Ikke best med 3

Når katten er hjemme kommer musene og spiller spill. Mens pusekatten Sookie jagde bort mygg, satt Sveinmain, Takras og Graham seg ned i Grahams Gathering og vurderte hva som skulle spilles. Pax Pamir er et meget omtalt spill på boardgamegeek, og Takras ytret ønske om å få prøve det, mens Sveinmain var med på alt.

I Pax Pamir skal vi alliere oss med en av tre nasjoner som slåss om de samme områdene. Vi kan fint bytte allianse underveis som det passer oss, for når det er poengtelling, er det viktig å være på rett side til rett tid. Lojalitet kan du bare glemme, her er det politiske avgjørelser som styrer alt.

Et elegant brett i form av tøystykke ligger foran oss, og brikkene er av en form for leire; tunge og flotte. Vi eier ikke noen av de brikkene, men vi kan manipulere dem meget enkelt.

Reglene er ikke vanskelige. Du har to handlinger på din tur, og kan få tilgang til flere gratishandlinger ut fra kort som spilles. Pengene er et lukket system og veksler hånd blant spillerne, men det kommer ingen ting inn i spillet.

For å få poeng må du få ut innflytelse, spioner, stammer og gi gaver til dem du er alliert med for øyeblikket. Men poengene skjer bare fire ganger i løpet av spillet, og mye vil skje i mellomtiden.

Sveinmain gjorde en sterk start og fikk 3 poeng, Takras 1 og Graham 0. Deretter mistet Sveinmain alt takket være spionasjeaktiviteten til Graham. Takras hadde mulighet å få noen poeng også, men så at det å ligge først, det var katastrofalt, og benyttet ikke anledningen.

Graham var i konstant pengenød og fikk ikke byttet allianse eller gjort mye fornutig på brettet, mens Sveinmain hadde mange gratishandlinger, som ikke ble endret på, siden kortene i menyen ikke hadde slike effekter.

Takras fikk heller ikke byttet allianse, med mangel på sabotasje og igjen, kort på menyen. Sveinmain fikk hele tiden utnyttet å bygge både veier og militær, og hadde ingen opposisjon i verken Graham eller Takras mot slutten. Og så vant han på poengdifferanse.

Pax Pamir var meget interessant og kløktig designet spill. Allianser skifter, agendaer endrer seg og situasjonen på brettet er statid i fluks, og det vil alltid være å gå etter den med mest poeng! Så midlertidige allianser mellom spillerne oppstår også underveis.

Men til gjengjeld er det et spill som er vanskelig å få en god oversikt, se hva som er lurt å gjøre, og prøve å lese hva de andre spillerne kommer til å foreta seg.

Og i god PG-stil gjør vi livet surt for Graham, både med å stadig sette kjepper i hjulene hans med å stjele fra ham og ta det han har lyst på, men også å gi en veldig merkelig opplevelse i spillets flyt. Men denne gangen var det nok ikke reglene som vi spilte feil med.

  1. Sveinmain 8, 2. Takras 1, 3. Graham 0.

Det vi merket oss er at med tre spillere, der alle tre hadde hver sin allianse i store deler av spillet, så var det lite fordeling av poeng. Det ble fort to mot én når man ledet i poeng, men poengdifferansen var altfor avgjørende. Graham slo seg sammen med Takras sin allianse-partner underveis for å prøve å bygge opp, men han hadde svært lite å rutte med på selve brettet. Tror nok dette er bedre med minst fire spillere, for å få minst to spillere på samme allianse til enhver tid, og fordele poeng på den måten.

Etter 90 minutt med faktisk spilletid, begynte klokka allerede å tikke sent, så da ble det en kjappere tittel på bordet. Grimfield Games har kommet med spillet Hidden Leaders på norsk, et spill som kanskje kan settes i samme bås som Munchkin, hvor det ikke er så mye faktisk kontroll over det man gjør, og kortene er morsomme i seg selv.

Hver spiller heier i hemmelighet på to av fire fraksjoner, og prøver å manipulere to markører for å bestemme hvilken fraksjon som går av med seieren. I tillegg må man ha nok helter på laget sitt som tilhører den vinnende fraksjonen for å gå av med seieren.

Noen kort spilles åpent, mens andre kort legges ned skjult. Med tre spillere, når én spiller har syv helter som er åpne, er spillet slutt, og vi ser hvem som vinner.

Det ble meget klart helt i starten at både Sveinmain og Takras hadde de vandøde som seier, for begge markørene gikk helt til topps ganske fort. Kun Graham ville ha dem under det mørke området for han hadde ikke vinnersjanse uten.

De fleste kortene er kort som øker markørenes posisjon, da er det nesten umulig for den ene spilleren å få dem ned igjen. Og slik var det hele spillet. Begge markørene lå nesten konstant i det mørke området, som gir seier til de vandøde.

Og sannelig, de vandøde gikk av med seieren, og Takras hadde flest helter i den fraksjonen. Det var ikke en topp opplevelse, og vi tenker at spillet sikkert er gøyest med fem eller seks spillere. Null kontroll, men morsomt å se drakampen, og mange flere som ønsker å ikke ha markørene til topps.

Kortene er morsomme, så for å få litt opplevelse bør man lese kortet høyt når det spilles.

  1. Takras, 2. Sveinmain, 3. Graham

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere liker dette: