brettet. Mistenkelig likt!

Likheten stopper der, dog. Tross likhet i navn og overordnet handlingsmønster, er det vesentlige forskjeller på spillene. Blant annet er esken 1/4 av størrelsen til Tiny Towns.

I Little Town har man arbeidere og bygninger. Arbeiderne setter du enten ut for å høste ressurser, eller for å bygge noe. Med tre spillere hadde vi fire arbeidere hver og seks hus vi kunne bygge. Vi må sette ut en arbeider hver tur, enten for innhøsting eller bygge et hus.

Et hus kan være så mangt, og er forskjellig fra spill til spill. Det kan være et jorde, en kirke, en skole, en gruve og mye mer. Alle bygningene har en funksjon (unntatt statuen) som gagner den som høster fra den. Hvis du høster fra en motspillers bygning, kan du det, men da må du betale penger.

Etter alle har satt ut sine arbeidere er runden ferdig, og alle må mate sine arbeidere. Så i dette tilfellet må alle betale fire mat, enten fisk eller hvete. Ressursene er forøvrig fisk, hvete, stein, tømmer og til slutt penger, som brukes som betaling av bygningers funksjon og til motspillere.

I tillegg har spillerne fått delt ut kort med hemmelige måter å sanke inn bonuspoeng på. Takras var heldig og hadde to kort som begge handlet om å bygge mange hus, og det viste seg å ha eierskap til mange hus var nyttig. Da Takras hadde ute fem hus, hadde Afro og Peter ute kun to hus hver.

Når Peter reiser seg – da vet du det er alvor!

1. Takras 50, 2. Peter 43, 3. Afro 36

Little Town var langt mer lettfattelig å komme inn i, hadde helt fin struktur og utseende, men mange interessante valg underveis. Likevel var totalopplevelsen det kjedelige «helt ok» spill, som sikkert ikke finner veien til bordet med det første.

Litt av problemet er at Little Town tok en hel time å spille, mens Dune, som gir en mer berikende opplevelse, bare tok to timer. Så halvparten av tiden på mye mindre opplevelse.

Helt greit, med andre ord, mens sisteplassen syns spillet var mindre enn greit. Hvordan var det, sammenlignet med Tiny Towns? Peter hadde en dårlig opplevelse første gang og ratet deretter, men var veldig klar for en ny runde. Ellers ganske likt, men bedre tidsopplevelse på TT kontra LT.

The bus to Yukon

3 spillere var klare til å endelig spille litt igjen. I påvente av Takras´ nedkomst til Grotten tok Sveinmain og Peter en runde med 2 mannsspillet Heave Ho. Her skulle 2 skotske klaner Tautrekke om hvem som skulle bli den sterkeste. Peter fikk kjapt noen sterke damer på sin side, mens Sveinmain hadde mange Heave Ho-kort som sier at telling skal skje. Ulempen til Sveinmain var at alle var i en farge og at han var svakest. Men Sveinmain holdt ut til siste kort, men Peter vant duellen da han hadde tauet lengst over på sin side.

Heave Ho – et kjekt og kjapt 2 mannsspill som er lett å ta frem mens en venter på flere spillere.

Takras ankom med sitt nykommer av et spill – Yukon airways. Her skulle vi alle fly ut i Alaskas villmark og levere passasjerer helst til plassene som de ønsker å lande på(f.eks.gule terninger til gule kuber).

For å få til dette måtte vi ha bensin nok til den lange reisen. Hvert fly hadde plass til 4 passasjerer, men da var det mindre plass til bensin selvsagt. En morsom balansegang. En fikk fordeler alt etter hvor sent i startrekkefølgen en gikk. Desto senere desto flere fordeler i form av bl.a. bensin – men da kunne en risikere at andre hadde levert før en, og en kunne også selvsagt levere, men da uten å få fordeler. Det får en kun når en leverer riktig farge. Fordeler er viktig i spillet og det er mange av dem, ca. 15 tror jeg. Alle er ca like fordelaktige så det ble en del harde valg underveis. Og selvsagt ulik strategi fra de ulike spillerne.

Et klassisk triks om du er i ferd med å vinne? Se en annen vei og lat som du ikke aner noen ting…

En fikk poeng etter hvor mange flystriper en hadde vært å besøkt i løpet av spillet, og de flystripene lengst vekk måtte en planlegge hvordan en kunne få besøkt da bensintanken kun gikk til 7 og den lengst unna krevde 10 bensin. Men det gikk om en hadde fått noen fordeler og hadde nok kort og ofre underveis.

Ja, kort måtte en også ha. Riktig kort til riktig destinasjon. Men her kunne en også bruke 3 kort som joker så det var alltid landingsmuligheter om en ikke hadde de riktige kortene. Men hvordan gikk det hele? Peter som satset på bensin, slet med andre ting som Sveinmain og Takras kunne gjøre, som.å hente 2 passasjerer med ulike farger. Han slet og fikk færre byer. Takras hadde spilt før og var vel den eneste som klarte å fly innom 3 landingsplasser på en og samme tur. Etter opptelling klarte ingen å tukte kongen av Alaskas villmark – ikke Lars Monsen denne gangen, men lillebroren hans Takras Monsen. Sveinmain kom på 2. plass, mens Peter endte sist denne gangen.

Alle har sitt eget brett med fordeler du kan velge å ha resten av spillet + kart hvor du har vært!

Yukon – var et veldig kjekt spill hvor du hele veien får fordeler, noe alle liker å få i brettspill. Men hvem skal du velge? Mange valg, tettspilt og dypt samtidig. Og fantastisk cover og regelhefte med spillskaperen egne historier rundt disse plassene på brettet.

Kjell Henrik kom overraskende på besøk, og det passet utrolig bra for Sveinmains nykommer BUS skulle testes. I Bus skal alle bygge sine egne bussruter og få passasjerer rundt omkring i byen. Fikk du passasjeren med til riktig destinasjon fikk du et helt poeng. Men poeng var vanskelig å få i spillet. Mer om det senere.

Først skal alle på jobb, så skal de på puben, så skal de sove før de igjen skal på jobb. Kun 3 ulike destinasjoner. Bus er et worker placement spill hvor en må velge mellom 7 ulike handlinger på tur. Bygge ut rutene dine, få inn flere busser, få inn flere passasjerer, sette ut destinasjoner, stoppe tiden, kjøre passasjerer eller være startspiller neste runde. Med 4 spillere var det vanskelig å kontrollere.

Bygde du ut rutene dine, så kom du så langt bak i køa på passasjerer at alle hadde gått hjem når det var din tur til å flytte på dem, og vise versa. Bus er ikke noe kosespill, og hvis du kom litt sent til bordet at alle ville tjene på at passasjerene skulle flytte på seg bortsett fra deg, så kunne du om ingen andre hadde blokkert denne plassen – stoppe tiden om du ville. Da kunne du saboterer alt det alle andre hadde jobbet for en hel runde – de får null poeng, mens du tar et minuspoeng som straff(men det er fort verdt det). Poengene er få i spillet, og selv om vi hadde mange passasjerer på brettet, så var det hardt å være bussjåfør i Bus. Mye god stemning rundt brettet og mye latter når noen ble blokkert og frustrasjonen steg.

Takras tok seieren hjem med 8 poeng, et poeng foran Peter som igjen var et poeng foran Sveinmain og Kjell Henrik på sisteplass. Etterpå ble stoppe tiden funksjonen diskutert heftig. En funksjon du kun liker når du gjør den selv, og ikke blir rammet av den. Se for deg at du har rigget alt klart for at de som er på kontoret skal flytte seg til pøbbene. Du ser for deg en 3-4 lettjente poeng, så stopper noen tiden. Alle blir på kontoret en «dag» til isteden. Ingen flytter på seg, i allefall ikke de du planla og alle planene dine går i vasken. Hardt, men likevel herlig.

Bus var et meget kjekt bekjentskap. og et krydder av et spill. Godt likt av gjengen også, og vil så absolutt bli prøvd igjen.

Når vi endelig kunne spille igjen var det ingen som ville gå hjem. Sveinmain, Peter og Takras avsluttet med en runde Packeis am pol. Var mange år siden sist da Battle sheep hadde blitt spilt mye for det raske oppsett. Ja, det tar litt tid å sette opp Packeis, men i forhold til Battle sheep så kan pingvinene i Packeis reise lå langt eller kort de vil, fordi de er smartere enn sauene selvsagt.

Ingen fikk noen lett vei til suksess her, da alle selvsagt ødela for alle. Ingen lette øyer å stikke av med, og til slutt ble det meget, meget jevnt. Det hele ble 33,32 og 32 poeng med kveldens gullgutt som vinner – selvsagt. Takras!

En fantastisk kveld var over. Gull å kunne møtes og spille igjen, da det hadde vært en stund siden sist. Godt vi er igjen og det ikke er lenge til neste gang, men da skal Takras vippes ned fra tronen…

Tiny ruins of Arnak

Fire djerve utforskere stiller opp til ekspedisjonen til Lost Ruins of Arnak fra CGE. Iført fedora-hatten og pisk, tar alle turen samtidig til denne mystiske dalen og kjemper om ære og berømmelse.

Ekspedisjonen medfører mange skumle valg og vil tyne alle ressursene, til og med ting man finner, som gamle og mystiske pilspisser. Rundt neste hjørne kan det sitte en gammel vokter, som mange ville kalt et stort monster, og passer på. Hvis du klarer beseire det, får du dets respekt, og lar deg utforske området.

Takras var startspiller og begynte å utforske et nytt område. Resten av spillerne, Peter, Kjell Henrik og Sveinmain, så dette som et power-move og ville gjøre det samme, men Kjell Henrik manglet kompass og måtte finne på noe annet.

Det som viste seg å være power-move, var å være tidlig ute på forskning. Der får man fordeler hvis man er først, samt at man får assistenter som hjelper ytterligere.

Alle følte de lå langt etter. Alle unntatt Sveinmain, som stadig hadde noe å gjøre og fortsatte å klatre på forskning, og fikk med seg litt utforksning i samme slenger, med så mange ressurser som han hadde.

Arnak er likt Dune, at det er worker placement og deck building, men har et helt annet tema og har et mye sterkere fokus på ressurshåndtering. Med kun to arbeidere, er det svært begrenset hva du kan sende ut, men med nok ressurser, er det likevel en haug med ting du kan gjøre. Det gjør Arnak ganske artig, som lar deg gjøre mye med lite.

Fire spillere var kanskje én for mye, da nedetiden var akkurat til å kjenne på, og det var veldig trangt på brettet, men vi hadde det kjekt, og Takras egenprintede insert til spillet gjorde det til en visuell fest.

1. Sveinmain 75, 2. Peter 64, 3. Kjell Henrik 62, 4. Takras 44.

Som dessert ble det Tiny Towns fra AEG, et veldig abstrakt spill om å bygge ut små byer basert på kuber plassert i et bestemt mønster. Når mønsteret stemmer, tar du bort kubene og setter ut en bygning, som da blokkerer for videre utbygging akkurat der.

Her er en hytte plassert, mens brun, blå og grå kube er plassert for å prøve å danne et mønster til en ny bygning. Ganske enkelt konsept, men det har en ganske stor utfordring ved seg: andre spillere bestemmer hva slags kuber du skal legge ut.

Spillet har kuber i fem farger, og når det er din tur, velger du en av dem. Når du velger, må alle andre spillere også ta en korresponderende kube og legger i sitt område. Etterpå er det spilleren til venstre for deg som velger kube, og ja, du må også velge korresponderende kube.

Da er det ikke alltid at ting går etter planen.

Takras har bygget sin unike bygning, den rosa, og har tatt bonusen for den to ganger allerede. Etter hvert blir det trangere og trangere, og plutselig er det fullt.

Spillet ser visuelt sett ikke fantastisk ut, og fikk trekk fra alle spillerne fordi kortene som viste poeng, hadde en tekst og symbolikk som var svært vanskelig å tyde på nært hold, og umulig å se fra andre siden av bordet. Dette forårsaket en del misforståelser.

Spillet tok en halvtime og var føltes raskt. Valgene var artige, men kunne havne skjevt ut helt fra starten, noe Peter smertefullt fikk erfare.

1. Sveinmain 35, 2. Takras 26, 3. Kjell Henrik 23, 4. Peter 19.

Egizia – ganske enkelt genialt

3 spillere igjen i PG – begynner å bli en vane, og Afro og Peter stilte trofast opp. Hva skulle menyen inneholde? Egizia med den nye utgaven shifting sand fristet. En kjapp regelrepitisjon og vipps så var vi i gang.

Her skal vi alle seile ned Nilen og hente fordelskort eller og oppgradere arbeiderne våre på vei ned til deltaet. Underveis kan en også seile innom og bygge pyramider, søyler og obelisker m.m. Men kun 2 av 3 kunne få plass i disse havnene og dermed var stemningen satt! I tillegg kunne en få oppdragskort i siste havn, som kunne gi godt med seierspoeng på slutten om en hadde oppfylt kravene på kortet.

Shifting sand har moderert kortene i forhold til originalen så det er ikke så lukrativt lengre å gå innom her, noe som gjør spillet ennå bedre. Så til slutt skal en få stein og betale mat for arbeiderne sine – sistnevnte kan være litt slemt for en kan justere om det blir et frodig år eller tørke. Peter og Afro begynte med en gang å bygge søyler og obelisken, mens Sveinmain satset på pyramiden og faraokortene på neste stopp(kunne gi maks 30 poeng).

Sveinmain fikk også hentet en god del oppdragskort, men hadde han klart å oppfylt dem? Peter og Afro fikk makset sitt kornkammer som gav med søylefordelen gode ekstrapoeng hver gang de gikk til topps på skalaen. På slutten klarte de dette relativt ofte og poengene rant inn før spillet til slutt var over.

Sveinmains faraokort gav ikke full pott, og Peter klarte å utligne litt av forspranget her. Han fikk også gode pyramidepoeng og mest innflytelse i pyramiden. Så alltid like moro i slike spill – oppdragskortene. Ett og ett ble snudd av de forskjellige spillerne. Afro ledet før innspurten, men Sveinmain og Peter klarte så vidt å ta inn forspranget, og Peter vant hele greia med 5 poeng foran Sveinmain med Afro 3 poeng bak.

Peter the Pharaoh

Egizia shifting sand er mye bedre og balansert enn originalen som var godt likt i PG(unntatt av Sveinmain). Men med denne oppgraderingen må til og med farao snu seg i graven av beundring. 9 av 10 på skalaen.

Som en avslutter fant Sveinmain frem Knizias ganske enkelt Genialt – Ingenious som engelsk tittel. I dette abstrakte spillet skal alle sette ut en brikke i en farge og score så mange i fargene på brikken i rekke denne brikken grenser til.

Alle rykker frem litt ulikt i de forskjellige fargene, men siden det er Reiner Knizia som har laget spillet så er det selvsagt den fargen du har minst av som er det tellende på poengskalaen. Da gjelder det å bygge de fargene de andre trenger inne slik at de må jobbe hardt for å få poeng. Sveinmain klarte dette litt sent i spillet og klarte med dette å ødelegge seiersplanene til Afro og Peter. Han kunne dermed bli helt Ingenious, mens ingen ble dummy, da både Peter og Afro hadde alle brikkene på de samme poengsummene, dog i forskjellige farger. Dermed kom de helt likt – noe som sjelden skjer i dette spillet.

Genialt – en helt grei avslutter som ble another 7 på skalaen. En meget hyggelig kveld var over – en uke eller 3 til neste gang, alt etter lover, regler og høytider.

Kampstjerne galaktisk

Noen begrep og navn er bare mye kulere på engelsk enn på norsk. Battlestar Galactica er et kampskip blant stjernene hvis navn er Galactica. Kanskje verdens beste science fiction tv-serie (2003-versjonen ikke 70-talls versjonen).

Brettspillet er elsket (eller hatet, spørs hvem i PG du spør, mens boardgamegeek har det meget høyt på listen over gode spill), men i senere tid har det kommet en utgave hvor man flytter på miniatyrer av de mindre romskipene som skyter på hverandre. Battlestar Galactica – Starship Battles, fra Ares Games.

Reglene forklares og visuelle virkemidler tas i bruk.

Miniatyrspillet kan fort minne om Star Wars: X-Wing, og det er ikke uten grunn, siden BSG er basert på Wings of War, som X-Wing også er basert på.

Vi spilte grunnreglene og hadde tre skip hver. En navngitt pilot satt i hvert skip og hadde med seg et talent-kort i tillegg. Vi spilte selvsagt også med kinetisk energi-reglene.

Kampen er i sin tredje runde og skipene er tett på hverandre.
«Hatchling» har tatt mye skade, med hele 13 av 15 mulige, samt problemer med motorene.

Det er veldig kult med kinetisk energi. Skipet har en hastighet på X, kan rotere seg og skyte en annen retning, mens skipet fortsetter i samme bane fortsatt i hastighet X. Skipet kan rotere ytterligere, eller tråkke på gassen og endre bane fullstendig.

Manøvreringen er mye mer finurlig enn i X-Wing og har rom for mye taktikkeri. I tillegg kan man innføre en tredje dimensjon i dette ellers 2D-spillet for enda mer taktisk flyving.

Takras var Cylon, og fikk tidlig inn treff på Afros skip. Ved hjelp av FTL-hopping, kunne Takras posisjonere seg bedre på kort tid, og komme i bakhold.

Mens Afro bare fikk inn et par treff, var treffene så gode at Takras sine piloter begynte å slite.

Cylon-skipet tok en FTL og havnet ikke der den selv forventet.

Apollo og Sharon var blant de menneskelige pilotene, mens SCAR var på Cylon-siden med to andre AI-er.

Det virket urettferdig at Cylons hadde FTL og menneskene ikke, men det kom fort til dage at menneskenes skip var mye mer manøvrerbar og kunne bruke det som fordel i kamp.

Det ble noen forglemmelser av regler på Afro sitt lag, og han måtte ta skade hver gang det skjedde. Om litt eksploderte det fleste skipet, kort etterfulgt av det andre.

Afro ga seg ikke uten kamp og skulle ta med seg minst ett av Cylon-skipene. Og etter litt dårlige treff fra Takras, klarte Afro å treffe godt og skjøt bort et skip.

BSG Starship Battles har en god del mer komplekse regler enn X-Wing, men det er også mer interessant i form av realisme og valgmuligheter. Et fint spill som fristet til gjentakelse.

worlds greatest western Trailgame

Great Western Trail(GWT) – et av verdens kjekkeste og kanskje ikke vakreste spill, men vakkert nok.

Sveinmain og Peter hadde lenge lengtet etter å spille dette igjen og Afro var ikke beskjeden. Etter introen var han litt svett i hjernen, da det er litt regler i dette spillet. Men han kom kjapt inn i det, heldigvis. I GWT er vi alle cowboyer som skal drive kveg opp til Kansas. På veien skal vi selge kyr, flytte tog, kjøpe bygninger og mannskap til å klare alt dette. Jo flere cowboyer jo billigere og lettere blir kvegdriften. Jo flere bygningsarbeidere eller ingeniører, lettere å få toget til å gå og kjøpe gode bygninger – kort fortalt. I Kansas skal en ha flest mulig forskjellige kvegsorter, jo lengre vest kommer en. Er en riktig god og får 18 poeng på forskjellsskalaen så kommer en helt til San Fransisco og scorer 9 poeng. Er en uheldig og får veldig like kyr, så blir det penger og minuspoeng.

Penger er mangelvare i spillet, og det gikk sport i å sette opp «bomstasjoner» for de andre spillerne. Dvs. de som kjører forbi tomta di må betale en penge eller 2 til eieren. Peter var ekspert på dette, og sanket inn penger, men da han skulle besøke Afro eller Sveinmain så var Peter blakk og kunne passere vederlagsfritt. Sveinmain satset på tog, Peter på Cowboyer og Afro på litt av hvert. Sveinmain klarte å komme seg foran Peter på de første stasjonene og fikk de viktige fordelsbrikkene som måtte byttes i dyrt kjøpte fagfolk.

Likevel fikk han en god flyt på grunn av dette. Peter prøvde så godt han kunne og sabotere dette, i tillegg fikk han levert «kvalitet» på flokken sin når han ankom Kansas og kunne få markørene sine opp på skalaen mot San Fransisco samt cashe inn en del penger. Penger kjøper en «fagfolk» for og Peter var den eneste som fikk poeng på sitt brett for fagfolkene sine.

Sveinmain hadde sjanse til å avslutte spillet, men håpet å rekke et par runder til. Peter ville det annerledes og ordnet det slik at Sveinmain fikk 2 poengsmarkøren, mens han selv kunne cashe inn 10-15 poeng i siste 2 runder. Dermed ble det litt spenning under opptellingen. Afro endte på 42 poeng, Peter på 72 mens Sveinmain tok seieren denne gangen med 85 poeng. Men mest poeng fikk selve spillet:

Meget høy score på et meget godt spill. Så synd forlaget skal ødelegge verdens vakreste brettspillcover med noen tegninger av søte cowboyer som rir inn i soloppgangen i Nevada en plass i tegneserieland. Skikkelige cowboyspill krever et tøffe originale gutter:

handel i bagbuildingens mekka – Orleans

Orleans – det spillet som for meg oppdaget gleden med bagbuilding. Dvs du begynner med et par brikker i posen, bruker disse til å kjøpe nye og har til slutt godteposen full av alskens rariteter. Slik er Orleans bygdt opp. Spillet som er elsket av en del spillere i Preikestolen gamers skulle denne mandagen introduseres for noe nytt – handel.

Utvidelsen Handel og Intrige hadde blitt kjøpt inn og nye hendelsekort og et par utviklingskort var lagt til spillet, sammen med nytt brett når en skal sende brikkene sine ut i verden(for å lette baggen litt for brikker). Robert hadde satt seg inn i reglene, Sveinmain var en erfaren ringrev, mens Afro var førstereisgutt. Etter en god regelforklaring var vi alle i gang. Som vanlig var det kamp om de grå og røde brikkene riddere og universitetsutdannede.

Munkene var også populære da de er jokre. Alt om puttes i baggen skal på et skjema alle har brukes til å få visse fordeler, og muligheter til å kjøpe flere brikker. Det er mulig at det går tomt, så en må hele veien følge med på hva de andre foretar seg. En må også sende handelsmannen ut på oppdagelsesferd og i Tradeutgaven er dette ekstra fordelaktig da en kan klare oppdrag samtidig samle inn litt varer underveis som gir poeng. Sveinmain dro raskt på reisefot og bygde handelsstasjoner som kan gi opptil 6 seierspoeng pr. stasjon på slutten. Afro satset på tannhjul som gir gratis handlinger, mens Robert satset på litt av hvert.

Afro kom sent i gang og Sveinmain ledet stort, men så fikk afro i gang motoren sin. Han fikk en 4-5 handlinger hver runde, mens Sveinmain og Robert fikk 2-3. Til slutt hadde Afro like mange handelsstasjoner som Sveinmain bare på noen få runder. Spillet sluttet og de lå likt både på det og byggmestre som de begge skulle få 5 poeng hver for. Så var det oppdragskort som er nytt i Tradeutgaven i byer de hadde vekslet varer i. Afro slo Sveinmain der og han hadde også de mest verdifulle varene, og tok en fortjent seier i Orleans denne mandagen. 1. Afro 142p, 2. Sveinmain 119p, 3. Robert 83p.

Orleans var igjen et fantastisk godt spill. Litt lang spilletid(ca 3 timer) men likevel gikk tiden fort da alle gjør handlingene sine på likt. 8/10 på skalaen fra samtlige! Beste Bagbuildingspill i PG sin kolleksjon(et par hoder foran Quacks!)

Før Robert ankom rakk Afro og Sveinmain en runde Ninja vs Ninja – forløperen og 2 playerutgaven til det Pirates vs pirates. Flott grafikk på dette spillet. Terningflaks og kort spilletid til tross, spillet gav vel aldri de helt store vibbene til hverken Afro eller Sveinmain. Begge klarte å komme seg inn og ut av motstanderens bo 2 ganger hver, men Sveinmain kom litt lengre enn Afro og tok seieren med et helt poeng. 5/10 i snitt på scoren av dette spillet. Altså helt OK hverken mer eller mindre.

Heaven and ale x2

Sveinmain hadde fått tak i Heaven and Ale og inviterte over Peter og Afro for å teste ut dette spillet fra 2017 av sin favorittdesigner Kiesling som også laget Azul og Riverboat samme år.

I heaven and ale skal en flytte sin mann så langt en vil rundt et brett. En kan flytte forover, men ikke bakover. Underveis kan en ta med seg jordbruksbrikker, kjøpe munker, hente scoringsbrikker eller lande på felt for bonusbrikker.

Alle har sitt eget brett(landbruksområde)Landbruksbrikkene en henter kan en enten legge på solsiden på brettet til dobbel pris, eller på skyggesiden på sitt brett. På solsiden gir brikkene seierspoeng, og på skyggesiden penger enkelt forklart. Penger ble fort mangelvare i spillet, og satset en for mye på solsiden tidlig i spillet så ville det gå deg ondt senere i spillet og du satt igjen med mange penger til slutt. Så litt balansering var ikke dumt. Munker gir også poeng og penger alt etter hvilke brikker de ligger ved siden av.

Scoringsbrikkene kan hver spiller ha maks 10 av da de har 10 områder de kan score, så er det hvor lenge en skal vente før en scorer. Skal jeg score de hvite områdene nå, eller skal jeg hente et par til før jeg casher inn? Mange harde valg underveis, gjorde dette meget interessant. Bonusfeltet tok vi alle en tur innom rett før slutt og tok med så mange poeng der som mulig, alt etter hvor flinke vi hadde vært underveis.

Sveinmain tok en knusende seier i første gjennomspilling, da han fikk 40 poeng og Peter og Afro endte med 10 og 16 poeng hver. I andre runde derimot så hadde de skjønt det. Sveinmain fikk en mye hardere kamp om godbitene på brettet, og flyttingen ble mye mer taktisk. Afro og Peter fulgte hverandre som skygger, mens Sveinmain fikk hverken penger eller poeng. Til slutt satt han igjen med kun 12 poeng på den finurlige poengtelleskalaen som spillet har. Peter hadde konsentrert seg om bonusbrikker og fikk såpass mange før slutt at han vant med 34 poeng foran Afro på 30.

Selv med varierende score på de 2 rundene likte alle spillet kjempegodt og gav det 8 og 9 av 10 på skalaen. Spilletiden var også veldig god, på drøye timen når vi kunne reglene. Et kjekt spill med mange interessante valg og mye interaksjon. Tror spillet er perfekt med 3 spillere for da blir det nesten ingen dødtid.

Som en avslutter tok vi 2 runder Pirates vs pirates. Her skal alle enten få gullmynten eller 2 av de 3 sølvmyntene hjem til sin båt uten å bli drept av de andre spillernes pirater. Ble litt kjedeligere denne gangen da en spiller hentet gullmynten, en 2 sølvmynter og sistemann måtte prøve å ødelegge for han med gullmynten men ikke klarte det. Dette skjedde begge gangene, så dramaturgien ble ikke så intens, selv om 2 av 3 likte spillet knallgodt likevel 6 av 10 og 9 av 10×2 i score.

Nok en kjekk kveld var over – håper på ny samling neste mandag om ikke Coronareglene sier noe annet…

Dune: Bunny Imperium

Krydderet må flyte. Plott som lever i plott som lever i plott. Sulten på ekstra smak i maten er Sveinmain, Afro og Peter. Dune: Imperium var det store nye spillet som fikk mye blest, ikke bare med filmen (som ennå ikke har kommet), men også fordi mange anmeldere roser det opp.

Med skepsis til sci-fi tematikken hopper Sveinmain nølende etter, med et lite håp om at det kom en femte spiller, så vi måtte spille noe annet. Den gang ei. Paulmain Atreides satt seg ned til den ferdig dekkede hovedretten.

Dune Imperium
Takras har byttet ut mange av komponentene til Dune med egne, og da ble alt mye penere enn det som kom i eska.

Peter og Afro var dog mer optimistiske men kjenner også til kildematerialet. Reglene ble forklart og vi var klare til å begynne, med viten om at flere regler kunne dukke opp underveis, bare vi kom i gang.

Det ble fort tydelig hvem som hadde kontroll her. Sveinmain fikk 2 poeng mens resten hadde 0. Han var også eneste med den 3. arbeideren, og det i runde 2! Penger er fint å ha. Worker placement? Skaff deg flere arbeidere.

Peter var tidlig å ofre soldater i kamp, men Sveinmain ville vinne kampene enda mer og ofret således enda mer.

Kwisatz Haderach-kortet som gir en gratis arbeidsplassering kom frem og Takras siklet over det. Han kunne kjøpe det, men var ikke villig til å ofre en arbeiderhandling. Dermed kjøpte Peter det sporenstreks etterpå til Takras’ overraskelse.

Sveinmain og Afro hadde best kontroll over poengene og lå på 5 og 6 poeng, mens Peter og Takras slet med å komme forbi 1-tallet. En viktig kamp var tilstede, og det var hele to poeng å tjene, hvor verken Afro eller Sveinmain hadde noen tilstedeværelse.

Takras sendte inn hele 7 tropper og tenkte seieren var god, men Peter med sine 3 tropper, kom langt forbi ved hjelp av Reveal-fasen og en drøss med sverd på sine Joker Nord-kort, som Sveinmain kaller dem. Peter var startspiller, og slo til med enda et kort som tok ham 1 kampstyrke foran Takras. Takras på sin side spilte et kort som ga ham 2 kampstyrker og tok dermed seieren denne kampen. Spennende utvikling for Afro og Sveinmain som kunne godte seg over ressursbruken de ikke var med i.

Dune Imperium

En senere kamp var alle med i ringen, og Sveinmain var på 8 poeng. Kampen ville gi et seierspoeng og hvis det ble Sveinmain, var seierherren klar. 8 på Afro og Peter, 6 på Sveinmain og Takras. Og Sveinmain sikret seg et seierspoeng ved hjelp av innflytelse og kom til 9. Nå var det svært nært en avslutning. Men Joker Nord-Takras byttet ut en av Sveinmains soldater med hans egne, og sendte Sveinmain til bare 4 og Takras til 8.

Dune Imperium
Dune Imperium rating

Skuffelsen var enorm for Sveinmain, med stor jubel fra resten. Deretter dro Takras en Joker-Nord-manøver og trakk seg fra kampen med sine krigere. Sveinmain ga ikke opp, men klarte ikke seire over Afros hemmelige Joker Nord-kort.

Det ble en spennende avslutning mellom Afro og Sveinmain, da Afro kjøpte seg poeng her og der på mange måter. Takras og Peter slåss om sisteplassen, men en Highliner-handling fra Takras sikret ham en tredjeplass.

  1. Sveinmain «Paul Atreides» 10
  2. Afro «Helena Richese» 9
  3. Takras «Baron Vladimir Harkonnen» 6
  4. Peter «Earl Memnon Thorvald» 4

Dune overrasket positivt for Sveinmain og var en kjekk opplevelse denne kvelden.

Dune Imperium
«Træng du litj ekstra krydder te spillet? Det e itj toillbaill, si Sveinmain.»

Så nær seiersstreken og uten seier, takket Afro for seg. Resten av oss var klar for litt multiplikasjon. Kaniner, selvsagt. Fordi kaniner… du skjønner tegninga.

I Bunny Kingdoms setter vi ut kaniner i områder bestemt av kort vi velger et par stykk fra, og sender resten av kortene videre til neste spiller. Til slutt vil du ha et sammenhengende området bestående av byer med tårn og produksjon av tømmer/fisk/sopp/diamant/gulrøtter/malm og kanskje et par ting til.

Over fire runder teller vi tårn og teller antall forskjellige produksjoner vi gjør i et sammenhengende område av vår egen farge, og multipliserer disse to med hverandre. Vipps, så har du poeng.

Etter første runde var et helt enormt med poeng! Sveinmain hadde 4 og peter hadde 5. Det tok seg skikkelig opp i runde to, med hhv 15 og 13 poeng. Ikke mye å skryte av, når vi ser at poengskalaen har plass til 200+ poeng.

Bunny Kingdom
Bunny Kingdom

Brettet er veldig fargerikt og kaninene tar helt overånd. Det tar litt tid å telle, for å se sammenheng mellom områdene, tårn som forbinder noen, og lava som skiller andre. Det vanskeligste var å holde styr på antall forskjellige ressurser man hadde samlet for poeng.

Bunny Kingdom rating

Tre, tre, tre, fisk, gulrot, gulrot, fisk, tre, fisk, nei ikke fisk den hang ikke sammen, gulrot, diamant, tre, her borte er det en malm, skal være, fisk, gulrot. Hvor mange forskjellige var det?

Peter sa det best om spillet. Man har en illusjon av kontroll her. I virkeligheten har du mange kort å velge blant, men må låse deg til to av dem. Og så får du nye kort du ikke aner hva er, i starten, og må låse deg. Og så videre.

Men spillet var kjekt og relativt raskt å spille. Et større brett hadde Takras anskaffet, og det er tydelig det var behov for det. Mye mer oversiktlig nå.

1. Sveinmain 180, 2. Takras 128, 3. Peter 106.

5 og 6 på ❤ i bildet til høyre er spillopplevelsen. Ikke fantastisk, men helt greit.

Riddick og dusørjegeren ombord nemesis

Battlestar Galactica

Aiai, romskipet hvis navn også er Nemesis er på vei til jorda, og nok en gang så skjer det noe merkelig på den lange turen hjem, ombord på Nemesis. Kanskje på tide å slutte å døpe skipene med dette navnet?

Noen av kapslene (og deres beboere) er ødelagt, men tre sjeler våkner opp til et forferdelig syn på bakken: et lik, drept på en grusom måte. En dusørjeger ved navn Takras, piloten Sveindame (les på engelsk så ligner det på Sveinmain) og fangen Afro, er i live og har våknet opp til hendelsen. Hva har skjedd?

Steike, ikke nå igjen! Noen er drept, og vi har akkurat våknet.

Piloten Sveinmain setter kurs mot cocpiten for å sjekke at alt er i orden. Høres ut som en god plan å sende ut den mest kvalifiserte til akkurat den jobben. Takras tar en annen vei, og fangen hans Afro, følger etter. De krangler så mye om håndjernene og følger ikke med på hva som skjer rundt dem. Og plutselig…

…dukker det opp en forferdelig skapning rett foran dem.

Dusørjeger Takras har oppdrag om å levere Afro levende til myndighetene, og setter seg selv i fare mot fronten for å drepe den grusomme skapningen og samtidig beskytte fangen sin. Pang! pang! og skapningen faller død på bakken.

Piloten Sveinmain plotter inn koordinatene, men oppdager han det lille krypet i tide?

Sveinmain har kommet frem til cockpiten, men mens han plotter inn data, sniker det seg en skapning mot ham. Joda, han spiller ei dame, men det er han som er dukkemesteren, så da blir det «han». Han tråkker på den med metallskoen sin og jobber videre.

Hvor er vi på vei? Sveinmain deler ikke kunnskapen sin, forlater cocpiten og stenger døren bak seg! Veldig mistenkelig.

Takras har reddet fangen sin – for denne gang.

Skapningen er død. I rommet sjekker både Afro og Takras at alle motorene fungerer som de skal. 2 av 3 er gode, og det er godt nok for å komme hjem.

I mellomtiden har fangen fått løst håndjernene sine og begynt å sjekke motorene – som vi vet er i orden.

Takras har skjønt at vi trenger all hjelp vi kan få, og gir håndjern-nøklene til Afro, som slipper seg fri. Derfra går de hver sin vei for å være så effektive som mulig.

Men Afro drar til de fungerende motorene og begynner å tukle med dem. «Motorene er i orden» sier han etterpå. Sveinmain og Takras vet at dette ikke kan være tilfellet. Vi har en forræder blant oss.

Sveinmain er nysgjerrig på skapningene, men husker ikke hvor laboratoriet er, og drar på leting.

Pilot Sveinmain møter på hinder etter hinder, når han endelig fant laboratoriet.

Piloten er ikke like dyktig på drap som dusørjegeren er, og sliter med dette monsteret. Han ender opp med å løpe fra beistet, men får seg et kraftig hugg i beinet som straff.

Afro har sabotert den ene motoren, og prøver å snike seg gjennom ventilasjonen for å ta en snarvei.

Det skulle han få angre på.

Fangen Afro har lagd mye bråk og trøbbel rundt seg, og hvis det er noe som liker trøbbel, så er det tydeligvis skapningene vi møter på. Afro møter på skapning etter skapning, og bruker sin mekaniske arm på å komme seg unna uskadd, flere ganger.


Med en larve i magen, er det enklere å lukte fangens nærvær, og flere inntrengere er på jakt etter ham.

Takras innser at han trenger ekstra hjelp for å bekjempe monstrene, og sender bikkja Laika på leting etter kirurgirommet. Når bikkja går inn, stenger døren bak henne, og separerer dem begge.

Heldigvis hadde Takras med seg teip og jukser til med kontrollene slik at døren åpner seg igjen.
Takras fant veien til Surgery og begynner prosedyren om å gjøre Laika om til en drapsmaskin.

Nå er det ingen nåde for monstrene. Takras er her! Allerede 4 monstre tatt hånd om, uten problem. Piloten Sveinmain er ved motorene for å fikse det Afro hadde «fikset», men møter straks på en ny skapning.

Piloten prøver å fikse skadene som fangen har gjort med motorene, men møter på stadig nye skapninger. Takras kommer for å assistere.
Mange inntrengere har dødd av Takras’ vanvittig gode skyting, så nå kommer selve dronningen for å ta affære.

Mens Takras og Sveinmain skyter seg bane til fri sikt, har Afro sneket seg til generator-rommet og igangsatt overladingen, som vil resultere at skipet kommer til å eksplodere.

Takras skynder seg bort for å forhindre at det går for langt, men Afro står der og venter på ham. Det blir kamp om kontrollene, og rett før det blir for sent, klarer Takras å stoppe prosessen.

Men Afro har full kontroll, setter i gang prosessen igjen og knuser kontrollpanelet med et metallrør, og gjør det ekstra vanskelig å fikse igjen.

Det ser ikke bra ut for Nemesis. Det brenner overalt, og det kommer stadig inntrengere, mens Takras og fangen Afro slåss om å skru av eller på selv-ødleggelses-mekanismen.

I tillegg er det brann overalt og mye av skipet er skadet. Mens Afro og Takras slåss, prøver Sveinmain å legge seg inn til hypersøvn før det blir for sent for ham, med sine alvorlige skader og nær-døden tilstand.

Akkurat da sprekker det lekkasje i et rør, som setter blust på flammene som allerede er i skipet, og får hele Nemesis til å eksplodere.

Ingen vinnere av Nemesis i kveld heller. Sveinmain visste at dette ikke var et spill for ham, men var veldig villig til å prøve ut nye spill. Han prøvde hardt å leve seg inn i spillet og gjøre det ytterste for å prøve å vinne, men all motstanden var vanskelig å svelge.

Som vanlig ble det en spennende historie ut av det hele, og alle var veldig nær ved å vinne. Men at Afro hadde akkurat motsatt oppdrag av Sveinmain og Takras var ikke gunstig, og all tiden ble brukt på drakampen i stedet for å holde styr på flammene.

Det var uansett en veldig kjekk kveld med kjelle PG-ere, som vanlig. Og Nemesis – vi møtes nok igjen.