Snegler bak, mens hvit er halvveis over brettet

Takras

Det var på tide med et nytt besøk til Sola spillklubb. Jeg kom litt før tiden, men allerede satt det 3 stykk midt i et spill. Da de ble ferdige hadde det kommet to til. 6-mannsspill? Joda, Excape! Med 3 spillere var det ganske artig, med 6 spillere ble det mye humor. Men! Det tok fryktelig lang tid. Å overleve en runde rundt bordet med 5 spillere i dette spillet er ingen lett oppgave. Vi gikk sakte fremover, mens Wilhelm André lå langt foran resten. Men det varte ikke lenge, for da kom X-ene ofte frem for ham. Geir Harald kom plutselig i tet og hev seg i mål på et dobbel-kast. Mye latter, men altfor lang tid. Vi heiet på den som kom frem, mens Andreas ble veldig oppgitt da han ennå lå på felt nummer 1 i slutten av spillet.

Runde 1

Nå var det nok for 2 bord, så jeg fant frem Jungle Ascent, et spill som Monica også hadde fått fra Kickstarter, men ikke lest reglene til. Her skal du bli førstemann til topps, men du må lage plattformer eller sette opp stiger eller rullebånd for å klatre deg oppover. Ved hjelp av fallende kampesteiner og klatrende ild skal du forhindre at de andre kommer seg opp. I tillegg finner du verktøy som kan hjelpe deg på andre måter. Du har kun 2 ting å gjøre hver tur, så vær endelig forsiktig og ikke sløse dem på noe du ikke trenger.

Det ble mye sabotasje i spillet. De som klatret opp høyest ble fort kastet ned. Per Otto klatret seg fort mot toppen, men det ville vi andre ikke ha noe av. Det er ikke alltid like enkelt å sabotere som du skulle tro, for sabotasjekortene har regler for hvordan de kan spilles. Per Otto hadde gjort et veldig godt valg med sin plassering, men vi klarte akkurat å stoppe ham. Og straks etterpå tok jeg seieren og stakk av med hele skatten.

Vi valgte å spille en gang til, denne gang skulle vi legge til noen ekstra kort som gjør det enda mer sprøtt. Vi fikk en jevn start, men Monica valgte å bli på bunnen for å ikke virke for ivrig. De som ligger nederst får lite oppmerksomhet kontra de som ligger på topp – naturligvis. Jeg hadde gode kort til å klatre opp med, men de klarte stadig å forhindre meg. Nok en gang var Per Otto nesten på topp, men han ble akkurat forhindret. Monica la en stige i nærheten av meg som ikke var til min hjelp… trodde hun! Jeg hadde nemlig Jetpack og fløy over dit og ble sendt til topps med rullebånd. Takras: 2 – Resten: 0

Runde 2

Jungle Ascent er et morsomt spill med ekstremt høy plagefaktor. Det er et morsomt tema med fine tegninger, og du kan bare undres på hvordan de klarer å komme til topp i det hele tatt med de merkelige konstruksjonene.

Ja det var ganske fin stemning der på mandag. Fikk prøvd Keyflower, Jungle Ascent, Excape og Pompeii.

Det ser ganske rotete ut

Keyflower har jeg sett en del på. Det er worker placement og auksjon. Du kan benytte dine naboers ressurser også, men da mister du arbeidere til neste runde. Så det er viktig å ikke bruke opp alle arbeiderne, da får du kanskje ikke råd til å by på nye brikker eller andre ting. Interessent, men med 5 spillere ble det uoversiktlig.

Mens vi spilte Jungle Escape og de andre spilte Dungeon Petz, hadde Mattis ankommet og spist litt, så han ble med på neste spill: Keyflower. Dette er et worker placement-spill og auksjonsspill samtidig. Du har et gitt antall arbeidere (skjult bak skjermen din) i fire forskjellige farger, og disse kan du bruke til å utføre oppgaver eller til å by med som auksjon, for så å bygge ut byen din. I midten ligger det brikker som vi gjerne vil ha inn i vår egne byer. Brikkene kan enten brukes direkte og få godene, eller du kan legge arbeidere ved siden av brikken for å vise at du har gitt bud på den. Fargen du brukte låser fargen for resten av spillerne som vil by eller bruke den brikken. Som auksjon plasseres brikken på den siden som peker mot deg, for å holde orden på hvem som har bydd hva. Med 5 spillere ble det ganske uoversiktlig, bare sjekk bildet.

Min bittelille by i begynnelsen

Spillet får plusspoeng fra meg på grunn av unik bakside på skjermen min

Men spillet i seg selv var et solid spill. Vi spiller i 4 runder, gjennom alle sesongene i året. Når vinteren kommer er det bare poeng som gjelder, avhengig av hva du har samlet opp bak skjermen din. Jeg tapte så det suste i dette spillet, for jeg fikk ingen ting av hva jeg ville ha av brikkene i midten. Monica gikk av med en solid seier.

Inklusiv regelforklaring og mye tenking i runde 1, så tok spillet 2.5 timer å spille med 5 spillere. Det er ikke verst for et solid spill som dette. Men 5 spillere ble gjerne litt for mye, selv om det var enda mer spennende å by på brikkene i midten. Utseendet appellerer lite til meg, så det er gjerne nok et spill jeg styrer unna pga det, akkurat som Hansa Teutonica. Jeg trenger bling bling!

The Downfall of Pompeii

Sist men ikke minst tok vi frem The Downfall of Pompeii. Da var det bare Monica og Mattis igjen. Det var deilig å få tak i en reprint av spillet. Nok en gang ble det mye surr rundt fordelingen av kortene – ene og alene fordi jeg mangler et AD 79-kort. Men da vi started ordentlig igjen så ble det full fart med å sette ut personer og slektninger. Monica var veldig glad i den vestlige delen av byen og plasserte mange der. Mattis valge porten i sør som sin hovedplass, mens jeg var litt her og der. Mattis hadde desidert flest folk ute, men de var også veldig sårbare om det kom brikker som ville stenge utgangen. Noe det selvsagt gjorde. Til slutt hadde jeg ingen brikker igjen, alt jeg kunne gjøre var å trekke lava. Monica ble seirende, mens Mattis og jeg måtte sjekke vulkanen for uavgjort. Og han hadde mange flere enn meg oppi der, så jeg fikk en fin annenplass.

Marog koste seg med alle sine kort.

Slemme edderkopp!

Dette ble kveldens siste. Men så kom dagen etter, hvor Marog kom på besøk. Vi begynte med et solid spill, nemlig The Lord of the Rings: The Living Card Game. Det er lenge siden vi hadde dette på bordet, og hele flyten i spillet var borte fra hukommelsen. Det er ganger som dette som gir ekstra irritasjon på Fantasy Flights sine regler. De er meget komplekse og det er forferdelig å finne frem i boka om vi har noen regelspørsmål. Så vi valgte å gå i gang med det enkleste scenariet og standardbunkene som anbefales første gang. Det gikk ganske greit, hvor Marog fikk frem mange allierte og tjente godt med ressurser. Jeg hadde Gimli som ble sterkere og sterkere, men mine helter hadde dårlig med Willpower. Vi kom gjennom trekkebunken til fiendene og stokket på nytt. Og derfra gikk det rett vest. To kort sørget for å drepe to av Marogs helter og en av mine. I tillegg hadde vi 5 Locations fremme i tillegg til aktiv Location. Vi hadde ingen mulighet for å legge på progress-tokens nå. Å få mange Location-kort på rad er fryktelig ille, da ligger trusselen der hele tiden. Så vi gikk fra en positiv retning og endte opp med et vanvittig nederlag.

Alle dvergene på toppen er altså utilgjengelig for oss.

Vi klarte altså ikke Ringenes Herre. Hva med Hobbiten da? Jeg har fått nok et «The Hobbit»-spill som er annerledes fra de andre. Knizia står bak dette samarbeidsspillet. Han har gjort det bra tidligere med «The Lord of the Rings»-spillet. I The Hobbit: An Unexpected Journey skal selskapet med dverger og Bilbo reise fra Hobbitun og følge historien. Vi skal også bekjempe orker og holde trollene snakkende så de glemmer seg bort. På brettet ligger alle disse historieelementene klare. Vi har 4 terninger og skal allokere resultatet til 1 eller flere av disse oppgavene. Du får kun ett omkast, og allokerte terninger kan ikke bytte plass. Hvis du klarer å fullføre en oppgave, så legger vi en fjærpenn på det, som om vi holder på å skrive om historien. Litt artig element. Men spillet er selvsagt totalt abstrakt. Til hjelp underveis har vi ressurser vi kan bruke, men disse er også seierspoeng på slutten. Hvis vi bruker dem så er poengene tapt.

Spillet var en del vanskeligere enn vi hadde trodd. Det var ikke bare-bare å bruke dvergene, for da ble de utilgjengelig senere. Det går ikke an å tape i dette spillet, men du kan ende opp med 0 poeng. Det er poengene som er målet i spillet, og ifølge regelheftet kan vi gå videre fra «Beginner»-status om vi får over 20 poeng. Vi fikk 8… Dette var et artig familiespill som lett kan fenge. Det kommer utvidelser til spillet når Hobbiten del 2 kommer ut på kino. Alt er tydeligvis laget ferdig, men det handler selvsagt om rettigheter. Tommel opp som familiespill.

Mitt sykehus i starten

Vi simulerer tydeligvis sykehuskøer

Vi følte oss litt trøtte nå, så vi trengte pleie. I sykehuset. Quarantine ble neste på lista. Dette handler om å drive et sykehus, skrive inn pasienter og kurere dem. Men pass opp for de slemme bakteriene, de kan sette hele avdelinger i karantene. Spillet er enkelt. Hver avdeling er en firkant, noen spesielle og noen vanlige. Det finnes 4 forskjellige type sykdommer/pasienter og de står i kø inn i sykehuset. Du må finne den beste måten å få dem inn på med færrest handlinger. Du har 4 hver tur. Men før vi kom så langt, så måtte vi sjekke hvordan vi kjøpte spesialavdelinger. Jeg leste og prøvde å simulere det med brikkene mens jeg leste. Feilet. Marog prøvde å lese og kom med en teori. Men det stemte heller ikke. Så slo vi hodene sammen og prøvde å simulere det igjen, og da klarte vi å dedusere oss frem til en løsning. Maken til regelforklaring har jeg sjelden sett, sist må ha vært Panic Station som til dags dato har den aller verste regelboka.

Da vi endelig kom i gang så merket vi at det var veldig sårbart om startspilleren trekker 4 grå (karantene) brikker i et tomansspill. Jeg fikk riktignok bare 2, men Marog ble satt ut tidlig og måtte ofre handlinger for å få dem vekk. Dette er altså et ganske så abstrakt spill. Temaet hjelper litt på å huske hva vi kan gjøre, men vi fikk ingen følelse over at vi drev et sykehus. Det var bare å optimalisere firkantenes posisjoner og retninger og håpe på det beste når det gjaldt kuber (pasienter) som skulle trekkes fra en pose. Det var et ålreit spill, men ingen 10-er.