Preikestolen Gamers

Norges mest aktive brettspillklubb på nett

Archive for the ‘Age of Gods’ Category

Age of Flops og 2 Wonders

Posted by Takras den 29. august 2012

Mens andre syns det er artig

Å herje er kjedelig

Mye nedbør = mye innetid. Mye innetid er perfekt for brettspill, spesielt på en mandag! Men med så mange som kommer, er det trangt om plassen, så da var det godt at Marogs Rike var åpent, nesten eneste arena med god nok plass. Skillz og Kim var selvsagt tidligst ute, sammen med Hollender og Takras. Marog var ennå på jobb, mens Kaoleena hadde oppgaven med å legge de små. Takras hadde fått tak i King of Tokyo, et spill fra Magic-skaperen, og som får god mottakelse på Geeken.

Superkortene studeres

Takras forklarte disse enkle reglene, men Hollender glemte å følge med, og mistet helt grunnleggende regler. Skillz var opphengt i å angripe Takras, men Kim samlet på poeng. Skillz fikk god anledning til å angripe Takras. Igjen og igjen, sammen med resten. Takras røk ut med en gang, og Skillz ikke lang tid senere, men hadde noen flere poeng enn Takras endte opp med (selvsagt meget vikitg!). Hollender hadde overlevd så langt og det var monster mot monster, hvor Kim fremdeles samlet poeng. Terningene bestemte at Kim skulle vinne, og sånn ble det.

Under 30 min spilletid inklusive regelforklaring, det er ingen dum filler. Men spillet er meget simpelt, og baserer seg helt på terninger. Men du har valget på hvilke terninger du vil bruke underveis, og om du skal kjøpe kort, eller velge å bli i Tokyo selv om du blir angrepet. Dette var ikke spillet for PG, men kan fint appellere til de som er ute etter et enklere og moro spill.

Handlingene krever litt planlegging

…mange brikker

Hollender fant frem Trajan som flere ville spille. Kaoleena ble sist, og derfor ble det ikke plass til henne. Også Black Ant kom for sent, for Peter tok en rask innersving og satte seg på plass. Ant måtte ofre seg, eller overlate sin skjebne til gudene i Age of Gods. Peter og Hollender hadde spilt Trajan før, så nykommere Kim og Nils fikk en solid regelforklaring over alle mulige handlinger i dette komplekse spillet. Nils satte seg tradisjonelt raskt i en underdogrolle og pekte på at regelleseren hadde store fordeler. Det tok ca 15 minutter å sette opp brettet og alle brikkene, og å forklare spillet. Så starter spillet: man skal flytte handlingsbrikker og utløse en handling. Hvis man planlegger det godt, kan man også utløse en Trajanbrikke som gir poeng og evt andre fordeler. Peter dro tidlig i spillet til provinsene med sin legionær og senere med soldater. Kim satset på senatet hvor han kunne få 3 poeng for hver gul bonustegl. Hollender forsøkte å finne lykken som bygger i Rom. Nils fikk tidlig i spillet en +2 brikke som gav ham ekstra handlinger i forumet. Befolkningen kom med sine ønsker etter et fullført kvartal og det førte til minuspoeng for nesten alle spillere.

Skillz knuser sine motstandere

Yarrr!

Striden i senatet økte da Nils manifesterte seg stadig oftere der. Kim og Peter fikk også ekstra stemmer. Hollender valgte å ligge unna denne opptrappingen og bygget ut sin innfytelse i Rom og Trajanbrikker. Kim fikk en +2 brikke som han brukte i senatet og kombinert med en ekstra handling sikret han på denne måten mange poeng. Nils som er flink til å flytte fokuset over på andre spillere (hvor har vi sett det før i PG?), utnyttet fra det tredje kvartalet sine ekstra handlinger utmerket. Peter avsluttet rundene flere ganger og så ble Nils startspiller runden etterpå. Så fikk Nils full kontroll på alle ekstra handlingsbrikker i forumet som han kunne kombinere med sine +2 brikker. Mens Kim, Hollender og Peter stort sett hadde en handling, akselererte Nils nå kraftig. Overtaket i forumet, klarte han å overføre til samtlige handlinger. Så sikret han seg fire like bygg, bonustegl i senatet, poeng i provinsene og en god score for Trajanbrikker. Hollender avsluttet spillet rett før Kim hadde planlagt å ta 15 poeng for forsendelse av varer. Formsterke Nils tok en overlegen seier med mest poeng under spillet og mest poeng for bonusen. Hollender klarte å sikre den andre plassen med 33 bonuspoeng, rett før Kim som tross mange bonustegl måtte klare seg med mindre. Peter hadde bare 2 bonustegl og ikke ekstra poeng for like hus. Han kommer sikkert til å endre stategien til neste gang, for Trajan innfridde igjen og kommer dermed tilbake på bordet. Spillet krever en god del oppmerksomhet og spilletiden lå på litt over to timer med 4 spillere.

1. Nils 156 2. Hollender 132 3. Kim 126 4.Peter 114

Age of Gods ble valget på det andre bordet

Da ble det vanskelig å finne et 5-mannsspill. Deadwood spilte vi på lørdag, Eclipse tar for lang tid og 7 Wonders er bare en filler. Kim hadde med seg Age of Gods, og det ble så. Takras forklarte reglene her til Saulius og Black Ant som ikke hadde spilt det før. Krigen herjet fra starten, og det kom mange teorier om hvem som var hvem. Marog utbredte menneskene i enorm fart, og la beskyttelsesmarkører på dem. Ikke vanskelig å gjette hva han hadde. Saulius spilte litt for overivrig med High Elves, og de ble til slutt utryddet på Takras’ vrede. Kaoleena holdt sin største rase godt skjult, og ingen rørte barbarene. Alle var skråsikre på at hun hadde dvergene. Black Ant slet med sine orker, som visstnok alle hatet. Han fikk ikke fred. Saulius måtte prøve på andre taktikker fremover, og forberedte seg til runde 7 når det var veddemålstid. Men Black Ant hadde andre planer, og satte i gang Divine Wrath flere ganger med sin guderolle. Orcs og Chaos var det ingen som likte, og de fikk ikke mange markører på brettet. Takras prøvde febrilsk å forsvare sine Chaos, men Marog hadde for sterke enheter. Black Ants øgler slet da Marog startet en hellig krig mot dem. Likevel var det Takras som vant, spesielt fordi han hadde flest byer og kunne vente med veddemålet til runde 9, ikke at det hadde noen betydning.

Age of Takras

High Elves er utryddet, og mange ledige plasser

Age of Gods er et spill der alt kan skje. Alle har kontroll på alle rasene, men bare noen er interessert i å se enkelte av dem leve. Black Ant likte aldeles ikke dette spillet, hovedsaklig på grunn av utseendet. Det er svært vanskelig å skille ting fra hverandre, og markørene stemmer ikke overens med kartet eller markørplassene på siden. Joda, det står navn på plassene i to retninger, men disse blir jo dekket til av markørene. Men hvis vi ser bort fra det er dette et spill med mye bløffing og litt flaks.

1. Takras 17, 2. Kaoleena 16, 3. Saulius 15, 4. Marog 14, 5. Black Ant 13

( Nei, Kim, det var ikke Takras som var startspiller 😉 )

Koser oss med 7 Wonders

Marog den Store

Det andre bordet holdt ennå på med Trajan, så da ble det en fin runde med 7 Wonders, hvor både Pisse- og Catan-underet kom med. Som vanlig er det forskjellige satsingsområder og strategier. Kaoleena var kjapt ute med å satse på grønne kort, mens Saulius hadde en drøss av blå. Black Ant hadde litt forskjellig, det samme hadde Takras. Marog hadde en god del krig, og vant over sine naboer Kaoleena og Takras hver runde. Sluttellingen var spennende også denne gang, da ingen følger med i hodet hva som er summen til alle sammen. Så kommer opplesningen, og første- og andreplass er alltid spesiell.

7 Wonders er flott å få tilbake på bordet. Neste gang satser vi på at Kaoleena og Marog har med seg Leaders-utvidelsen, nå som alle i klubben kan dette spillet.

Overlykkelig seier i eget spill

Etter Trajan var det lite tid igjen før fergefolket måtte reise. 7 Wonders var det eneste alternativet. Nils fikk en lynrask regelforklaring. da spillet startet var det fortsatt ikke helt klart for ham, men etter kort tid skjønte han at ressursene var av varig karakter. Peter satset som vanlig på de grønne kortene, Kim på militærmakt, mens Hollender fikke nesten monopol på de blå. Formsterke Nils skjønte litt for sent hvordan man kan bruke naboenes ressurser og kom så på etterskudd. Tempoet i 7 wonders lå så høyt at vi måtte sjekke flere ganger om alle var med i takten. Etter tre faser startet tellingen.Det ble snart tydelig at hele tre stykker hadde slått Nils denne gangen. Nils hadde mest penger av alle og dette gav ham 6 poeng. Peter fikk hele 36 poeng for sine grønne, Kim hadde poeng for det meste, mens Hollender hadde 26 poeng for de blå og 14 for lilla. Dermed kunne Hollender juble denne gangen med hele 63 poeng. Kim hadde 49 og det var 1 poeng mer enn Peter. Nils debutterte med 39 poeng og kunne dermed glede seg til et tradisjonelt tap (?) i St petersburg på fergen.

King of Takras

Black Ant og Saulius valgte å gå, mens de andre ennå spilte 7 Wonders. King of Tokyo var hjerneløst nok for Marog, og ble med på dette. Det ble en meget døv runde, hvor nesten ingen turte å angripe hverandre. Angrep, helbrede. Angrep, helbrede. Det gikk noen runder rundt bordet, og det så ut til at Kaoleena skulle vinne. Takras med sin 1 skade ekstra-greie gjorde for mye skade på Marog slik at han døde. Kaoleena var flink til å helbrede seg, men plutselig var hun også død, og Takras kunne alene gå inn i Tokyo og herje vilt rundt seg.

Marogs rike samlet igjen mange brettspillentusiaster til en underholdende kveld!

Advertisements

Posted in 7 Wonders, Age of Gods, King of Tokyo, Trajan | Merket med: , | 3 Comments »

Spill-o-rama 2011

Posted by Takras den 1. november 2011

Tenk deg et stort rom. Rommet har mange bord og enda flere stoler. På disse stolene sitter ivrige og engasjerte brettspillere, og på bordene ligger det flotte, moderne brettspill som bare lyser av spillglede. Velkommen til Spill-o-rama VIII.

Hele arrangementet er i regi av Spillskrinet, og stadig blir det flere som ønsker å komme. For å være med må man ha blitt invitert av noen som har vært med på et tidligere arrangement. Et såkalt venners venner-system, som gjør det sikkert for alle som deltar, at for de som er der, har noen gått god for. Dette blir mitt første Spill-o-rama, og jeg kan bare skilte med ett tall på navnelappen min, nemlig 2011. Men hyggelig for de som er nye, er at dette ikke er noe som preger navnelappen i det hele tatt. Det er ikke en skrytelapp, men for informasjon om man er nysgjerrig.

Og selvsagt er man nysgjerrig! Det er jo derfor man er her. Treffe mange gamle venner og bekjente, som man kanskje ikke får anledning til å treffe. Og ikke minst mange flotte og moderne brettspill. Her får man sjans til å prøve ut splitter nye spill, spill som enda ikke har blitt publisert, og ikke minst spill som tar kjempelang tid og som altfor sjeldent kommer på bordet ellers. Dette er en arena for stor hygge og sosialisering, og å finne ut hva som beveger seg utenfor distriktet, og i helt riktig komfortsone. Du skjønner allerede at jeg er begeistret for arrangementet, i lik grad som MidWinter, som jeg gleder meg til neste vinter for å delta i.

Opplegget varte fra torsdag til søndag for de som klarte å ta seg fri fra arbeid, ellers var det bare å møte opp når man kunne. Her kunne vi fra PG som møtte opp – Hollender, Marog, Kaoleena og meg selv – sikkert skrevet masse om opplevelsene fra arrangementet. Men jeg tenker å gjøre det enklere. Video! Jeg hadde planer om å lage en litt utfyllende dokumentar med intervju med de forskjellige bordene, men det ble rett og slett glemt bort. Så da ble det hovedintervju med Marog og Remo Rehder som fikk fokus. Håper den er fornøyelig. Etterpå kan du lese om hvilke spill jeg fikk spilt og mine inntrykk om dem.

Hvis du vil se timelapse-segmentet alene, uredigert og i sin helhet, så finner du det her.

Nå er det tid for oppramsing av spill jeg spilte, og mine inntrykk av spillet. Her er både spill jeg har spilt før og ikke spilt i det hele tatt. Det blir i alfabetisk rekkefølge, for jeg har null oversikt over den kronologiske rekkefølgen, men det betyr ikke akkurat mye.

Først ute på alfabetet er bokstaven tallet 7! 7 Wonders, men det skjønte du kanskje allerede etter at øynene har fanget opp bildet på siden.

Vi har spilt 7 Wonders vanvittig mange ganger i PG i år. Spillet kom som en storm og tillot mange spillere å spille samtidig uten at spilletiden ble noe lengre av den grunn. Det er det særs få spill som klarer. Jeg var med i turnering her og røk ut på at jeg hadde telt feil ressurser. Jeg hadde faktisk råd til det siste monumentet, og det kostet meg 8 poeng å ikke bygge det som siste handling. Det var virkelig ergelig, siden jeg faktisk hadde planlagt handlingen fra start av alder III.

Men jeg fikk lært bort spillet til noen nye, og de syns det var et lovende spill. Vi har som nevnt spilt det mye i PG, men i de siste månedene har det blitt liggende på hylla hos de fleste. Vi har kanskje spilt det for ofte, for det er ikke mye spennende å spille mer, da strategien ikke er alt, men hvilke kort man får. Vinneren av turneringen ble forøvrig en som bare hadde spilt 7 Wonders én gang før, og det var rett før turneringen. Så flaks har mye å si i dette spillet, det er det liten tvil om. Jeg begynner å bli lei av spillet, men har jo en hel del ganger bak meg. Uansett hvor bra en ting er, så blir man lei om det spilles altfor ofte. 7 Wonders fikk æren av å være med i en av mine første Brettspill med Takras-videoer.

7 Wonders med blant annet Nappeto og Catherine

7 Wonders med blant annet Nappeto og Catherine

Sånn ser det ut i starten av Age of Gods. Klare til krig!

Så var det Age of Gods. Dette var det siste spillet jeg spilte under arrangementet. Det var sammen med Kim og to til. Jeg hadde bare prøvd det en gang før med Marog og Kaoleena. Denne gangen skulle det spilles med en som hadde dette som et av favorittene sine. Jeg husker dessverre ikke navnet hans. Øyvind? Uansett en Spill-o-rama-veteran. Vi har tidligere skrevet om Age of Gods fra Takras Arena, og full besetning. Jeg liker dette spillet. Man leker med befolkningene og kriger her og der med dem. Men det de dødelige ikke vet, er at gudene bare bruker dem for et veddemål. Gudene har nemlig noen raser de heier på, men ingen annen gud vet hvilke raser det gjelder. Denne hemmelighetsholdingen og lureri gjør spillet godt, for alle gudene kan leke med alle rasene, ikke bare deres egne. Mot slutten så spisser det seg til, for man vil helst at sin rase skal ha størst territorie. Men det må ikke bli for opplagt hvem du heier på, for da blir du knust.

Så kom Siv Braut og sa at vi måtte pakke sammen, for arrangementet var over. Vi hadde bare en runde igjen, og et spontant «NEI!» kom fra alle. Det fristet å bære brettet ut til kaféområdet, men det er så mange komponenter at det droppet vi. Kim ble veldig interessert i spillet og ville ha det frem ved neste spilling han var på. Det ble førstkommende spilling, det.

Det er viktig å velge riktige kort i Artus

Et spill som Trond Braut gjerne ville vise frem var det nye Kramer & Keisling-spillet Artus. Jeg fikk prøvd noen runder og fikk et godt inntrykk av hva det handlet om. Det er riddere rundt et svært rundt bord, og det handlet om mange minuspoeng og plusspoeng. Kjent fra KK-gjengen er handlinger man har per tur. Man trekker kort fra tre forskjellige bunker. Den ene bunken er oppdrag som gir minuspoeng om man ikke får det til. Den andre bunken styrer de kongelige brikkene mens den tredje bunken styrer dine egne. I løpet av spillet er alle kortene brukt opp. Om du ikke har løst oppdragene, så kan det bety kjempemange minuspoeng. Spillet er lettfattet, og det er umulig å planlegge. Et hjul i midten snur seg fortere enn du klarer å si «Artus», og plutselig er din 10-poengbrikke blitt -14. Det er en filler, for meg. Igjen så ble jeg ikke ferdig med spillet, for jeg måtte rekke ferjen. Jeg klarte å hale meg inn fra -40 poeng og hvor alle ledet en runde over meg, til å havne på 3.-plass før jeg måtte dra, og jeg hadde enda flere poeng som lå klare. Et fint spill for Sveinmain, tenker jeg.

Merkelig, men Crokinole ligger urørt i PG-bloggen. Men så er det ingen i PG som har det. Kanskje fordi det tar enormt stor plass og koster mer enn lommeboka ønsker? Det er nok derfor. Brettet er egentlig et stort bord i en sirkelform. Målet med spillet er å knipse sine egne brikker så nært midten som mulig. Men halvveis inn finner man pinner som er til hinder. I tillegg må man treffe minst én av motstandernes brikker for å være gyldig. Om ugyldig så går du ut av brettet. Og det er viktig at det skal knipses. Føring er strengt forbudt. Dette er et vakkert og morsomt spill som man virkelig kan trene seg opp til å bli god til. Noe vi bør anskaffe oss i PG, uten tvil.

Defenders of the Realm er et av mine yndlinger. Først og fremst er det veldig likt Pandemic i måten det trekkes kort på når det er fiendens tur, men det handler også om helter i en fantasy-verden! I tillegg er det terninger som virkelig kan snu utfallet, og jeg liker som sagt temaet veldig godt. Hver spiller får hver sin karakter, og antall handlinger er basert på hvor mange liv man har igjen, og selvsagt hvor mye man starter med. Man kan øke styrken ved å utføre egne oppdrag, og til slutt skal de onde generalene bekjempes. Spillet tar nok litt lang tid, men jeg koser meg godt når det spilles. Brettet og figurene er flotte, spesielt når jeg har limt den blå dragen på plass så den ikke faller overende. Jeg fikk spilt dette med en gjeng fra Haugalandet. Sigvald, Karolina og Werner var med, men vi klarte akkurat ikke å vinne spillet. Uhell med kortene gjorde at vårt heltemodige forsøk på slutten aldri rakk å finne sted. Generalen flyttet seg bort fra oss og rett inn i hovedstaden. Videoomtale kommer snart.

Slemme generaler må bekjempes

Jeg ble skikkelig mektig etter hvert

Jeg kom i kontakt med en fyr fra Bergen som jeg dessverre ikke husker navnet på. (Sånn går det når man skriver om Spill-o-rama altfor sent). Hans fetter skulle komme til arrangementet, og han skulle ha med seg det store spillet Descent. Dette har jeg ventet lenge på å få prøvd. Overalt hvor jeg ser og hører om det, så er det bare positive ting som sies. En dungeon-crawl med virkelig flotte komponenter, et felles mål, og ikke minst karakterer som virkelig blir sterkere underveis i tråd med monstrene. Spesielt interessant er det at en av spillerne spiller som slemmingen, og skal gjøre alt han kan for å ødelegge for oss andre. Han vil ikke gjøre det utfordrende, han vil knuse oss! Terningene var spesielle, og det var spennende å se hvordan det kunne gå. En X på bare én terning, så var det automatisk bom. Min karakter var ganske svak, og jeg måtte holde meg unna monstrene. Men så fant vi skatter, og etter hvert handle nye våpen fra byen. Jeg ble sinnsykt sterk etter hvert, og ondingen prøvde å stoppe meg. Jeg kunne drepe de fleste monstre med bare ett terningkast, så lenge jeg ikke fikk en X. Dette var et morsomt spill med flott karakterutvikling. Må virkelig anskaffes. Men får jeg spilt det med PG-gjengen da? Det spørs.

Takras

Her teller jeg opp styrken min

Mange strategier dukker opp underveis

Rene og enkle farger

Arrangør Trond Braut fikk meg med på et kjapt spill før Artus, nemlig Hey Waiter! Jeg er i utgangspunktet litt skeptisk til kortspill med tematikk som kan virke litt barnslig. I dette tilfellet skal vi være servitører som skal servere maten kjappest. Vi spilte to og to på lag, og det gjorde spillet meget interessant. Som vanlig så husker jeg dessverre ikke navnene på de jeg spilte med foruten verten selv. Hver runde får vi handlingsvalg basert på hvilke kort man har på hånd. En handling koster to kort, det ene kortet viser hvilken handling man er ute etter mens det andre viser hvilken farge det gjelder. En farge er en matrett. Man kan 1. sette lokk på maten, det forhindrer en motstander til å levere den bunken med mat. 2. fjerne lokk fra retten, også fra en annen spiller. 3. Servere en farge. Dette gjør at alle serverer den fargen, så da gjelder det å tilrettelegge det slik at bare du og din lagkamerat serverer den fargen, i hvertfall mest av den. Mekanismen i seg selv var meget tiltalende, men jeg falt ikke for utseendet. Likevel så er det noe jeg fint kan spille en gang til. Vi spilte faktisk to runder med spillet etter hverandre. Jeg vet bare ikke om det er et jeg vil ha i samlingen, da igjen på grunn av utseendet.

Et av de siste spillene jeg prøvde ble et kjapt spill med Karolina og Werner. Jungle Speed. Jeg så nylig en reklame for spillet, og det var en gjeng med overentusiastiske og flotte ungdommer som spilt dette og hadde det sinnsykt moro. Skeptisk? Oh, yes. Men spillet leverer moro, det skal det ha. Hver spiller har en bunke hver med kort. Bunken ligger med bildesiden ned, og rundt bordet så legges det frem et kort. Nå husker jeg ikke reglene helt, men om det kortet jeg legger frem har samme mønster som kort som ligger fremme nå, så er det om å gjøre å ta tak i en pinne som står plassert midt på bordet. Om man klarer det, så blir man kvitt kortene som ligger i brukt-bunken din. Det gjelder altså å bli kvitt kortene sine. Om man spiller sitt siste kort, så vinner man. Om man tar pinnen uten at det er likt mønster, så får man andres kort i stedet. Morsomt og kjapt, men aldeles ikke slik som i reklamen. Men hva pleier å være sånn?

Mens jeg ventet på at gjengen fra Napoleon’s Triumph (kommer senere) skulle komme tilbake fra middag, så jeg anledningen å introdusere The Lord of the Rings: The Living Card Game for Marog. Dette er i utgangspunktet et tomannsspill fra esken, men kan fint spilles med flere om man lager egne trussel-metre eller kjøper enda en grunnpakke. Uansett så ble det introduksjonsscenariet som skulle testes. Vi brukte bare basisbunker, jeg med tactic og Marog med spirit. Det var lite som var skummelt, og jeg taklet de fleste monstrene i midten, mens Marog sørget for at vi fikk progresjonspoeng i eventyret. Siden det var veldig lite utfordrende, så tror jeg ikke jeg fikk overbevist Marog om at dette er et godt spill. Men jeg liker det godt, aller helst med litt mer utfordrende scenarier. Jeg har forresten laget en videoomtale av spillet, så du kan både lese om det og se video her i PG-bloggen.

Så kommer selve hovedretten av rettene. Spillenes spill. I hvertfall med tanke på spilletid og dybde. Napoleon’s Triump! Dette spillet simulerer kampen i Austerlitz, og spillet fungerer – som Kim fortalte det – som en blanding av sjakk og poker. Det er ingen flaks i spillet, bare bløffing og planlegging. I starten skal russerne sette opp armeen sin, ledet av forskjellige kommandører rundt omkring på slagmarken. Alle brikkene som blir valgt er skjulte, man vet bare antallet hærer. Deretter skal de allierte styrkene settes opp, og de har fordelen ved at de kan se formasjonene til fienden. Men de aner ingen ting om hva som er hvor, eller hva som er intensjonen til fienden. I tillegg har de allierte mulighet for å sette inn reserver, men da blir spillet helt forandret. I utgangspunktet skal de allierte forsvare seg til tiden går ut, og ikke la russerne ta over enkelte nøkkelområder.

Spillet er så utrolig dypt, at det krever et eget referat i seg selv. Jeg spilte med Kim, Stig Morten og Nappeto, og heldigvis for meg så har Nappeto allerede skrevet et godt referat fra sesjonen med Napoleon. Jeg hadde ikke spilt dette før, og prøvespilte en runde med Kim på fredagen, dagen før dagen. Og godt var det, for her var det vanvittig mye å lære. Kim gjorde noen opplagte feil for å demonstrere hva utfallet kom til å bli, og han forklarte godt underveis de forskjellige elementene i spillet. På dagen skulle Nappeto og jeg spille på lag mot Kim og Stig Morgen. Når det var vår tur, tok Kim og Stig Morten en runde rundt lokalet og gjorde helt andre ting, mens Nappeto og jeg kunne planlegge i fred. Når vi var ferdige kom de tilbake, og vi utførte planen vår. Det er vanskelig å snakke sammen om planen med de andre til stede, for man trenger hele tiden å forklare styrkene våre, de styrkene som fienden ikke skal vite om. Men les mer om det hos Nappteo!

Skjulte brikker, skjult agenda og meget spennende avslutning

Spillet ser flott ut og opptar stor plass på bordet

Den første dagen så fikk jeg øye på et spill jeg har siklet lenge etter, men aldri helt turt å kjøpe inn. Jeg har nemlig spilt det masse på både iPhone og iPad. Neuroshima Hex! heter spillet, og jeg bare måtte kikke oppi eska som Erik hadde med seg. Han var opptatt med å spille Innovation, men han lovte meg å gi det en prøverunde etterpå. Det ble meg, ham og Geir Harald som satte seg til å krige om rutenettet. Uten å gå inn i for mange detaljer, så likte jeg det jeg så, og gikk til anskaffelse av spillet kort tid etter. I tillegg ble det spilt mange ganger i Grotten, og jeg har til og med laget en videoomtale av spillet. Verdt å sjekke ut.

Spilt igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen.

Selvsagt var det turneringer, og da var det jo ikke rart at PitchCar ble et av spillene som det skulle utøves i. Spillet der 8 spillere eller flere knipser avgårde bilene sine gjennom en skikkelig svingete vei. Men ofte i slike turneringer er det ikke formasjonen som er det største hinderet, men de faktiske komponentene spillet kommer med. En bilbane bygges jo opp av forskjellige biter, og disse bitene er sjeldent helt plane når de møtes kant mot kant. Da det var min gruppe sin tur til å spille, så var det 6 av 8 som ikke kom forbi den andre svingen. Vi stanget bare i den usynlige kanten og føk ut av brettet, eller så stoppet det bare helt opp. Det ble en vinner, og det var førstemann (og eneste) som kom forbi den kanten. Derfor prøver jeg ikke å spille det for ofte, for det skjer hver gang. Men prinsippet er morsomt og ideen er god, bare synd det ikke er motstanderne man kjemper mot, men brettet. Kanskje jeg bare er svært uheldig.

I midten finner man terninger for innkjøp

Et spill jeg virkelig hadde sett frem til å prøve er Dominion-spillet Quarriors! Hvorfor sier jeg Dominion om et terningspill? Lett! Det er Dominion. Med terninger. Man begynner med et gitt antall terninger, og må kjøpe seg nye terninger for å øke styrken sin og etter hvert få poeng. Men i stedet for å bygge opp en kortstokk så samler man terninger i en pose. Og trekker fra dem. Oppsettet er mer eller mindre identisk med Dominion, ved at man har forskjellige kort å handle fra på midten, og at det er begrenset med terninger pr. kort. Prisene er varierte og oppsettet er tilfeldig. Det som gjør spillet unikt er monstrene. Man må mane frem monstre som skal drepe motstandernes monstre. Om dine overlever til det blir din tur igjen, så får du poeng. Spillet er fryktelig tilfeldig, men lettfattet. Jeg fikk også prøvd hvordan spillet er med tilfeldige kort. Dragekortet er altfor kraftig og dreper alt og alle. Så snart man har det, så vinner man fort. Noen kort er helt ubrukelige. Jeg fikk en runde der alle kortene var mer eller mindre ubrukelige, og spillet tok en evighet å bli ferdig med. Jeg introduserte dette til William Atta, men jeg så at han spilte det senere, så han hadde ikke fått helt skrekken, til tross for litt skeptisk mottakelse. Spillet lider av å ikke ha ferdig foreslåtte oppsett av kort i midten. Ellers var det kjapt og greit, men jeg kommer ikke til å handle det. Jeg er ikke spesielt fan av Dominion, og da heller ikke dette, selv om det er med terninger.

Et spill jeg virkelig burde visst om fra tidligere er spillet Stone Age. Men midt oppi dette spillet så jeg min anledning å få meg et intervju med Remo Rehder. Midt i regelforklaringen, faktisk. Marog steppet inn i begynnelsen, og han hadde spilt det før. Jeg brukte kanskje litt mye tid på å snakke med Remo, og Marog kjente søvnen snike seg innpå. Da jeg endelig var ferdig og kunne ta over, var Marog i ledelsen på poeng. Etter å ha spilt Stormenes Tid noen ganger, så var det veldig kjapt å sette seg inn i mekanismen i spillet. Det eneste vanskelige var å se sammenhengen mellom viktighet av mat, ressurser og poeng. Men jeg syns spillet var helt greit, en ST-Lite, og lettere å introdusere for nybegynnere. Men om jeg kunne velge, er ST et mye bedre spill. Likevel, med tanke på at dette var langt på natta, var jeg aldeles ikke i humør for ST, og da fungerte Stone Age meget godt.

Og hva er vel en kveld eller to uten helt konkrete fillers? Sveinmain leker med en lokal variant av dette spillet, men har kommet til idé og prototyp, men dessverre har det ikke kommet lengre. Jeg snakker her om TransEurope. Spillet med de mange destinasjoner og jernbaner. Dette spillet er så enkelt og likevel så moro å spille. Usikkerheten med hva de andre spillerne har, og følelsen av at man alltid har den verste hånden med byer. Men hensikten med spillet er jo nettopp å ikke ha gode byer, de skal være spredt ut over hele kartet. Og med kort til overs, er det helt umulig å vite hvor de andre skal, eller hvor langt de har kommet. Plutselig er runden over, og man kan enten juble over å være den som kom i mål, eller gråte over at du hadde langt igjen. Fantastisk enkelt prinsipp og lett å spille.

Et spill jeg ikke hadde sett for meg å spille var Yggdrasil. Jeg kjenner lite til mytologien her i Norge. Jeg vet det var vikinger, Tor og Odin, Mjau-mjau og Sleipner. Mye mer vet jeg egentlig ikke, og jeg har ikke aldeles stor interesse av å lære mer. Men ved å spille dette spillet, så kjenner jeg at jeg likevel har fått litt interesse. I det minste nysgjerrighet. Spillet simulerer kampen i Valhall, om det store livstreet Yggdrasil. Det er mange trusler som prøver å beleire tronen, og det er opp til oss, andre guder, å stoppe dette. Hver gud har en spesialegenskap, og den er såpass god at den blir brukt hver eneste runde, omtrent. De er viktige for å klare spillet. Grafikken på spillet var meget forvirrende til tider, og det var vanskelig å se enkelte elementer. Alvene, til eksempel, forsvant med brettet og det var ikke alltid lett å se hvor mange som lå igjen. Men selve spillet var greit, og det føltes som et unikt og spennende samarbeidsspill. Man føler man har kontroll i begynnelsen, men plutselig så eskalerer det i farer og trusler. Jeg fikk spilt det to ganger, og begge gangene ble unik.

Det var det for Spill-o-Rama 2011. Hvis du har kommet gjennom og leser dette så må jeg applaudere for din leselyst. Dette ble mye tekst på en gang. Håper du har fått vite om noen spill som har pirret din interesse, og spesielt at du har lyst til å komme på neste Spill-o-Rama.

Konkurransen jeg rett og slett glemte å prøve meg på før tiden gikk ut

Nå er det tid for Main Event til fredag! Jeg kan dessverre ikke være med grunnet andre plikter, men MidWinter 5 – det skal jeg på! Bare 5 mnd igjen!

Posted in 7 Wonders, Age of Gods, Artus, Crokinole, Defenders of the Realm, Descent, Hey Waiter!, Jungle Speed, Lord of the Rings: The Living Card Game, Napoleon's Triumph, Neuroshima Hex, Pergamon, Pitch Car, Quarriors, Stone Age, Trans Europa, Yggdrasil | Merket med: , , , | 2 Comments »

Store guder og små raser

Posted by Takras den 27. september 2011

Pendler Kim var tidlig ute i dag, spesielt tidlig siden Takras Arena ligger så nært ferja at han nesten ikke trenger berøre bakken fra ferja før han er fremme. Table Curl stod klar for spilling, med iskald bane glatte kuler. Skikkelig tidsriktig også med tanke på den nye norske storfilmen Kong Curling som går på lerretet disse dager. Kim fikk lov til å øveskyte litt først, og så var det fort i gang. Flere omganger ble spilt, uten at noen helt visste hvordan reglene var, da reglene ikke lå i eska. Så seieren ble delt, før isbanen ble forlatt.

Takras lurte på om Kim hadde spilt og likte Dominion. Svaret var ja, og Ascension kom frem. Dette spillet har samme korttrekkingsmekanisme som Dominion, men har en annerledes poengstyring og føles også annerledes. Det finnes to valutaer, nemlig runer og kamp. Runer brukes til å anskaffe seg nye kort på hånd, mens kamp brukes for å drepe fiender. Fiendene går ut av spill, og poeng gis i form av krystaller og en øyeblikkelig effekt fra monsterkortet, som kan variere fra ingenting til at motstanderne må forkaste noen kort. I tillegg finnes det kort (constructs) som forblir foran seg fra runde til runde, og effekten gis igjen og igjen. Det er viktig å spille disse riktig, og samle seg flere av dem slik at bonusene blir optimalisert.

Kim følte seg ikke på helt trygg grunn, men var veldig kjapp i å komme inn i spillet. Takras som hadde spilt det flere ganger før hadde skaffet seg en fin samling med constructs, og kunne hver runde drepe slemme kultister med skjegg uten å tape kort. Kim måtte jobbe med det han hadde for hånd, og det var mye kamp. Dessverre var spillet nesten helt lens for fiender denne gangen, og rundene bare gikk og gikk uten at noen fikk krystallpoeng. Hadde skurkene fått nok pryl? Takras bygget seg opp en armé av constructs og kunne mot slutten heve inn 9 kamppoeng hver eneste runde, i tillegg til kortene på hånd. Kim hadde skaffet seg et par constructs, men ikke så kraftige som han kunne fått. Det ble en rolig runde med en hel haug av døde kultister.

Spilleinnlevelsen ble så stor at vi glemte å ta bilder, selv om kameraet ble brukt aktivt rundt de nye spillerene av Table Curl. 1. Takras 106, 2. Kim 71. Ascension er en fin avveksling fra Dominion og spilles mye kjappere. Dessuten tar det bare 1 minutt å sette opp, og alle kortene skal tas i bruk.

    

Saulius, Peter og Sveinmain hadde i mellomtiden slått seg til ro med Table Curl. Og for å finne ut hvem som vant fra runde til runde, så slo de opp på det store internett og fant ut at spillet spilles akkurat som i vanlig curling! Det var ikke mye til hjelp, så de måtte grave dypere. Poengene er veldig enkle: man får poeng for hver kule som er nærmest midten og frem til motstanderens første nære kule. Saulius og Peter ble rivaler, mens Sveinmain gikk amok med kameraet og fikk dokumentert alle vinkler og skudd. Vinneren forble et mysterium lik Kims og Takras’ kamp tidligere, men da var det dags for kveldens hovedrett.

Lykkens gud Main er mistenksom til lurendreierens gud Peter

Under årets Spill-o-rama siste dag fikk Takras og Kim spilt Age of Gods. Men siden det var siste dag, ble spillet avbrutt i den tredje siste runde på grunn av begivenhetens slutt. Kim var meget klar for et gjenbesøk, og derfor var det naturlig med 5 spillere å spille nettopp Age of Gods. Spillebrettet ligner veldig på Smallworld, men verden er allerede fullt befolket av alle slags raser. Spillerne tar rollen som hver sin gud, og målet med spillet er å leke med disse rasene og føre dem til deres seier. Eller bortgang. Det er opp til gudene. Men hver gud har en rase hver å heie på som er skjult for alle andre. Av de 6 største rasene er 5 av disse tildelt til en gud hver, men ingen vet hvilken rase de andre har fått tildelt. Og alle gudene kan gjøre akkurat hva de vil med alle rasene. Spillet blir til en gjettelek.

Peter prøve å rope noe fornuft til de små folkene

Sveinmain ble først, og forsterket menneskene litt. Saulius slang seg rett på og forsterket dem enda en gang! God latter, og Saulius var høyst sannsynlig avslørt før første runde engang var i gang! Peter, Kim og Takras kjørte et litt mer forsiktig løp og forsterket ingen rase. Men det var full krig mot menneskene. Samtidig ble det ganske tydelig at Peter spilte kaosfolket. Main fortsatte å hjelpe menneskene sammen med Saulius mens kaosfolket fikk herje vilt. Dvergene ble tidlig på vei mot utryddelse, men Takras – elskovens gud – gjorde dem så fredelig at ingen ville angripe dem. Det ble et tveegget sverd, for de kunne ikke angripe noen steder heller. Kaosfolket satte i gang hellig krig mot menneskene som fortvilet måtte flykte til andre siden av verden. Men de levde aldeles ikke i fred her, bare litt lettere. Gudene gikk til felles angrep mot det sterke kaosfolket, og plutselig var de nesten ikke representert lengre. Peter begynte å hjelpe til og forsterket høyalvene. Alle lo veldig godt. Vi var langt inne i spillet, og de nesten utryddede alvene var hele tiden Peters folk. Kaosfolket tilhørte mens sannsynlig Kim som bare hadde latt det passere.

"Bare flaks", sier lykkens gud Main

I syvende av ni runder har alle mulighet for å «vedde» på raser som klarer å få ut alle brikkene sine ved spillets slutt. Man kan vedde inntil 2 raser eller ingen. Ved å vedde får man mindre kort å spille med de siste rundene, og kortene er virkelig mangelvare.  Man kan selvsagt ikke vedde på sin egen rase, og håpe at noen andre der ute eier rasen du vedder på for å øke sjansene til at det går. Men sluttresultatet ble sjokkerende! Poengene lå jevnt fordelt mellom 13 og 10, men Sveinmain slår i bordet med sine 23 poeng! Vi må bare bøye oss i støvet for Main – lykkens gud.

1. Sveinmain 23, 2. Saulius 12, 3. Takras 11, 4. Kim og Peter 10

Age of Gods spilles nok best med 3 eller 4 spillere. Med 5 så var det altfor enkelt å støte bort i en rase som noen hadde eierskap i. Spillet er flott til å provosere frem bløffing og avledninger. Det må absolutt prøves igjen, men ikke med 5.

Kim måtte heim? Kim måtte heim, vel. Kjappe spill ble kallet, barneversjonen av High Society hørte nødropet. Einfach Tierisch er ingen nykommer, men er kjapt og interessant. Man byr på poengkort og må bruke kortene fra hånd. Alle stiller likt fra starten, og det handler bare om list og å se hvor langt man tør å gå. Hvis du får presset opp prisen til noe kjempehøyt uten å betale for det selv, har man mye enklere for å vinne neste auksjon. Plutselig sitter Saulius igjen med bare 2 kort mens alle andre har 5 eller flere. God latter rundt bordet, men overraskelsen vil ingen ende ta. Ved sluttelling ser vi at det ikke er over og ut selv om man ikke har kort igjen. Sveinmain hadde minst penger og røk rett ut, og Takras kunne endelig få seier i et spill igjen.

1. Takras 11, 2. Kim 8, 3. Saulius 5 1/2, 4. Peter 0, 5. Sveinmain DNF

Runde 2! Vinnerønsket var stort! Pengetellingen var intens, og alle ville ha en bit av kaka. Verdiene på kortene økte betraktelig fra første runde, og det var lite penger igjen på hendene. Saulius blakket seg kjapt og hadde bare 1 kort igjen lenge før alle andre, og måtte passe fra tid til annen. Også når et svart kort kom opp måtte han passe sånn at resten måtte betale. Takras satset stort og håpte at Saulius hadde et lavt verdikort igjen på hånd, men ble slått med 1 penge og gikk derfor ut av spill, selv om han hadde mest poeng.

1. Peter 10, 2. Saulius 9, 3. Kim 8, 4. Sveinmain 0, 5. Takras DNF

Takras godt fornøyd med øyeoperasjonen

Selv med Sveinmain sine 0 * 2 / 2 var han likevel ikke taperen, og Saulius kom på 2. plass med bare 1 kort igjen. Og da ble det slutt for Kim som måtte dra, og Saulius følte familien trengte ham. Et kjapt spill til før kvelden ble Sushizock am Gockelwok, som later til å bli arvtaker til Heckmeck. Her er det langt mer stjeling og langt mindre tilgivelse. Det er enklere å samle på symboler, men vanskeligere å få det man trenger. Peter hadde tidlig skaffet seg +6ere, mens Takras og Main hadde en +5er hver. -1erne var det Takras og Peter som satt på, men de fikk fort bein å gå på.

1. Takras 9, 2. Sveinmain 6, 3. Peter 1

Kvelden var over altfor kjapt. Med hovedretter som tar over 2 timer å spille, så er det altfor lite tid til annet. Man skulle gjerne hatt like mye tid som i Spill-o-rama hver mandag, men det er nok bare en drøm.

Posted in Age of Gods, Ascension, Einfach Tierisch, Sushizock im Gockelwok, Table Curl | Merket med: | 2 Comments »