Bytte med en annen spiller? Risky business med Love Letter
Et lite besøk til Sola brettspillklubb gir ofte nye impulser, denne gang i form av kjærlighetserklæringer. Neida, det er ingen romanse på gang spillerne seg imellom, men mot prinsessen i spillet Love Letter. Dette spillet har kun 16 kort og noen markører som holder telling på hvem som leder. Du har ett kort på hånd. På din tur trekker du et nytt kort og spiller ut ett av de du har og utfører teksten. En runde kan faktisk være ferdig før alle får spilt ut sitt. Alle kort har egenskaper avhengig av hva de er. Det finnes for eksempel bare 1 stk av Prinsesse, Konge, men hele 5 Vakter. Hvis du ender opp med å kaste prinsessekortet, så er du ute. Det er litt deduksjon oppe i det hele. Du må se på kort som allerede er spilt ut og hvem som spilte det ut. Du må følge med på om kort som trekkes er det samme som spilles ut. Men så er det samtidig veldig mye flaks som kan skape mange artige situasjoner. Vi spilte flere runder enn nødvendig for dette er et ganske så vanedannede spill som har veldig mye «én gang til»-faktor. Dessuten er det utrolig kjapt.
Og så var det å prøve en av kandidatene til Spiel des Jahres! Qwixx er et rent terningspill som minner veldig på Yatzy på flere måter. Men det er selvsagt noe eget ved dette. Alle spillere får utdelt hvert sitt ark som avbildet, hvor rød og gul har en tallrekke fra 2 til 12, mens grønn og blå går fra 12 til 2. Når du triller terningene, summerer du de to hvite terningene. Hvis den viser f.eks «6» så kan du krysse av dette tallet i én av fargene. Men vær obs! Dersom du har krysset av et tall, får du ikke lenger lov å krysse av for tall til venstre for dette krysset i den fargen. Så «6 gul» hindrer deg i å krysse av for 2-5 i senere kast. I tillegg har du anledning til å ta én av de hvite terningene og summere med én av de fargede, og krysse av for summen i korresponderende farge. Alle andre spillere som ikke trillet terningene kan krysse av for summen av de hvite i valgri farge, sålenge avkrysningsregelen følges. Spillet er ganske kjapt og alle får sjanse til å delta selv når det ikke er din tur, siden alle kan summere de hvite og velge å krysse av eller ikke. Jo flere kryss du har i en farge, jo flere poeng får du. Poengene eskalerer veldig jo høyere opp du kommer. Om noen klarer å krysse av for 12-eren eller 2-eren på lovlig vis, så blir den fargen fjernet for resten av spillet. Et enkelt og kjapt spill som selv bestemor kan være med på.
Fra Sola til noe helt annet: Nappetos spillekjeller! Skillz og Takras fikk beskjed at vi hadde blitt forvist ned i kjelleren. Men begge gjester var helt uenig og syns det hele var en oppgradering. Et eget spillerom med et lite filt-dekket bridge-bord med drikkeholdere. Rottene har tidligere herjet rundt i hele Europa i Rattus. Men når det finnes et populært brettspill, så er det sjeldent lenge til vi får et kortstpill basert på samme tema. Rattus Cartus er altså kortvarianten av Rattus, fra samme designere. Dette er et helt annet spill, hvor kun illustrasjonene er iveratatt. Denne gangen skal vi sende inn befolkningen vår i forskjellige bygg. Men vi må sende inn riktig type folk. Å sende inn geistlige blant bøndene fører med seg rotter – naturligvis. Kun når du sender inn folk i korresponderende bygg vil du unngå å få rotter. Antall folk du sender ut betyr også noe i form av hvilken spesialegenskap du mottar. Hvert bygg har alltid to typer spesialiteter som kan gi deg fordeler for resten av spillet. Trekke kort fra andre, se på nonnekort som redder deg fra rotteplagen i slutten av spillet, eller kjempe mot andre spillere slik at du kan ta kort fra dem eller gi dem rotter.
Nok en seier for Takras
Turen din er enkel. Velg hvilket bygg du vil inn på, og annonser hvor mange kort du kommer til å spille ved å legge dem skjult ned på bordet foran deg. Når alle har plassert, avsløres kortene. Du får ett poeng per befolkningskort du sendte inn, enten det er riktig type eller ei. For hver feil type kort mottar du en stk rotte. Når alle har gjort det, vil den som har flest kort i bygget få den beste egenskapen, mens resten vil motta den andre litt dårligere egenskapen. Ny runde og nye bygg. Slik går det til bygg-bunken er tømt. En artig mekanisme her er rottene. Det ligger nemlig 5 kort på bordet med ansiktet ned. Disse kortene angir hvor mange rotter du har lov til å ha. Hvis du overstiger antallet, taper du automatisk. Så det kan være lønnsomt å kikke på disse kortene underveis, dersom du har mulighet med byggene. Hvis alle går over, så taper alle.
Det tok et par runder før vi kom inn i flyten i spillet. Men så gikk det ganske radig unna for alle, med noen vanskelige valg underveis. Med tre spillere er det bare to bygg, så valgene er noe begrenset. Med flere spillere vil det være flere bygg og en større sjanse for at bygg-kortene stemmer med det du har på hånd. Vi fikk kikket på noen av nonne-kortene, men ingen visste alt. Så da det var tid for å telle poeng så lå Skillz meget godt an. Men det var utklassering! Skillz og Takras hadde for mange rotter og ble diskvalifisert! Nappeto (Les hans versjon av kvelden: Spilte Spill) var under grensen og fikk seieren servert på et sølvfat. Så klart det ble omkamp! Med nye bygg.
1. Nappeto, DNF: Skillz, Takras
Med fløyter, penger og hopp-over-kort så ble det et mer taktisk spill. Vi var flinke til å ta inn rottepoeng, så det var tydelig at det var mange nonner skjult til slutt. Skillz startet første runde meget godt og fikk trekke 3 kort fra begge sine motstandere, noe som skapte en skikkelig ubalanse for større del av spillet. Skillz hadde valgmuligheter mens de andre ikke hadde den luksusen. Denne gangen klarte alle å unngå å gå under for rotteplagen, så da ble det poengtelling slik det skulle gjøres.
1. Skillz 49, 2. Takras, 3. Nappeto
Rattus Cartus var et kjapt og enkelt spill å spille, men helt annerledes enn sin navnebror foruten illustrasjoner. Hvert spill blir annerledes og litt uforutsigbart siden det er forskjellige bygg, som man i tillegg ikke vet hvor mange som kommer av hvert bygg, siden noen kort fjernes fra bunken.
En fin liten pengepott i sluttspurten.
Vi hadde ikke veldig gamle utstillinger.
Her var vi halvveis i spillet
Det ble tid for noe godt! Nappeto hadde vafler han ønsket å dele, så kaffe med smør og brunost ble servert mens vi hygget oss med forskjellige samtaleemner, stort sett i form av spill. Etter pausen hadde Nappeto ønske om å prøve ut Pergamon. Alle hadde spilt dette fra før og var Skillz’ innføringsspill i PG. Nappeto var meget heldig med pengene noen ganger i spillet og fikk mye mer enn det vi skulle tro. Den ene gangen hadde Takras plassert sin markør for å motta en ganske liten belønning når det var mellom 10 og 16 penger og Skillz plasserte sin ytterligere mot høyre. Da kortene ble avslørt fikk Nappeto en neve med penger. Det virket forsåvidt jevnt, men Skillz klarte hver runde å få poeng for eldste urne/krukke/maske/armbånd. Dette var noe han fokuserte på og som ga ham 8 poeng alene, noe som vises godt i sluttpoengene. Takras satset tidlig på en gammel utstilling, men dette ga ikke særlig gevinst underveis, siden det fort blir forskjøvet mot utgangen etter hver scoringsrunde. Nappeto vant over Takras med 1 poeng, og nøt revansje etter Magnum Sal tidligere uke hvor akkurat det motsatte inntraff.
1. Skillz 33, 2. Nappeto 27, 3. Takras 26
Pergamon er nok et kjekt spill som lett kan finne plass på bordet om man bare trenger et kort spill om man har dårlig tid eller et lettere spill om hjernen allerede er mettet.
Mange interessante handlinger i GTR
«Bare» 14 av 22 mulige klienter
For å runde av en flott kveld og fortsette med et kortere spill som alle kunne, så fant Nappeto frem en Ludo-eske. Nappeto måtte le av det vantro uttrykket Takras viste da han så esken. Men innholdet viste seg å være noe helt annet enn Ludo, men faktisk Glory to Rome. Det lille bordet passet perfekt for dette spillet med 3 spillere, hvor alle har lett tilgang til alle kort og til å se hva andre spillere har foran seg. Vi hadde alle forskjellige strategier denne gangen, men Skillz fikk til noe helt utrolig med kombinasjoner. Han kunne ha dobbelt så mange klienter som innflytelse, samtidig som han kunne legge ned klienter fra hånd og trekke to klienter fra bunken i tillegg til å hente klienter fra midten. I siste runde hadde han utrolige 14 klienter (med plass til 22), men lite Merchants. Nappeto og Takras vegret seg for å spille Merchants (og alt annet, for den saks skyld), for da kunne Skillz hente dette fra midten ved senere anledning. Foreløpig var det Laborer som hadde fått disse bort fra poolen. Nappeto valgte å avslutte lidelsen og tok det siste fundamentet. En poengtelling senere avslørste noe meget uventet, nemlig at Takras vant med flest poeng, og at Nappeto måtte ta en tie-breaker mot Skillz. Så jevnt var det, faktisk.
1. Takras 16, 2. Skillz 15, 3. Nappeto 15
Nok en god runde med Glory to Rome, denne gang med tegneserie-illustrasjoner. En flott kveld med korte spill og litt vaffel til felles kos.
Pass deg, Indiana Jones! Her kommer jeg! Eller? Arkeologi ble aldri det samme etter han viste seg på storskjermen. Men hvordan er det å drive med faktisk arkeologi, å grave etter skatter for så å stille det ut i Pergamon-museet? Det har vært litt stille med tanke på brettspillvideoomtalene mine (er det lov å bruke så lange ord?) og det er fordi jeg ikke vil presse ned referatene fra våre fantastiske spillkvelder!
Men av og til må jeg tillate å sette inn en video. Ikke fordi det er noe spesielt med akkurat dagens spill, men fordi jeg snart nærmer meg 50. Videoer, altså. Lenge til jeg runder 50 i alder!
For en full oversikt av alle videoene mine så sjekk ut lista mi på BoardGameGeek. Der kommer de alltid først.
Snart tid for siste evaluering
I Pergamon skal man nettopp det. Finne skatter og stille ut. Men det er veien dit som er interessant. For å grave trenger du løyve og penger. Løyvene er det kamp om, og det er førstemann til mølla. Alle som skal grave må dele på et felles budsjett, og også her er det førstemann til mølla. Man vet på forhånd ikke hva budsjettet kommer til å bli, bare sånn ca. Og det lønner seg derfor ikke alltid å selge skinnet før bjørnen er skutt.
Når runden starter får vi vite om budsjettet er fra 2-8 penger, 6-12 eller 10-16. Så en viss peiling får man. Men for å få penger må man stille seg tidlig i køen. Jo tidligere, jo mindre får du – uansett. Og da får du heller ikke løyve til å grave dypt. Hvis du stiller deg lenger bak, ligger du an til å få flere penger, og i tillegg få grave dypere. Løyvet får du alltid, såfremt ingen bruker det nivået før deg. Men det er ikke sikkert det er mer penger igjen i budsjettet når du skal motta.
Det kan derfor være viktig å spare penger til neste runde. Da får du kanskje bare litt til, men har gjerne råd til å grave der du vil. Hvis du stiller deg helt fremst, får du null penger, men kan grave overalt hvis du har råd. Da får du førsterett på skattene.
Så er det utstilling. Skattene du har samlet deg er bare i bruddstykker. En halv krukke, en halv maske osv. For å stille ut må du vise frem hele stykker. Du setter sammen brikkene dine for å lage dem hele, og alderen på dem viser hvor langt inne i museet du får stille skatten. Jo lenger inne, jo mer verdifull er den, og det legger opp til flere poeng gjennom resten av spillet.
Alle spiller med åpne penger og skatter, så når du graver, kan det jo også være for å sabotere en annen spiller, uten å tjene på det selv. Eller du kan skaffe deg noen mindre skatter for å presse ut andre utstillinger. Når nye utstillinger kommer ut, så rykker alle andre ned, for de er ikke så interessant lengre. En flott mekanisme som simulerer hverdagen godt. Vi mister jo interessen av ting som ikke endrer på seg.
Spillet foregår over 12 runder, og hver runde er meget kjapp. Det er lite å tenke over, og valgene er ikke store. Det som gjerne tar lengst tid, er hvor man setter seg i køen. Da må man tenke på hva som ligger klart til å graves ut, hvilke budsjett som har gått tidligere, og hva man faktisk tør å gjøre.
Det fungerer også fint med bare 2 spillere. En ekstra røverbrikke kommer da inn og sluker både budsjett og skatter når den kan. Den er ofte til stor hindring, og tenker aldri på hva den tar. Den bare tar det dyreste den kan til enhver tid.
Alt i alt er dette et hyggelig spill jeg fint kan finne frem og spille. En hyggelig opplevelse med fantastiske komponenter, og en lett lærekurve.
Tåken la seg tykt denne kvelden. Nils med Skillz la seg på ferd over fjorden for første gang. Klokken nærmet seg ankomst, men han lot ikke høre fra seg. Hadde han forvillet seg bort i tåka, eller hadde han ombestemt seg i siste liten? Kaoleena var førstemann i kveld, og Saulius «Zuikis» ble nummer 2. Main meldte om at han ble sen, så vi fant frem forskjellige titler.
... til alt annet enn glede for Saulius' venstre krukker
Venstre krukker...
Kjappe spill på en halvtime? Takras fant frem Ascension. Det han ikke tenkte på, er at spillet er meget tungt med tanke på engelsk tekst. En øyeblikkelig hindring for Zuikis, så det ble ryddet bort til fordel for Pergamon. Nils ringt endelig og sa han hadde funnet veien. Tåken lå tykt, og da er det ikke lett å navigere seg frem uten GPS. 4 spillere til bords, og forretten ble gamle kunstskatter og utstilling i museum.
Hadde de chips i oldtiden?
Kaoleena hadde som mål å knuse alle, med stor erfaring fra onlinestedet Yucata. Men som med mange gamblere er historien ofte trist, og hun vant aldri på denne taktikken. Det hendte en penge eller to fant veien, men det ble labert med utstillinger i museet. Hun var utstillingsløs. Takras hadde fått en god utstilling, og hadde en fin poengflyt, i tillegg til å ha den eldste blå krukken. Nils tok konseptet meget kjapt og viste sine Skillz, og hadde planen klar. Planen var god, men den kom for sent. Pergamon er et enkelt spill, men det er ikke alltid lett å se flyten før et par runder inn i spillet. Kaoleena måtte levere bilen og ble bort, men akkurat da kom Sveinmain og lærte spillet fortere enn han ønsket. Det ble en så stor lærestorm at det oppstod en tsunami på spillebrettet, vann sprutet over hele Sveinmain og på gulvet. Brikkene ble kjapt tatt hånd om og tørket umiddelbart. Det gikk tilsynelatende greit med hele affæren. Sveinmain innhentet etterslepet til Kaoleena, og doblet poengene fra 5 til 10. Men det var ikke nok til å ta en 3. plass. Nykommer og sørlending Nils kunne – i tradisjonen tro – vinne kveldens første spill så han blir huket. Har man først prøvet PG, så går man ikke tilbake.
1. Nils 25, 2. Takras 24, 3. Saulius 20, 4. Sveinmain/Kaoleena 10
Nils viste skills i Pergamon
Pergamon er et artig og kjapt spill, med flotte komponenter og et tema som passer godt for mekanismen. Det er ikke øyeblikkelig enkelt å se flyten, men etter et par runder, så sitter det som støpt.
5 mann byr ofte på meget gode spill er meget store problemer. Det er mange gode 4-mannsspill der ute, og enda bedre 5-mann. Men det er ikke alltid like enkelt å bli enige, spesielt ikke om det er så mange å velge blant. Sveinmain visste at det ble 5 mann i kveld, og tok med seg mange slike spill. Men Kaoleena insisterte på Lancaster, og vi vet at det er et meget godt spill for 5. Så da ble det Lancaster.
Spilleren som sitter i taket har alltid fordelen av å se bak slottene
Lancaster byr på kaniner, riddere og ekorn. Disse små squires minner om squirrel, og de er hvite som kaniner. Masse internhumor rundt dette, og vi får avslørt at Saulius har hatt et kallenavn han har holdt i skjul hele tiden. Han er nemlig kjent som «Kaninen» i sitt hjemland, eller «Zuikis» på moderspråket. Meget passende for Lancaster, spesielt når Zuikis hadde et stort forråd av ekorn… kaniner… væpnere. Henger du med?
Sveinmain hadde planen klar fra starten, og skyndte seg opp på poengskalaen. Dette fortsatte han med fra runde til runde, og sanket inn poeng der det gikk. Kjempe i krig og vinne den. Samle poeng på lovene og samle poeng mot slutten. Resten lå og kjempet mot å ikke ligge bakerst. Poengmarkørene lå pent samlet hele veien, og det var få poeng som skilte dem fra hverandre. Takras hadde på forhånd sagt at Main ville vinne spillet med god margin, men Main var skeptisk. I slottet til Takras var det nemlig mange adelsmenn som ville gi mange sluttpoeng.
Kaoleena selger kaninen før bjørnen er skutt
Ridderen av Lancaster
Med 5 spillere er det meget trangt om plassen i Lancaster, og da er det ekstra moro. Du tror du har skaffet deg en sikker posisjon på landet, men rett før runden er over, så kommer det noen slemme kaniner og kaster deg rett tilbake til slottet ditt. Å stemme over lovene får også en flott dybde, og det blir harde forhandlinger rundt bordet. Med mange stemmekuber er det mange muligheter å ha stor innflytelse på en lov som kanskje bare gagner deg selv. Men 4 mot 1 er ikke alltid greit.
Kaninen Zuikis slet med samme problem som Kaoleena gjorde forrige gang, nemlig få riddere og lite å gjøre. Med bare to arme riddere måtte han velge blant pest og kolera. Men poengene ramlet inn like fort eller sakte som de som ikke var Main denne kvelden. På slutten ble det mindre og mindre poeng på Main, men han lå likevel langt forbi resten. Takras hadde fått tak i alle utenom 2 adelsmenn, og hoppet rett bak Main. Så var det riddertelling, og Takras hadde flest. Derfor gikk han av med seieren rett foran Main. Adelsmenn ble veien til seier også denne gangen.
1. Takras 61, 2. Sveinmain 59, 3. Nils 41, 4. Kaoleena 35, 5. Nils 34
Lancaster er en flott arvtaker for Funkennicht, og spilles best med 5 spillere, og også bra med 2 og 3. Men det er absolutt en fordel av å ha spilt det tidligere.
Bløff deg til seier.
Bløfferen av Lancaster
Nils med skills måtte ta turen snart, men hva er vel en PG-kveld uten en ordentlig avslutter? Bløff! Spillet som man elsker eller hater. Kaoleena sa pass, og ryddet sammen Lancaster. Bløff er så utrolig kjapt å lære og spille at det ofte finner veien. Sveinmain har ofte seier i dette spillet, men det er ikke alltid lett å vite når det er en ny mann rundt bordet. Nils kom godt på vei til å reise hjem, da terning etter terning røk ut. Til slutt ble det kollektivstraff som sendte ham hjem. Kaninen Saulius fulgte like etter, og røk ut da Main så hans bløff. Takras og Main var igjen med 3 terninger hver. Takras mistet plutselig 2, og da lå spillet i hendene til Main. Main kjørte en game match, men Takras så hans bløff, og det ble plutselig helt likt. Takras la opp til en stjerne, og Main ble meget usikker. Lå det en stjerne under Takras’ lokk, eller ikke? Han utfordret sjebnen, og la opp til to firere. Takras hadde en treer, og måtte bare løfte lokket. Dermed ble det seier for Takras i siste runde.
Alle vil til Roger
Hvis alle bare hadde holdt seg slik, hadde alle vunnet.
Kaoleena fikk sin Roger til slutt
Klokken var enda ikke midnatt, og alle var klare for et spill til. Men det måtte bli et kort spill. Vikings ble foreslått, etter alt for lang nedetid. Men det ble slått av det fårete Shear Panic. Disse forvirrede sauene skal løpe gjennom flere jorder, bli forført av bukken Roger, klenge seg inntil det sorte fåret og flykte for livet fra saueklipperen. Det var muligens en feiltakelse å ta dette frem så sent, for dette er knasing av hjernebarken til tider. Poengoptimalisering og forhindring av de andre spillerne. Kaoleena hadde ingen problemer, og beviste en gang for alle at hun er et ekte B-menneske, det som våkner jo senere på kvelden det blir. Selv om mannfolka gjorde så godt de kunne å skaffe seg et eller to poeng, klarte Kaoleena å hyrde inn en enorm ledelse tidlig i spillet, og det ble helt umulig å innhente seg.
Tenk deg et stort rom. Rommet har mange bord og enda flere stoler. På disse stolene sitter ivrige og engasjerte brettspillere, og på bordene ligger det flotte, moderne brettspill som bare lyser av spillglede. Velkommen til Spill-o-rama VIII.
Hele arrangementet er i regi av Spillskrinet, og stadig blir det flere som ønsker å komme. For å være med må man ha blitt invitert av noen som har vært med på et tidligere arrangement. Et såkalt venners venner-system, som gjør det sikkert for alle som deltar, at for de som er der, har noen gått god for. Dette blir mitt første Spill-o-rama, og jeg kan bare skilte med ett tall på navnelappen min, nemlig 2011. Men hyggelig for de som er nye, er at dette ikke er noe som preger navnelappen i det hele tatt. Det er ikke en skrytelapp, men for informasjon om man er nysgjerrig.
Og selvsagt er man nysgjerrig! Det er jo derfor man er her. Treffe mange gamle venner og bekjente, som man kanskje ikke får anledning til å treffe. Og ikke minst mange flotte og moderne brettspill. Her får man sjans til å prøve ut splitter nye spill, spill som enda ikke har blitt publisert, og ikke minst spill som tar kjempelang tid og som altfor sjeldent kommer på bordet ellers. Dette er en arena for stor hygge og sosialisering, og å finne ut hva som beveger seg utenfor distriktet, og i helt riktig komfortsone. Du skjønner allerede at jeg er begeistret for arrangementet, i lik grad som MidWinter, som jeg gleder meg til neste vinter for å delta i.
Opplegget varte fra torsdag til søndag for de som klarte å ta seg fri fra arbeid, ellers var det bare å møte opp når man kunne. Her kunne vi fra PG som møtte opp – Hollender, Marog, Kaoleena og meg selv – sikkert skrevet masse om opplevelsene fra arrangementet. Men jeg tenker å gjøre det enklere. Video! Jeg hadde planer om å lage en litt utfyllende dokumentar med intervju med de forskjellige bordene, men det ble rett og slett glemt bort. Så da ble det hovedintervju med Marog og Remo Rehder som fikk fokus. Håper den er fornøyelig. Etterpå kan du lese om hvilke spill jeg fikk spilt og mine inntrykk om dem.
Hvis du vil se timelapse-segmentet alene, uredigert og i sin helhet, så finner du det her.
Nå er det tid for oppramsing av spill jeg spilte, og mine inntrykk av spillet. Her er både spill jeg har spilt før og ikke spilt i det hele tatt. Det blir i alfabetisk rekkefølge, for jeg har null oversikt over den kronologiske rekkefølgen, men det betyr ikke akkurat mye.
Først ute på alfabetet er bokstaven tallet 7! 7 Wonders, men det skjønte du kanskje allerede etter at øynene har fanget opp bildet på siden.
Vi har spilt 7 Wonders vanvittig mange ganger i PG i år. Spillet kom som en storm og tillot mange spillere å spille samtidig uten at spilletiden ble noe lengre av den grunn. Det er det særs få spill som klarer. Jeg var med i turnering her og røk ut på at jeg hadde telt feil ressurser. Jeg hadde faktisk råd til det siste monumentet, og det kostet meg 8 poeng å ikke bygge det som siste handling. Det var virkelig ergelig, siden jeg faktisk hadde planlagt handlingen fra start av alder III.
Men jeg fikk lært bort spillet til noen nye, og de syns det var et lovende spill. Vi har som nevnt spilt det mye i PG, men i de siste månedene har det blitt liggende på hylla hos de fleste. Vi har kanskje spilt det for ofte, for det er ikke mye spennende å spille mer, da strategien ikke er alt, men hvilke kort man får. Vinneren av turneringen ble forøvrig en som bare hadde spilt 7 Wonders én gang før, og det var rett før turneringen. Så flaks har mye å si i dette spillet, det er det liten tvil om. Jeg begynner å bli lei av spillet, men har jo en hel del ganger bak meg. Uansett hvor bra en ting er, så blir man lei om det spilles altfor ofte. 7 Wonders fikk æren av å være med i en av mine første Brettspill med Takras-videoer.
7 Wonders med blant annet Nappeto og Catherine
Sånn ser det ut i starten av Age of Gods. Klare til krig!
Så var det Age of Gods. Dette var det siste spillet jeg spilte under arrangementet. Det var sammen med Kim og to til. Jeg hadde bare prøvd det en gang før med Marog og Kaoleena. Denne gangen skulle det spilles med en som hadde dette som et av favorittene sine. Jeg husker dessverre ikke navnet hans. Øyvind? Uansett en Spill-o-rama-veteran. Vi har tidligere skrevet om Age of Gods fra Takras Arena, og full besetning. Jeg liker dette spillet. Man leker med befolkningene og kriger her og der med dem. Men det de dødelige ikke vet, er at gudene bare bruker dem for et veddemål. Gudene har nemlig noen raser de heier på, men ingen annen gud vet hvilke raser det gjelder. Denne hemmelighetsholdingen og lureri gjør spillet godt, for alle gudene kan leke med alle rasene, ikke bare deres egne. Mot slutten så spisser det seg til, for man vil helst at sin rase skal ha størst territorie. Men det må ikke bli for opplagt hvem du heier på, for da blir du knust.
Så kom Siv Braut og sa at vi måtte pakke sammen, for arrangementet var over. Vi hadde bare en runde igjen, og et spontant «NEI!» kom fra alle. Det fristet å bære brettet ut til kaféområdet, men det er så mange komponenter at det droppet vi. Kim ble veldig interessert i spillet og ville ha det frem ved neste spilling han var på. Det ble førstkommende spilling, det.
Det er viktig å velge riktige kort i Artus
Et spill som Trond Braut gjerne ville vise frem var det nye Kramer & Keisling-spillet Artus. Jeg fikk prøvd noen runder og fikk et godt inntrykk av hva det handlet om. Det er riddere rundt et svært rundt bord, og det handlet om mange minuspoeng og plusspoeng. Kjent fra KK-gjengen er handlinger man har per tur. Man trekker kort fra tre forskjellige bunker. Den ene bunken er oppdrag som gir minuspoeng om man ikke får det til. Den andre bunken styrer de kongelige brikkene mens den tredje bunken styrer dine egne. I løpet av spillet er alle kortene brukt opp. Om du ikke har løst oppdragene, så kan det bety kjempemange minuspoeng. Spillet er lettfattet, og det er umulig å planlegge. Et hjul i midten snur seg fortere enn du klarer å si «Artus», og plutselig er din 10-poengbrikke blitt -14. Det er en filler, for meg. Igjen så ble jeg ikke ferdig med spillet, for jeg måtte rekke ferjen. Jeg klarte å hale meg inn fra -40 poeng og hvor alle ledet en runde over meg, til å havne på 3.-plass før jeg måtte dra, og jeg hadde enda flere poeng som lå klare. Et fint spill for Sveinmain, tenker jeg.
Merkelig, men Crokinole ligger urørt i PG-bloggen. Men så er det ingen i PG som har det. Kanskje fordi det tar enormt stor plass og koster mer enn lommeboka ønsker? Det er nok derfor. Brettet er egentlig et stort bord i en sirkelform. Målet med spillet er å knipse sine egne brikker så nært midten som mulig. Men halvveis inn finner man pinner som er til hinder. I tillegg må man treffe minst én av motstandernes brikker for å være gyldig. Om ugyldig så går du ut av brettet. Og det er viktig at det skal knipses. Føring er strengt forbudt. Dette er et vakkert og morsomt spill som man virkelig kan trene seg opp til å bli god til. Noe vi bør anskaffe oss i PG, uten tvil.
Defenders of the Realm er et av mine yndlinger. Først og fremst er det veldig likt Pandemic i måten det trekkes kort på når det er fiendens tur, men det handler også om helter i en fantasy-verden! I tillegg er det terninger som virkelig kan snu utfallet, og jeg liker som sagt temaet veldig godt. Hver spiller får hver sin karakter, og antall handlinger er basert på hvor mange liv man har igjen, og selvsagt hvor mye man starter med. Man kan øke styrken ved å utføre egne oppdrag, og til slutt skal de onde generalene bekjempes. Spillet tar nok litt lang tid, men jeg koser meg godt når det spilles. Brettet og figurene er flotte, spesielt når jeg har limt den blå dragen på plass så den ikke faller overende. Jeg fikk spilt dette med en gjeng fra Haugalandet. Sigvald, Karolina og Werner var med, men vi klarte akkurat ikke å vinne spillet. Uhell med kortene gjorde at vårt heltemodige forsøk på slutten aldri rakk å finne sted. Generalen flyttet seg bort fra oss og rett inn i hovedstaden. Videoomtale kommer snart.
Slemme generaler må bekjempes
Jeg ble skikkelig mektig etter hvert
Jeg kom i kontakt med en fyr fra Bergen som jeg dessverre ikke husker navnet på. (Sånn går det når man skriver om Spill-o-rama altfor sent). Hans fetter skulle komme til arrangementet, og han skulle ha med seg det store spillet Descent. Dette har jeg ventet lenge på å få prøvd. Overalt hvor jeg ser og hører om det, så er det bare positive ting som sies. En dungeon-crawl med virkelig flotte komponenter, et felles mål, og ikke minst karakterer som virkelig blir sterkere underveis i tråd med monstrene. Spesielt interessant er det at en av spillerne spiller som slemmingen, og skal gjøre alt han kan for å ødelegge for oss andre. Han vil ikke gjøre det utfordrende, han vil knuse oss! Terningene var spesielle, og det var spennende å se hvordan det kunne gå. En X på bare én terning, så var det automatisk bom. Min karakter var ganske svak, og jeg måtte holde meg unna monstrene. Men så fant vi skatter, og etter hvert handle nye våpen fra byen. Jeg ble sinnsykt sterk etter hvert, og ondingen prøvde å stoppe meg. Jeg kunne drepe de fleste monstre med bare ett terningkast, så lenge jeg ikke fikk en X. Dette var et morsomt spill med flott karakterutvikling. Må virkelig anskaffes. Men får jeg spilt det med PG-gjengen da? Det spørs.
Her teller jeg opp styrken min
Mange strategier dukker opp underveis
Rene og enkle farger
Arrangør Trond Braut fikk meg med på et kjapt spill før Artus, nemlig Hey Waiter! Jeg er i utgangspunktet litt skeptisk til kortspill med tematikk som kan virke litt barnslig. I dette tilfellet skal vi være servitører som skal servere maten kjappest. Vi spilte to og to på lag, og det gjorde spillet meget interessant. Som vanlig så husker jeg dessverre ikke navnene på de jeg spilte med foruten verten selv. Hver runde får vi handlingsvalg basert på hvilke kort man har på hånd. En handling koster to kort, det ene kortet viser hvilken handling man er ute etter mens det andre viser hvilken farge det gjelder. En farge er en matrett. Man kan 1. sette lokk på maten, det forhindrer en motstander til å levere den bunken med mat. 2. fjerne lokk fra retten, også fra en annen spiller. 3. Servere en farge. Dette gjør at alle serverer den fargen, så da gjelder det å tilrettelegge det slik at bare du og din lagkamerat serverer den fargen, i hvertfall mest av den. Mekanismen i seg selv var meget tiltalende, men jeg falt ikke for utseendet. Likevel så er det noe jeg fint kan spille en gang til. Vi spilte faktisk to runder med spillet etter hverandre. Jeg vet bare ikke om det er et jeg vil ha i samlingen, da igjen på grunn av utseendet.
Et av de siste spillene jeg prøvde ble et kjapt spill med Karolina og Werner. Jungle Speed. Jeg så nylig en reklame for spillet, og det var en gjeng med overentusiastiske og flotte ungdommer som spilt dette og hadde det sinnsykt moro. Skeptisk? Oh, yes. Men spillet leverer moro, det skal det ha. Hver spiller har en bunke hver med kort. Bunken ligger med bildesiden ned, og rundt bordet så legges det frem et kort. Nå husker jeg ikke reglene helt, men om det kortet jeg legger frem har samme mønster som kort som ligger fremme nå, så er det om å gjøre å ta tak i en pinne som står plassert midt på bordet. Om man klarer det, så blir man kvitt kortene som ligger i brukt-bunken din. Det gjelder altså å bli kvitt kortene sine. Om man spiller sitt siste kort, så vinner man. Om man tar pinnen uten at det er likt mønster, så får man andres kort i stedet. Morsomt og kjapt, men aldeles ikke slik som i reklamen. Men hva pleier å være sånn?
Mens jeg ventet på at gjengen fra Napoleon’s Triumph (kommer senere) skulle komme tilbake fra middag, så jeg anledningen å introdusere The Lord of the Rings: The Living Card Game for Marog. Dette er i utgangspunktet et tomannsspill fra esken, men kan fint spilles med flere om man lager egne trussel-metre eller kjøper enda en grunnpakke. Uansett så ble det introduksjonsscenariet som skulle testes. Vi brukte bare basisbunker, jeg med tactic og Marog med spirit. Det var lite som var skummelt, og jeg taklet de fleste monstrene i midten, mens Marog sørget for at vi fikk progresjonspoeng i eventyret. Siden det var veldig lite utfordrende, så tror jeg ikke jeg fikk overbevist Marog om at dette er et godt spill. Men jeg liker det godt, aller helst med litt mer utfordrende scenarier. Jeg har forresten laget en videoomtale av spillet, så du kan både lese om det og se video her i PG-bloggen.
Så kommer selve hovedretten av rettene. Spillenes spill. I hvertfall med tanke på spilletid og dybde. Napoleon’s Triump! Dette spillet simulerer kampen i Austerlitz, og spillet fungerer – som Kim fortalte det – som en blanding av sjakk og poker. Det er ingen flaks i spillet, bare bløffing og planlegging. I starten skal russerne sette opp armeen sin, ledet av forskjellige kommandører rundt omkring på slagmarken. Alle brikkene som blir valgt er skjulte, man vet bare antallet hærer. Deretter skal de allierte styrkene settes opp, og de har fordelen ved at de kan se formasjonene til fienden. Men de aner ingen ting om hva som er hvor, eller hva som er intensjonen til fienden. I tillegg har de allierte mulighet for å sette inn reserver, men da blir spillet helt forandret. I utgangspunktet skal de allierte forsvare seg til tiden går ut, og ikke la russerne ta over enkelte nøkkelområder.
Spillet er så utrolig dypt, at det krever et eget referat i seg selv. Jeg spilte med Kim, Stig Morten og Nappeto, og heldigvis for meg så har Nappeto allerede skrevet et godt referat fra sesjonen med Napoleon. Jeg hadde ikke spilt dette før, og prøvespilte en runde med Kim på fredagen, dagen før dagen. Og godt var det, for her var det vanvittig mye å lære. Kim gjorde noen opplagte feil for å demonstrere hva utfallet kom til å bli, og han forklarte godt underveis de forskjellige elementene i spillet. På dagen skulle Nappeto og jeg spille på lag mot Kim og Stig Morgen. Når det var vår tur, tok Kim og Stig Morten en runde rundt lokalet og gjorde helt andre ting, mens Nappeto og jeg kunne planlegge i fred. Når vi var ferdige kom de tilbake, og vi utførte planen vår. Det er vanskelig å snakke sammen om planen med de andre til stede, for man trenger hele tiden å forklare styrkene våre, de styrkene som fienden ikke skal vite om. Men les mer om det hos Nappteo!
Skjulte brikker, skjult agenda og meget spennende avslutning
Spillet ser flott ut og opptar stor plass på bordet
Den første dagen så fikk jeg øye på et spill jeg har siklet lenge etter, men aldri helt turt å kjøpe inn. Jeg har nemlig spilt det masse på både iPhone og iPad. Neuroshima Hex! heter spillet, og jeg bare måtte kikke oppi eska som Erik hadde med seg. Han var opptatt med å spille Innovation, men han lovte meg å gi det en prøverunde etterpå. Det ble meg, ham og Geir Harald som satte seg til å krige om rutenettet. Uten å gå inn i for mange detaljer, så likte jeg det jeg så, og gikk til anskaffelse av spillet kort tid etter. I tillegg ble det spilt mange ganger i Grotten, og jeg har til og med laget en videoomtale av spillet. Verdt å sjekke ut.
Spilt igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen.
Selvsagt var det turneringer, og da var det jo ikke rart at PitchCar ble et av spillene som det skulle utøves i. Spillet der 8 spillere eller flere knipser avgårde bilene sine gjennom en skikkelig svingete vei. Men ofte i slike turneringer er det ikke formasjonen som er det største hinderet, men de faktiske komponentene spillet kommer med. En bilbane bygges jo opp av forskjellige biter, og disse bitene er sjeldent helt plane når de møtes kant mot kant. Da det var min gruppe sin tur til å spille, så var det 6 av 8 som ikke kom forbi den andre svingen. Vi stanget bare i den usynlige kanten og føk ut av brettet, eller så stoppet det bare helt opp. Det ble en vinner, og det var førstemann (og eneste) som kom forbi den kanten. Derfor prøver jeg ikke å spille det for ofte, for det skjer hver gang. Men prinsippet er morsomt og ideen er god, bare synd det ikke er motstanderne man kjemper mot, men brettet. Kanskje jeg bare er svært uheldig.
I midten finner man terninger for innkjøp
Et spill jeg virkelig hadde sett frem til å prøve er Dominion-spillet Quarriors! Hvorfor sier jeg Dominion om et terningspill? Lett! Det er Dominion. Med terninger. Man begynner med et gitt antall terninger, og må kjøpe seg nye terninger for å øke styrken sin og etter hvert få poeng. Men i stedet for å bygge opp en kortstokk så samler man terninger i en pose. Og trekker fra dem. Oppsettet er mer eller mindre identisk med Dominion, ved at man har forskjellige kort å handle fra på midten, og at det er begrenset med terninger pr. kort. Prisene er varierte og oppsettet er tilfeldig. Det som gjør spillet unikt er monstrene. Man må mane frem monstre som skal drepe motstandernes monstre. Om dine overlever til det blir din tur igjen, så får du poeng. Spillet er fryktelig tilfeldig, men lettfattet. Jeg fikk også prøvd hvordan spillet er med tilfeldige kort. Dragekortet er altfor kraftig og dreper alt og alle. Så snart man har det, så vinner man fort. Noen kort er helt ubrukelige. Jeg fikk en runde der alle kortene var mer eller mindre ubrukelige, og spillet tok en evighet å bli ferdig med. Jeg introduserte dette til William Atta, men jeg så at han spilte det senere, så han hadde ikke fått helt skrekken, til tross for litt skeptisk mottakelse. Spillet lider av å ikke ha ferdig foreslåtte oppsett av kort i midten. Ellers var det kjapt og greit, men jeg kommer ikke til å handle det. Jeg er ikke spesielt fan av Dominion, og da heller ikke dette, selv om det er med terninger.
Et spill jeg virkelig burde visst om fra tidligere er spillet Stone Age. Men midt oppi dette spillet så jeg min anledning å få meg et intervju med Remo Rehder. Midt i regelforklaringen, faktisk. Marog steppet inn i begynnelsen, og han hadde spilt det før. Jeg brukte kanskje litt mye tid på å snakke med Remo, og Marog kjente søvnen snike seg innpå. Da jeg endelig var ferdig og kunne ta over, var Marog i ledelsen på poeng. Etter å ha spilt Stormenes Tid noen ganger, så var det veldig kjapt å sette seg inn i mekanismen i spillet. Det eneste vanskelige var å se sammenhengen mellom viktighet av mat, ressurser og poeng. Men jeg syns spillet var helt greit, en ST-Lite, og lettere å introdusere for nybegynnere. Men om jeg kunne velge, er ST et mye bedre spill. Likevel, med tanke på at dette var langt på natta, var jeg aldeles ikke i humør for ST, og da fungerte Stone Age meget godt.
Og hva er vel en kveld eller to uten helt konkrete fillers? Sveinmain leker med en lokal variant av dette spillet, men har kommet til idé og prototyp, men dessverre har det ikke kommet lengre. Jeg snakker her om TransEurope. Spillet med de mange destinasjoner og jernbaner. Dette spillet er så enkelt og likevel så moro å spille. Usikkerheten med hva de andre spillerne har, og følelsen av at man alltid har den verste hånden med byer. Men hensikten med spillet er jo nettopp å ikke ha gode byer, de skal være spredt ut over hele kartet. Og med kort til overs, er det helt umulig å vite hvor de andre skal, eller hvor langt de har kommet. Plutselig er runden over, og man kan enten juble over å være den som kom i mål, eller gråte over at du hadde langt igjen. Fantastisk enkelt prinsipp og lett å spille.
Et spill jeg ikke hadde sett for meg å spille var Yggdrasil. Jeg kjenner lite til mytologien her i Norge. Jeg vet det var vikinger, Tor og Odin, Mjau-mjau og Sleipner. Mye mer vet jeg egentlig ikke, og jeg har ikke aldeles stor interesse av å lære mer. Men ved å spille dette spillet, så kjenner jeg at jeg likevel har fått litt interesse. I det minste nysgjerrighet. Spillet simulerer kampen i Valhall, om det store livstreet Yggdrasil. Det er mange trusler som prøver å beleire tronen, og det er opp til oss, andre guder, å stoppe dette. Hver gud har en spesialegenskap, og den er såpass god at den blir brukt hver eneste runde, omtrent. De er viktige for å klare spillet. Grafikken på spillet var meget forvirrende til tider, og det var vanskelig å se enkelte elementer. Alvene, til eksempel, forsvant med brettet og det var ikke alltid lett å se hvor mange som lå igjen. Men selve spillet var greit, og det føltes som et unikt og spennende samarbeidsspill. Man føler man har kontroll i begynnelsen, men plutselig så eskalerer det i farer og trusler. Jeg fikk spilt det to ganger, og begge gangene ble unik.
Det var det for Spill-o-Rama 2011. Hvis du har kommet gjennom og leser dette så må jeg applaudere for din leselyst. Dette ble mye tekst på en gang. Håper du har fått vite om noen spill som har pirret din interesse, og spesielt at du har lyst til å komme på neste Spill-o-Rama.
Konkurransen jeg rett og slett glemte å prøve meg på før tiden gikk ut
Nå er det tid for Main Event til fredag! Jeg kan dessverre ikke være med grunnet andre plikter, men MidWinter 5 – det skal jeg på! Bare 5 mnd igjen!
Hvis det er én ting som PG er kjent for, så er det å gi kort varsel på spilling. Mandagsinformasjonen blir som oftest sendt ut før kl 14 på nettopp mandag. Og når Takras sender ut invitasjon midt i en ukedag på samme tidspunkt da folk har andre planer, er det nesten et mirakel at noen dukker opp. Men Hollender stilte opp, og han hadde meg seg førstegangsspill til PG.
Brenn! Brenn!
Men først var det duket for litt sterk hjemmelaget snacks. Takras hadde nemlig fått tak i spillet Eruption som Print-n-Play, hvor han laget spillet selv. Dette har mange likheter med Survive!, med tanke på tilfeldighetene rundt brikkene man snur og terningkastet. Men valget faller likevel på spilleren selv, som velger hvordan han best skal bruke det han har fått tildelt I Eruption brukes terninger til å se om man overleves lavastrømmen, og brikkene legges for å sabotere andre eller gjøre det vanskeligere for andre å nærme seg deg.
Hollender lurer på hvordan han best mulig kan ødelegge for Takras
10°C kjøligere enn Hollender
Begynnelsen er veldig treg, for lavaen har bare nettopp begynt å strømme. For å få nye handlingskort må man nemlig legge lavabrikker inntil en annen landsby, men det går jo ikke når ingen er nær lavaen. Men når lavaen er inntil landsbyen, begynner temperaturen å stige. Jo varmere landsbyen din er, jo flere handlinger får du. Takras var flink til å gjøre Hollenders landsby litt for varm, så varm at Hollender kunne plassere ut nye mini-vulkaner helt inntil Takras’ landsby – hele 3 ganger! Litt for flink, med andre ord. Og noe helt utrolig skjedde denne kvelden: Hollender hadde flaks med terningene! Han fikk beholde mange av veggene sine over flere runder. Den eneste måten for Takras å stoppe dette på var å bruke handlingskort som fjernet veggene fra spill. Det ble plutselig veldig fort varmt i begge landsbyene, og det var like før de begge ble oppbrent. Men plutselig havnet Hollender på flammesymbolet, og han hadde ingen måte å komme tilbake på.
1. Takras 280°C, 2. Hollender nedbrent
Eruption er en enkel hovedrett som oppfordrer til matkrig. Men jo flere spillere, jo mer tid tar det, men da blir det også gøyere og mer krangling rundt bordet. Vi brukte 45 minutt med regelforklaring samt servering og rydding.
Tett bebyggelse
Den ukuelige Hollender
Så var det dags for introduksjonen av nok en utenlandsk hovedrett. De Ontembare Stad, som det heter. Tittelen blir noe sånt som Den ukulige byen. Spillebrettet er rundt, noe man ikke ser ofte i disse dager, og delt opp i et rutenett. Hver rute har plass til et kort som representerer et bygg, og i tillegg får man bonuser avhengig av hvor feltet ligger i forhold til byen. Byggene får man i fire smaker, hvor størrelsen er fra enkle grisehus til rådhus. Hver runde trekkes et kort fra en stokket bunke inndelt i 4 perioder. Om et grønt kort vises frem, vil alle som har grønne bygg med ridder på få inntekt i form av byggestener. Stenene brukes til å bygge flere bygg. Men det finnes også mange hendelser som kan ta fra eller gi deg byggestener pluss mye annet. Det er viktig å komme nær byen, men noen bygg kan ikke bygges der, så man må tenke over hva man vil og hva man skal bruke det til. Noen bygg kan ikke bygges på vei, og andre ikke på sjø. Hollender hadde stålkontroll på handlingene i spillet, og sikret seg poeng slik at han fikk tak i hendelseskort på hendelseskort. Man har bare lov til å ha 2 på hånd, så han kastet kort noen ganger. Takras glemte å se på poengskalaen flere ganger, og fikk poeng som gjorde at han ikke fikk hendelseskort. Det er også lett å gå tom for kort på hånd, noe som virkelig begrenser mulighetene dine. Helt til slutt sanket Hollender inn mange poeng, men måtte samtidig fjerne mange poeng fra Takras ved å brenne ned dyrebare hus.
1. Hollender 50, 2. Takras 37
Byen bare økte og økte i størrelse, og kan vel dermed sies å være ukuelig. Dette er en rett som passer for familier om man bruker de enkle reglene, eller spillere med litt flere matretter på sitt renommé.
Men vi var fortsatt sultne, og vi var klare for noe man spiste for veldig lenge siden. Pergamon oppfyller dette, hvor man skal lete etter mange gamle skatter fra før år 0, for så å stille dem ut og få flest besøkende til å komme. Hver runde starter med et felles budsjett, men ingen vet nøyaktig hvor mye det blir, bare hva som er minste- og størstebeløpet. Så skal man velge handlinger, men jo større handlinger man velger som også gir mye inntekt, jo større er sjansen for at du får mindre penger. Jo mindre man krever, jo større er sjansen for å få det oppfylt. Man kan ende opp med å ikke få penger i det hele tatt.
Snart tid for siste evaluering
Etter fintelling: ny vinner!
Med to spillere kommer det inn en gravplyndrer som setter seg på besteme plasser i handlingsfeltet og som alltid skaffer seg det dyreste han har lov til å skaffe. Feltet han står på er ofte et optimalt felt for budsjettkortene, og han får alltid valgt først. Takras hadde spilt dette en gang før, men syns spillet føltes helt annerledes ut nå enn med 4 spillere. Det var mer penger hver runde, og det var lettere å få store utstillinger. Takras fikk ofte store utstillinger, mens Hollender slet med å gjøre det samme. Han hadde noen små, men de gikk ut etter første evaluering. En evaluering skjer 4 ganger i løpet av 12 runder, og da får man poeng for utstillinger man har, pluss ekstrapoeng for en gammel gjenstand. Hollender hadde den eldste 3 av 4 ganger, og ingen fikk bonus den ene gangen. Hollender hadde ikke mange billetter, og tenkte at han kom til å ligge langt bak. Men så var det dags for den 12. og siste evalueringen. Takras fikk mange poeng ut fra sine utstillinger, særlig siden han sikret seg 4 skatter på den siste runden som han kunne sette sammen med mange andre skatter, noe Hollender ikke kunne forhindre. Men så var det bonustid! Den som har den eldste utstillingen får 3 poeng. Vi har enda ikke helst skjønt hva som utgjør denne bonusen, men sist gang ble vi enige om at det var den ene eldste gjenstanden som utgjorde det. Hollender hadde den eldste. Den nest eldste. Og den tredje eldste! Dermed fikk han 6 poeng. En fintelling senere, og Takras vant med 1 poeng. Men bare for å være sikker, så telte Hollender på nytt, og hadde faktisk 1 poeng mer enn Takras!
1. Hollender 29, 2. Takras 28
Pergamon er en liten rett i en liten eske, og hver runde er kjappspilt, for det er ikke mange valg man trenger å gjøre. Det viktigste med Pergamon er budsjettfasen, hvor satsing er en vesentlig del og et valg som påvirker resten av runden. Gode og mette tok vi en tidlig kveld, og har fått 2 nye spill i PGs rekker.
Takras´ moped begynner å bli av samme kvalitet som spillet the Enigma of Leonardo, og dermed måtte Kaoleena ut og hente han inn, og i mellomtiden var vi andre 5 meget sulten på brettspill. Såpass sulten at vi satte igang med Sahne, eller Piece of Cake som det heter i Unaiten. 5 kaker var klar til å deles og det gjelder å sikre seg flest stykker av hver av de 7 ulike kakeslagene. Hvis du ikke ligger an til å få flest, så er det bedre å spise kaka med en gang for å sikre verdifulle poeng. Det ble mye psykologisk deling da deleren får velge sist. Vegard var meget generøs med oss andre i delingen av sin kake og satt igjen med et usselt stykke selv, en skikkelig gentleman, men i brettspillsammenheng går det normalt dårlig da, og dermed var han ute av spillet. Vi andre 4 derimot spiste og delte med hard presisjon og det måtte fintelling til for å kåre en vinner. Marog var den mest sultne før vi begynte og var også den som klarte flest poeng denne kvelden, såvidt.
1. Marog 28, 2. Peter 27, 3. Main 25, 4. Kim 25, 5. Vegard 16
Halvveis og fornøyde
Kim var inspirert av fergeturen over fjorden helt fra Tjensvoll i Stavanger og dermed ønsket han å ta en tur i det maritime miljøet med det berømte Tsunami-brettet av Navegador (les: http://spiltespill.blogspot.com/2011/02/kaffeslaberas-110210.html for detaljer). Tsunamien hadde lagt seg og ble holdt langt unna brettet denne kvelden, men Sveinmain, Peter og Kim skulle erobre sjøveien til Japan. Vet ikke hva som skjedde tidlig i spillet, men etter noen runder rundt roundellen hadde Kim 3 fabrikker, 3 råstoff-kolonier, mens både Sveinmain og Peter kun hadde 2 kolonier hver. Dermed gjaldt det å sette inn giret for å redusere forpranget. Kim var en luring og hadde spilt det før. Han satset på kombinajonen kirke-arbeider og Sveinmain tok opp kampen med han, men lå hele veien ett hakk bak. Peter derimot kunne kjøre Seilbåt- skipsverft taktikken, men slet med å få tilstrekkelig inntekt.
Kim glimrer til i spillet sitt
Mens Sveinmain og Kim håvet inn 400 penger i markedet klarte Peter kun 140-180. Etterhvert steg også hans inntekt, og skipene hans begynte å runde kapp det gode håp. Pengene rant inn i spillet på slutten da både Sveinmain og Kim hadde full pott på arbeidere og kunne kjøpe 4 og 5 arbeidere for 50 og så å selge de for 200 pund stykket. Dermed gikk det unna både med fabrikker og verft og plutselig var det tomt for bygninger og klart for slutt-telling. Privilegier teller mye i dette spillet da det genererer poeng, og Peter og Kim hadde 4 hver mot Sveinmains 3. Kim var det igjen ingenting å gjøre noe med selv om Sveinmain prøvde det han kunne for å ødelegge Kims taktikk. Han fikk dermed kun 5 kirker da Sveinmain klarte å kuppe de 4 siste. Likevel hadde han såpass erfaring fra Tauferga at han mestret Navigador såpass bra at han vant konfortabelt. Sveinmain og Peter kjempet om den berømte 2. plassen, hvor Peter klarte det med 2 små poeng.
1. Kim 112 2. Peter 98 3. Sveinmain 96
Tunge valg i kveldens Troyes
Marog, who else?
Navegador fristet flere, og på det andre bordet var Pergamon lagt opp. Men Takras hadde glemt de engelske reglene hjemme, og da fristet det ikke så godt likevel, siden det var helt nytt. Men heldigvis hadde han også med seg Troyes, som lokker til seg både Kaoleena og Marog. Vegard slang seg på, som eneste nye i spillet. Helt først kom Resistance-kortet i krigen mot oss, som krever røde/6 pr. kube. Og som den røde handlingen var den kun nyttig dersom man hadde røde terninger TIL OVERS. Så det ble en vanskelig krig, spesielt når vi i tillegg mistet 2 innflytelse pr. runde. Terningene viste lave verdier, og det var god spredning på fargene. Takras slet med å få tak i penger, mens alle andre hadde god inntekt, med over 20 gull hver nesten hver runde. Vegard slang seg tidlig på krigen og tok krigskort etter krigskort. Marog og Takras var sikre på at Vegard hadde krigsbonusen som skjult sluttscoring, og gjorde også sitt for å krige. Takras ofret seg for laget, og brukte en sår handling på å kvitte seg med Resistance-kortet. Herfra var det enklere å krige. Kaoleena var fredelig, og tok seg inntekter, men lite som ga poeng. Det var ingen direkte gode kort denne omgangen, og det var motstand fra alle hele veien. Til slutt viste det seg at Vegard ikke hadde krigskortet, men pengekortet! Han hadde selvsagt 18 penger, mens ingen andre kunne skilte med så mange.
Kim, Peter og Sveinmain valgte å holde seg i det våte element med båter og skip da Sveinmain dro frem sin nyanskaffelse: Strozzi. Her gjelder det for hver spiller å manøvrere 3 båte inn til Venezia, Napoli eller Roma, og kanskje samle på noen båter som også gir deg innflytelse i Firenze. Det gjelder å satse på de gode båtene og la de båtene som ikke er til å samle på gå til motspillerne. Spillet er lagt opp etter auksjonsmetoden hvor en må satse eller la hver og håpe det kommer en enda bedre båt senere i bunken. Slike spill gir alltid en del spenning så også i dette spillet. 3 spillere er litt knapt i auksjonsspill, men fungerte mer enn godt nok i Strozzi. Det ble hard kamp om båtene da en kun hadde lov å ha en båt i hver havn. Så var det scoring for mest innflytelse og raskest båt. Slik går spillet 3 ganger og så er det slutt-telling hvor båtene som har med seg kunst også teller og her klarte Peter og Score hele 90 poeng, 40 mer enn Sveinmain, og 70 mer enn Kim. Kunstbåtene var som regel litt svakere enn de andre båtene men etter litt fintelling klarte Peter å få nok poeng i siste telling til å bli dagens Strozzi!
1. Peter 285, 2. Main 280, 3. Kim 235
Hjemsøkt av PG-ere: Marog
Troyes var en fin oppvarming for gjengen. Selv om den var slitsom, så fristet Pergamon likevel. Marog trodde det var en Potion Making, men det skulle vise seg å være noe helt annet. I Pergamon får alle spillerne tildelt et felles budsjett. Men man vet ikke nøyaktig hvor mye som ligger i potten. Man vet bare hva minstebeløp og maksbeløpet er. Så skal alle spillerne velge en handling som gir inntekt og mulig kjøp av utgravinger. Jo grådigere man er, jo større er sjansen for å ikke få penger. Penger man må bruke til å grave, beholde skatter eller pusse på dem for utstilling. Utstilling er det siste, og også her er det en snedig mekanisme som gjør at utstillingene mister publikums interesse for hver ting som skjer. Ingen visste helt hva de skulle satse på eller hva som var lurest å gjøre, siden ingen hadde spilt det. Etter 4-5 runder av 12, så var mekanismen i boks, og vi skjønte hva som var god taktikk. Sjansetakingen ble større, og skattene flere. Men Vegard hadde en god strategi på dette, sammen med Marog som også fikk gode utstillinger. Takras og Kaoleena satt på mindre verdier, og måtte bare få ut utstillingene lenge før de ville. Det var ikke stor tvil om at det enten var Marog eller Vegard som ville gå av med seieren.
10 minutter til Kim måtte rekke ferga hjem. Har vi noe spill på 10 minutter spør Kim desperat. Packeis am pol blir lagt på bordet, brikkene laget til ei øy i en fei og startpingviner plassert. Fisk blir fortært fortere enn på et Skretting-anlegg og det hele går såpass fort at halveis finner Kim ut at en kan flytte pingvinene mer en ett felt av gangen. Dermed er han akterutseilt og med et par dårlige trekk fra hans side er han ute av dansen. Sveinmain sikrer seg en middels øy, og kan ikke gjøre mer, men håper det holder. Men Peter the Pingvin hadde vært ute på fisketur en dag før og kunne fornøyd stille opp i kjole og hvitt som vinner. 1. Peter 40 2. Sveinmain 36 3. Kim 22
Takras ler av den gule Peter som ikke kom i mål
Helt til slutt, når det var 6 spillere, tok også Marog kvelden, selv om Ave Caesar skulle frem. Et spill som ikke krever mye tankevirksomhet. Men med 5 spillere er det likevel meget morsomt, og mye som kan stå i veien for seier. Vi spilte på siden med rundkjøring. Og selv om vi spiller med feil regel (kan ikke si pass om man kan flytte minst ett steg) så er dette definitivt den regelen PG kommer til å bruke fremover. Takras var tidlig ute og først i rekken etter første runde, og prøvde å stå i veien for å komme inn til Caesar. Men han hadde ikke de riktige kortene, og måtte gi vei til Vegard. Main og Peter suste forbi i full fart, uten å gå innom for å avgi mynten sin. Kaoleena lå litt bak, og tok seg god tid. Neste runde var det Vegard som lå i tet, og la seg i yttersvingen før inngangen til Caesar. Main og Peter lå fortsatt bak, og Peter la seg pent bak Vegard. Men Vegard var slu, og flyttet seg kun ett hakk frem. Peter hadde bare en 2-er som laveste, og ble tvungen ut av banen. Han fikk ingen sjans til å avgi sin mynt til Caesar, og kapitulerte like greit. Main kom inn like bak, kjørte inn til Caesar, og holdt nesten må å glemme å gi mynten. Tredje runde var Takras og Main i tet, men Main kjørte forbi Takras. Men som leder kan man ikke spille 6-ere. I siste sving før mål, la Main seg ytterst, og Takras kom inn innerst. Men reglene sier at om man leder, kan man ikke spille 6-er. Både Takras og Main ledet, og Main måtte spille en 3-er, noe som gjorde at Takras kunne spille sin 6-er og kjøre rett forbi målstreken. Kaoleena hadde 7 trinn til overs, og Takras såvel. Vegard kom akkurat inn over målstreken med sitt siste kort.
Som vanlig en fantastisk avslutning på kvelden med Ave Caesar, og det er alltid gøy når noen ikke kommer i mål.
