Park Inn var igjen ledig med lokaler for den 10. runden med Spill-o-rama. På torsdagen ble oppstarten i kjellere, fordi noen brukte de andre lokalene fra i fjor. Kjelleren var intim og koselig, men dessverre med like «koselig» belysning som tidligere; mørkt. Heldigvis ble det gode rommet ledig neste dag, så da skulle alle flytte opp.

Skal bare stadfeste først som sist at hele arrangamentet nok en gang var helt ypperlig. Syns de gjør en god jobb med å skaffe gode lokaler og vilkår for deltakelse og ikke minst innsamle sponsorer til premiebordet fra år til år. Kommer garantert til neste år sålenge jeg har anledning. Arrangementet ble jo holdt i november i år kontra tidligere september.

Det jeg liker best med Spill-o-Rama er at alle her er gamere, eller i det minste interessert i å lære og spille nye spill. Det betyr at regelforklaringene går fort unna og alle er tidlig i gang med å komme inn i rundene. Og for min del er det endelig godt å få reglene forklart for meg. Jeg er ofte den som forklarer regler (kanskje fordi jeg ofte får nye titler, hmmm). I tillegg er det få turneringer her, noe jeg liker godt. Da kan jeg fokusere på frispillingen og oppdage nye spill eller spille lengre spill uten å bli forstyrret – slik vi ble med Mansions of Madness.

Arrangementet var helt topp, med andre ord. Så: over til spillene. Jeg spilte flest allerede kjente spill denne gangen, men det var spill som gjerne tar lengre tid og derfor passer godt i denne sammenheng. Jeg hadde ført opp mange av dem på listen og fikk krysset av alt unntatt REX og Mage Knight. Spillene tar jeg alfabetisk, så ingen sammenheng med når jeg spilte dem.

Android: Netrunner. Spilt dette før, men reglene har aldri sittet godt. Jeg har ikke lest dem selv, bare blitt forklart. Så da Eker var ledig for øyeblikket en sen kveld så grep jeg muligheten til å spille dette nok en gang og få lært det skikkelig. Jeg ble overrasket et par ganger av regler som gjorde at han kunne ta ting lett fra meg, men samtidig hadde jeg fin kontroll på grunn av god pengeflyt. Eker slet veldig med penger, og det viser seg å være særs viktig å ha nok av penger her i dette spillet.

Battlestar Galactica. Aaah, gode BSG. Det har kommet (nok) en utvidelse siden jeg sist spilte det. Vi spilte ikke med hele utvidelsen, bare deler av den. Mine malte figurer fikk pryde brettet, dog det er ganske lite de gjør ut av seg siden de er så små. Vi spilte uten Exodus-utvidelsen som legger til Basestar-brettet (eller er det Pegasus?). I begynnelsen gikk ting veldig galt veldig fort. Alle var så sikre på at presidenten var en Cylon, med meget opplagte trekk mot menneskenes plan. Uansett så ble det veldig lite action på hovedbrettet mtp Cylon invasions. Vi spilte stort sett bare kort som Ruben hadde gode planer for å ta uansett. Men plutselig ble det hektisk samtidig med at alle ressurser var på bunn, unntatt befolkningen – som derimot hadde veldig lav moral. Erik avslørte seg som Cylon da det ble mest kritisk med en slem handling, men vi klarte å få ham i Brig før han faktisk klarte å gjøre sin avslørings-handling. Derfra gikk det fort nedover og vi gikk tom for drivstoff bare 1 poeng over halvveis i spillet. Det viste seg at det kun var 1 cylon i spill, etter jeg hadde stokket bunken feil, tydeligvis. Likevel så tapte vi. Gøy spill, men jeg skal forberede Basestar-brettet til neste gang, det skaper bedre action i spillet. Dette er et spill som virkelig fanger tv-serien godt. Det er fullt av intriger, anklager, usikkerhet og den stadige mangel på ressurser og kampen mot Cylons. Dette er et ordentlig opplevelsesspill, så ikke forvent mye taktikk og strategi her.

Defenders of the Realm. Jeg slo meg ned med Eker, Ruben og Ørjan som akkurat hadde tatt en runde med Defenders of the Realm. En misforståelse av et kort gjorde at de hadde tapt forrige spill på ett kort, så da var det heldigvis og plutselig en plass til meg. Jeg ble Sorceress som kunne forvandle seg til en av minions og bekjempe dem enklere. Men før vi visste ordet av det hadde alle krystallene kommet på brettet. Ny runde; nye muligheter. Denne gangen gikk det bedre, og Ruben ble Dragon Slayer. Ørjan og jeg prøvde å ta ned den røde dragen, men feilet med én terning! Etter det så gikk den sorte generalen inn i hovedbyen og vi tapte slaget. Jeg liker dette spillet godt, men det er veldig mye tilfeldige ting som kan skje underveis. En Pandemic med fantasy og terninger.

Descent (2nd. edition). Dette var planlagt lenge i forkant. Skillz var med og Bjarte var med. Vi lokket til oss Artefact også, som var interessert i det. Her er det alle mot én, hvor han ene spiller The Overlord, som styrer monstrene og skal hindre heltene i å klare sitt oppdrag. Vi feide unna introduksjonskapitlet og de klarte seg ganske greit mot meg, som glemte at mine minions hadde double move. Vi avsluttet og fortsatte neste dag. Denne gangen måtte Artefact trekke seg ut og lot … Jone(?) ta hans plass. Dette er et skikkelig gøy spill, både for heltene og for the Overlord som jeg spilte. Det er spennende å skje hvordan ting går med terninger og hvordan heltenes plan går imot mine egne. De vet heldigvis ikke hvilke kort jeg har tilgjengelig på hånd, og det er egentlig den eneste fordelen jeg har som gjør at jeg har mulighet til å vinne. Descent er bygget opp til at begge sider må skynde seg for å klare oppdraget, ellers vinner motparten. Så et scenario med to akter tar gjerne et par timer. Stor variasjon i oppdragene og kul historie. Ypperlig spill. Og mange tilskuere kom og så på figurene jeg hadde malt; det var jo litt artig.

Dungeon Roll spilte vi mens vi ventet på sistemann i Descent. Det blir ikke mye mer filler enn dette, og vi stoppet etter to runder. Med figurer og kart fra Descent, var det mange som stusset på hva vi spilte som så så utrolig fint ut, for de skjønte at det ikke kunne være Descent. Eller? Dungeon Roll har mye mindre for seg og valgene er ikke mange. Det er ofte bare én «riktig» løsning på utfordringen. Helt OK filler.

Elder Sign. Fikk lokket med meg Bjarte på dette spillet. Han liker samarbeidsspill og ble lokket av relativ kort spilletid. Vi fikk en enda kortere spilletid enn vi skulle trodd. Monsteret vi skulle bekjempe sørget for at eventyrkort vi møtte på forsvant om vi feilet i forsøket. Det var en horribel straff, og vi endte opp med ferre og ferre eventyrkort. Lenge før spillet skulle være ferdig – men også etter at vi hadde mistet en etterforsker og alt motet – så mistet vi også siste eventyrkort. Yatzy kan ta seg en bolle, for Elder Sign er mye bedre. Men det tar gjerne litt lenger tid enn det burde. 8 spillere kan det ta. Anbefales det med så mange? NEI!

Ginkgopolis. Jeg hadde anskaffet meg dette og hatt det i hyllen en måned eller to uten å få det frem. Karl-Thomas hadde spilt det en gang før og kom løpende bort da han så Skillz og jeg ta det frem. Vi gikk gjennom handlingene på nytt, for det satt ikke som en spiker for noen av oss. Ginkgopolis har en unik og velfungerende mekanisme med kortene du bygger og utvider på. Nye bygninger sirkuleres inn i trekkebunken senere når trekkbunken må stokkes. Så da markerer man på brettet med store grå sylindre at de er under konstruksjon. Om du bygger over et annet bygg, så får du beholde kortet og holder det utenfor sirkulasjon, men du får også fordelene det tilbyr. Egentlig har spillet bare to handlinger: kort med eller kort uten en brikke. Men hvilket kort du spiller ut betyr hva du får gjort. Et greit spill som ligger i light-medium-kategorien. Jeg fikk spilt dette allerede neste dag også, men da glemte jeg helt at spillet ble avsluttet på min tur og gjorde noe helt bortkastet. Interessant og kjapt spill jeg håper får sin tid på bordet.

Glass Roads. Tross Uwe Rosenberg så ble jeg med på dette. Det hadde noen hjul som minnet om Inland Port, så kanskje det ikke var så galt? Men spillet hadde en helt annen funksjon enn sine andre i harvest-serien. Vi har en bunke med handlingskort hver, men må velge ut 5 av dem. Vi kan så spille ut et kort samtidig med andre. Hvis noen har spilt et kort som du har på hånd, så får du gjort det kortet også, men kanskje til feil rekkefølge. Hvis andre har spilt ut det kortet du la ut, så får de gjøre det samme. Men det fungerer bare to ganger per runde. Hvis du er alene om et kort så får du gjort begge handlingene på kortet. Så du vil være alene når du spiller ut kort selv, men ikke når andre spiller ut sine. En artig mekanisme, men som ledet til en god del tenking. Spesielt med mange tilgjengelige bygg på brettet. En annen snedig mekanisme var ressurshjulene. Hvis du ikke hadde 0 av en var igjen, så oppgraderte du glass eller mur, avhengig av hjul du var på. Da hadde du plutselig 0 igjen likevel, gjerne i en ressurs du skulle bruke sammen med det nye glasset. Litt vanskelig å bli vant med, men det fungerte. Dette var vel en av helgens minst gledelige nyhet. Det hadde interessante mekanismer, men det var ikke noe for meg.

Mansions of Madness. Også et av mine ønsker for langhelgen. Hadde malt noen av figurene, men ikke alle, og selvsagt skulle scenariet bruke figurer jeg ikke hadde malt. Dårlig planlegging fra min side, men jeg ville også oppleve spillet som ferskt, selv om jeg var the Keeper. Dette har lik oppbygging som Descent, hvor heltene / etterforskerne slår seg sammen mot the Keeper / the Overlord. Jeg var ansvarlig for å stoppe de andre i å klare oppdraget. De visste bare at de skulle finne en person, men de visste ikke hvordan de kunne vinne scenariet. To av dem hadde spilt det før og visste litt hvordan de kunne vinne. Så jeg laget en avledning og tok en hudprøve av dem og beveget meg mot alteret. Det hadde ingenting med hva jeg skulle gjøre for å vinne, men avledningen virket. De fant omsider et hemmelig ord som åpnet den siste døren, og der fant de ut hva som hadde skjedd med han de skulle finne. Men takket være at en etterforsker døde så klarte jeg å plassere ham langt unna de sterkeste. De hadde bare to turer til på seg for å vinne, og det ville være helt umulig. Etterpå ble hele huset trekket ned i gjørma og alle døde. Utenom meg. Jeg vant.

Mush! Mush! er det siste fra Lamont-brødrene. En direkte oppfølger til Snow Tails som har fått litt for lite bordtid i PG. Men spillet har alltid vært litt for «mattete» og det tar tid å beregne hvilke kort som skal ut. I tillegg er det fartsgrenser på brettet som kan ødelegge en del for flyten. De har fjernet bremsene i spillet og fartsgrensene. I tillegg er det nye bygninger med bonuser som hjelper, og det er en bonusterning du kan bruke når du vil så snart du har oppnådd den. Hvis du ender opp med 5 skadekort på hånd så kan du bare ta en ny slede og fortsette. Omtrent samme reglene som før, men kjappere. Faktisk kan du ta 2-3 runder med dette i samme tid som 1 runde med det forrige. Utseendet er helt ypperlig. Grantrær (som forøvrig flasser) og tunge, stor bygninger med maling fra lukt-fabrikken.

Pixel Lincoln. Et av helgens to Dominion-spill. Men dette har en veldig artig vri, for her må du hoppe på fiender og kjøpe deg nytt utstyr. Ekte Super Marios Bros.-stil. Temaet med Lincoln har overhodet ingenting med noe å gjøre, men det er altså det universet de har gått for. Haier med laser på hodet? Veldig bra. Enkelt spill hvor det faktisk er noen interessante valg som må gjøres underveis. Ble ferdig på under en time, inkl. regelforklaring, noe som er akkurat passe lengde for dette spillet.

PG Letter! Ikke en så stor slaget med vanlig Love Letter, men med egne bilder på kortene så er dette en klar vinner. Introduserte PG Letter til noen som aldri har spilt det før, så det ble en interessant opplevelse. Tror de endte opp med å like det. Jeg så også flere som gikk rundt med PG-kofferten og spilte med andre, så det var en gledelig nyhet.

Skull & Roses. Spilt det før, men viste det for Trond som en filler med en del latter. Men det er ikke alltid like enkelt når noen ikke forstår spillet og kanskje med vilje prøver å sabotere? Nykommeren endte opp med å vinne og hadde allerede mistet 3 av sine 4 brikker. Dette er et enkelt bløffespill hvor du har 4 brikker. 3 roser og 1 hodeskalle. Du legger ut en og en brikke, inntil noen skal prøve å gjette hvor mange roser det er der ute. Så skal vinneren av budrunden velge ut en og en brikke og finne like mange som budet sitt. Finner man en hodeskalle før det, mister man en brikke resten av spillet. Lett. Men vanskelig. Og artig.

Smash Up. Et spill jeg nesten har kjøpt. Men jeg har ikke helt turt. Fikk hjelp av Lupin til å få forklart spillet og skjønte fort at enkelte kortkombinasjoner var mye sterkere enn andre. Det er veldig – veldig mye tilfeldig i dette spillet. Og om man ender opp med en sterk, men lite effektiv bunke som meg, så gikk spillopplevelsen deretter. Jeg hadde alvebjørner. Alver som forhindrer andre å komme dit jeg er og bjørner som jager andre bort. Men jeg fikk gjort 1, maks 2 ting hver runde. Alle andre stokket gjennom bunken sin som Dominion og dro kombinasjoner etter kombinasjoner. Jeg satt og ventet på turen min og gjorde 2 ting kjapt, og så ventet jeg. Sikkert et gøy spill, men ikke det helt store for meg.

Star Wars: X-Wing. Ingen bombe at jeg valgte å spille dette. Nok et Fantasy Flight-spill på listen min. Jeg hadde laget en mini Stardestroyer for anledningen og la den på brettet. Lars Morten stilte gledelig opp for å prøve dette, og jeg fikk en på laget mitt som jeg ikke husker navnet på. Mange interessante øyne strakte seg utover dette flotte spillet, men alle spørsmålene handlet om min Pizzabaker-eske-kreasjon av en Star Destroyer og ikke de nydelige ferdigmalte figurene. Det var en jevn kamp i begynnelsen, men Lars Morten hadde overvurdert sine B-Wings og våre TIE-fightere uten skjold. Manøvrering er meget viktig. En artig runde med Star Wars igjen. Det tar ganske lang tid når man spiller med så mange skip, men det er fin underholdning.

Tash-Kalar. Dette ble vel det beste nye spillet jeg prøvde under Spill-o-rama. Fra Vlaada Chvatil kommer et taktisk spill med stor variasjon. Det ble lagspill – altså 2 vs 2 i turneringen. Jeg hadde prøvd det før 1 vs 1, men lagspill fungerte veldig godt. Det var ikke lov å kommunisere taktikker eller tilsvarende med sin medspiller, så man møtte prøve å lese seg frem. I dette spillet har du et brett bestående av et rutenett, og der har man soldater i nivå 1 eller 2. 2 er sterkere. På hånden har du 3 kort, og kortene har forskjellige mønstre som må oppfylles for å kunne bruke. Om du bruker det, kan du mane frem nye skapninger og få en bonus de drar med seg. De kan virkelig være sterke om de blir brukt riktig. Men en ting jeg likte veldig godt var innhentingsmekanismen. Om motspilleren har X antall flere figurer av X styrke enn deg, kan du få ekstrahandlinger gratis en runde. Så du må tenke deg om før du går for langt forbi motspilleren. Et meget taktisk og flott balansert spill med mange interessante valg. Og kjapt og enkelt å lære, var det også. Må anskaffes.

Trains. Spillet med det ærligste navnet, omtrent. Og kanskje kjedeligste. Tog. Dette er Dominion med brett, kort sagt. Men det føles bedre, for her – når du ekspanderer – så ekspanderer du faktisk. Du ser at nettverket bygger seg ut. Det handler om å bli først, men man kan få like mange poeng med å komme siste – det koster bare flere penger å kjøpe seg inn. Penger er ikke verd noe i slutten, men man trenger nok på hånd til riktig tid for å komme seg inn.  Hvis du bygger for mye eller bygger deg inn i konkurrentens territorium, så får du ekstra Waste-kort på hånd. De tar kun plass og minner deg på at forsøpling er dårlig. Du må ha kort som håndterer disse. Kort fortalt så syns jeg Trains var et kjekt spill, men har behov for utvidelse før det blir interessant nok til å kjøpe inn for min del. Uansett så foretrekker jeg Trains over vanilla Dominion any day.

Tsuro. En ikke ukjent tittel. Prøvde med 8 spillere. Jeg rakk å legge 3 tiles før spillet var over og jeg vant. Et fornøyelig spill med en god del latter og tomme trusler, spesielt når folk begynner å nærme seg hverandre. Da mister man kontrollen selv og ryker kanskje ut på andres premisser. Kjekk filler.

Twin Tin Bots. Dette hadde jeg kikket litt på allerede på Kickstarter (surprise!) men lot vær å gå inn for det. I RoboRally så har du en robot du må programmere møysomt. Det tar tid å tenke og tid å utføre. I Twin Tin Bots har du hele TO roboter å styre. Men likevel går det fortere. Hver robot har 3 kommandoer. På din tur kan du kun gjøre én endring på én av robotene. Og når det er gjort, så utfører begge robotene alle handlingene selv om du ikke ser deg ferdig. Du har mindre kontroll og bare én endring å gjøre på din tur, så det går kjapt unna. Poenget med spillet er å få roboter til å navigere seg rundt på et brett, plukke opp krystaller og levere dem til eget hjem. Jeg likte det, men vet ikke om det har veldig stor gjenspillbarhet.

Amerigo. fikk jeg prøvd mandagen før Spill-o-rama. Jeg har blitt meget skeptisk til Stefan Feld i det siste grunnet total mangel på tema og mekanisme (den nye Knizia?) og hav av mulige ting å gjøre som man må huske på helt etter hukommelsen. Amerigo lider mye av det samme, men går tilbake til Macao-røttene sine. Her er det kuber som bestemmer handlinger du kan gjøre og det er faktisk en tematisk sammenheng med hva du kan gjøre og hva du gjør på brettet. Piratene angriper? Jo, da trenger du jo kanoner. Navigering? Da flytter du skipet ditt. Bygging? Ja… du bygger! Flott spill, men det tok litt for lang tid for at det kommer ofte på bordet for min del.

BONUS! Meeples av sjokolade – laget av Katherine.