Preikestolen Gamers

Norges mest aktive brettspillklubb på nett

Archive for the ‘Defenders of the Realm’ Category

Fun-o-Rama X

Posted by Takras den 13. november 2013

Park Inn var igjen ledig med lokaler for den 10. runden med Spill-o-rama. På torsdagen ble oppstarten i kjellere, fordi noen brukte de andre lokalene fra i fjor. Kjelleren var intim og koselig, men dessverre med like «koselig» belysning som tidligere; mørkt. Heldigvis ble det gode rommet ledig neste dag, så da skulle alle flytte opp.

Skal bare stadfeste først som sist at hele arrangamentet nok en gang var helt ypperlig. Syns de gjør en god jobb med å skaffe gode lokaler og vilkår for deltakelse og ikke minst innsamle sponsorer til premiebordet fra år til år. Kommer garantert til neste år sålenge jeg har anledning. Arrangementet ble jo holdt i november i år kontra tidligere september.

Det jeg liker best med Spill-o-Rama er at alle her er gamere, eller i det minste interessert i å lære og spille nye spill. Det betyr at regelforklaringene går fort unna og alle er tidlig i gang med å komme inn i rundene. Og for min del er det endelig godt å få reglene forklart for meg. Jeg er ofte den som forklarer regler (kanskje fordi jeg ofte får nye titler, hmmm). I tillegg er det få turneringer her, noe jeg liker godt. Da kan jeg fokusere på frispillingen og oppdage nye spill eller spille lengre spill uten å bli forstyrret – slik vi ble med Mansions of Madness.

Arrangementet var helt topp, med andre ord. Så: over til spillene. Jeg spilte flest allerede kjente spill denne gangen, men det var spill som gjerne tar lengre tid og derfor passer godt i denne sammenheng. Jeg hadde ført opp mange av dem på listen og fikk krysset av alt unntatt REX og Mage Knight. Spillene tar jeg alfabetisk, så ingen sammenheng med når jeg spilte dem.

Spill-o-rama

Android

Android: Netrunner

Android: Netrunner. Spilt dette før, men reglene har aldri sittet godt. Jeg har ikke lest dem selv, bare blitt forklart. Så da Eker var ledig for øyeblikket en sen kveld så grep jeg muligheten til å spille dette nok en gang og få lært det skikkelig. Jeg ble overrasket et par ganger av regler som gjorde at han kunne ta ting lett fra meg, men samtidig hadde jeg fin kontroll på grunn av god pengeflyt. Eker slet veldig med penger, og det viser seg å være særs viktig å ha nok av penger her i dette spillet.

Battlestar Galactica

Battlestar Galactica

Jeg ble "Kat"

Jeg ble «Kat»

Battlestar Galactica. Aaah, gode BSG. Det har kommet (nok) en utvidelse siden jeg sist spilte det. Vi spilte ikke med hele utvidelsen, bare deler av den. Mine malte figurer fikk pryde brettet, dog det er ganske lite de gjør ut av seg siden de er så små. Vi spilte uten Exodus-utvidelsen som legger til Basestar-brettet (eller er det Pegasus?). I begynnelsen gikk ting veldig galt veldig fort. Alle var så sikre på at presidenten var en Cylon, med meget opplagte trekk mot menneskenes plan. Uansett så ble det veldig lite action på hovedbrettet mtp Cylon invasions. Vi spilte stort sett bare kort som Ruben hadde gode planer for å ta uansett. Men plutselig ble det hektisk samtidig med at alle ressurser var på bunn, unntatt befolkningen – som derimot hadde veldig lav moral. Erik avslørte seg som Cylon da det ble mest kritisk med en slem handling, men vi klarte å få ham i Brig før han faktisk klarte å gjøre sin avslørings-handling. Derfra gikk det fort nedover og vi gikk tom for drivstoff bare 1 poeng over halvveis i spillet. Det viste seg at det kun var 1 cylon i spill, etter jeg hadde stokket bunken feil, tydeligvis. Likevel så tapte vi. Gøy spill, men jeg skal forberede Basestar-brettet til neste gang, det skaper bedre action i spillet. Dette er et spill som virkelig fanger tv-serien godt. Det er fullt av intriger, anklager, usikkerhet og den stadige mangel på ressurser og kampen mot Cylons. Dette er et ordentlig opplevelsesspill, så ikke forvent mye taktikk og strategi her.

Defenders of the Realm

Defenders of the Realm

Defenders of the Realm. Jeg slo meg ned med Eker, Ruben og Ørjan som akkurat hadde tatt en runde med Defenders of the Realm. En misforståelse av et kort gjorde at de hadde tapt forrige spill på ett kort, så da var det heldigvis og plutselig en plass til meg. Jeg ble Sorceress som kunne forvandle seg til en av minions og bekjempe dem enklere. Men før vi visste ordet av det hadde alle krystallene kommet på brettet. Ny runde; nye muligheter. Denne gangen gikk det bedre, og Ruben ble Dragon Slayer. Ørjan og jeg prøvde å ta ned den røde dragen, men feilet med én terning! Etter det så gikk den sorte generalen inn i hovedbyen og vi tapte slaget. Jeg liker dette spillet godt, men det er veldig mye tilfeldige ting som kan skje underveis. En Pandemic med fantasy og terninger.

Descent (2nd. edition). Dette var planlagt lenge i forkant. Skillz var med og Bjarte var med. Vi lokket til oss Artefact også, som var interessert i det. Her er det alle mot én, hvor han ene spiller The Overlord, som styrer monstrene og skal hindre heltene i å klare sitt oppdrag. Vi feide unna introduksjonskapitlet og de klarte seg ganske greit mot meg, som glemte at mine minions hadde double move. Vi avsluttet og fortsatte neste dag. Denne gangen måtte Artefact trekke seg ut og lot … Jone(?) ta hans plass. Dette er et skikkelig gøy spill, både for heltene og for the Overlord som jeg spilte. Det er spennende å skje hvordan ting går med terninger og hvordan heltenes plan går imot mine egne. De vet heldigvis ikke hvilke kort jeg har tilgjengelig på hånd, og det er egentlig den eneste fordelen jeg har som gjør at jeg har mulighet til å vinne. Descent er bygget opp til at begge sider må skynde seg for å klare oppdraget, ellers vinner motparten. Så et scenario med to akter tar gjerne et par timer. Stor variasjon i oppdragene og kul historie. Ypperlig spill. Og mange tilskuere kom og så på figurene jeg hadde malt; det var jo litt artig.

Ettinen stod og blokkerte veien godt.

Ettinen stod og blokkerte veien godt.

Den feite goblinen

Den feite goblinen

Ingen bønn for bønder under angrep

Ingen bønn for bønder under angrep

Det siste slaget gikk unna på 1-2-3 i min favør

Det siste slaget gikk unna på 1-2-3 i min favør

Dungeon Roll

Dungeon Roll

Dungeon Roll spilte vi mens vi ventet på sistemann i Descent. Det blir ikke mye mer filler enn dette, og vi stoppet etter to runder. Med figurer og kart fra Descent, var det mange som stusset på hva vi spilte som så så utrolig fint ut, for de skjønte at det ikke kunne være Descent. Eller? Dungeon Roll har mye mindre for seg og valgene er ikke mange. Det er ofte bare én «riktig» løsning på utfordringen. Helt OK filler.

Elder Sign. Fikk lokket med meg Bjarte på dette spillet. Han liker samarbeidsspill og ble lokket av relativ kort spilletid. Vi fikk en enda kortere spilletid enn vi skulle trodd. Monsteret vi skulle bekjempe sørget for at eventyrkort vi møtte på forsvant om vi feilet i forsøket. Det var en horribel straff, og vi endte opp med ferre og ferre eventyrkort. Lenge før spillet skulle være ferdig – men også etter at vi hadde mistet en etterforsker og alt motet – så mistet vi også siste eventyrkort. Yatzy kan ta seg en bolle, for Elder Sign er mye bedre. Men det tar gjerne litt lenger tid enn det burde. 8 spillere kan det ta. Anbefales det med så mange? NEI!

Ganske tidlig i spillet Ginkgopolis

Ganske tidlig i spillet Ginkgopolis

Enorm utvikling mot slutten

Enorm utvikling mot slutten

Spilte det faktisk dagen etterpå også.

Spilte det faktisk dagen etterpå også.

Ginkgopolis. Jeg hadde anskaffet meg dette og hatt det i hyllen en måned eller to uten å få det frem. Karl-Thomas hadde spilt det en gang før og kom løpende bort da han så Skillz og jeg ta det frem. Vi gikk gjennom handlingene på nytt, for det satt ikke som en spiker for noen av oss. Ginkgopolis har en unik og velfungerende mekanisme med kortene du bygger og utvider på. Nye bygninger sirkuleres inn i trekkebunken senere når trekkbunken må stokkes. Så da markerer man på brettet med store grå sylindre at de er under konstruksjon. Om du bygger over et annet bygg, så får du beholde kortet og holder det utenfor sirkulasjon, men du får også fordelene det tilbyr. Egentlig har spillet bare to handlinger: kort med eller kort uten en brikke. Men hvilket kort du spiller ut betyr hva du får gjort. Et greit spill som ligger i light-medium-kategorien. Jeg fikk spilt dette allerede neste dag også, men da glemte jeg helt at spillet ble avsluttet på min tur og gjorde noe helt bortkastet. Interessant og kjapt spill jeg håper får sin tid på bordet.

Glass Roads. Tross Uwe Rosenberg så ble jeg med på dette. Det hadde noen hjul som minnet om Inland Port, så kanskje det ikke var så galt? Men spillet hadde en helt annen funksjon enn sine andre i harvest-serien. Vi har en bunke med handlingskort hver, men må velge ut 5 av dem. Vi kan så spille ut et kort samtidig med andre. Hvis noen har spilt et kort som du har på hånd, så får du gjort det kortet også, men kanskje til feil rekkefølge. Hvis andre har spilt ut det kortet du la ut, så får de gjøre det samme. Men det fungerer bare to ganger per runde. Hvis du er alene om et kort så får du gjort begge handlingene på kortet. Så du vil være alene når du spiller ut kort selv, men ikke når andre spiller ut sine. En artig mekanisme, men som ledet til en god del tenking. Spesielt med mange tilgjengelige bygg på brettet. En annen snedig mekanisme var ressurshjulene. Hvis du ikke hadde 0 av en var igjen, så oppgraderte du glass eller mur, avhengig av hjul du var på. Da hadde du plutselig 0 igjen likevel, gjerne i en ressurs du skulle bruke sammen med det nye glasset. Litt vanskelig å bli vant med, men det fungerte. Dette var vel en av helgens minst gledelige nyhet. Det hadde interessante mekanismer, men det var ikke noe for meg.

Mansions of Madness

Mansions of Madness

Galningene var det nok av. Det virket som om de aldri kunne dø, for de kom bare tilbake.

Galningene var det nok av. Det virket som om de aldri kunne dø, for de kom bare tilbake.

Mansions of Madness. Også et av mine ønsker for langhelgen. Hadde malt noen av figurene, men ikke alle, og selvsagt skulle scenariet bruke figurer jeg ikke hadde malt. Dårlig planlegging fra min side, men jeg ville også oppleve spillet som ferskt, selv om jeg var the Keeper. Dette har lik oppbygging som Descent, hvor heltene / etterforskerne slår seg sammen mot the Keeper / the Overlord. Jeg var ansvarlig for å stoppe de andre i å klare oppdraget. De visste bare at de skulle finne en person, men de visste ikke hvordan de kunne vinne scenariet. To av dem hadde spilt det før og visste litt hvordan de kunne vinne. Så jeg laget en avledning og tok en hudprøve av dem og beveget meg mot alteret. Det hadde ingenting med hva jeg skulle gjøre for å vinne, men avledningen virket. De fant omsider et hemmelig ord som åpnet den siste døren, og der fant de ut hva som hadde skjedd med han de skulle finne. Men takket være at en etterforsker døde så klarte jeg å plassere ham langt unna de sterkeste. De hadde bare to turer til på seg for å vinne, og det ville være helt umulig. Etterpå ble hele huset trekket ned i gjørma og alle døde. Utenom meg. Jeg vant.

Mush! Mush! er utvilsomt et vakkert spill.

Mush! Mush! er utvilsomt et vakkert spill.

Mush! Mush! er det siste fra Lamont-brødrene. En direkte oppfølger til Snow Tails som har fått litt for lite bordtid i PG. Men spillet har alltid vært litt for «mattete» og det tar tid å beregne hvilke kort som skal ut. I tillegg er det fartsgrenser på brettet som kan ødelegge en del for flyten. De har fjernet bremsene i spillet og fartsgrensene. I tillegg er det nye bygninger med bonuser som hjelper, og det er en bonusterning du kan bruke når du vil så snart du har oppnådd den. Hvis du ender opp med 5 skadekort på hånd så kan du bare ta en ny slede og fortsette. Omtrent samme reglene som før, men kjappere. Faktisk kan du ta 2-3 runder med dette i samme tid som 1 runde med det forrige. Utseendet er helt ypperlig. Grantrær (som forøvrig flasser) og tunge, stor bygninger med maling fra lukt-fabrikken.

Pixel Lincoln

Pixel Lincoln

Pixel Lincoln. Et av helgens to Dominion-spill. Men dette har en veldig artig vri, for her må du hoppe på fiender og kjøpe deg nytt utstyr. Ekte Super Marios Bros.-stil. Temaet med Lincoln har overhodet ingenting med noe å gjøre, men det er altså det universet de har gått for. Haier med laser på hodet? Veldig bra. Enkelt spill hvor det faktisk er noen interessante valg som må gjøres underveis. Ble ferdig på under en time, inkl. regelforklaring, noe som er akkurat passe lengde for dette spillet.

PG Letter

PG Letter

PG Letter! Ikke en så stor slaget med vanlig Love Letter, men med egne bilder på kortene så er dette en klar vinner. Introduserte PG Letter til noen som aldri har spilt det før, så det ble en interessant opplevelse. Tror de endte opp med å like det. Jeg så også flere som gikk rundt med PG-kofferten og spilte med andre, så det var en gledelig nyhet.

Skull & Roses. Spilt det før, men viste det for Trond som en filler med en del latter. Men det er ikke alltid like enkelt når noen ikke forstår spillet og kanskje med vilje prøver å sabotere? Nykommeren endte opp med å vinne og hadde allerede mistet 3 av sine 4 brikker. Dette er et enkelt bløffespill hvor du har 4 brikker. 3 roser og 1 hodeskalle. Du legger ut en og en brikke, inntil noen skal prøve å gjette hvor mange roser det er der ute. Så skal vinneren av budrunden velge ut en og en brikke og finne like mange som budet sitt. Finner man en hodeskalle før det, mister man en brikke resten av spillet. Lett. Men vanskelig. Og artig.

Smash Up. Et spill jeg nesten har kjøpt. Men jeg har ikke helt turt. Fikk hjelp av Lupin til å få forklart spillet og skjønte fort at enkelte kortkombinasjoner var mye sterkere enn andre. Det er veldig – veldig mye tilfeldig i dette spillet. Og om man ender opp med en sterk, men lite effektiv bunke som meg, så gikk spillopplevelsen deretter. Jeg hadde alvebjørner. Alver som forhindrer andre å komme dit jeg er og bjørner som jager andre bort. Men jeg fikk gjort 1, maks 2 ting hver runde. Alle andre stokket gjennom bunken sin som Dominion og dro kombinasjoner etter kombinasjoner. Jeg satt og ventet på turen min og gjorde 2 ting kjapt, og så ventet jeg. Sikkert et gøy spill, men ikke det helt store for meg.

Star Wars: X-Wing

Star Wars: X-Wing

Star Wars: X-Wing. Ingen bombe at jeg valgte å spille dette. Nok et Fantasy Flight-spill på listen min. Jeg hadde laget en mini Stardestroyer for anledningen og la den på brettet. Lars Morten stilte gledelig opp for å prøve dette, og jeg fikk en på laget mitt som jeg ikke husker navnet på. Mange interessante øyne strakte seg utover dette flotte spillet, men alle spørsmålene handlet om min Pizzabaker-eske-kreasjon av en Star Destroyer og ikke de nydelige ferdigmalte figurene. Det var en jevn kamp i begynnelsen, men Lars Morten hadde overvurdert sine B-Wings og våre TIE-fightere uten skjold. Manøvrering er meget viktig. En artig runde med Star Wars igjen. Det tar ganske lang tid når man spiller med så mange skip, men det er fin underholdning.

Tash-Kalar

Tash-Kalar

3 kort pluss et utgjevningskort.

3 kort pluss et utgjevningskort.

Tash-Kalar. Dette ble vel det beste nye spillet jeg prøvde under Spill-o-rama. Fra Vlaada Chvatil kommer et taktisk spill med stor variasjon. Det ble lagspill – altså 2 vs 2 i turneringen. Jeg hadde prøvd det før 1 vs 1, men lagspill fungerte veldig godt. Det var ikke lov å kommunisere taktikker eller tilsvarende med sin medspiller, så man møtte prøve å lese seg frem. I dette spillet har du et brett bestående av et rutenett, og der har man soldater i nivå 1 eller 2. 2 er sterkere. På hånden har du 3 kort, og kortene har forskjellige mønstre som må oppfylles for å kunne bruke. Om du bruker det, kan du mane frem nye skapninger og få en bonus de drar med seg. De kan virkelig være sterke om de blir brukt riktig. Men en ting jeg likte veldig godt var innhentingsmekanismen. Om motspilleren har X antall flere figurer av X styrke enn deg, kan du få ekstrahandlinger gratis en runde. Så du må tenke deg om før du går for langt forbi motspilleren. Et meget taktisk og flott balansert spill med mange interessante valg. Og kjapt og enkelt å lære, var det også. Må anskaffes.

Trains

Trains

Togspill med kort

Togspill med kort

Trains. Spillet med det ærligste navnet, omtrent. Og kanskje kjedeligste. Tog. Dette er Dominion med brett, kort sagt. Men det føles bedre, for her – når du ekspanderer – så ekspanderer du faktisk. Du ser at nettverket bygger seg ut. Det handler om å bli først, men man kan få like mange poeng med å komme siste – det koster bare flere penger å kjøpe seg inn. Penger er ikke verd noe i slutten, men man trenger nok på hånd til riktig tid for å komme seg inn.  Hvis du bygger for mye eller bygger deg inn i konkurrentens territorium, så får du ekstra Waste-kort på hånd. De tar kun plass og minner deg på at forsøpling er dårlig. Du må ha kort som håndterer disse. Kort fortalt så syns jeg Trains var et kjekt spill, men har behov for utvidelse før det blir interessant nok til å kjøpe inn for min del. Uansett så foretrekker jeg Trains over vanilla Dominion any day.

Tsuro

Tsuro

Tsuro. En ikke ukjent tittel. Prøvde med 8 spillere. Jeg rakk å legge 3 tiles før spillet var over og jeg vant. Et fornøyelig spill med en god del latter og tomme trusler, spesielt når folk begynner å nærme seg hverandre. Da mister man kontrollen selv og ryker kanskje ut på andres premisser. Kjekk filler.

Twin Tin Bots

Twin Tin Bots

Twin Tin Bots. Dette hadde jeg kikket litt på allerede på Kickstarter (surprise!) men lot vær å gå inn for det. I RoboRally så har du en robot du må programmere møysomt. Det tar tid å tenke og tid å utføre. I Twin Tin Bots har du hele TO roboter å styre. Men likevel går det fortere. Hver robot har 3 kommandoer. På din tur kan du kun gjøre én endring på én av robotene. Og når det er gjort, så utfører begge robotene alle handlingene selv om du ikke ser deg ferdig. Du har mindre kontroll og bare én endring å gjøre på din tur, så det går kjapt unna. Poenget med spillet er å få roboter til å navigere seg rundt på et brett, plukke opp krystaller og levere dem til eget hjem. Jeg likte det, men vet ikke om det har veldig stor gjenspillbarhet.

MeeplesAmerigo. fikk jeg prøvd mandagen før Spill-o-rama. Jeg har blitt meget skeptisk til Stefan Feld i det siste grunnet total mangel på tema og mekanisme (den nye Knizia?) og hav av mulige ting å gjøre som man må huske på helt etter hukommelsen. Amerigo lider mye av det samme, men går tilbake til Macao-røttene sine. Her er det kuber som bestemmer handlinger du kan gjøre og det er faktisk en tematisk sammenheng med hva du kan gjøre og hva du gjør på brettet. Piratene angriper? Jo, da trenger du jo kanoner. Navigering? Da flytter du skipet ditt. Bygging? Ja… du bygger! Flott spill, men det tok litt for lang tid for at det kommer ofte på bordet for min del.

BONUS! Meeples av sjokolade – laget av Katherine.

Posted in Android: Netrunner, Battlestar Galactica, Defenders of the Realm, Descent, Dungeon Roll, Elder Sign, Ginkgopolis, Glass Roads, King of Tokyo, Mansions of Madness, Mush! Mush!, PG Letter, Pixel Lincoln, Skull & Roses, Smash Up, Star Wars Miniature-Game, Tash-Kalar, Trains, Tsuro, Twin Tin Bots | Merket med: , | 2 Comments »

Presenterer: PGs JULEKALENDER!

Posted by preikestolengamers den 1. desember 2011

Det er desember og det er snart jul. I år har vi gjort det litt annerledes. Vi skal selvsagt spille et spill hver dag, men nå gjør vi det sånn at du på forhånd kan skaffe deg spillene før datoen. Dette er jo et genialt konsept! Denne uka presenterer vi 7 spill, så det er bare å sette i gang med video-bonanza!

Hva går det ut på? PG samler alle spillene som er spilt gjennom hele år 2011 og desember 2010, og alle går gjennom hvert enkelt spill og gir det en karakter på spillkvalitet. Etter mye tallknekking og debatt har vi komme frem til en topp 24-liste. Av hele 212 forskjellige spilte spill (!!!) gjennom 2011 er det stor kamp om topp-plasseringen. Men vi klarte utfordringen, og presenterer herved de 7 nederste spillene på årets topp 24!

Posted in Civilization, Defenders of the Realm, Glen More, Navegador, Neuroshima Hex, Nexus Ops, Rallyman | Leave a Comment »

Spill-o-rama 2011

Posted by Takras den 1. november 2011

Tenk deg et stort rom. Rommet har mange bord og enda flere stoler. På disse stolene sitter ivrige og engasjerte brettspillere, og på bordene ligger det flotte, moderne brettspill som bare lyser av spillglede. Velkommen til Spill-o-rama VIII.

Hele arrangementet er i regi av Spillskrinet, og stadig blir det flere som ønsker å komme. For å være med må man ha blitt invitert av noen som har vært med på et tidligere arrangement. Et såkalt venners venner-system, som gjør det sikkert for alle som deltar, at for de som er der, har noen gått god for. Dette blir mitt første Spill-o-rama, og jeg kan bare skilte med ett tall på navnelappen min, nemlig 2011. Men hyggelig for de som er nye, er at dette ikke er noe som preger navnelappen i det hele tatt. Det er ikke en skrytelapp, men for informasjon om man er nysgjerrig.

Og selvsagt er man nysgjerrig! Det er jo derfor man er her. Treffe mange gamle venner og bekjente, som man kanskje ikke får anledning til å treffe. Og ikke minst mange flotte og moderne brettspill. Her får man sjans til å prøve ut splitter nye spill, spill som enda ikke har blitt publisert, og ikke minst spill som tar kjempelang tid og som altfor sjeldent kommer på bordet ellers. Dette er en arena for stor hygge og sosialisering, og å finne ut hva som beveger seg utenfor distriktet, og i helt riktig komfortsone. Du skjønner allerede at jeg er begeistret for arrangementet, i lik grad som MidWinter, som jeg gleder meg til neste vinter for å delta i.

Opplegget varte fra torsdag til søndag for de som klarte å ta seg fri fra arbeid, ellers var det bare å møte opp når man kunne. Her kunne vi fra PG som møtte opp – Hollender, Marog, Kaoleena og meg selv – sikkert skrevet masse om opplevelsene fra arrangementet. Men jeg tenker å gjøre det enklere. Video! Jeg hadde planer om å lage en litt utfyllende dokumentar med intervju med de forskjellige bordene, men det ble rett og slett glemt bort. Så da ble det hovedintervju med Marog og Remo Rehder som fikk fokus. Håper den er fornøyelig. Etterpå kan du lese om hvilke spill jeg fikk spilt og mine inntrykk om dem.

Hvis du vil se timelapse-segmentet alene, uredigert og i sin helhet, så finner du det her.

Nå er det tid for oppramsing av spill jeg spilte, og mine inntrykk av spillet. Her er både spill jeg har spilt før og ikke spilt i det hele tatt. Det blir i alfabetisk rekkefølge, for jeg har null oversikt over den kronologiske rekkefølgen, men det betyr ikke akkurat mye.

Først ute på alfabetet er bokstaven tallet 7! 7 Wonders, men det skjønte du kanskje allerede etter at øynene har fanget opp bildet på siden.

Vi har spilt 7 Wonders vanvittig mange ganger i PG i år. Spillet kom som en storm og tillot mange spillere å spille samtidig uten at spilletiden ble noe lengre av den grunn. Det er det særs få spill som klarer. Jeg var med i turnering her og røk ut på at jeg hadde telt feil ressurser. Jeg hadde faktisk råd til det siste monumentet, og det kostet meg 8 poeng å ikke bygge det som siste handling. Det var virkelig ergelig, siden jeg faktisk hadde planlagt handlingen fra start av alder III.

Men jeg fikk lært bort spillet til noen nye, og de syns det var et lovende spill. Vi har som nevnt spilt det mye i PG, men i de siste månedene har det blitt liggende på hylla hos de fleste. Vi har kanskje spilt det for ofte, for det er ikke mye spennende å spille mer, da strategien ikke er alt, men hvilke kort man får. Vinneren av turneringen ble forøvrig en som bare hadde spilt 7 Wonders én gang før, og det var rett før turneringen. Så flaks har mye å si i dette spillet, det er det liten tvil om. Jeg begynner å bli lei av spillet, men har jo en hel del ganger bak meg. Uansett hvor bra en ting er, så blir man lei om det spilles altfor ofte. 7 Wonders fikk æren av å være med i en av mine første Brettspill med Takras-videoer.

7 Wonders med blant annet Nappeto og Catherine

7 Wonders med blant annet Nappeto og Catherine

Sånn ser det ut i starten av Age of Gods. Klare til krig!

Så var det Age of Gods. Dette var det siste spillet jeg spilte under arrangementet. Det var sammen med Kim og to til. Jeg hadde bare prøvd det en gang før med Marog og Kaoleena. Denne gangen skulle det spilles med en som hadde dette som et av favorittene sine. Jeg husker dessverre ikke navnet hans. Øyvind? Uansett en Spill-o-rama-veteran. Vi har tidligere skrevet om Age of Gods fra Takras Arena, og full besetning. Jeg liker dette spillet. Man leker med befolkningene og kriger her og der med dem. Men det de dødelige ikke vet, er at gudene bare bruker dem for et veddemål. Gudene har nemlig noen raser de heier på, men ingen annen gud vet hvilke raser det gjelder. Denne hemmelighetsholdingen og lureri gjør spillet godt, for alle gudene kan leke med alle rasene, ikke bare deres egne. Mot slutten så spisser det seg til, for man vil helst at sin rase skal ha størst territorie. Men det må ikke bli for opplagt hvem du heier på, for da blir du knust.

Så kom Siv Braut og sa at vi måtte pakke sammen, for arrangementet var over. Vi hadde bare en runde igjen, og et spontant «NEI!» kom fra alle. Det fristet å bære brettet ut til kaféområdet, men det er så mange komponenter at det droppet vi. Kim ble veldig interessert i spillet og ville ha det frem ved neste spilling han var på. Det ble førstkommende spilling, det.

Det er viktig å velge riktige kort i Artus

Et spill som Trond Braut gjerne ville vise frem var det nye Kramer & Keisling-spillet Artus. Jeg fikk prøvd noen runder og fikk et godt inntrykk av hva det handlet om. Det er riddere rundt et svært rundt bord, og det handlet om mange minuspoeng og plusspoeng. Kjent fra KK-gjengen er handlinger man har per tur. Man trekker kort fra tre forskjellige bunker. Den ene bunken er oppdrag som gir minuspoeng om man ikke får det til. Den andre bunken styrer de kongelige brikkene mens den tredje bunken styrer dine egne. I løpet av spillet er alle kortene brukt opp. Om du ikke har løst oppdragene, så kan det bety kjempemange minuspoeng. Spillet er lettfattet, og det er umulig å planlegge. Et hjul i midten snur seg fortere enn du klarer å si «Artus», og plutselig er din 10-poengbrikke blitt -14. Det er en filler, for meg. Igjen så ble jeg ikke ferdig med spillet, for jeg måtte rekke ferjen. Jeg klarte å hale meg inn fra -40 poeng og hvor alle ledet en runde over meg, til å havne på 3.-plass før jeg måtte dra, og jeg hadde enda flere poeng som lå klare. Et fint spill for Sveinmain, tenker jeg.

Merkelig, men Crokinole ligger urørt i PG-bloggen. Men så er det ingen i PG som har det. Kanskje fordi det tar enormt stor plass og koster mer enn lommeboka ønsker? Det er nok derfor. Brettet er egentlig et stort bord i en sirkelform. Målet med spillet er å knipse sine egne brikker så nært midten som mulig. Men halvveis inn finner man pinner som er til hinder. I tillegg må man treffe minst én av motstandernes brikker for å være gyldig. Om ugyldig så går du ut av brettet. Og det er viktig at det skal knipses. Føring er strengt forbudt. Dette er et vakkert og morsomt spill som man virkelig kan trene seg opp til å bli god til. Noe vi bør anskaffe oss i PG, uten tvil.

Defenders of the Realm er et av mine yndlinger. Først og fremst er det veldig likt Pandemic i måten det trekkes kort på når det er fiendens tur, men det handler også om helter i en fantasy-verden! I tillegg er det terninger som virkelig kan snu utfallet, og jeg liker som sagt temaet veldig godt. Hver spiller får hver sin karakter, og antall handlinger er basert på hvor mange liv man har igjen, og selvsagt hvor mye man starter med. Man kan øke styrken ved å utføre egne oppdrag, og til slutt skal de onde generalene bekjempes. Spillet tar nok litt lang tid, men jeg koser meg godt når det spilles. Brettet og figurene er flotte, spesielt når jeg har limt den blå dragen på plass så den ikke faller overende. Jeg fikk spilt dette med en gjeng fra Haugalandet. Sigvald, Karolina og Werner var med, men vi klarte akkurat ikke å vinne spillet. Uhell med kortene gjorde at vårt heltemodige forsøk på slutten aldri rakk å finne sted. Generalen flyttet seg bort fra oss og rett inn i hovedstaden. Videoomtale kommer snart.

Slemme generaler må bekjempes

Jeg ble skikkelig mektig etter hvert

Jeg kom i kontakt med en fyr fra Bergen som jeg dessverre ikke husker navnet på. (Sånn går det når man skriver om Spill-o-rama altfor sent). Hans fetter skulle komme til arrangementet, og han skulle ha med seg det store spillet Descent. Dette har jeg ventet lenge på å få prøvd. Overalt hvor jeg ser og hører om det, så er det bare positive ting som sies. En dungeon-crawl med virkelig flotte komponenter, et felles mål, og ikke minst karakterer som virkelig blir sterkere underveis i tråd med monstrene. Spesielt interessant er det at en av spillerne spiller som slemmingen, og skal gjøre alt han kan for å ødelegge for oss andre. Han vil ikke gjøre det utfordrende, han vil knuse oss! Terningene var spesielle, og det var spennende å se hvordan det kunne gå. En X på bare én terning, så var det automatisk bom. Min karakter var ganske svak, og jeg måtte holde meg unna monstrene. Men så fant vi skatter, og etter hvert handle nye våpen fra byen. Jeg ble sinnsykt sterk etter hvert, og ondingen prøvde å stoppe meg. Jeg kunne drepe de fleste monstre med bare ett terningkast, så lenge jeg ikke fikk en X. Dette var et morsomt spill med flott karakterutvikling. Må virkelig anskaffes. Men får jeg spilt det med PG-gjengen da? Det spørs.

Takras

Her teller jeg opp styrken min

Mange strategier dukker opp underveis

Rene og enkle farger

Arrangør Trond Braut fikk meg med på et kjapt spill før Artus, nemlig Hey Waiter! Jeg er i utgangspunktet litt skeptisk til kortspill med tematikk som kan virke litt barnslig. I dette tilfellet skal vi være servitører som skal servere maten kjappest. Vi spilte to og to på lag, og det gjorde spillet meget interessant. Som vanlig så husker jeg dessverre ikke navnene på de jeg spilte med foruten verten selv. Hver runde får vi handlingsvalg basert på hvilke kort man har på hånd. En handling koster to kort, det ene kortet viser hvilken handling man er ute etter mens det andre viser hvilken farge det gjelder. En farge er en matrett. Man kan 1. sette lokk på maten, det forhindrer en motstander til å levere den bunken med mat. 2. fjerne lokk fra retten, også fra en annen spiller. 3. Servere en farge. Dette gjør at alle serverer den fargen, så da gjelder det å tilrettelegge det slik at bare du og din lagkamerat serverer den fargen, i hvertfall mest av den. Mekanismen i seg selv var meget tiltalende, men jeg falt ikke for utseendet. Likevel så er det noe jeg fint kan spille en gang til. Vi spilte faktisk to runder med spillet etter hverandre. Jeg vet bare ikke om det er et jeg vil ha i samlingen, da igjen på grunn av utseendet.

Et av de siste spillene jeg prøvde ble et kjapt spill med Karolina og Werner. Jungle Speed. Jeg så nylig en reklame for spillet, og det var en gjeng med overentusiastiske og flotte ungdommer som spilt dette og hadde det sinnsykt moro. Skeptisk? Oh, yes. Men spillet leverer moro, det skal det ha. Hver spiller har en bunke hver med kort. Bunken ligger med bildesiden ned, og rundt bordet så legges det frem et kort. Nå husker jeg ikke reglene helt, men om det kortet jeg legger frem har samme mønster som kort som ligger fremme nå, så er det om å gjøre å ta tak i en pinne som står plassert midt på bordet. Om man klarer det, så blir man kvitt kortene som ligger i brukt-bunken din. Det gjelder altså å bli kvitt kortene sine. Om man spiller sitt siste kort, så vinner man. Om man tar pinnen uten at det er likt mønster, så får man andres kort i stedet. Morsomt og kjapt, men aldeles ikke slik som i reklamen. Men hva pleier å være sånn?

Mens jeg ventet på at gjengen fra Napoleon’s Triumph (kommer senere) skulle komme tilbake fra middag, så jeg anledningen å introdusere The Lord of the Rings: The Living Card Game for Marog. Dette er i utgangspunktet et tomannsspill fra esken, men kan fint spilles med flere om man lager egne trussel-metre eller kjøper enda en grunnpakke. Uansett så ble det introduksjonsscenariet som skulle testes. Vi brukte bare basisbunker, jeg med tactic og Marog med spirit. Det var lite som var skummelt, og jeg taklet de fleste monstrene i midten, mens Marog sørget for at vi fikk progresjonspoeng i eventyret. Siden det var veldig lite utfordrende, så tror jeg ikke jeg fikk overbevist Marog om at dette er et godt spill. Men jeg liker det godt, aller helst med litt mer utfordrende scenarier. Jeg har forresten laget en videoomtale av spillet, så du kan både lese om det og se video her i PG-bloggen.

Så kommer selve hovedretten av rettene. Spillenes spill. I hvertfall med tanke på spilletid og dybde. Napoleon’s Triump! Dette spillet simulerer kampen i Austerlitz, og spillet fungerer – som Kim fortalte det – som en blanding av sjakk og poker. Det er ingen flaks i spillet, bare bløffing og planlegging. I starten skal russerne sette opp armeen sin, ledet av forskjellige kommandører rundt omkring på slagmarken. Alle brikkene som blir valgt er skjulte, man vet bare antallet hærer. Deretter skal de allierte styrkene settes opp, og de har fordelen ved at de kan se formasjonene til fienden. Men de aner ingen ting om hva som er hvor, eller hva som er intensjonen til fienden. I tillegg har de allierte mulighet for å sette inn reserver, men da blir spillet helt forandret. I utgangspunktet skal de allierte forsvare seg til tiden går ut, og ikke la russerne ta over enkelte nøkkelområder.

Spillet er så utrolig dypt, at det krever et eget referat i seg selv. Jeg spilte med Kim, Stig Morten og Nappeto, og heldigvis for meg så har Nappeto allerede skrevet et godt referat fra sesjonen med Napoleon. Jeg hadde ikke spilt dette før, og prøvespilte en runde med Kim på fredagen, dagen før dagen. Og godt var det, for her var det vanvittig mye å lære. Kim gjorde noen opplagte feil for å demonstrere hva utfallet kom til å bli, og han forklarte godt underveis de forskjellige elementene i spillet. På dagen skulle Nappeto og jeg spille på lag mot Kim og Stig Morgen. Når det var vår tur, tok Kim og Stig Morten en runde rundt lokalet og gjorde helt andre ting, mens Nappeto og jeg kunne planlegge i fred. Når vi var ferdige kom de tilbake, og vi utførte planen vår. Det er vanskelig å snakke sammen om planen med de andre til stede, for man trenger hele tiden å forklare styrkene våre, de styrkene som fienden ikke skal vite om. Men les mer om det hos Nappteo!

Skjulte brikker, skjult agenda og meget spennende avslutning

Spillet ser flott ut og opptar stor plass på bordet

Den første dagen så fikk jeg øye på et spill jeg har siklet lenge etter, men aldri helt turt å kjøpe inn. Jeg har nemlig spilt det masse på både iPhone og iPad. Neuroshima Hex! heter spillet, og jeg bare måtte kikke oppi eska som Erik hadde med seg. Han var opptatt med å spille Innovation, men han lovte meg å gi det en prøverunde etterpå. Det ble meg, ham og Geir Harald som satte seg til å krige om rutenettet. Uten å gå inn i for mange detaljer, så likte jeg det jeg så, og gikk til anskaffelse av spillet kort tid etter. I tillegg ble det spilt mange ganger i Grotten, og jeg har til og med laget en videoomtale av spillet. Verdt å sjekke ut.

Spilt igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen.

Selvsagt var det turneringer, og da var det jo ikke rart at PitchCar ble et av spillene som det skulle utøves i. Spillet der 8 spillere eller flere knipser avgårde bilene sine gjennom en skikkelig svingete vei. Men ofte i slike turneringer er det ikke formasjonen som er det største hinderet, men de faktiske komponentene spillet kommer med. En bilbane bygges jo opp av forskjellige biter, og disse bitene er sjeldent helt plane når de møtes kant mot kant. Da det var min gruppe sin tur til å spille, så var det 6 av 8 som ikke kom forbi den andre svingen. Vi stanget bare i den usynlige kanten og føk ut av brettet, eller så stoppet det bare helt opp. Det ble en vinner, og det var førstemann (og eneste) som kom forbi den kanten. Derfor prøver jeg ikke å spille det for ofte, for det skjer hver gang. Men prinsippet er morsomt og ideen er god, bare synd det ikke er motstanderne man kjemper mot, men brettet. Kanskje jeg bare er svært uheldig.

I midten finner man terninger for innkjøp

Et spill jeg virkelig hadde sett frem til å prøve er Dominion-spillet Quarriors! Hvorfor sier jeg Dominion om et terningspill? Lett! Det er Dominion. Med terninger. Man begynner med et gitt antall terninger, og må kjøpe seg nye terninger for å øke styrken sin og etter hvert få poeng. Men i stedet for å bygge opp en kortstokk så samler man terninger i en pose. Og trekker fra dem. Oppsettet er mer eller mindre identisk med Dominion, ved at man har forskjellige kort å handle fra på midten, og at det er begrenset med terninger pr. kort. Prisene er varierte og oppsettet er tilfeldig. Det som gjør spillet unikt er monstrene. Man må mane frem monstre som skal drepe motstandernes monstre. Om dine overlever til det blir din tur igjen, så får du poeng. Spillet er fryktelig tilfeldig, men lettfattet. Jeg fikk også prøvd hvordan spillet er med tilfeldige kort. Dragekortet er altfor kraftig og dreper alt og alle. Så snart man har det, så vinner man fort. Noen kort er helt ubrukelige. Jeg fikk en runde der alle kortene var mer eller mindre ubrukelige, og spillet tok en evighet å bli ferdig med. Jeg introduserte dette til William Atta, men jeg så at han spilte det senere, så han hadde ikke fått helt skrekken, til tross for litt skeptisk mottakelse. Spillet lider av å ikke ha ferdig foreslåtte oppsett av kort i midten. Ellers var det kjapt og greit, men jeg kommer ikke til å handle det. Jeg er ikke spesielt fan av Dominion, og da heller ikke dette, selv om det er med terninger.

Et spill jeg virkelig burde visst om fra tidligere er spillet Stone Age. Men midt oppi dette spillet så jeg min anledning å få meg et intervju med Remo Rehder. Midt i regelforklaringen, faktisk. Marog steppet inn i begynnelsen, og han hadde spilt det før. Jeg brukte kanskje litt mye tid på å snakke med Remo, og Marog kjente søvnen snike seg innpå. Da jeg endelig var ferdig og kunne ta over, var Marog i ledelsen på poeng. Etter å ha spilt Stormenes Tid noen ganger, så var det veldig kjapt å sette seg inn i mekanismen i spillet. Det eneste vanskelige var å se sammenhengen mellom viktighet av mat, ressurser og poeng. Men jeg syns spillet var helt greit, en ST-Lite, og lettere å introdusere for nybegynnere. Men om jeg kunne velge, er ST et mye bedre spill. Likevel, med tanke på at dette var langt på natta, var jeg aldeles ikke i humør for ST, og da fungerte Stone Age meget godt.

Og hva er vel en kveld eller to uten helt konkrete fillers? Sveinmain leker med en lokal variant av dette spillet, men har kommet til idé og prototyp, men dessverre har det ikke kommet lengre. Jeg snakker her om TransEurope. Spillet med de mange destinasjoner og jernbaner. Dette spillet er så enkelt og likevel så moro å spille. Usikkerheten med hva de andre spillerne har, og følelsen av at man alltid har den verste hånden med byer. Men hensikten med spillet er jo nettopp å ikke ha gode byer, de skal være spredt ut over hele kartet. Og med kort til overs, er det helt umulig å vite hvor de andre skal, eller hvor langt de har kommet. Plutselig er runden over, og man kan enten juble over å være den som kom i mål, eller gråte over at du hadde langt igjen. Fantastisk enkelt prinsipp og lett å spille.

Et spill jeg ikke hadde sett for meg å spille var Yggdrasil. Jeg kjenner lite til mytologien her i Norge. Jeg vet det var vikinger, Tor og Odin, Mjau-mjau og Sleipner. Mye mer vet jeg egentlig ikke, og jeg har ikke aldeles stor interesse av å lære mer. Men ved å spille dette spillet, så kjenner jeg at jeg likevel har fått litt interesse. I det minste nysgjerrighet. Spillet simulerer kampen i Valhall, om det store livstreet Yggdrasil. Det er mange trusler som prøver å beleire tronen, og det er opp til oss, andre guder, å stoppe dette. Hver gud har en spesialegenskap, og den er såpass god at den blir brukt hver eneste runde, omtrent. De er viktige for å klare spillet. Grafikken på spillet var meget forvirrende til tider, og det var vanskelig å se enkelte elementer. Alvene, til eksempel, forsvant med brettet og det var ikke alltid lett å se hvor mange som lå igjen. Men selve spillet var greit, og det føltes som et unikt og spennende samarbeidsspill. Man føler man har kontroll i begynnelsen, men plutselig så eskalerer det i farer og trusler. Jeg fikk spilt det to ganger, og begge gangene ble unik.

Det var det for Spill-o-Rama 2011. Hvis du har kommet gjennom og leser dette så må jeg applaudere for din leselyst. Dette ble mye tekst på en gang. Håper du har fått vite om noen spill som har pirret din interesse, og spesielt at du har lyst til å komme på neste Spill-o-Rama.

Konkurransen jeg rett og slett glemte å prøve meg på før tiden gikk ut

Nå er det tid for Main Event til fredag! Jeg kan dessverre ikke være med grunnet andre plikter, men MidWinter 5 – det skal jeg på! Bare 5 mnd igjen!

Posted in 7 Wonders, Age of Gods, Artus, Crokinole, Defenders of the Realm, Descent, Hey Waiter!, Jungle Speed, Lord of the Rings: The Living Card Game, Napoleon's Triumph, Neuroshima Hex, Pergamon, Pitch Car, Quarriors, Stone Age, Trans Europa, Yggdrasil | Merket med: , , , | 2 Comments »

Marogs Rike er åpnet

Posted by Takras den 13. april 2011

Stinn brakke i Marogs rike...

Foruten en snikintroduksjon av Riket tidligere med Battlestar Galactica, så var det i kveld offisiell åpning av Marogs Rike. Nå spørs det hvor lenge Marog får beholde denne tittelen. For bak enhver mektig mann, så står det ei mektig kvinne. Kim var tidlig ute og møtte opp før tiden sammen med Vegard. Men da Takras kom 10 minutter senere, fant Ligretto veien til bordet som en filler mens vi ventet på resten.

Da reglene endelig var forklart så kom Main og Peter, og de satt seg ned med en ekstra pakke Ligretto. Vi fikk tatt en liten testrunde før Saulius «Super Circlius» dukket opp og fikk et lynkurs.  Spillet som krever lynraske beslutninger og kamp om plassen er ikke det beste spillet, men det setter i gang blodomløpet for etterfølgende spill. Noen kort fikk virkelig gjennomgå og ble brettet til det ugjenkjennelige i kampens hete. Og da Main annonserte at noen kom over målsummen 30 poeng, kom det resolutt fra Peter: «Så bra, da kan vi bli ferdig med dette spillet!«.

1. Kim 33, 2. Main 25, 3. Vegard 20, 4. Saulius 18, 5. Takras 16, 6. Marog 12, 7. Peter -3

Hva er dette for slags svart magi?

Kveldens høydepunkt var da Main skulle skrive ned poengene til Ligretto. Han hadde penn i hånd og papiret klart. Men så var det å få pennen til å skrive. Han skrudde og vridde og klikket på toppen, men det gikk ikke. Han skrudde ut et endestykke i stedet, men ga opp til slutt. Denne mystiske pennen skjønte han ikke noe av. Han ga så pennen til Kim som prøvde på det samme som Main, men møtte samme hinder. Marog tok pennen fra ham og fjernet korken på penna. Dette var aldeles ingen trykkpenn! Moderne teknologi har fått oss til å glemme gode, gamle penner med kork. Hva blir det neste?

Den blå armeen har godt fothold i riket vårt

Defenders of the Realm var Takras’ nye innskudd i kveld, og dermed bakgrunnen for Marogs Rike. Miks en dose av Pandemic og en stor dose fantasy, så har man dette spillet. Riket invaderes av onde styrker, blant annet orker og drager og 4 generaler for hver av styrkene. Peter, Takras, Vegard og Marog var hver sin helt som skulle forsvare riket og beskytte Monarch City fra å bli oversvømt av fiender. Om bare én av generalene når frem til hovedstaden er det over og ut. Om hovedstaden får nok minions i seg: game over. Om det blir for mye korrupsjon i landet: kaputtski. Den eneste måten å vinne på er å beseier de fire generalene.

King Marog styrer Marogs rike...

Etter hver spillers tur så vil mørket spre seg. Det trekkes kort som bestemmer hvilke området som får minions, og hvor mange. Samtidig kan det være at en av generalene går ett hakk nærmere hovedstaden. Om det blir for mange minions på ett sted, blir landet korrumpert og ødelagt. Det er opp til heltene å stoppe spredningen fra å bli for stor og reparere landene fiendene har herjet i. Et meget vanskelig spill som krever godt samarbeid, spesielt om generalene skal bekjempes. Her må heltene samle seg i samme område og bruke egenskapene de har ervervet seg for sammen å krige mot generalen. Straffen er stor for å feile, men samtidig er det en god belønning for å seire.

Halvannen time senere ble landet så korrumpert at det ikke var noen vei tilbake. Heltene hadde tapt kampen. Det ble ingen seierherrer denne kvelden. Bare Peter og Takras hadde fått titlene hhv. Orkedreper og Demondreper etter å gitt nådestøtet til hver sin general. Defenders of the Realm er et spill som tar lenger tid jo bedre man gjør det. Hvis man taper tidlig, er spillets tid mye kortere. Flott å se på og fine komponenter. 1. og 2. Plass: 2 generaler. 3. Plass: Heltene.

Main, Saulius og Kim fant frem et gullgraverspill. Nei, det er ikke Diamant, men Cavum av Sveinmains spilldesignerfavoritter, Kramer og Kiesling. Saulius og Sveinmain hadde testet ut spillet før, og en grundig regelforklaring til Kim så var vi i gang. 12 handlinger, 3 runder, de fleste med å sette ut brikker kan da ikke være så vanskelig, men likevel tar det sin tid. Det gjelder å  bygge gruveganger slik at du kan springe gjennom gruva som det siste du gjør og ta med så mange diamanter som mulig fra de forskjellige gruvene, men en kan kun gå en gang innom hver gruve.

En, to, tre.... en

Oppdragskort med forskjellige diamanter gir poeng, samtidig som en kan selge unna diamanter en gang pr. runde. En kan også blokkere brikker en legger ut med å bygge stasjoner. Dermed må de andre bygge rundt hvis de skal springe rundt i området og som rosinen i pølsa kan du legge ut dynamitt i gruvegangene. Det siste som skjer hver runde er at dynamitten sprenges og dermed må hver spiller nøysommelig bygge opp igjen gruvegangene sine for å kunne sanke diamanter neste runde. Altså mye å tenke på, men Kim tok poenget raskt, mens Saulius slet med sine 4×3 utlegg pr. runde.

Cavum-gjengen har begynt å grave!

Tidskuben ble nevnt, men vi alle satt vel å tenkte litt og slet med å finne de gode kombinasjonene for å score mest mulig poeng. Main tok ledelsen etter 1. runde da han samlet 5 diamanter, og klarte å holde og øke ledelsen utover spillet. I siste runde hadde Saulius og Kim et poengscoringskortpotensiale på over 70 poeng hver mot Sveinmains 43, men begge mislyktes på målstreken, og manglet en skarve diamant hver på å klare full pott. I stedet ble det et par minuspoeng på hver, og

Cavemain

Sveinmain kunne bli gruvemester denne kvelden etter 2,5 timers graving.

Saulius og Kim delte broderlig 2. plassen da Kim klarte å selge sine diamanter og kom likt med Saulius. Cavum var igjen en kjekk opplevelse selv om analyseparalyse kan være et problem i spillet, men som 3 mannsspill fungere dette likevel meget godt. Sveinmain og Saulius er alltid klar for en ny runde Cavum:-) Så spørs det om Kim synes det samme?!?

Main ble helt overrasket da vi ble så fort ferdige med et fantasy-spill på under 3 timer! Men de satt fremdeles med Cavum, så da kom Peter smilende med Puerto Rico. Han hadde tørrtrent dette hos Hollender. Både Vegard og Takras hadde spilt det før, og Marog tok mekanismen meget kjapt. Dette spillet læres best ved å spille, og hver handling er meget logisk. Peter fikk i gang en pengemaskin meget fort og hadde ingen behov for stenbrudd. Vegard satset på «Hollender-metoden» og sikret seg maismarker og eget skip.

De som spilte riktig...

Takras hadde god produksjon i gang, men fikk aldri nyttet varene sine på grunn av fulle skip og ingen lagerplass. Marog satset på samme vare som Takras, men fikk bedre nytt av varene.

På grunn av en mistokling av bygninger som både Marog og Peter hadde, fikk de enormt mange poeng i forhold til hva de burde fått. Men det var lite å gjøre med det, for ingen hadde oppdaget feilen før det var gått noen runder inn i spillet og poengene var fordelt. Men tross denne regelenfeilen så var det Vegard som gikk av med seieren på grunn av «Hollender-metoden» som han selv kalte den. Sørge for å ha en jevn flyt med varer og poeng, og forhindre andre i å fylle skipene sine.

Ikke bygg slik!

Kaffe, eller te?

Puerto Rico fortsetter å imponere med sin flotte mekanisme om å trekke handlinger på tur, og bedømme dem ut fra dine egne og dine motstanders behov.

1. Vegard 49
2. Peter 46
3.  Marog 42
4. Takras 30

Clanius

Kim hadde fortsatt en halvtime til han måtte rekke Tauferga til Stavanger, og dermed fant Sveinmain fram Clans. 8x5brikker fra 5 ulike klaner settes ut på et brett. Alle får hver sin hemmelige farge, og så skal du flytte disse brikkene sammen og når det kun er tomme felt rundt brikkene har du dannet en Clans. Ingen brikker kan flyttes tilbake i tomme felt, dermed klumper brikkene seg mer og mer sammen rundt på brettet. Et minutts regelforklaring og vi var igang. Kim og Saulius fattet raskt poenget, og poengene ble delt ut etterhvert som fargene var representert i de ulike Clans. 13 stk skulle dannes totalt og da Kim lagde 2 på en gang, uten selv å være med, fikk alle poeng untatt han og spillet var over. Vinneren ble Grønn, mens Saulius ble beste mann som var tilstede med en 2. plass og dermed vinner av Clans.

1.Saulius, 2. Sveinmain 3. Kim

Kim tok av i sikker retning, mens vi andre avsluttet med en hyggelig prat etter nok en kjekk brettspillkveld. Kun en uke til neste gang, men allerede går det rykter om fredags/lørdagsspilling… Så sjekk mailen nøye når helga nærmer seg, eller meld deg på mailinglista til PG snarest:-)

Posted in Cavum, Clans, Defenders of the Realm, Ligretto, Puerto Rico | Merket med: | 3 Comments »