Romjul. Dårlig vær. Fri. Det er duket for at Oscar endelig kan få prøve War of the Ring, det store krigsspillet om The One Ring i Tolkiens verden. Takras hadde brukt noen timer på å forberede reglene på forhånd og fått med seg andreutgave-oppgraderingen til spillet. Når brettet er satt opp med alle figurene så er det et vakkert syn for øyet. Men reglene er også deretter: voldsomt mye å gå gjennom.
Tidlig i krig var god taktikk for alvene.
Oppsettet stod klart på iPad med reviderte regler.
Vi hadde problemer med Nazgul-figurene som ikke ville stå oppreist.
Terningene dikterer hvilke handlinger som er mulige, men det er opp til deg å velge hvilken rekkefølge du vil ta dem i og hva du ønsker å påvirke med handlingen. Oscar og Alfred stod for Det Frie Folk, mens Hollender styrte Witch King og Takras tok kontroll over Isengaard og Sauroman. Oscar fikk alvene i krig tidlig og fikk dem avgårde til å angripe et av Skyggenes fort. Det gikk godt for alvene og de hadde tatt seg et poeng (av 4 for å vinne), mens Skyggene tok det hele med ro og begynte å bygge opp en styrke i sør. Så gikk Oscar inn mot enda en by, og det var ikke så farlig. Men så oppdaget vi at byene var verd 2 poeng hver, noe som ga seier til Det Frie Folk. Det var et skikkelig antiklimaks, men det passet seg å slutte, siden Alfred ikke lot til å like spillet. Ikke så rart, siden spillets anbefalte aldersgrense er 14 år og opp. Veldig mye å forholde seg til. Men vi valgte å avslutte, med håp om at det ikke blir lenge til neste gang. Kjekt spill med flotte komponenter og fin flyt i seg så snart reglene satt.
Vakkert spill
En sped begynnelse
Etterpå gikk vi over til nok et vakkert spill. Sterke farger og livlig grafikk tiltrekker spillelysten i River Dragons. I dette spillet er alle spillerne plassert på hver sin øy – på feil side av brettet! Målet er å få din figur til riktig øy, som er på stikk motsatt side. Det er ingen enkel sak, må vite, for det er ikke plass til alle sammen på plankene, og det er forferdelig lett å falle i vannet. Som i Robo Rally skal alle «programmere» en spillerunde. Blant mange kort skal vi velge 5 og legge dem i rekkefølge. Så gjør alle kort 1, alle kort 2 osv. Men før du kommer til kort 2 så har gjerne brettet endret seg masse. For å komme over med figuren din må du legge steiner og planker som du kan gå på. Men andre spillere kan fjerne planker og steiner, eller gjøre at du mister en handling. Står du i veien for et flytt så havner brikken din i vannet og må starte forfra igjen. Enormt stor plagefaktor i spillet som ikke passet for de som ikke likte motgang. Artig og lett spill, men desidert noe av den høyeste plagefaktoren i et spill. Her er det faktisk kort som får andre til å miste turen sin.
Monstre overalt!
Det ble for mye kniving i forrige spill, så neste på listen ble et samarbeidsspill. Kapittel 3 i Legends of Andor stod for tur. Vi hadde spilt med en liten feil de to andre kapitlene, så vi forventet mye større motstand denne gangen. Monstrene lå tett i handlingsstigen og det kom stadig nye monstre fra hendelseskort. Vi hadde hvert vårt oppdrag å fullføre, og alle måtte til hvert sitt hjørne av kartet, fullføre oppdraget og samtidig stoppe invasjonen mot slottet. Det føltes helt umulig. Med litt for dårlig samarbeid så gikk det veldig dårlig. Vi kastet bort mange dagstimer på å trille terninger og ikke skade fienden. Dette skjedde flere ganger. Monstrene hopet seg opp, og plutselig var det et monster som hoppet 5 felt videre på én tur og rett inn i slottet. Game over. Meget hardt, spesielt med unike oppdrag vi må fullføre. Men spillet fortsetter å overraske positivt: lite regler, fin flyt og lett å lære. Alfred hadde ikke spilt det før og trengte nesten ikke forklaring før vi var i gang.
Trangt med turister
Fra samarbeid til frosne fjelltopper. Mount Everest er oppfølger til det godt likte K2, men har en helt ny mekanisme. Hver spiller har igjen to klatrere, men denne gangen er de guider. Turister skal til toppen av fjellet, og dem er det to typer av: rike turister og hobbyklatrere. De rike har dårlig kondisjon og trenger ekstra pleie. De er verd mer poeng, men er vanskeligere å få opp til toppen – og ned igjen. I dette spillet begynner du uten oksygen-kort. De kan du få inn senere med å ta med deg oksygenflasker til toppen og erstatte kort du allerede har. Underveis kan du sette opp telt som turistene kan hvile i. Vi fant dette spillet meget frustrerende og vanskelig. Poengskalaen går fra 0 – 45 og alle begynner med 5 poeng. Helt til slutt så vant Takras marginalt med 1 poeng og hadde tilsammen 7! Etter en lang time hadde vi altså bare tjent 2 poeng. Hollender hadde gått ned til 4 og faktisk tapt et poeng. Fryktelig vanskelig spill, med regler som ikke satt som spikret. K2 er absolutt mer fornøyelig enn dette. Men kanskje vi gjorde noe feil, for det føltes umulig å tjene poeng.
Venedig
Etterpå fikk Venedig plass i PG og ble spilt en kjapp runde. Enkelt spill hvor man skal bygge hus, fontener, industrianlegg eller palasser. Det gjøres med kort, og det gjelder å være med på de fleste bygg for å få poeng. I tillegg er det poeng underveis om du klarer å posisjonere poengmarkøren ved siden av den øya det bygges på. Men det gjelder også å ha majoritet i det det skal bygges i, for da får du bestemme hvor det skal bygges. Ganske abstrakt spill, men enkelt og kjapt.
Oscar trekker nye terninger fra Alhambra-posen vi brukte i stedet for den som fulgte med i spillet.
Før det ble kveldstid så fristet terningspillet Blueprints, et spill om å bygge strukturer fra blåkopier ved hjelp av terninger. Det er mange terninger i spillet og de består av 5 forskjellige typer materialer. De gjennomsiktige er glass, f.eks. Alle typer materialer gir poeng på forskjellige måter. I tillegg får du poeng for å fullføre bygget ditt etter tegningen. Den som får mest poeng vil da få mest seierspoeng i runden. Men i tillegg er det andre måter å få seierspoeng på: høyeste bygg, like tall på terningene, lik type materiale og straight. Det er ikke alltid det lønner seg å følge oppskriften, for det er mange poeng å hente andre steder. Alle bygger skjult, så hvis du vil sabotere for det du tror de andre gjør, må du følge med. Men ikke saboter for mye, for da får du ikke noe selv. Spillet går over 3 runder, og så er det den med mest samlet seierspoeng som vinner – overraskende nok. Spillet var kjapt å lære, enkelt å spill og interessent nok til å holde spenningen. Posen du trekker terninger fra var altfor liten. Det gikk nesten ikke an å stokke terninger, langt mindre få inn hånda til å trekke nye. Men flott spill.
Til syvende og sist fikk vi 7 Wonders. Takras hadde ikke spilt dette på en stund, men husket at han hadde en app på iPaden sin om dette. På appen følger det med et nytt Wonder, og det er faktisk en offisiell app. Takras brukte denne med tillatelse av Alfred og Hollender. Det var ikke mye nytt med den annet enn at motstanderne tapte penger etter hvert som underet ble bygget. I tillegg hadde appen en fantastisk fin måte å telle poeng på. Det var bare å trykke på forskjellige symboler etter hvert som vi telte opp, og science-kortene ble en lek – den tar i tillegg og beregnet den mest lukrative kombinasjonen for deg. Spillet var over på 15 minutt og det var ganske tett med poeng.
