MidWinter ’22 – se opp for Takras

Jaddaaa, endelig MidWinter igjen. Husker godt mars ’20, hvor – dagen før! – det ble annonsert kansellering av begivenheten. Det var en trist dag. MidWinter ’22 skulle fortsatt skje, dog litt redusert.

Dessverre ble det ingen auksjon i år, og hyllene mine har ikke akkurat fått mer plass de siste to årene, så da måtte det bli salg av spill på forhånd, en prosess jeg ikke er altfor glad i, men fikk solgt unna en god del spill, som jeg håper havner på bordet oftere fra nå.

For min del var det store spill som stod på menyen. Jeg dro med Fargo opp fredag formiddag, og vi var klare å spille rundt kl 13, etter å ha sjekket inn på hotell og prøvd å parkere.

War of the Ring

War of the Ring er et spill som lå brakk lenge i samlingen, men som jeg har funnet frem relativt ofte i det siste. Det er et mesterverk av et spill og fanger hendelsene fra alle Ringenes Herre-bøkene, men med rom for å avvike fra hendelsene.

Som krydder på retten spilte vi en Anniversary Edition av spillet, som ryktes at det kun finnes 2.000 kopier av i verden. Det betyr litt større brett enn vanlig og alle figurer er ferdigmalt etter industri-malings-standard og klar for å spilles. Førstegangsspiller Watnegutten ble på Saurons side med Fargo, mens Klaus var med meg som det frie folk.

Ekstremt mye frem og tilbake og endring av fokus, og det hele kulminerte til mange nesten-situasjoner, med desperate handlinger fra begge sider. Sauron ville vinne denne siste turen, men Frodo hadde også en ørliten sjanse å kaste ringen i Mordor. Alt var avhengig av hva som ble trukket fra posen, og det ble seier til Frodo. Et skikkelig i-siste-øyeblikk moment, og alle var fornøyde. Fantastisk spill og det gjelder også for de jeg spilte med! 11/10.

Jeg kunne nevnt at War of the Ring tok 5 timer å spille, men det gjør jeg ikke. Neste spill for kvelden – oi, kveld allerede? – var selvsagt Battlestar Galactica! Ingen spillsamling uten denne klassikeren.

Battlestar Galactica

Hva gjør man når det er så mange som vil spille Battlestar Galactica, men det kun går til 7 spillere? Vel, da starter man to bord samtidig! Ja, det ble faktisk 14 spillere denne gangen, men på to forskjellige spill. Jammen populært, dette.

Jeg valgte å bli Cylon Leader denne gangen, har ikke prøvd den nye måten å gjøre det på, kun den gamle, som ikke helt falt i smak. Den nye gir mulighet for å hjelpe mennesker og cylons litt om hverandre, avhengig av hva slags agenda-kort man ender opp med i hemmelighet.

Vår sesjon begynte som vanlig med at alt gikk galt. Klagene kom fort, men både Thomas og jeg mente at vi har vært borti verre enn dette før og likevel kommet seirende frem som mennesker.

Og sannelig skjedde det ikke denne gangen også. Mot slutten var moral, drivstoff, mat og befolkning på bare én igjen. Hvis bare ett av dem går i null, er det over og ut.

Det ble mange spennende situasjoner, men ingen opplagt Cylon å spotte, før Qumad avslører seg og lager krøll. Gustav var Cylon 2. Begge teamene følte at det ikke var mulig å vinne ut fra situasjonen på brettet. Menneskene var nær ved å vinne men også å tape.

Og så kom krisen med et enkelt valg: gå ned på mat eller moral. Og det var enden på visa. 10/10 på vårt bord, men hørte at Cylonen på det andre bordet var litt vel slem og hadde alle i fengsel hele spillet.

Voices in My Head

Voices in My Head kommer fra selskapet Unexpected Games, og de lever sannelig opp til navnet sitt. Dette var ganske uventet og originalt. Vi spiller en mann som har ranet en bank og står for retten til å forsvare seg. Hver spiller tar rollen som en av mannens indre stemmer, som impuls, motorikk og lignende, og alle har forskjellige ønsker for hvordan rettsaken skal gå. I tillegg har en spiller rollen som aktor, som prøver å få mannen dømt skyldig.

Hvordan det hele gjøres er å legge brikker i hjernen hans, og så skyve brikkene ut på områder, likt sånn myne-skyve-automat man fant før i tiden, hvor de myntene som eventuelt falt av brettet ble gevinst. Deretter skal den/de med majoritet i samvittigheten hans få et valg og utføre konsekvensene av det valget.

Spillet er ganske tilfeldig, men hadde flott grafikk, gode komponenter, men ikke minst bra humor. Med fem spillere brukte vi ca 90 minutt, og det var en kjekk opplevelse. Vil jeg eie spillet selv? Kanskje ikke, men spiller det gjerne igjen. 8/10.

Fargo levde seg godt inn i rollen som aktor.

Nemesis

Vi har spilt Nemesis en del ganger her i PG, men det er skikkelig best med full bemanning. Denne gangen spilte vi karakterer uten særlig form for kamp-egenskaper, og brettet fylte seg opp med inntrengere, allerede fra første runde. Det hele så veldig dystert ut og samarbeidet var ikke på topp, noe som medførte i flere uheldige situasjoner enn strengt tatt nødvendig. Vi var tydeligvis skeptiske til hverandre fra starten, spesielt med selveste CEO ombord.

Det så meget dystert ut og alle ble angrepet i hytt og vær. Jeg var sanitet og kunne helbrede meg selv ganske mye lettere. Jeg hjalp også de andre, men det var sjeldent de var i nærheten. Gustav som var en fange, ble fanget mellom inntrengere hele veien og slet med å få seg løs.

Psykologen Klaus stakk av i en fluktkapsel og lot resten av oss være på egenhånd. Fargo ble drept like før han skulle legge seg i sovekapslene, men håpet var ennå ikke ute for resten. Jeg prøvde også å legge meg i hypersøvn, men ble stadig forstyrret av inntrengere, og ikke nok med det sluttet hypersøvn-maskinen å virke. Frem og tilbake mellom fluktkapsel og hypersøvn gikk turene mine til, og tiden rant ut. Til slutt ble jeg også drept, kort tid etter CEO Watnegutten og fangen Gustav. 10/10.

Og hvordan gikk det med Klaus?

Jabba’s Palace

Det er viktig å få i seg litt mat, og en sushi-restaurant like i nærheten av Gamle Slaktehuset ble vår go-to plass disse dagene. Mens vi ventet på maten spilte vi det splitter nye Love Letter: Jabba’s Palace. Nok en vri på et spill som har mange andre varianter. Denne gangen med to fraksjoner: rebeller og de lovløse. Mange interessante kort her som mikser opp en kjent formel. Dette blir nok en favoritt hos meg, sammen med Lovecraft Letter, bare dette er mye mindre og enklere å ta med seg. 8/10.

Nemesis

Umm. Nemesis igjen? Japp. Etter forrige sesjon så lo vi alt stå igjen, bare rydde opp spiller-ting. Selve Nemesis-skipet kjørte videre til tross for at mannskapet døde.

Nå er det et nytt mannskap i et mindre fartøy som legger til på Nemesis. Dette mannskapet har egne mål og veldig dårlig tid på å få det til. Underveis skjer det dumme ting ombord som må håndteres! Watnegutten lot seg friste av et lukrativt tilbud og det var ikke mye samarbeid å få fra ham.

Det ble fort travelt på brettet, og selve dronningen møtte opp og gjorde det vanskeligere for oss, men vi holdt vårt og gjorde oppgavene etter beste evne. Jeg var androide denne gangen og kunne ta litt større risiko enn de andre kjødelige.

Klaus klarte ikke overleve, men ofret seg med en desperat handling til slutt som ikke ledet noen vei. Ellers ble både Erik og jeg vinnere, og hadde med oss dronningen hjem i skipet vårt. Om vi faktisk kom hjem? Det vil jo tiden vise. Nemesis Aftermath het det vi spilte nå og er meget kjapt. 10/10.

This is fine

Root

Jeg hørte rykter om at de som lånte min Root-kopi under Spill-o-rama i fjort måtte sette av en halvtime til sammen for å la forbipasserende ta bilder av spillet. Kanskje jeg hadde oppgradert litt for mye? Nisj, bare kjekt, det!

Nå spilte vi med Klaus’ kopi, og den har omtrent de samme oppgraderingene som min egen kopi. Jeg prøvde meg på øglefolket, som jeg aldri har fått teken på. Jeg levde meg godt inn i rollen og ønsket å spre det glade budskapet fra Drageherren. Fuglene kunne bare dø på seg.

Men som vanlig ble det Vagabonden som stakk av med seieren, men det var mang en sabotasjer og en haug med ganger at terningene trillet 0-0. Hadde bare Klaus sine muldvarper åpnet øynene sine litt under angrep hadde det gjerne ikke gått så greit for vagabonden.

Jeg fikk igjen ikke helt til fraksjonen med øglene, og hadde ikke mye kontroll. Men jeg koste meg med spillet, og prøvde å spre ånden til de andre spillerne direkte og fortsette leve meg inn i rollen. Så vi sier 10/10 denne gangen også!

Downforce

Spillet Downforce er et racingspill som til og med Hollender liker, og det sier ganske mye! Jeg har byttet ut racerbilene med biler fra Mario Monopol Racing, og da får spillet et helt unikt preg. Det passer perfekt til både tema og fysisk i rutene.

Med litt ekstra ikke-funksjonelle 3d-printede elementer så faller alt på plass. Med mindre man spiller med 3 spillere som ikke kjenner til Mario i det hele tatt, da ble det litt som å falle for døve ører. Men pent er det uansett.

Jeg fikk to biler og det ble ganske leven da de andre fant ut at spesialkraften jeg fikk gjaldt for begge bilene mine. Jeg prøvde å si at den ene kraften var fullstendig ubrukelig for meg, men det hjalp ikke. Jeg brukte den kraften hele 0 ganger i løpet av spillet, og bil nummer 2 kom ikke halvveis på kartet engang før spillet var over.

Kartet var veldig kjekt. Det var trangt, for det var både elefanter, antiloper og slanger i veien. Men så snart førstemann hadde kjørt forbi et av dyrene, flyttet det på seg og åpnet opp for resten av bilene bak. Det ble nesten et spill nummer to, men valget falt på Glass Roads tror jeg, mens jeg gikk til noe annet. 8/10.

Så var det dags for avslutnings-seremoni, og litt før det fikk jeg spille en tur i spillet Regicide, et spill som benytter en helt vanlig kortstokk men som tilbyr et ganske interessant samarbeidsspill. Dette var en offisiell kopi, og kan ikke si jeg ble solgt av artworken. Og som Thomas påpekte, var det ikke symboler i hvert hjørne, som ødelegger for de som faner ut kortene den andre måten, f.eks venstrehendte. Kan ikke gi rating på spillet, da jeg ikke spilte mer enn et par trekk.

Det gøyeste med avslutningen var gjerne Einars oppsummering av Terraformin Mars-turneringen, hvor en spiller hadde våknet midt på natten og tenkt «oi vi glemte å telle opp [en ressurs]!». Merkelig nok hadde de tre andre spillere fotografisk hukommelse og husket at alt ble telt over korrekt. Så det ble uavgjort, og alle vant og fikk trekke premie først fra bordet. Applaus!

Architects of the West Kingdom

Architects of the West Kingdom ble det siste for MidWinter for min del. Et kjekt spill med en drøss av arbeidere å sette ut, men må passe på så vi ikke blir felngslet for mye, for da får man gjort lite. Mange valg og mange muligheter. Svein-Inge gikk hardt inn på det sorte markedet, men fikk så mye minuspoeng mot slutten at han kunne se langt etter en tredjeplass.

Jeg fikk en viktig telefon akkurat i poengtellingen, og da jeg kom tilbake var det likt mellom meg og Fargo. Men! De hadde glemt å telle med en av bonus-bygningene mine, og da ble det seier til meg likevel. 8/10.

MidWinter!

Til tross for mangel på auksjon, mangel på turneringer (ok for meg så er dette et pluss😁) og mangel på plass (fraværet av mange kjente for meg var merkbart), så syns jeg MidWinter fortsatt er en veldig flott event å dra til. Jeg ble litt låst til et hjørne av et rom mesteparten av tiden (helt min egen feil), men totalopplevelsen er alltid god. Gleder meg til normal MidWinter igjen, og treffe på mange igjen. 10/10!

Tusen takk til MidWinter-komiteen!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere liker dette: