Preikestolen Gamers

Norges mest aktive brettspillklubb på nett

Archive for the ‘Jungle Speed’ Category

Québec + Fredriksten = sant?

Posted by Takras den 3. mars 2014

Når grotten er kald sender Sveinmain familien avgårde så vi kan spille i en varm stue. Strikking har blitt et nytt tema de siste innleggene, og da Takras kom til lokalet har begge Sveinene godt i gang med symaskinen. Hva blir det neste; Preikestolen Gnitters?

20140303-102642.jpg

Québec stod klart for spilling. Et fargerikt brett med veldig mange sirkler på seg i fire forskjellige farger som representerer forskjellige distrikt. I dette spillet skal vi bygge en fantastisk vanker by og sanke inn innflytelse og poeng. Våre arkitekter settes ut i byen og så kan konstruksjonen begynne. Hvis andre hjelper deg å bygge, får de en bonushandling med på kjøpet. Hvis du bygger for deg selv får du ikke denne bonusen. Dette er viktig, for det å få ut sine kuber på bygninger er det som gir poeng så snart byggene er ferdige. Så spillet oppfordrer sterkt til å hjelpe andre med sine bygg. De som har arkitekten får poengene for å ferdigstille bygget, men scorings-fasen er noe annet.

Det skal scores i 5 forskjellige soner. Antall kuber du har der kommer fra de ferdigstille byggene. Ett poeng per kube. Den som har flest kuber får ta med seg halvparten videre til neste sone, og score der igjen. Regelleser Sveinmain hadde en vanvittig god kontroll på dette og klarte i første runde å score i alle 5 sonene ved å ta med seg kuber videre. Det er mye man kan gjøre for å påvirke poengene.

1. Sveinmain 143, 2. Hollender 127, 3. Black Ant 123, 4. Takras 110

20140303-102654.jpg

20140303-102701.jpg

20140303-102720.jpg

Spillet har ikke flaks, det handler kun om handlinger og samhandlinger. Men med 4 runder som er mer eller mindre helt identiske så ble spillet litt flatt. Brettet ble vakkert etter hvert, men det var ofte vanskelig å se hvilke bygninger som tilhørte hvilke områder. Dette er viktig for bonusene sin del. I tillegg er spillet ganske horribelt for de som er litt svaksynte når det gjelder farger.

Black Ant måtte gi seg for kvelden og da var vi 3 igjen. Vi kunne ikke stoppe med byggingen av middelmådige spill i middelalderen, så vi skydde ingen midler og tok frem det milde spillet Kampen om Fredriksten. Bare Sveinmain hadde ikke spilt det før. Reglene er enkle å forklare så det er kjapt å sette i gang.

Takras fikk en god motor i gang og fikk delegert alle terningene sine hver runde. Han fikk også til å bygge på en av murene eller fortet hver runde unntatt én, men det ble kompensert med en hendelse som tillot dobbelbygging en runde. Hollender hadde god variasjon på terninger blant kortene sine, men fikk aldri utnyttet potensialet. Sveinmain slet ofte med litt av hvert, og fikk en del problemer med å velge hvilke terninger han skulle ta vare på og trille på ny.

Det lønner seg å ha rikelig med soldaer underveis, som hindrer deg å få minuspoeng under krigene, samt at du kan veksle dem inn i seierspoeng om du vil spare litt penger. Først på slutten innså Hollender at han burde ha samlet litt flere soldater. Sveinmain så muligheten for ikke å miste poeng i de siste to krigene, og satset alt han hadde på militærkraft. Det lønte seg godt, og Hollender mistet 7 poeng på dette. I tillegg hadde de ikke satset særlig på majoritet på murene, og Takras fikk 10 poeng her.

20140303-102732.jpg

20140303-102742.jpg

20140303-102806.jpg

Spillet er helt ok i vår mening men passer nok bedre for ikke-gamere. Det har enkle elementer, men utseendet kunne vi ikke skryte særlig av. Dette er ikke et spill som skiller seg ut når det står i hylla med sine anonyme farger og faktisk blank side på langsidene.

Vi følte oss litt sprøe etter dette og Sveinmain hadde noe helsprøtt på lager som ikke omhandler byer eller historie. Jungle Speed: Rabbids! Dette er Jungle Speed som vi kjenner det, men på toppen av totemen står det en kaninfigur. Kortene med symboler er kaniner med forskjellige og artige, med ører og øyne der de ikke skal være. Hvis noen tar totempælen, kan andre ta kaninfiguren etterpå og gi fra seg et kort. Ellers er det dønn likt originalen.

Å spille dette med Hollender var underholdning i seg selv – et spill han ikke fant noe interesse av, noe som underholdt både Takras og Sveinmain.

20140303-102759.jpg

20140303-102812.jpg

Advertisements

Posted in Annet, Jungle Speed, Kampen om Fredriksten, Québec | Merket med: , | 1 Comment »

Rene spillfestivalen på loftet

Posted by Takras den 2. mars 2012

Tidlig ute med stemmene sine

Mange, mange kort

Sidissene – som forøvrig ikke er fra Stavanger – ankom med Takras på slep. For å få en tidlig start på kvelden så slang Takras frem Colossal Arena fra selveste Dr. Reiner Knizia. Dette er et veddemålsspill hvor man satser på mytiske skapninger som kjemper mot hverandre i en arena. 8 skapninger går inn i arenaen, men kun 3 overlever. Med mindre man går tom for kort. Spillet foregår over 5 runder, og en runde starter når alle skapningene har fått et kort hver. Kortene representerer styrken dems, og den med lavest styrke når en runde starter, den dør. Underveis kan man legge ned sinne stemmer, og vedde på hvilken skapning som overlever. Stemmer du i første runde, er hver stemme verd 4 poeng. Neste runde 3. Så jo lenger man venter, jo mindre verd er stemmen sin. Alle stemmene er åpne, så det opp til alle å sørge for at sine egne vinner. Men mye kan skje, for dine styrkekort kan bli erstattet med andre kort. På slutten er det 3 skapninger igjen, og vi teller poeng. Den som har mest, den vinner.

Førsteinntrykk av spillet

En ambivalent seier for Kim

Kim var som vanlig veldig skeptisk til at startspiller fikk legge ned stemme først og ikke hadde noen form for ulempe ved å være startspiller. Det betød at startspiller kunne legge ned flere stemmer i løpet av runde 1 enn de andre. Men er det egentlig positivt? Å spre ut sine stemmer helt i starten betyr at de andre kommer til å kjempe mot de skapningene. Og man trenger ikke legge ned et veddemål hver runde. Takras hadde et par stemmer på toppen, og det første som skjedde var at hans Troll forsvant ut etter runde 1. Alle hadde en skjult stemme unntatt Kim, som satset på sine monstre åpent. En skjult stemme er verd 5 poeng på slutten om skapningen overlever. Så mistet Takras enda et monster han hadde toppstemme på. Neste gang var det Black Ants tur til å miste «sitt» monster. Sluttellingen viste at Kim – som startspiller – vant. Det var kun Takras sin skjulte stemme som overlevde til slutt, og havnet derfor på en delt andreplass.

Colossal Arena var en grei opplevelse med fine muligheter for å påvirke spillet i form av skapningenes spesialegenskaper for de som hadde størst stemme på dem.

Potten øker og spenningen stiger i Casinoene i Vanbanque

Mens Colossal Arena var i gang, så hadde hele 6 andre spillere ankommet scenen og satt i gang Vabanque. Dette slo ikke så godt an i fjor, men Sveinmain var skråsikker på at dette var bedre enn vi trodde, og fikk med seg alle på dette. I dette bluffespillet skal en dra på kasinoer hele 12 i stykket og legge igjen penger. Pengene blir litt spredt rund omkring, men selvsagt noen bord er mer lukrative enn andre. Så skal alle legge kort som enten er blankt(bluffekort), stjeler potten, eller dobler potten i sin farge og etter tur, med den rikeste som førstelegger. Så skal en flytte brikkene sine, noe som alltid gav stor stemning rundt bordet, før kortene snues og en ser hvem som tok vanlig pott, hvem som tok dobbel/trippel pott, eller rett og slett ble robbet, eller ikke klarte å robbe. Slik går spillet i 4 runder med stadig økende pengepott. Tineulty satt etter to runder med 0 penger mens de rikeste hadde nesten 200 000,- Mye av dette kan en takke hennes bedre halvdel Metalurgen for som til stadig stjal av potten hennes. Karoleena, Peter og Saulius stakk i fra de andre og det var ingen tvil før siste runde om at en av disse skulle vinne. Når de atpåtil i siste runde stilte seg alle på det samme kasinoet, var det bare stjelingen som kunne avgjøre. Sveinmain tok en råsjanse, og Saulius kunne smile hele veien til banken:-) Og det kunne Tineulty også, da hun i siste trekk kunne stjele hele potten til sin bedre halvdel og passere han på poengskalaen. 1. Saulius 570 000,- 2. Karoleena, 3. Peter, 4. Tineulty 240 000 5. Metalurgen 225 000,- 6. Sveinmain 170 000,-  Vanbanque var godt likt rundt bordet og gikk unna på en halv time noe som er godkjent for et enkelt spill som dette. God stemning var det også for et bluffespill som funket utmerket med 6 spillere!

Full fart!

Aw yeaaah!

Siden Vabanque fremdeles var i gang men nesten ferdig, ble det en veldig kort filler på bordet. Nemlig Jungle Speed. Dette er et refleks-spill hvor man må identifisere symboler og være kjappest med å gripe totempælen i midten. Er man senest, får man flere kort. Og det handler om å bli kvitt bunken sin først. Et ekte PG-spill med andre ord.  Kim vant uten å gripe etter totempælen en eneste gang, og Corporalen endte opp med halve bunken av hele spillet.

Nå var alle plutselig ledige, og Takras og Corporalen ville gjerne prøve det helt ny Wiz-War. Men fordelingen av 11 mennesker var ikke lett, og noen foreslo et 6-mannsspill mot 5 mann på det andre bordet. Men med så mange spill er det ikke mangel på valg, og Die Burgen von Burgund kom på stuebordet med Kaoleena, Metallurgen og Tineulty. På kjøkkenbordet ble det lagt ut 2 klaffer og dermed plass til to spill. Wiz-War ble spilt av Sveinmain, Corporalen og Takras, og på den andre enden ble det foreslått Funkenschlag.

«Funkenschlag…. hørte jeg Funkenschlag ???????»

PG-favoritten er i full sving

Kim hadde tatt ansvar og tatt med perlen over alle brettspill og dermed flokket Peter, Skillz, Saulius, Kim og Black Ant seg rundt dette sagnomsuste spillet. Skillz var førstereisgutt, men ellers var det drevne medspillere – de fire andre. Valget falt på Korea med to markeder. Uran og bra med ressurser i sør, mere spinkelt i nord. Man kan kun kjøpe ressurser fra et av markedene pr runde.

Skillz viser sine skills også i Funkenschlag

Mye taktisk kniving om kraftverk i begynnelsen som alltid. Peter bygde i nord, Kim i sør, Black ant i øst og de to andre sentralt. Ganske tidlig kom det en rekke mellomgode sentraler for salg. Disse ble en periode tilgjengelige fordi det ikke kom lave sentraler og ga spillet en ny vri. Skillz ble Bellonasjef med to vindkraftverk og hadde dermed den store roen på råstoffer. Peter og Kim satset på kjernekraftverk. Black ant kuppet en stor søppelsentral tidlig noe som satte han tilbake for en stund men ofte gir god gevinst seinere i spillet. Saulius satset på olje og kull og fikk også en del effektive sentraler. Ikke før fase 2 hadde kommet så satte derimot Peter inn en gigantoffensiv og bygde en haug med byer. Han satset på å gjøre spillet ferdig og flyte på at ingen kunne forsyne flere byer enn han. Dermed var spillet over nesten før det hadde begynt. Ant fikk dårlig uttelling for sin store sentral og spillerne brant inne med ressurser. Peter satt selvtilfreds og koste seg med nok en Funkenslagseier…… trodde han! For nybegynneren Skillz forsynte også 11 byer og hadde masse mere penger og kuppet dermed seieren foran killeren Peter. Saulius tok bronsjen med 10 byer mens Kim og Ant kjempet om hvem som skulle få jumboplassen. Den dro Ant i land med klart færrest penger.

Nok en Funkenslagomgang – nok en suksess. Alle koste seg og det er bare å gratulere Skillz med en glitrende debut i kanskje det beste spillet gjennom tidene !!!!!

Sveinmain hadde søkt tilflukt sammen med Takras, hvor begge foretrekker annet enn Funkennicht. Corporalen hadde forberedt Wiz-War, den åttende utgaven. Med så mange reproduksjoner av et spill fra 80-tallet, så må det være bra! Akkurat som Monopol! Eller… Spillet så meget flott ut og viste et kompakt brett. Vi spiller en trollmann hver, og målet er å eliminere andre trollmenn og/eller skaffe seg skattene deres og bringe til eget område. Og som trollmenn så har man selvsagt masse magi! Fantasy Flight skuffer ikke her, og har lagt med nesten hundrevis av tokens å bruke i spillet. Brannvegger, steinvegger, ødelagt vegg, portal, gjenstander, trollmennmarkører og masse mer! Forventningene var gode, og forventningene var også at vi kom til å spille det feil, takket være tidligere erfaringer med deres regelhefter.

Sveinmain gikk helt bananas!

Reglene var greie, og Sveinmain satte på vei mot Takras sine skatter. Takras var på vei mot Corporalen, som svarte med å sette en vegg i veien. Vegger kan ødelegges, men krever sterk nok magi. Så Takras måtte snu, og fikk erfare at Sveinmain allerede var på vei tilbake med en av hans skatter. Men man trenger 2 poeng i dette spillet for å vinne. 1 poeng per skatt i sin magisirkel, og 1 poeng per eliminering. Det ble fort trangt, vegger spratt opp og ned, og ild og vann føk veggimellom. Mye som skjedde, og vanskelig å vite utfallet. Men Sveinmain hadde en god taktikk, og reduserte fort Corporalens helse. Takras sprengte en vegg så alle fikk skade, og angrep Sveinmain deretter. Først etterpå innså han at han kunne drept Corporalen i stedet for, men det gjorde altså Main. Main hadde magi som fikk han til å løpe langt, og Takras hadde ikke sjanse til å innhente ham.

Wiz-War var et interessant spill med kjapp spilling, til og med for et fantasy-spill å være. Må prøves igjen, og neste gang så sitter reglene bedre.

Hmm synes bildet inneholder en bokstav...

Borgbygging og Strømfunk var fremdeles i gang, og da hadde Sveinmain nok et nytt spill å presentere. Nemlig Dr. Reiner Knizias Rheinländer. Knizia fikk altså komme på bordet nok en gang i kveld. I Rheinlander skal en kjempe om innflytelse langs Rhinens bredder og lage kongedømmer av ridderne sine. Egentlig et ganske enkelt prinsipp: spill et kort, legg en ridder, lag et kongedømme, og evt.

Sveinlander

hiv ut den gamle kongen som scorer litt poeng som plaster på såret. 3 spillere var nok ikke optimalt i dette spillet, men alltid greit å starte nye spill med en begrenset mengde spillere. Likevel ble det litt kongedømmebytting, selv om kampen ville stå om et enormt kongedømme som stadig ble større og større. Sveinmain hadde god kontroll på dette selv om Takras og Corporalen gjorde det de kunne for å dytte han unna. Dermed trodde alle at Sveinmain skulle vinne overlegent. Så ble det ikke, selv om han vant til slutt. 42 poeng mot Takras sine 40. Corporalen lå et godt stykke bak på 19. Rheinlender var et spill med mange valg, da det er 54 ulike områder på brettet en kan sette ut, likevel var spilletiden på 40 minutter til å gjøre dette til et bra spill! Blir spennende å prøve igjen.

God seier for Tineulty

Die burgen von Burgund var det to nye og Kaoleena som skulle spille. Kaoleena skjønte fort at hun hadde lært dem reglene altfor godt, da hun lå bakerst i poengstigen hele veien. Tineulty tok fort ledelsen, men ble tatt igjen av Metallurgen ganske tidlig. Kaoleena lå lenge en halv runde bak de andre på poengene, men fikk en voldsom innhenting senere. Tineulty vant med god margin foran Kaoleena, med Metallurgen på sisteplass.

Kvelden ble avsluttet med tre runder Bluff. Alltid morro ! 5 spillere – 25 terninger. Det huskes ikke hvem som vant men den største prestasjonen sto Black ant for da han satte 7 stjerner som åpningsbud – ble sett – traff perfekt, og skapte kollektiv straff for alle de andre. Bedre åpning har en ikke sett i dette perlen av et spill 🙂

Mye venting under rollevalg

Førsteinntrykk Lost Temple med 3 spillere

På ferja er det aldri pause. St. Petersburg pleier å være gjengangeren, men med 3 spillere denne gangen hadde Takras med seg enda et nytt spill denne kvelden. Lost Temple av Bruno Faidutti. Dette er en Citadels-kopi med noen endringer for lettere og kjappere spill. Også her skal man velge seg en rolle, sende rollene videre, og deretter flytte brikker frem mot slutt-templet. Dette er et racing-spill i motsetning til byggespill. Her handler det om å forflytte figuren sin, innhente andre, trekke bonusbrikker som er både negative og positive, bytte plass med en annen og annet.

Med tre spillere var spillet ganske tregt, og det var lite spenning. Takras føk avgårde helt i begynnelsen med sin scout etter å ha stjålet mange krystaller fra Skillz, men ble fort innhentet. Og det var jevnt helt til slutten, hvor Takras ble snytt fra seieren da begge stjal og byttet plass fra Presten, en rolle som Takras hadde valgt. Men ferja kom frem, og ingen kom i mål. Kim var nærmest, og erklært seierherre, med bare én runde igjen.

Posted in Colossal Arena, Die burgen von Burgund, Funkenschlag, Jungle Speed, Lost Temple, Rheinländer, Vabanque, Wiz-War | Merket med: , | 2 Comments »

Spill-o-rama 2011

Posted by Takras den 1. november 2011

Tenk deg et stort rom. Rommet har mange bord og enda flere stoler. På disse stolene sitter ivrige og engasjerte brettspillere, og på bordene ligger det flotte, moderne brettspill som bare lyser av spillglede. Velkommen til Spill-o-rama VIII.

Hele arrangementet er i regi av Spillskrinet, og stadig blir det flere som ønsker å komme. For å være med må man ha blitt invitert av noen som har vært med på et tidligere arrangement. Et såkalt venners venner-system, som gjør det sikkert for alle som deltar, at for de som er der, har noen gått god for. Dette blir mitt første Spill-o-rama, og jeg kan bare skilte med ett tall på navnelappen min, nemlig 2011. Men hyggelig for de som er nye, er at dette ikke er noe som preger navnelappen i det hele tatt. Det er ikke en skrytelapp, men for informasjon om man er nysgjerrig.

Og selvsagt er man nysgjerrig! Det er jo derfor man er her. Treffe mange gamle venner og bekjente, som man kanskje ikke får anledning til å treffe. Og ikke minst mange flotte og moderne brettspill. Her får man sjans til å prøve ut splitter nye spill, spill som enda ikke har blitt publisert, og ikke minst spill som tar kjempelang tid og som altfor sjeldent kommer på bordet ellers. Dette er en arena for stor hygge og sosialisering, og å finne ut hva som beveger seg utenfor distriktet, og i helt riktig komfortsone. Du skjønner allerede at jeg er begeistret for arrangementet, i lik grad som MidWinter, som jeg gleder meg til neste vinter for å delta i.

Opplegget varte fra torsdag til søndag for de som klarte å ta seg fri fra arbeid, ellers var det bare å møte opp når man kunne. Her kunne vi fra PG som møtte opp – Hollender, Marog, Kaoleena og meg selv – sikkert skrevet masse om opplevelsene fra arrangementet. Men jeg tenker å gjøre det enklere. Video! Jeg hadde planer om å lage en litt utfyllende dokumentar med intervju med de forskjellige bordene, men det ble rett og slett glemt bort. Så da ble det hovedintervju med Marog og Remo Rehder som fikk fokus. Håper den er fornøyelig. Etterpå kan du lese om hvilke spill jeg fikk spilt og mine inntrykk om dem.

Hvis du vil se timelapse-segmentet alene, uredigert og i sin helhet, så finner du det her.

Nå er det tid for oppramsing av spill jeg spilte, og mine inntrykk av spillet. Her er både spill jeg har spilt før og ikke spilt i det hele tatt. Det blir i alfabetisk rekkefølge, for jeg har null oversikt over den kronologiske rekkefølgen, men det betyr ikke akkurat mye.

Først ute på alfabetet er bokstaven tallet 7! 7 Wonders, men det skjønte du kanskje allerede etter at øynene har fanget opp bildet på siden.

Vi har spilt 7 Wonders vanvittig mange ganger i PG i år. Spillet kom som en storm og tillot mange spillere å spille samtidig uten at spilletiden ble noe lengre av den grunn. Det er det særs få spill som klarer. Jeg var med i turnering her og røk ut på at jeg hadde telt feil ressurser. Jeg hadde faktisk råd til det siste monumentet, og det kostet meg 8 poeng å ikke bygge det som siste handling. Det var virkelig ergelig, siden jeg faktisk hadde planlagt handlingen fra start av alder III.

Men jeg fikk lært bort spillet til noen nye, og de syns det var et lovende spill. Vi har som nevnt spilt det mye i PG, men i de siste månedene har det blitt liggende på hylla hos de fleste. Vi har kanskje spilt det for ofte, for det er ikke mye spennende å spille mer, da strategien ikke er alt, men hvilke kort man får. Vinneren av turneringen ble forøvrig en som bare hadde spilt 7 Wonders én gang før, og det var rett før turneringen. Så flaks har mye å si i dette spillet, det er det liten tvil om. Jeg begynner å bli lei av spillet, men har jo en hel del ganger bak meg. Uansett hvor bra en ting er, så blir man lei om det spilles altfor ofte. 7 Wonders fikk æren av å være med i en av mine første Brettspill med Takras-videoer.

7 Wonders med blant annet Nappeto og Catherine

7 Wonders med blant annet Nappeto og Catherine

Sånn ser det ut i starten av Age of Gods. Klare til krig!

Så var det Age of Gods. Dette var det siste spillet jeg spilte under arrangementet. Det var sammen med Kim og to til. Jeg hadde bare prøvd det en gang før med Marog og Kaoleena. Denne gangen skulle det spilles med en som hadde dette som et av favorittene sine. Jeg husker dessverre ikke navnet hans. Øyvind? Uansett en Spill-o-rama-veteran. Vi har tidligere skrevet om Age of Gods fra Takras Arena, og full besetning. Jeg liker dette spillet. Man leker med befolkningene og kriger her og der med dem. Men det de dødelige ikke vet, er at gudene bare bruker dem for et veddemål. Gudene har nemlig noen raser de heier på, men ingen annen gud vet hvilke raser det gjelder. Denne hemmelighetsholdingen og lureri gjør spillet godt, for alle gudene kan leke med alle rasene, ikke bare deres egne. Mot slutten så spisser det seg til, for man vil helst at sin rase skal ha størst territorie. Men det må ikke bli for opplagt hvem du heier på, for da blir du knust.

Så kom Siv Braut og sa at vi måtte pakke sammen, for arrangementet var over. Vi hadde bare en runde igjen, og et spontant «NEI!» kom fra alle. Det fristet å bære brettet ut til kaféområdet, men det er så mange komponenter at det droppet vi. Kim ble veldig interessert i spillet og ville ha det frem ved neste spilling han var på. Det ble førstkommende spilling, det.

Det er viktig å velge riktige kort i Artus

Et spill som Trond Braut gjerne ville vise frem var det nye Kramer & Keisling-spillet Artus. Jeg fikk prøvd noen runder og fikk et godt inntrykk av hva det handlet om. Det er riddere rundt et svært rundt bord, og det handlet om mange minuspoeng og plusspoeng. Kjent fra KK-gjengen er handlinger man har per tur. Man trekker kort fra tre forskjellige bunker. Den ene bunken er oppdrag som gir minuspoeng om man ikke får det til. Den andre bunken styrer de kongelige brikkene mens den tredje bunken styrer dine egne. I løpet av spillet er alle kortene brukt opp. Om du ikke har løst oppdragene, så kan det bety kjempemange minuspoeng. Spillet er lettfattet, og det er umulig å planlegge. Et hjul i midten snur seg fortere enn du klarer å si «Artus», og plutselig er din 10-poengbrikke blitt -14. Det er en filler, for meg. Igjen så ble jeg ikke ferdig med spillet, for jeg måtte rekke ferjen. Jeg klarte å hale meg inn fra -40 poeng og hvor alle ledet en runde over meg, til å havne på 3.-plass før jeg måtte dra, og jeg hadde enda flere poeng som lå klare. Et fint spill for Sveinmain, tenker jeg.

Merkelig, men Crokinole ligger urørt i PG-bloggen. Men så er det ingen i PG som har det. Kanskje fordi det tar enormt stor plass og koster mer enn lommeboka ønsker? Det er nok derfor. Brettet er egentlig et stort bord i en sirkelform. Målet med spillet er å knipse sine egne brikker så nært midten som mulig. Men halvveis inn finner man pinner som er til hinder. I tillegg må man treffe minst én av motstandernes brikker for å være gyldig. Om ugyldig så går du ut av brettet. Og det er viktig at det skal knipses. Føring er strengt forbudt. Dette er et vakkert og morsomt spill som man virkelig kan trene seg opp til å bli god til. Noe vi bør anskaffe oss i PG, uten tvil.

Defenders of the Realm er et av mine yndlinger. Først og fremst er det veldig likt Pandemic i måten det trekkes kort på når det er fiendens tur, men det handler også om helter i en fantasy-verden! I tillegg er det terninger som virkelig kan snu utfallet, og jeg liker som sagt temaet veldig godt. Hver spiller får hver sin karakter, og antall handlinger er basert på hvor mange liv man har igjen, og selvsagt hvor mye man starter med. Man kan øke styrken ved å utføre egne oppdrag, og til slutt skal de onde generalene bekjempes. Spillet tar nok litt lang tid, men jeg koser meg godt når det spilles. Brettet og figurene er flotte, spesielt når jeg har limt den blå dragen på plass så den ikke faller overende. Jeg fikk spilt dette med en gjeng fra Haugalandet. Sigvald, Karolina og Werner var med, men vi klarte akkurat ikke å vinne spillet. Uhell med kortene gjorde at vårt heltemodige forsøk på slutten aldri rakk å finne sted. Generalen flyttet seg bort fra oss og rett inn i hovedstaden. Videoomtale kommer snart.

Slemme generaler må bekjempes

Jeg ble skikkelig mektig etter hvert

Jeg kom i kontakt med en fyr fra Bergen som jeg dessverre ikke husker navnet på. (Sånn går det når man skriver om Spill-o-rama altfor sent). Hans fetter skulle komme til arrangementet, og han skulle ha med seg det store spillet Descent. Dette har jeg ventet lenge på å få prøvd. Overalt hvor jeg ser og hører om det, så er det bare positive ting som sies. En dungeon-crawl med virkelig flotte komponenter, et felles mål, og ikke minst karakterer som virkelig blir sterkere underveis i tråd med monstrene. Spesielt interessant er det at en av spillerne spiller som slemmingen, og skal gjøre alt han kan for å ødelegge for oss andre. Han vil ikke gjøre det utfordrende, han vil knuse oss! Terningene var spesielle, og det var spennende å se hvordan det kunne gå. En X på bare én terning, så var det automatisk bom. Min karakter var ganske svak, og jeg måtte holde meg unna monstrene. Men så fant vi skatter, og etter hvert handle nye våpen fra byen. Jeg ble sinnsykt sterk etter hvert, og ondingen prøvde å stoppe meg. Jeg kunne drepe de fleste monstre med bare ett terningkast, så lenge jeg ikke fikk en X. Dette var et morsomt spill med flott karakterutvikling. Må virkelig anskaffes. Men får jeg spilt det med PG-gjengen da? Det spørs.

Takras

Her teller jeg opp styrken min

Mange strategier dukker opp underveis

Rene og enkle farger

Arrangør Trond Braut fikk meg med på et kjapt spill før Artus, nemlig Hey Waiter! Jeg er i utgangspunktet litt skeptisk til kortspill med tematikk som kan virke litt barnslig. I dette tilfellet skal vi være servitører som skal servere maten kjappest. Vi spilte to og to på lag, og det gjorde spillet meget interessant. Som vanlig så husker jeg dessverre ikke navnene på de jeg spilte med foruten verten selv. Hver runde får vi handlingsvalg basert på hvilke kort man har på hånd. En handling koster to kort, det ene kortet viser hvilken handling man er ute etter mens det andre viser hvilken farge det gjelder. En farge er en matrett. Man kan 1. sette lokk på maten, det forhindrer en motstander til å levere den bunken med mat. 2. fjerne lokk fra retten, også fra en annen spiller. 3. Servere en farge. Dette gjør at alle serverer den fargen, så da gjelder det å tilrettelegge det slik at bare du og din lagkamerat serverer den fargen, i hvertfall mest av den. Mekanismen i seg selv var meget tiltalende, men jeg falt ikke for utseendet. Likevel så er det noe jeg fint kan spille en gang til. Vi spilte faktisk to runder med spillet etter hverandre. Jeg vet bare ikke om det er et jeg vil ha i samlingen, da igjen på grunn av utseendet.

Et av de siste spillene jeg prøvde ble et kjapt spill med Karolina og Werner. Jungle Speed. Jeg så nylig en reklame for spillet, og det var en gjeng med overentusiastiske og flotte ungdommer som spilt dette og hadde det sinnsykt moro. Skeptisk? Oh, yes. Men spillet leverer moro, det skal det ha. Hver spiller har en bunke hver med kort. Bunken ligger med bildesiden ned, og rundt bordet så legges det frem et kort. Nå husker jeg ikke reglene helt, men om det kortet jeg legger frem har samme mønster som kort som ligger fremme nå, så er det om å gjøre å ta tak i en pinne som står plassert midt på bordet. Om man klarer det, så blir man kvitt kortene som ligger i brukt-bunken din. Det gjelder altså å bli kvitt kortene sine. Om man spiller sitt siste kort, så vinner man. Om man tar pinnen uten at det er likt mønster, så får man andres kort i stedet. Morsomt og kjapt, men aldeles ikke slik som i reklamen. Men hva pleier å være sånn?

Mens jeg ventet på at gjengen fra Napoleon’s Triumph (kommer senere) skulle komme tilbake fra middag, så jeg anledningen å introdusere The Lord of the Rings: The Living Card Game for Marog. Dette er i utgangspunktet et tomannsspill fra esken, men kan fint spilles med flere om man lager egne trussel-metre eller kjøper enda en grunnpakke. Uansett så ble det introduksjonsscenariet som skulle testes. Vi brukte bare basisbunker, jeg med tactic og Marog med spirit. Det var lite som var skummelt, og jeg taklet de fleste monstrene i midten, mens Marog sørget for at vi fikk progresjonspoeng i eventyret. Siden det var veldig lite utfordrende, så tror jeg ikke jeg fikk overbevist Marog om at dette er et godt spill. Men jeg liker det godt, aller helst med litt mer utfordrende scenarier. Jeg har forresten laget en videoomtale av spillet, så du kan både lese om det og se video her i PG-bloggen.

Så kommer selve hovedretten av rettene. Spillenes spill. I hvertfall med tanke på spilletid og dybde. Napoleon’s Triump! Dette spillet simulerer kampen i Austerlitz, og spillet fungerer – som Kim fortalte det – som en blanding av sjakk og poker. Det er ingen flaks i spillet, bare bløffing og planlegging. I starten skal russerne sette opp armeen sin, ledet av forskjellige kommandører rundt omkring på slagmarken. Alle brikkene som blir valgt er skjulte, man vet bare antallet hærer. Deretter skal de allierte styrkene settes opp, og de har fordelen ved at de kan se formasjonene til fienden. Men de aner ingen ting om hva som er hvor, eller hva som er intensjonen til fienden. I tillegg har de allierte mulighet for å sette inn reserver, men da blir spillet helt forandret. I utgangspunktet skal de allierte forsvare seg til tiden går ut, og ikke la russerne ta over enkelte nøkkelområder.

Spillet er så utrolig dypt, at det krever et eget referat i seg selv. Jeg spilte med Kim, Stig Morten og Nappeto, og heldigvis for meg så har Nappeto allerede skrevet et godt referat fra sesjonen med Napoleon. Jeg hadde ikke spilt dette før, og prøvespilte en runde med Kim på fredagen, dagen før dagen. Og godt var det, for her var det vanvittig mye å lære. Kim gjorde noen opplagte feil for å demonstrere hva utfallet kom til å bli, og han forklarte godt underveis de forskjellige elementene i spillet. På dagen skulle Nappeto og jeg spille på lag mot Kim og Stig Morgen. Når det var vår tur, tok Kim og Stig Morten en runde rundt lokalet og gjorde helt andre ting, mens Nappeto og jeg kunne planlegge i fred. Når vi var ferdige kom de tilbake, og vi utførte planen vår. Det er vanskelig å snakke sammen om planen med de andre til stede, for man trenger hele tiden å forklare styrkene våre, de styrkene som fienden ikke skal vite om. Men les mer om det hos Nappteo!

Skjulte brikker, skjult agenda og meget spennende avslutning

Spillet ser flott ut og opptar stor plass på bordet

Den første dagen så fikk jeg øye på et spill jeg har siklet lenge etter, men aldri helt turt å kjøpe inn. Jeg har nemlig spilt det masse på både iPhone og iPad. Neuroshima Hex! heter spillet, og jeg bare måtte kikke oppi eska som Erik hadde med seg. Han var opptatt med å spille Innovation, men han lovte meg å gi det en prøverunde etterpå. Det ble meg, ham og Geir Harald som satte seg til å krige om rutenettet. Uten å gå inn i for mange detaljer, så likte jeg det jeg så, og gikk til anskaffelse av spillet kort tid etter. I tillegg ble det spilt mange ganger i Grotten, og jeg har til og med laget en videoomtale av spillet. Verdt å sjekke ut.

Spilt igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen.

Selvsagt var det turneringer, og da var det jo ikke rart at PitchCar ble et av spillene som det skulle utøves i. Spillet der 8 spillere eller flere knipser avgårde bilene sine gjennom en skikkelig svingete vei. Men ofte i slike turneringer er det ikke formasjonen som er det største hinderet, men de faktiske komponentene spillet kommer med. En bilbane bygges jo opp av forskjellige biter, og disse bitene er sjeldent helt plane når de møtes kant mot kant. Da det var min gruppe sin tur til å spille, så var det 6 av 8 som ikke kom forbi den andre svingen. Vi stanget bare i den usynlige kanten og føk ut av brettet, eller så stoppet det bare helt opp. Det ble en vinner, og det var førstemann (og eneste) som kom forbi den kanten. Derfor prøver jeg ikke å spille det for ofte, for det skjer hver gang. Men prinsippet er morsomt og ideen er god, bare synd det ikke er motstanderne man kjemper mot, men brettet. Kanskje jeg bare er svært uheldig.

I midten finner man terninger for innkjøp

Et spill jeg virkelig hadde sett frem til å prøve er Dominion-spillet Quarriors! Hvorfor sier jeg Dominion om et terningspill? Lett! Det er Dominion. Med terninger. Man begynner med et gitt antall terninger, og må kjøpe seg nye terninger for å øke styrken sin og etter hvert få poeng. Men i stedet for å bygge opp en kortstokk så samler man terninger i en pose. Og trekker fra dem. Oppsettet er mer eller mindre identisk med Dominion, ved at man har forskjellige kort å handle fra på midten, og at det er begrenset med terninger pr. kort. Prisene er varierte og oppsettet er tilfeldig. Det som gjør spillet unikt er monstrene. Man må mane frem monstre som skal drepe motstandernes monstre. Om dine overlever til det blir din tur igjen, så får du poeng. Spillet er fryktelig tilfeldig, men lettfattet. Jeg fikk også prøvd hvordan spillet er med tilfeldige kort. Dragekortet er altfor kraftig og dreper alt og alle. Så snart man har det, så vinner man fort. Noen kort er helt ubrukelige. Jeg fikk en runde der alle kortene var mer eller mindre ubrukelige, og spillet tok en evighet å bli ferdig med. Jeg introduserte dette til William Atta, men jeg så at han spilte det senere, så han hadde ikke fått helt skrekken, til tross for litt skeptisk mottakelse. Spillet lider av å ikke ha ferdig foreslåtte oppsett av kort i midten. Ellers var det kjapt og greit, men jeg kommer ikke til å handle det. Jeg er ikke spesielt fan av Dominion, og da heller ikke dette, selv om det er med terninger.

Et spill jeg virkelig burde visst om fra tidligere er spillet Stone Age. Men midt oppi dette spillet så jeg min anledning å få meg et intervju med Remo Rehder. Midt i regelforklaringen, faktisk. Marog steppet inn i begynnelsen, og han hadde spilt det før. Jeg brukte kanskje litt mye tid på å snakke med Remo, og Marog kjente søvnen snike seg innpå. Da jeg endelig var ferdig og kunne ta over, var Marog i ledelsen på poeng. Etter å ha spilt Stormenes Tid noen ganger, så var det veldig kjapt å sette seg inn i mekanismen i spillet. Det eneste vanskelige var å se sammenhengen mellom viktighet av mat, ressurser og poeng. Men jeg syns spillet var helt greit, en ST-Lite, og lettere å introdusere for nybegynnere. Men om jeg kunne velge, er ST et mye bedre spill. Likevel, med tanke på at dette var langt på natta, var jeg aldeles ikke i humør for ST, og da fungerte Stone Age meget godt.

Og hva er vel en kveld eller to uten helt konkrete fillers? Sveinmain leker med en lokal variant av dette spillet, men har kommet til idé og prototyp, men dessverre har det ikke kommet lengre. Jeg snakker her om TransEurope. Spillet med de mange destinasjoner og jernbaner. Dette spillet er så enkelt og likevel så moro å spille. Usikkerheten med hva de andre spillerne har, og følelsen av at man alltid har den verste hånden med byer. Men hensikten med spillet er jo nettopp å ikke ha gode byer, de skal være spredt ut over hele kartet. Og med kort til overs, er det helt umulig å vite hvor de andre skal, eller hvor langt de har kommet. Plutselig er runden over, og man kan enten juble over å være den som kom i mål, eller gråte over at du hadde langt igjen. Fantastisk enkelt prinsipp og lett å spille.

Et spill jeg ikke hadde sett for meg å spille var Yggdrasil. Jeg kjenner lite til mytologien her i Norge. Jeg vet det var vikinger, Tor og Odin, Mjau-mjau og Sleipner. Mye mer vet jeg egentlig ikke, og jeg har ikke aldeles stor interesse av å lære mer. Men ved å spille dette spillet, så kjenner jeg at jeg likevel har fått litt interesse. I det minste nysgjerrighet. Spillet simulerer kampen i Valhall, om det store livstreet Yggdrasil. Det er mange trusler som prøver å beleire tronen, og det er opp til oss, andre guder, å stoppe dette. Hver gud har en spesialegenskap, og den er såpass god at den blir brukt hver eneste runde, omtrent. De er viktige for å klare spillet. Grafikken på spillet var meget forvirrende til tider, og det var vanskelig å se enkelte elementer. Alvene, til eksempel, forsvant med brettet og det var ikke alltid lett å se hvor mange som lå igjen. Men selve spillet var greit, og det føltes som et unikt og spennende samarbeidsspill. Man føler man har kontroll i begynnelsen, men plutselig så eskalerer det i farer og trusler. Jeg fikk spilt det to ganger, og begge gangene ble unik.

Det var det for Spill-o-Rama 2011. Hvis du har kommet gjennom og leser dette så må jeg applaudere for din leselyst. Dette ble mye tekst på en gang. Håper du har fått vite om noen spill som har pirret din interesse, og spesielt at du har lyst til å komme på neste Spill-o-Rama.

Konkurransen jeg rett og slett glemte å prøve meg på før tiden gikk ut

Nå er det tid for Main Event til fredag! Jeg kan dessverre ikke være med grunnet andre plikter, men MidWinter 5 – det skal jeg på! Bare 5 mnd igjen!

Posted in 7 Wonders, Age of Gods, Artus, Crokinole, Defenders of the Realm, Descent, Hey Waiter!, Jungle Speed, Lord of the Rings: The Living Card Game, Napoleon's Triumph, Neuroshima Hex, Pergamon, Pitch Car, Quarriors, Stone Age, Trans Europa, Yggdrasil | Merket med: , , , | 2 Comments »