Preikestolen Gamers

Norges mest aktive brettspillklubb på nett

Archive for the ‘Jungle Ascent’ Category

Dataspill og uoppfordet samarbeid

Posted by Takras den 21. september 2013

Med bare en ryggsekk på ryggen denne gang hadde Takras tatt med noen spill til målgruppen som er The Hollender Juniors. Som en oppvarming mens Hollender gjorde ferdig kveldens oppgaver forklarte Takras reglene til Love Letter. Litt ekstra forklaring ble det med den engelske teksten, men Alfred tok det godt og ble hjulpet litt underveis ved å se på tallene på kortet. Her er det viktig at naboen ikke får en lite glims av kortene dine, for da blir du fort avslørt og ute av runden. Som vanlig går det litt sakte dee første to rundene, men så løsner det og spillet flyr avgårde. Vi fikk alle et poeng, men det var Oscar som vant prinsessens hjerte for denne gang, så får vi andre bare drømme om seier senere.

En fin samling med eventyrere på midten av fjellet

En fin samling med eventyrere på midten av fjellet i Jungle Ascent

Ut fra slottet og inn til jungelen. I Jungle Ascent er det også en del tekst på kortene, men bildene er både tiltalende og gir godt hint til hvordan kortet skal brukes. Totemer står stille, mens andre hazard-kort beveger på seg. Så var det førstemann til topp! Alfred holdt seg på høyre side av brettet mens resten klenget seg sammen mot toppen. Noen ble slått ned med klubbe, mens andre ble stengt inne med totems. Oscar la opp til å bruke rakett-hopp og spurte intenst hvordan han kunne vinne spillet. Takras skjønte hva Oscar prøvde på, og så ble det plutselig for sent å gjøre noe med det, slik at Oscar føk til toppen og tok skatten til seg selv.

Spillet engasjerte de yngste spillerne sterkt.

Spillet engasjerte de yngste spillerne sterkt.

Vi beveger oss fra den ene jungelen til den andre og mer urbane jungelen i Pixel Lincoln: The Deck Building Game. Navnet er meget passende, men hvorfor det er Abraham Lincoln og i tillegg er gjort om til pixel-grafikk er ikke godt å vite. Rent tematisk er dette bare for moro. Som en Lincoln skal vi traversere fra venstre til høyre, akkurat som et plattform-spill type Mario Bros. Der det er gjenstander kan vi kjøpe dem, og der det er fiender kan vi bruke våpen mot dem eller hoppe over med hoppe-kort. Våpnene er alt fra Beardarang (skjegg-bumerang) og pølse-pisk. Fiendene kan være rakett-skilpadde og hai med laser på hodet. Rent tøys, men morsomt for de som vokste opp med den type dataspill.

Det fins to nivåer i spillet, og du velger fra starten hvor du vil gå. Hollender og Takras gikk på overflaten mens Oscar og Alfred valgte å gå i undergrunnen. Det er om å gjøre å samle seg mest poengkort til slutten av spillet, og gjerne ikke kjøpe ethvert kort du kommer over, for da har du kanskje ikke nok når Bossen kommer. Spillet er veldig lett å forstå, og Oscar og Alfred samarbeidet så godt de kunne for å komme seg videre, helt uten at dette er en del av spillet. Det handler om å gjøre det best. Men de samarbeidet og la opp løypa til hverandre så de kunne skaffe kort og bekjempe fiender. Hollender og Takras gjorde ikke det, og de hadde også mulighet til å skaffe seg litt kraftigere angrepskort. Da sistebossene kom opp og vi fikk lære at de var styrke 7, mistet både Alfred, Hollender og Takras et liv. Oscar bekjempet så fienden så det sang etter og spillet var over. Det å miste et liv her tilsvarer 5 poeng, og det er ganske mye når sluttsummene er 9, 17, 27 og 37 (Alfred, Oscar, Takras, Hollender) poeng, inklusive negative slimmonstre.

Ingen som turte å ta bossen i underetasjen.

Ingen som turte å ta bossen i underetasjen.

Forfriskende original grafikk i et deck building spill

Forfriskende original grafikk i et deck building spill

Grafikken er ganske så sjarmerende, men for de som er ute etter en sammenheng mellom tema og mekanisme, så er det ingenting å hente. Men det er altså et spill med fin flyt på seg, hvor starten gjerne er litt treg og det aksellererer noe voldsomt på slutten.

Leggetid for de små, og som en avslutter ble det Star Trek: Attack Wing! Dette er akkurat som Star Wars: X-Wing, bare med et annet univers. De har altså kjøpt seg systemet til Fantasy Flight og har endret det til å passe til Star Trek. Og i startpakken er det hele 3 fronter: Federation, Romulans og Klingons. Hollender valgte seg «Captain Spock!», mens Takras korrigerte Hollender og valgte seg Klingon-skipet.

Klingonene liker ikke inntrengende føderasjonsskip

Klingonene liker ikke inntrengende føderasjonsskip

Selv om det er veldig mye likt mellom rivalene, er det også en hel del ting som er annerledes i Attack Wing. For det første er figurene riktignok forhåndsmalte, men det er ikke i nærheten av å kunne sammenlignes med X-Wing, faktisk ganske kjedelig. For det andre har du en 6-er distanse for de raskere skipene. Skjoldene i Attack Wing kan skrus av og på for å gå inn og ut av cloaking, som også er nytt. Og noe Hollender overrasket Takras med var å gå i revers med sin Enterprise, en manøver som ikke finnes i X-Wing ennå. Kapteiner er som piloter i X-Wing, men disse kapteinene har også behov for flere i mannskapet sitt som kan styre våpen, manøvre, mm.

Føderasjonen hadde satt sine spor på fiendeskipet, klar for nådestøtet.

Føderasjonen hadde satt sine spor på fiendeskipet, klar for nådestøtet.

Men Picard ble tatt på senga og Enterprise ble ødelagt (igjen)

Men Picard ble tatt på senga og Enterprise ble ødelagt (igjen)

Takras måtte prøve ut hvordan cloaking fungerte og gikk rett inn i cloak fra første stund. Men Hollender kom innen skuddlinje allerede etter første runde, og Takras var helt uten skjold da Hollender gjorde første støt. Det gikk hardt ut over Takras’ skip, og kort tid etter fikk Hollender en ny skuddsjanse. Dette tvang Takras til å komme ut fra skjulet sitt og aktivere skjoldene sine igjen. Nå var det tid for revansje. Takras leste godt Hollenders bevegelser, og forutså blant annet en ny revers fra Hollenders side som ga Takras et lett mål uten å bli skutt tilbake på. Kapteinen hans (Picard) ble skadet og ble veldig ineffektiv i siste halvdel, noe som snudde rundt på situasjonen.

Selv om Hollender har ymse følelser for terningspill er dette et system som er greit å sette opp og spille på kort tid. Takras ble fortvilet etter å ha spilt dette, for dette var jo også et meget bra spill i hans øyne, akkurat som X-Wing, men her kan du altså spille med flere fraksjoner mot hverandre. Skal han samle på nok et miniatyrspill?

Reklamer

Posted in Jungle Ascent, Love Letter, Pixel Lincoln, Star Trek: Attack Wing | Merket med: | 1 Comment »

Nytt, nytt og enda mer nytt

Posted by Takras den 4. september 2013

Snegler bak, mens hvit er halvveis over brettet

Snegler bak, mens hvit er halvveis over brettet

King of Takras

Takras

Det var på tide med et nytt besøk til Sola spillklubb. Jeg kom litt før tiden, men allerede satt det 3 stykk midt i et spill. Da de ble ferdige hadde det kommet to til. 6-mannsspill? Joda, Excape! Med 3 spillere var det ganske artig, med 6 spillere ble det mye humor. Men! Det tok fryktelig lang tid. Å overleve en runde rundt bordet med 5 spillere i dette spillet er ingen lett oppgave. Vi gikk sakte fremover, mens Wilhelm André lå langt foran resten. Men det varte ikke lenge, for da kom X-ene ofte frem for ham. Geir Harald kom plutselig i tet og hev seg i mål på et dobbel-kast. Mye latter, men altfor lang tid. Vi heiet på den som kom frem, mens Andreas ble veldig oppgitt da han ennå lå på felt nummer 1 i slutten av spillet.

Runde 1

Runde 1

Nå var det nok for 2 bord, så jeg fant frem Jungle Ascent, et spill som Monica også hadde fått fra Kickstarter, men ikke lest reglene til. Her skal du bli førstemann til topps, men du må lage plattformer eller sette opp stiger eller rullebånd for å klatre deg oppover. Ved hjelp av fallende kampesteiner og klatrende ild skal du forhindre at de andre kommer seg opp. I tillegg finner du verktøy som kan hjelpe deg på andre måter. Du har kun 2 ting å gjøre hver tur, så vær endelig forsiktig og ikke sløse dem på noe du ikke trenger.

Det ble mye sabotasje i spillet. De som klatret opp høyest ble fort kastet ned. Per Otto klatret seg fort mot toppen, men det ville vi andre ikke ha noe av. Det er ikke alltid like enkelt å sabotere som du skulle tro, for sabotasjekortene har regler for hvordan de kan spilles. Per Otto hadde gjort et veldig godt valg med sin plassering, men vi klarte akkurat å stoppe ham. Og straks etterpå tok jeg seieren og stakk av med hele skatten.

Vi valgte å spille en gang til, denne gang skulle vi legge til noen ekstra kort som gjør det enda mer sprøtt. Vi fikk en jevn start, men Monica valgte å bli på bunnen for å ikke virke for ivrig. De som ligger nederst får lite oppmerksomhet kontra de som ligger på topp – naturligvis. Jeg hadde gode kort til å klatre opp med, men de klarte stadig å forhindre meg. Nok en gang var Per Otto nesten på topp, men han ble akkurat forhindret. Monica la en stige i nærheten av meg som ikke var til min hjelp… trodde hun! Jeg hadde nemlig Jetpack og fløy over dit og ble sendt til topps med rullebånd. Takras: 2 – Resten: 0

Runde 2

Runde 2

Jungle Ascent er et morsomt spill med ekstremt høy plagefaktor. Det er et morsomt tema med fine tegninger, og du kan bare undres på hvordan de klarer å komme til topp i det hele tatt med de merkelige konstruksjonene.

Ja det var ganske fin stemning der på mandag. Fikk prøvd Keyflower, Jungle Ascent, Excape og Pompeii.

Det ser ganske rotete ut

Det ser ganske rotete ut

Keyflower har jeg sett en del på. Det er worker placement og auksjon. Du kan benytte dine naboers ressurser også, men da mister du arbeidere til neste runde. Så det er viktig å ikke bruke opp alle arbeiderne, da får du kanskje ikke råd til å by på nye brikker eller andre ting. Interessent, men med 5 spillere ble det uoversiktlig.

Mens vi spilte Jungle Escape og de andre spilte Dungeon Petz, hadde Mattis ankommet og spist litt, så han ble med på neste spill: Keyflower. Dette er et worker placement-spill og auksjonsspill samtidig. Du har et gitt antall arbeidere (skjult bak skjermen din) i fire forskjellige farger, og disse kan du bruke til å utføre oppgaver eller til å by med som auksjon, for så å bygge ut byen din. I midten ligger det brikker som vi gjerne vil ha inn i vår egne byer. Brikkene kan enten brukes direkte og få godene, eller du kan legge arbeidere ved siden av brikken for å vise at du har gitt bud på den. Fargen du brukte låser fargen for resten av spillerne som vil by eller bruke den brikken. Som auksjon plasseres brikken på den siden som peker mot deg, for å holde orden på hvem som har bydd hva. Med 5 spillere ble det ganske uoversiktlig, bare sjekk bildet.

Min bittelille by i begynnelsen

Min bittelille by i begynnelsen

Spillet får plusspoeng fra meg på grunn av unik bakside på skjermen min

Spillet får plusspoeng fra meg på grunn av unik bakside på skjermen min

Men spillet i seg selv var et solid spill. Vi spiller i 4 runder, gjennom alle sesongene i året. Når vinteren kommer er det bare poeng som gjelder, avhengig av hva du har samlet opp bak skjermen din. Jeg tapte så det suste i dette spillet, for jeg fikk ingen ting av hva jeg ville ha av brikkene i midten. Monica gikk av med en solid seier.

Inklusiv regelforklaring og mye tenking i runde 1, så tok spillet 2.5 timer å spille med 5 spillere. Det er ikke verst for et solid spill som dette. Men 5 spillere ble gjerne litt for mye, selv om det var enda mer spennende å by på brikkene i midten. Utseendet appellerer lite til meg, så det er gjerne nok et spill jeg styrer unna pga det, akkurat som Hansa Teutonica. Jeg trenger bling bling!

The Downfall of Pompeii

The Downfall of Pompeii

Sist men ikke minst tok vi frem The Downfall of Pompeii. Da var det bare Monica og Mattis igjen. Det var deilig å få tak i en reprint av spillet. Nok en gang ble det mye surr rundt fordelingen av kortene – ene og alene fordi jeg mangler et AD 79-kort. Men da vi started ordentlig igjen så ble det full fart med å sette ut personer og slektninger. Monica var veldig glad i den vestlige delen av byen og plasserte mange der. Mattis valge porten i sør som sin hovedplass, mens jeg var litt her og der. Mattis hadde desidert flest folk ute, men de var også veldig sårbare om det kom brikker som ville stenge utgangen. Noe det selvsagt gjorde. Til slutt hadde jeg ingen brikker igjen, alt jeg kunne gjøre var å trekke lava. Monica ble seirende, mens Mattis og jeg måtte sjekke vulkanen for uavgjort. Og han hadde mange flere enn meg oppi der, så jeg fikk en fin annenplass.

Marog koste seg med alle sine kort.

Marog koste seg med alle sine kort.

Slemme edderkopp!

Slemme edderkopp!

Dette ble kveldens siste. Men så kom dagen etter, hvor Marog kom på besøk. Vi begynte med et solid spill, nemlig The Lord of the Rings: The Living Card Game. Det er lenge siden vi hadde dette på bordet, og hele flyten i spillet var borte fra hukommelsen. Det er ganger som dette som gir ekstra irritasjon på Fantasy Flights sine regler. De er meget komplekse og det er forferdelig å finne frem i boka om vi har noen regelspørsmål. Så vi valgte å gå i gang med det enkleste scenariet og standardbunkene som anbefales første gang. Det gikk ganske greit, hvor Marog fikk frem mange allierte og tjente godt med ressurser. Jeg hadde Gimli som ble sterkere og sterkere, men mine helter hadde dårlig med Willpower. Vi kom gjennom trekkebunken til fiendene og stokket på nytt. Og derfra gikk det rett vest. To kort sørget for å drepe to av Marogs helter og en av mine. I tillegg hadde vi 5 Locations fremme i tillegg til aktiv Location. Vi hadde ingen mulighet for å legge på progress-tokens nå. Å få mange Location-kort på rad er fryktelig ille, da ligger trusselen der hele tiden. Så vi gikk fra en positiv retning og endte opp med et vanvittig nederlag.

Alle dvergene på toppen er altså utilgjengelig for oss.

Alle dvergene på toppen er altså utilgjengelig for oss.

Vi klarte altså ikke Ringenes Herre. Hva med Hobbiten da? Jeg har fått nok et «The Hobbit»-spill som er annerledes fra de andre. Knizia står bak dette samarbeidsspillet. Han har gjort det bra tidligere med «The Lord of the Rings»-spillet. I The Hobbit: An Unexpected Journey skal selskapet med dverger og Bilbo reise fra Hobbitun og følge historien. Vi skal også bekjempe orker og holde trollene snakkende så de glemmer seg bort. På brettet ligger alle disse historieelementene klare. Vi har 4 terninger og skal allokere resultatet til 1 eller flere av disse oppgavene. Du får kun ett omkast, og allokerte terninger kan ikke bytte plass. Hvis du klarer å fullføre en oppgave, så legger vi en fjærpenn på det, som om vi holder på å skrive om historien. Litt artig element. Men spillet er selvsagt totalt abstrakt. Til hjelp underveis har vi ressurser vi kan bruke, men disse er også seierspoeng på slutten. Hvis vi bruker dem så er poengene tapt.

Spillet var en del vanskeligere enn vi hadde trodd. Det var ikke bare-bare å bruke dvergene, for da ble de utilgjengelig senere. Det går ikke an å tape i dette spillet, men du kan ende opp med 0 poeng. Det er poengene som er målet i spillet, og ifølge regelheftet kan vi gå videre fra «Beginner»-status om vi får over 20 poeng. Vi fikk 8… Dette var et artig familiespill som lett kan fenge. Det kommer utvidelser til spillet når Hobbiten del 2 kommer ut på kino. Alt er tydeligvis laget ferdig, men det handler selvsagt om rettigheter. Tommel opp som familiespill.

Mitt sykehus i starten

Mitt sykehus i starten

Vi simulerer tydeligvis sykehuskøer

Vi simulerer tydeligvis sykehuskøer

Vi følte oss litt trøtte nå, så vi trengte pleie. I sykehuset. Quarantine ble neste på lista. Dette handler om å drive et sykehus, skrive inn pasienter og kurere dem. Men pass opp for de slemme bakteriene, de kan sette hele avdelinger i karantene. Spillet er enkelt. Hver avdeling er en firkant, noen spesielle og noen vanlige. Det finnes 4 forskjellige type sykdommer/pasienter og de står i kø inn i sykehuset. Du må finne den beste måten å få dem inn på med færrest handlinger. Du har 4 hver tur. Men før vi kom så langt, så måtte vi sjekke hvordan vi kjøpte spesialavdelinger. Jeg leste og prøvde å simulere det med brikkene mens jeg leste. Feilet. Marog prøvde å lese og kom med en teori. Men det stemte heller ikke. Så slo vi hodene sammen og prøvde å simulere det igjen, og da klarte vi å dedusere oss frem til en løsning. Maken til regelforklaring har jeg sjelden sett, sist må ha vært Panic Station som til dags dato har den aller verste regelboka.

Da vi endelig kom i gang så merket vi at det var veldig sårbart om startspilleren trekker 4 grå (karantene) brikker i et tomansspill. Jeg fikk riktignok bare 2, men Marog ble satt ut tidlig og måtte ofre handlinger for å få dem vekk. Dette er altså et ganske så abstrakt spill. Temaet hjelper litt på å huske hva vi kan gjøre, men vi fikk ingen følelse over at vi drev et sykehus. Det var bare å optimalisere firkantenes posisjoner og retninger og håpe på det beste når det gjaldt kuber (pasienter) som skulle trekkes fra en pose. Det var et ålreit spill, men ingen 10-er.

Posted in Der Untergang von Pompeie, Excape, Jungle Ascent, Keyflower, Quarantine, The Hobbit: An Unexpected Journey | Merket med: , | Leave a Comment »