Preikestolen Gamers

Norges mest aktive brettspillklubb på nett

Archive for the ‘The End of the Triumvirate’ Category

Fredagsspilling med romere, romvesner og utenomjordisk snacks

Posted by Takras den 17. januar 2012

Vakkert brett helhetsmessig

En ekstra fin start på helgen er selvsagt spillekveld med PG-gutta. Og Takras inviterte denne gangen til sin arena på Tau. Skillz kom akkurat i etterkant og så invitasjonen for sent for deltakelse, og etterlot derfor vinnersjansene til andre som dukket opp. Black Ant plukket med seg Pift, og Main skulle komme senere. Ant forventet noe episk og science-fiction i kveld, men Eclipse fikk vente for denne gang. Et spill som har samlet støv lenge var The End of the Triumvirate. Er dette en skjult perle?

Pift avgjør kampen mellom Black Ant og Takras

Det har blitt prøvd tidligere i PG, for et helt år siden, men den gang ble det selvsagt spilt litt feil. Våpenkubene i posen ble ikke brukt slik de var ment. Men spillet er så full av små nyanser og regelhusk, at det er vanskelig å få med seg alt. Derfor ble ting forklart – og husket – underveis av Takras, som absolutt burde lest før han fant det frem. «Forresten…» er aldri gøy å høre, spesielt ikke helt frem til siste runde. Mulig reglene bare er litt kompliserte, men spillet er langt fra vanskelig. Vi er romerske keisere som slåss om Romerriket etter det har nådd sitt største, fordi vi har lyst på det helt selv. Hver runde skal vi flytte oss rundt omkring og ta med oss legionærer og føre krig, og samle inn fortjeneste fra regionene. For å vinne må man enten ha 9 regioner, ha blitt stemt på av folket 2 ganger, eller ha maks peiling på krig og politikk og sånn før de andre. Enkelt og greit.

Pift bygget opp en skikkelig armé og pløyde gjennom Black Ants områder

Takras startet opp som selveste Julius Cæsar og tok med seg hele hæren av sin mest inntektsgivende by, og mistet mye i krigen. Og etterpå kom tanken «hvorfor gjorde jeg det?» i hodet. Han hadde halvert styrken sin og gjort startstedet sitt åpent for inntrengere. Klok av andres skade så tok det ikke lang tid før området var overtatt av Pompeius Pift, etter Black «Crassus» Ant hadde gjort sitt der han startet. Takras og Ant var i tottene på hverandre ofte, mens Pift fikk beholde sinne regioner som ikke produserte penger, bare legionærer. Og plutselig gikk det opp for knoll og tott at Pift hadde en formidabel hær i vest. Det skulle vanskelig gjøres å gjøre ende på den, men det ble forsøkt. Takras gjorde et hardt angrep mot Pifts ene region og vant såvidt det var. Men den regionen betydde lite for krigsherren Pift. Før runde to var over, pløyde Pift gjennom Black Ants regioner i sør som varm kniv i lunket smør. Plutselig hadde Pift 9 regioner, og ble kåret som seierherre.

1. Pompeius Pift. Tapere: Black «Crassus» Ant og Julius Takras

Spillet hadde en spesiell grafikk og litt enkle brikker, noe som gjorde det hele veldig abstrakt. Og litt «bordsnakking» blir det selvsagt når 3 spillere går én mot én. Men det tok veldig lang tid før det ble din tur til å handle igjen. Mye venting, med andre ord. Vi kortet ned dødtiden litt ved å la den inaktive parten i en krig trekke våpen fra posen. Et greit krigsspill (som tok 2 timer og ikke 1), men kommer neppe frem igjen med det første, kanskje nettopp pga tiden.

Hva i all verden er dette?

Tang?

Pift hadde vært innom Asiabutikken før han kom, og hadde fått kastet på seg både det ene og det andre av snacks. Det ene var en beholder med store granuler av noe, og ettersmaken satt bestemt på tunga, og kunne godt bli kjølt ned litt med vann etterpå. Sveinmain fant da frem sin God Jul-Sørlandschips i stedet. Men tro ikke at det stoppet med det, for Pift hadde med seg noe mer. Noe grønt. Tang og tare eller sjøgress. Og det var også navnet på delikatessen. Også denne hadde en spesiell ettersmak av nettopp litt tang, og satt ikke godt blant gjengen.

Det er noe "aliensk" ved dette bildet

Endelig litt konflikt på planeten

Sveinmain hadde fått med seg nesten halve spillet som tilskuer og var endelig klar for å bli med han og! Det kom ingen forslag fra bordet, her ble det bare snakk om Ryfast, så da tok Takras frem noe som Black Ant hadde forventet seg: nemlig science-fiction. Alien Frontiers. Sveinmain hadde kikket på dette ei stund og ville gledelig prøve det. Reglene er lette å forstå, og ikonografien taler for seg selv. Alien tech-kortene er det litt verre med, da man faktisk må lese tekster på forskjellige kort (sorry, Saulius).  Skipene ble kastet, og Black Ant fikk begynne helt uten ressurser, og Takras med både drivstoff og malm. De første rundene gikk raskt, og alle hadde planene klare. Sveinmain føk opp på poengskalaen, og regnet med han hadde seieren om et par-tre runder. Men lite tenkte han over at «hit the leader» er en sterk faktor i dette spillet. Han hadde samlet seg opp alle 6 skipene sine, og ofret det ene for å lage koloni. Takras tok like etterpå og kastet ut et av hans skip fra brettet ved alien tech, og reduserte ham til 4.

"Ah nei, hvorfor tenkte jeg ikke på DET?!"

Hevnen stod hardt i Sveinmain, og han kom til å gå inn for å knuse den «sterkeste», nemlig han som hadde spilt det før. Takras hadde sikret seg midten og hadde et ekstra skip derfra. Men main ville ikke ha noe av det, og gjorde som han pleier og «ofrer» seg for spillet ved å stanse Takras. Men plutselig var det Black Ant som lå med mange poeng, og da kom klagingen om at ingen stoppet ham! Sånn er det i Alien Frontiers, her blir man brukt som kasteball, og spesielt om man er i tet så er det mange som ser kun på deg. Takras «ofret» seg han også, og reduserte Black Ant med 3 poeng på én runde.

Oppdageren Black Ant

Pift hadde kommet sent i gang, og ble ikke sett på som en umiddelbar trussel. Men han fikk kavet seg opp mot slutten. Siste runde så fikk Black Ant satt ut sin siste koloni. Det var ingen utvei. Han brukte god tid på å optimalisere planen sin, og reduserte Sveinmain og Takras i stedet for å få poeng selv, foruten sin ekstra koloni. Plutselig lå alle andre på 6, og spillet var over. Da var det for sent for mr. Alien Tech Takras å komme med tie-breaker at den som har flest kort vinner. Delt andreplass!

1. Black Ant 9, 2. Takras, Pift, Sveinmain 6

Alien Frontiers er et flott spill, men det kan drøye litt med 4 spillere. I begynnelsen går alt radig unna, men mot slutten når valgene blir så mange, så stopper alt helt opp. Du trodde gjerne du skulle vært ferdig for 5 runder siden, men ingen lar deg vinne uten kamp. 3 spillere er nok den beste gruppen tidsmessig, men med 4 så er det mye morsommere kamp om plassen på planeten. Utvidelsen som kommer i mars tillater 5 spillere! Det er jo galskap! Men så spiller jo folk fremdeles Monopol med 6 spillere, så hvorfor ikke?

Reklamer

Posted in Alien Frontiers, The End of the Triumvirate | Merket med: , | 4 Comments »

Funkenschlag og andre underverk

Posted by hollender den 7. juni 2011

Takras var førstemann til å ankomme Hollender House denne aftenen. Han hadde med seg et nytt spill kalt The End of the Triumvirate. Og i PG er det et uskrevet motto: «Har noen forberedt det skal det spilles»! Takras, Hollender og Vegard som var nummer 2, satte seg ned med dette spillet. Mens reglene var godt i gang, kom Peter. Dessverre er Triumvirate kun for 2-3 spillere, og brettet var fullt. Men med viten om at det kom minst 2 til, så begynte Peter å lete etter spill i Hollenders samling.

Mens Hollender hadde fått med seg bare halvparten av reglene i det romerske spillet, hadde Peter tatt fram mange goddiser fram Hollenders samling. Stadig fikk Peter beskjed om at Main ville legge ned veto mot disse spillene. Først funkenschlag, så Agricola og til slutt Amon Aa, kunne legges tilbake. Peter ble noe frustrert og sa at Main kunne da sette seg ved det andre bordet. Hollender ofret plassen sin frivillig for å bli med på Funkenschlag Kina.

Sveinmain tenker mot Vegard mens Vegard gjør sitt trekk

I Triumvirate spiller vi som hver vår politisk figur i Cæsars styre, hvor Julius Cæsar er den ene. Problemet er at vi to andre er lei av å være hans marionetter, og vil ha riket for oss selv. Men vi vil ikke dele med hverandre, så her er det full konflikt fra tre fronter. Det er mange veier til Rom, så også i dette spillet.  Man kan vinne spillet ved å erobre 9 land, bli valgt som konsul av forumet to ganger, eller vinne ved å være sterkest på politisk og militær innflytelse. Det koster å gjøre handlinger her, og det er ikke hele tiden lett å se for seg hvor mye penger som må brukes per tur. I tillegg er det en regel for flytting over sjø med eller uten tropper, som virket forvirrende i starten. Vegard hadde uansett skjønt spillet etter å ha fått forklart reglene to ganger, siden Hollender byttet bord. Han var i ferd med å vinne, før Main ofret seg og stoppet Vegard fra å bli valgt som konsul en annen gang, i stedet for å gjøre det han ville. Takras hadde ikke mulighet til å stanse ham fordi han lå altfor langt bak på politisk innflytelse. Men i stedet angrep han Vegard og prøvde å ta over et land som ga penger hver runde.

Sveinmain does not approve!

Plutselig var det helt jevnt. Ingen fikk noen særlig fordel i noen gren, for hele tiden var det samarbeid mot å stanse en fra å oppnå seier. Etter bare 2.5 år var spillet avgjort. Startspiller Main fikk innflytelse i både politisk og militær skala, og gikk av med seieren. Men! Takras som var nestemann hadde også blitt ferdig, deretter hadde Vegard blitt ferdig. Det var ingen måte å stanse noen av dem på. Det var litt merkverdig at vinnerrekkefølgen ble startrekkefølgen, så dette må vi prøve på nytt med god forståelse av spillet.

1. Main (startspiller), 2. Takras (spiller 2), 3. Vegard (spiller 3).

I mellomtiden, på det andre bordet, forklarte Peter reglene til Kaoleena i Funkenschlag, mens Saulius fikk også en liten oppfriskning. Få sentraler på ett marked, knapphet i ressurser og etter hvert mye penger i spillet er kort sagt utfodringer som man møter i Kina. Hollender startet med søppel (6), Peter hadde olje (7), Saulius kull (8) og Kaoleena hybrid (5). Peter klarte med en gang å stenge Hollender inne, for Kaoleena hadde bygget rundt ham på den andre siden. Peter valgte å ligge lavt og stoppet å bygge for å unngå høyere utgifter. Saulius, Hollender og Kaoleena byttet lederposisjonen hver sin gang. Peter kjøpte tidlig 20-sentralen (kull) og fikk billige varer, men kunne ikke bygge ut. Likevel klarte han å komme raskt tilbake da stufe 2 startet. Hollender kjøpte både 29- og 30 sentralen og sikret seg nok kapasitet. Disse sentralene ble imidlertid solgt langt utover kostprisen (mellom 60 og 90E). Peter nøyde seg med dette, men måtte noen runder senere ut med mer enn 120E for en attraktiv oljesentral.

Hollender hadde hatt rikelig tilgang til olje, så plutselig at markedet ble knapt med olje. Han ledet nå siden stufe 2 og ville ikke få tilgjengelige råvarer. Han hadde klart å kjøpe litt søppel, men kunne ikke bruke det. Heldigvis for ham kjøpte Kaoleena den andre oljesentralen og måtte da overføre olje fra en ”kassert” sentral. Peters plan om å sprenge markedet mislyktes på kort sikt. Saulius fikk ikke kull og søppel, og kunne dermed levere til bare tre byer. Hollender, Peter og Kaoleena hadde nå en kapasitet på 15 byer. Peter lå imildertid 4 byer bak på sporet (for å sikre første rett til råvarer og bygging).

Holder seg fortsatt på toppen!

Stufe 3 kom og store sentraler ble tilgjengelig. Det store spørsmålet var om det ville komme en runde etterpå. Peter og Kaoleena kjøpte dyre sentraler, selv om Kaoleena så at hun ikke ville få kull denne runden. Saulius klarte å øke kapasiteten til 13. Peter tømte markedet igjen, men Hollender hadde spart oljen sin fra forrige runde. Peter og Kaoleena posisjonerte seg på brettet og hadde bedre kapasitet enn Hollender. Men Kaoleena hadde ikke råvarer og Peter hadde bare penger til å komme på 15 byer også. Hollender hadde sett at Peter hadde blakket seg i denne innspurten, slik at han bygget to byer og avgjorde spillet.

Etter 2,5 timers intensiv og kjekk spilling var dette resultatet: 1.Hollender 15 byer (220E) 2. Peter 15 byer (139E), Saulius 13 byer 4. Kaoleena 9 byer (men hadde klart 15 hvis det hadde vært kull igjen).

Takras så litt... rar ut i kveld. Pleier han ha rødt hår?

Men før de ble ferdig med Funkenschlag, måtte det et nytt spill frem for Triumvirate-spillerne. Main hadde forberedt Bridge Troll, et spill meget inspirert av De tre bukkene Bruse. Som troll skal vi enten spise folk som går over broa, eller ta var på dem for pengene de har. Men hvis en av Bruse-bukkene kommer, må vi passe oss, for de kan stange oss hardt og gi minuspoeng. Men vi var heldige hver gang, for det kom nesten alltid et kort som ga oss mulighet til å slå bukken i samme runde.

I siste og avgjørende runde var det noen få kort, og blant dem en tyv. Tyven stjeler det mest verdifulle pengekortet. Men under det skjulte kortet var det ingen som visste hva var. Så Takras tok et kort som ikke var verd så mye, til fordel for det kortet han kalte «Den skjulte tyven». Vegard hørte ikke på Takras, og trakk det skjulte kortet. Og sannelig, det var en tyv! Dermed mistet han 11 verdifulle poeng!

  

1. Main 53, 2. Vegard 49, 3. Takras 41

Dette var det som var igjen av ressurser ved spillets slutt. Selv om det ligger en penge der, var den tatt, pluss 10 andre penger.

Med hele 7 mann og… hva? Ikke? Ånei, 6 mann og 1 dame, så var jo det et ypperlig antall for 7 Wonders. Alle kan dette spillet fra før, og det tar en knapp halvtime å spille. Og det gøyeste med 7 Wonders er poengtellingen på slutten. Den er alltid like spennende, og man vet aldri hvem som ender på toppen. Ville Main klare å opprettholde statusen sin? Sist gang ble det en 2.-plass, selv om han sier han alltid nøyer seg med en 4.-plass.

1. Hollender 65, 2. Vegard 60, 3. Peter 59, 4. Saulius 53, 5. Takras 52, 6. Main 43, 7. Kaoleena 39

20110607-135127.jpg

Posted in 7 Wonders, Bridgetroll, Funkenschlag, The End of the Triumvirate | Merket med: | Leave a Comment »