Preikestolen Gamers
Norges mest aktive brettspillklubb på nett!
Sand. Jeg hater sand. Det er tørt, røft og kommer seg inn overalt
Så en ting er sikkert: Arrakis er trygge for Darth Vader, ingen cross-over der altså.
Graham og undertegnede møttes for en kamp over det fantastiske krydderet. Krydderet som gir utvidet liv, fremtidsvisjoner, men aller viktigst: å folde tid og rom for øyeblikkelig reise.
Begge hadde spilt det før, så selve gangen var enkel å komme inn igjen. Spillet er ikke komplisert, men det kommer mange smådetaljer som man må prøve få kontroll på. Vi var optimistisk til å fullføre spillet i kveld.
Graham var ganske passiv sist gang og kompenserte nå ved å bli super-aggressiv. Og det bar frukt! Allerede i runde 1 klarte han ikke bare å ta en Sietch, men to stykk av dem! Og kjøpte et tredje poeng med Krydder.
Frimenene fikk mye hjelp av ormer, og beskyttet veldig godt en Sietch i den øverste delen av kartet. Men krydder produksjonen var jevn og god.
Paul – eller Muad’dib, gikk sammen med moren sin som nå er en vaskeekte heks, og konfronterte Baron Harkonnen. Det ble flere runder med kamp og Paul mistet ingen tropper men måtte gi seg mens leken var god.
Baronen snek seg videre gjennom ørkenen med sine Ornithopters og marsjerte rett inn inne Sietch. Også det ble en episk kamp.
Flere runder og mange sårede. Kun en soldat igjen mot en Frimen. Presset videre og tok over hjemmet. En skikkelig god soldat. Belønning: etterlatt i ørkenen til å dø.
Klokka nærmer seg 23 og vi telte begge at én runde til så har noen vunnet. Graham gjorde nok et desperat angrep mot en Sietch og nok en gang var det én mot én. Og seieren gikk til Harkonnen.
Én siste handling fra Takras og han ville også hatt nok poeng til å vinne, men måtte uansett ha ventet til rundens slutt for å kreve seieren, mens Harkonnens seier skjer umiddelbart.
3 timer og 20 minutt senere var vi ferdige og begge hadde hatt det veldig kjekt. Det er et godt spill, dessverre skjult i en regelbok full av forskjellig terminologi, uklarheter om kartområder, setninger hvor det veksles mellom angriper, forsvarer, motstander når det er snakk om kamp. Hvem i huleste er «motstander»-spilleren i en kamp?! Motstanderen til hvem av oss? Og ikke minst: rotete struktur. Og innholdsfortegnelsen i start og slutt av boken mangler jo alt det vi lurer på.
Så, regelbok i søpla, men spillet får en solid plass i hylla. Slår det War of the Ring, som det er basert på? Nei, men det føles forskjellig nok til å ha begge to i samlingen!
Xia – legenden om å fullføre spillet
Endelig mandag! Det var sol ute på kveldstid – men med godt lag er det kjekt å sitte inne og spille også. I kveld var vi 3 stykk, Josef, Graham og Takras, og Xia: Legends of a Drift System kom straks på menyen, et spill godt egnet for 3 spillere.
Med litt oppsett og regler så var vi endelig i gang, men det er et heftig spill, når man spiller med flere som ikke har spilt det særlig, og da går det ut over spilletiden.
Xia er et såkalt sandkasse-spill, du kan gjøre svært mange forskjellige ting, og det er flere måte å skaffe berømmelse på. Angripe og ødelegge skip, kjøre handelsruter, være dusørjeger, fullføre spesifikke oppdrag, oppgradere skipet, utforske, ja – ganske mange måter, som sagt.
Skipene våre er helt unike i design og lastekapasitet, og kommer attpåtil med en spesial-evne som kan brukes. Og så kan man oppgradere til større og bedre skip, og få en ny evne i tillegg til å beholde den gamle evnen, så det er mye rom for å egendefinere opplevelsen.
Vi suste rundt og gjorde forskjellige ting. Motorene er svært upålitelige i Xia, og derfor er det viktig med motor-boost om bord. Vi utforsket nærmere og nærmere bordkanten inntil det ikke lenger var plass, og så sluttet vi å utforske etter hvert, av egentlig ukjente grunner.
Vi fant kanskje universets ende?!
Graham og Josef satset på motorkraft, mens Takras prøvde seg med våpenkraft og mekke til at våpnene også kunne brukes som motor, men det fungerte dårlig i lengden, med færre aktiveringer i runden.
Sheriffen i galaksen jaktet ned Kjeltringen og de var stort sett ikke i veien. Forhandler-skipet kjørte fredelig rundt omkring og rakk å samle 3000 credits før vi sluttet av spillet.
Når man må stå for å spille, da vet man at man er litt mer engasjert enn vanlig. Mye å holde oversikten over, men absolutt ingen ting som er overkomplisert.
De siste turene endret Takras fullstendig taktikk og valgte krigsskip med tunge våpen, i håp om å få tittelen som beryktet krigfører, som tilfeldigvis var verd 2 poeng, i tillegg til poengene for å ødelegge skipene. Fristende, fristende! Men, målene var på andre siden av galaksen, så det var altfor stort håp for to runder. Men gøy å ha prøvd. Graham sitt skip hadde anti-bli-skutt-på forsvar, som tok vekk mye skade uten å trille terning.
Josef skaffet seg et frakskip som brukte et mini-skip for å speide rundt og gjorde farlige oppdrag for ham, uten risiko for hovedskipet. En gunstig egenskap.
Klokka nærmet seg sent. Vi hadde egentlig satt mål med 15 poeng for å vinne, men valgte å ha en siste runde rundt bordet før vi hadde nådd 10 poeng.
Josef sin siste handling var å hoppe inn i stjernen Xia, da det ikke var annet å finne på som kunne gi poeng.
1. Josef 9, 2. Graham 8, 3. Takras 7.
Xia er et kjekt spill med mye handlingsrom, men kan være godt om alle kan det fra før, om man bare har en kort kveld på seg. Vi må regne med 3 timer spilletid etter regelforklaring.
Neste gang klarer vi fullføre!
Skadefryd og død i Nemesis: Lockdown
Vi er ikke fremmede til spillet Nemesis, men det finnes jo en oppfølger, nemlig Nemesis: Lockdown, som tar historien til en hemmelig base på Mars. Noen av oss er overlevende fra Nemesis-ekspedisjonen mens andre rett og slett jobber her, men uvitende til hva som egentlig foregår.
Noe går galt! Alarmen har gått og mye av strømmen også. Vi hører rare lyder fra ventilasjonsanlegget og det er bekmørkt!
Yurii, Vegard, Graham og undertegnede var kveldens karakterer og vi måtte utføre våre personlige oppdrag og til sist overleve. Men vi er i Nemesis-universet og da vet vi, at å overleve: det er ikke nubbesjanse!
Graham var i strøm-rommet men valgte å ikke skru på strømmen første runden, siden han følte seg trygg med kort han hadde på hånd. Oss andre måtte leve i mørket som resultat av det, men det var ikke så farlig for ham.
Takras og Vegard tok heisen ned tidlig og hoppet av i midten for å utforske. Det brant nemlig i øverste etasje og ingen hadde noe å fikse det med akkurat nå, og det er viktig å holde sammen.
Yurii ble forfulgt av uhells-spøkelset og møtte et monster, løp vekk, møtte et nytt monster, løp vekk, møtte selve dronningen, løp vekk, og så døde allerede i runde 3 eller 4.
Mens ellers var det mørkt hele tiden. Ingen hadde lyst eller tid å dra ned til generator-rommet for å skru på strømmen, og strøm-rommet ville kun hjelpe sin egen etasje, og ville bli mørk igjen snart uansett. Så da ble det at ingen skrudde på lyset igjen.
Vegard og Takras gikk sammen i hele to runder, før Vegard gikk videre og døren stengte seg automatisk bak ham. Da ble det oppsplittet lag, og hver for seg, mens Graham koste seg i kjelleretasjen og Yurii ble slaktet på overflaten.
Så tok rommet fyr og Takras prøvde å drepe skapningen en siste gang før han stakk av. Det ble treff, men den døde ikke. Og så stakk han av, men ble drept i forsøket.
I etterpåklokskap skulle Takras bare blitt stående. Han hadde på seg hazmat-suit og ignorerte ilden, og kunne ventet til ilden drepte skapningen. Sukk.
Etter Yurii døde gikk uflaks-spøkelset over til Takras, og etter Takras døde, gikk uflaksen over til de andre to spillerne.
Vegard hadde en ørliten sjanse å stikke av i en CSS-pod, men det dukket opp et monster idet han entret rommet. Etterpå prøvde han lukke seg inn i isolasjonsrommet, men – du gjettet det – det dukket opp et monster igjen.
De hadde ennå sjansen, men etter runden kollapset hele basen etter altfor mye skade, og ingen overlevde til slutt. En klassisk Nemesis-finale.
Selv om Yurii røk ut såpass tidlig, var det han som hadde det aller gøyest. Skadefryd er et ord man kjenner til her i landet, og hvis skadefryd hadde et ansikt i ordboka, ville det vært bilde av Yurii der.
Det var enormt mye latter etterhvert som vi andre led oss gjennom hele veien til undergangen. Kjekt spill som vanlig, selv med umalte figurer. Nå gleder vi oss til Nemesis: Retaliation.
Planer i planer i planer – Dune
Sommeren er fullt i gang og skolene er stengte, og med masse regn ute føltes det rett ut å spille på et meget tørt sted, nemlig Arrakis, eller Dune som planeten også er kjent som, i spillet Dune: War for Arrakis.
Historien er godt i gang; Harkonnen har overtatt hovedstaden og Paul Atreides har akkurat unnslippet tragedie sammen med sin mor og blitt godt kjent med Frimenene. Nå er det på tide å ta tilbake planeten fra de onde.
I Dune spiller man to ganske så forskjellige sider, med veldig forskjellig antall handlinger. Graham var Harkonnen og har tilgang til mange handlinger, kort og soldater, med god hjelp fra rike instanser som har høy interesse av å okkupere og utvinne alt planeten har å tilby.
Takras tok rollen som Frimenene og har adskillig færre handlinger tilrådighet, men får god hjelp av Ørkenmakt, som hjelper med troppeforlytning, med stormer og ormer som lager store vanskelighetere for okkupantene.
For å vinne i Dune må Harkonnen få seg 10 poeng, og det gjør de ved å ødelegge hjemmene til Frimenene, men det er alt annet enn enkelt, og Graham startet med å uvitende angripe den sterkeste basen, som har sterkest forsvar – og det gikk ikke bra.
Frimenene vinner ved å nå en gitt poengsum, baser på tre forskjellige markører. Hva som er endelig mål for markørene er uvisst for Harkonnen, men i gjennomsnitt ca 18 poeng tilsammen, selv om det ikke kan sammenlignes direkte med Harkonnen sine 10 poeng.
Det er voldsomt mye taktikk og skitne trekk å gjøre i Dune. Man legger en plan, og så kommer motspilleren og setter en flott liten kjepp i hjulene dine som velter hele ideen overende. Til gjengjeld gjør du det samme til motspilleren igjen.
Og til tross for dette var det god stemning mellom spillerne. Det er ikke et komplisert spill og man har alltid mange interessant valg, men det som er så spennende er at alle valgene er vanskelige! Det ene er ikke overlegent bedre valg enn det andre.
Men ja, vi har handlinger, som kommer i form av terninger. Terningene trilles i starten av runden og blir deretter låst, så man kan hele tiden se hva slags og hvor mange handlinger motstanderen har igjen – veldig viktig informasjon. Det som ikke er åpent, er alle kortene man har på hånd.
Ørkenplaneten er full av farer og mystikk og kan plutselig sluke kryddersankerne til Harkonnen uten forvarsel, mens Harkonnen har god hjelp av rike familier og store styrker som plutselig kan dukke opp på kartet der man ikke skulle tro.
Underveis innså Graham at selv om jeg var sterk i ørkenen, var mine handlinger svært begrenset, og jeg hadde ikke nok til å fokusere på mer enn ett område av gangen, så dersom han delte opp sine styrker, ble det vanskeligere for meg å sette effektive stoppere for det. Ormene var til god hjelp, men ornithopterne kan fint unngå dem.
Når planene går rett i vasken på grunn av en handling, er det svært tydelig at det påvirker motspilleren, og man kan gosse seg i at man gjorde et godt trekk, bare for å finne ut at neste trekk til motstanderen gjør nøyaktig det samme mot deg selv, og følelsen er motsatt.
Dette er et spill om konflikt og det kommer godt gjennom spillets mekanismer, og man må rett og slett tåle at en brilliant plan kan slå feil vei.
På et punkt gikk Paul Muad’dib inn og truet hovedstaden med angrep, som vil gi betydelige poeng til Frimenene hvis det blir vellykket, men Shaddam IV fikk panikk og sendte inn selveste Gaius Helen Mohaim i forsvar, og det var nok til å annulere videre angrep.
Vet du hva som ikke er feil vei? Esken til spillet:
Esken har samme tittel og undertittel om den er den ene veien eller den andre. (jada, jeg ser det ikke er engelsk på det ene bildet).
Ratingen ble god, med unntak av tiden. Tiden fløy, det var begge enige om, men Graham valgte å ha en 6-er på tiden, siden vi faktisk ikke ble ferdige, og det er helt innafor. Undertegnede syns det var så kjekt at til tross for det og spillet var aldri kjedelig.
Nå sitter reglene litt bedre til neste gang, og vi er begge godt forberedt på hva som kan være lurt å gjøre som både Harkonnen og Frimen.
Og hvis du syns det minner om War of the Ring er det ingen tilfeldighet, det er samme skaperne av spillet, og de har raffinert og strømlinjeformet en god del av mekanismene.
Rooten til å ødelegge vennskap?
Endelig mandag! Eller er det: «elendige mandag» ? Noen ganger er det ikke godt å vite! Men, 5 spillere møtte opp i kveld og Takras hadde med seg Root. Root er best uten Sveinmain, har Sveinmain sagt selv, tror jeg.
Reglene er ganske enkle i bunn og grunn. Kompleksiteten kommer av hva akkurat din fraksjons regler er, og dynamikken rundt bordet.
I Root er det nemlig ikke bra å lede på poeng, da kommer de andre og banker deg så godt de kan, men det er ikke alltid enkelt.
- Afro: Corvid Conspiracy – terrorister
- Graham: Keepers in Iron – korsfarere
- Yurii: Eyrie Dynasties – fascister
- Josef: Woodland Alliance – rebeller
- Takras: Vagabond – omstreifende bølle
Yurii ble fort ute med ledelsen, som seg er passende med fuglene som bare får poeng når turen er ferdig. Graham kjempet for relikvier i skogen, men ofret en del kort for å sanke dem inn, da han ikke hadde nok kontroll på områdene rundt skogen.
Josef kom aldri ordentlig i gang, og posisjonerte seg i skogen der ingen ville være, og hans fraksjons styrke er å være i veien, der vi vil være. Men til neste gang han spiller, er han klar, sa han!
Takras kom heller aldri helt i gang ordentlig. Det var ingen av spillerne som ville crafte noe verktøy, og han fant hammeren helt til sist blant ruinene. Vanligvis er det viktig å angripe Vagabond en eller to ganger, men denne gangen var sabotasjen i form av passivitet. Til og med da Takras ga bort kort med crafting på og med lovnader om at de skulle gjøre det – ble det dolking i ryggen i stedet.
Terroristen Afro koste seg enormt med terrorismen sin, å legge ut bomber rundt omkring. Eller var det mynt? Eller bombe? ER DET BOMBE? Nei, det er for opplagt. Eller er det? Mot slutten skjønte han også hvor mye poeng han kunne få på en tur, og sanket inn 9 poeng en av turene sine, før han hadde begynt å gjøre noe annet.
Fuglene Yurii likte ikke å bli angrepet da han ledet og spilte med «best strategy» som han selv sa. Vi andre var kanskje ikke enige, men vi angrep han selvsagt siden han ledet med enormt mange poeng.
Josef og Takras lå hele tiden sist, men mot slutten fikk endelig Takras tak i hammere og fikk craftet tingene sine selv, og endelig kom maskinen i gang.
Korsfarer Graham fikk mot slutten kjenne Takras’ vrede! Det var Graham som var flinkest til å holde status quo på brettet, og ofret viktige handlinger for å stoppe andre spillere i å vinne.
Og endelig var det sjanse for Yurii å hente inn viktige poeng for å muliggjøre seieren. Graham og Takras foreslo hva som ga mest poeng, og det var å ta Graham på et par steder, det ville sikre 3 poeng, minst. Så derfor gikk Yurii en helt annen vei og fikk bare 1 poeng og fikk ikke bygge, og hans programmerte plan gikk i vasken, som er ekstra negativt for Eyrie. Det ble for mye for Yurii som innså nederlaget, takket for seg og dro hjem.
Da lå det opp til at Afro kunne ta inn seieren, han manglet bare 4 poeng. Men terningene var ikke med! 0 – 0 ble det. Æsj! Nytt angrep: 0 – 0! Da kom det ord fra Afro som vi ikke skal gjengi her, men det ble litt stemning rundt bordet.
Kunne Graham da ta inn seieren? Nei, hans innsats å stoppe andre spillere hadde gjort altfor mye skade for sine egne planer. Josef hadde satset på å vinne dominanse-seier, men innså at det var en runde for sent å prøve det, men det var en god plan.
Så var det Takras igjen. Hva, skulle han faktisk få nok en «siste tur»? Sannelig. Og med beverne som fiende #1 kunne han kaste terninger, og det ble nok poeng til å hente inn den usannsynlige seieren.
Ekstra gøy var det å ta seieren da Afro mens Graham holdt på med sin tur, at han hadde glemt å crafte et kort som ville gitt ham 1 ekstra skade for å angripe der han holdt på, som ville sikret ham seier likevel!
- Takras 30, 2 og 3. Afro og Graham 28, 4. Yurii 22, 5. Dominanseforsøk Josef.
Root er et gøy spill, men kan fort bli farget av dårlig stemning om det er noen spillere som ikke er klar for krig i et krigsspill. At vi brukte 1 time mer enn nødvendig var også en root til vurderingen.
Men vi snakket om spillet etterpå, og tross lav rating i bildet over, blir det nok å finne vei til bordet igjen senere.
Vi spilte samme Ticket to Ride-spill 12 ganger!?
Ja, du leste helt rett! Vi i Preikestolen Gamers har børstet støvet av en gammel klassiker og… nei, vent litt. Nei, dette er da et helt nytt spill?! Joda, helt nytt, faktisk. Ticket to Ride Legacy: Legends of the West, er spillet. Et såkalt Legacy-spill, der vi gjør permanente endringer på brett, kort og andre ting, og tilfører helt nye ting underveis?! Hold på hatten, dette var en berg-og-dalbane!
For å ikke skade overraskelsesmomentet har vi valgt å sladde bildene her. Men, hvis du er nysgjerrig, så kan du trykke på bildene for å se det originale u-sladdete bildet! Det er ikke veldig mye å spolere, med mindre du begynner å studere bildene. Men, du er advart – og du har muligheten.
Å få fire voksne mennesker med hver sine andre obligasjoner, er ikke det letteste i verden. Men, vi har fått det til. Vi startet i november i det herrens år 2023, halvannet år siden, med andre ord. Og begynnelsen er et helt rent Ticket to Ride, bare super super lite. Vi startet på østkysten av USA og skal erobre oss inn i landet med jernbanene våre.
Spillet går opp til fem spillere, men vi følte oss ikke modige nok til tidsskjemaene skulle klaffe for en til person, så vi holdt det til fire. Vi kjemper mot hverandre å fullføre ruter akkurat som i Ticket to Ride, men du ser bare en brøkdel av kartet, med puslespill-markører som vil passe til utvidelse av brettet.
Før oss er derimot den legendariske kjeltringen O’Connel, som ikke skyr noen midler for å komme først. Hun er i forkjøpet og gjør det vanskelig for oss, men vi lar oss ikke skremme, av den grunn.
Etter hvert spill åpnes et nytt område, valgt av vinneren av siste sesjon. Og det er her det blir spennende. Hvert nye område kommer med en liten twist på reglene. Noen få regler er permanente, mens andre er midlertidige.
Hvert nye område er et friskt pust til spillet, og det føles like friskt som det høres ut. Vi har hele tiden noe nytt å trakte etter, noe nytt å tenke på, uten at det blir for tungt. For jeg sa jo: midlertidig.
Ja, noen områder gir oss nye muligheter til å sanke inn poeng, og etter et spill eller to eller kanskje tre, så er den regelen borte. Mindre å tenke på i det hele, men alltids noe spennende oppå de gamle reglene.
Og det er så fryktelig, fryktelig vanskelig å si noe mer nå, uten å spolere noe. Vi ønsker ikke at dere skal gå glipp av de aha-opplevelsene vi opplevde, så da holder vi oss borte fra det.
Men, vi er ikke harde fans av Ticket to Ride i PG. Vi spiller det gjerne med nye spillere, men ikke oss imellom. Og det at vi har dedikert 12 kvelder til dette spillet – og faktisk gledet oss til det – sier ekstremt mye, egentlig.
Dette var gøy. Historie? Nei, det var ingen historie. Joda, O’Connel var før oss, men det var ikke akkurat nervepirrende, det bare sam-eksisterte med oss i spillet. Men hele tiden at spillet tilførte nye, små ting, gjorde at det aldri ble det samme.
Vi har spilt Clank legacy og koste oss med historien der, men mens Clank har fokusert mye på humor og historie, har Ticket to Ride: Legends of the West fokusert på variasjon og leking med gode etablerte spill-mekanikker fra serien.
Endelig sluttelling av poeng. Blå spiller uteble siden vi bare var fire spillere, men ble gitt en sluttsum for å se hvordan vi gjorde det ut fra et generisk snitt.
Nå har vi muligheten å spille videre uten Legacy-regler på vårt helt unike brett. Kommer vi til å gjøre det? Sikkert ikke, men det er kjekt å vite at det er fullt mulig.
- Sveinmain 1423, 2. Vegard og Knut 1310, 4. Takras 1200.
Og i alle dager, hvordan er det mulig, med 12 sesjoner og så mange varierte muligheter, at to spillere får identisk sum! Amazing!
Vil vi anbefale Ticket to Ride Legacy: Legends of the West? Absolutt!
Det siste og morsomme testamentet i Last Will og litt fauna
Det er endelig mandag og 7 spillere dukket opp i Grahams Galakse, og i god tradisjon er det viktig at vi alltid bruker minst 30 minutter på å velge fordeling og spill.
Men vi tvinner ikke tommeltotter, nei vi fyrer opp et kjapt lite spill, og Flip 7 fikk æren av være kveldens forrett. «The Greatest card game in the world» står det på eska, og det er sannelig ikke langt unna. Veldig enkelt, går kjapt og skaper mye latter og stønning rundt bordet. Vi fullførte ikke alle 200 kaloripoeng, men alle fikk følelse av spillet før vi gikk videre til hovedretten.
1. Afro 76, 2. Graham 63, 3. Peter 60, 4. Astrid 40, 5. Josef 36, 6-7. Sveinmain og Takras 0
Da var det på tide for hovedretten og i kjent PG-stil er det alltid mer enn bare ett valg på menyen. The Thing ble dessverre ikke valgt i kveld, med 7 spillere hadde det vært meget gøy.
Det ble todelt bord i kveld. På den ene siden lukter det bunter med penger og litt forfallent mugg, mens den andre siden har en mer luftig og naturlig aroma som kan minne om villmarka.
Graham, Takras, Sveinmain og Josef valgte pengebuntene i Last Will, hvor det er førstemann til å bruke opp alle pengene sine! Hvis jeg husker rett, har vår rike onkel gått bort og etterlatt seg et testament. Han har brukt hele livet sitt på å samle verdier og aldri opplevd livet. Vi skal få arve alle hans penger, men vi må bevise at vi kan nyte livet med pengene og bruke det opp!
Sitter vi på eiendom eller andre ting så teller det imot oss til slutt. Og det er ikke lov med veldedighet eller å selge ting billig unna, alt skal følge markedsverdier.
Men om du kjøper et herskapshus og fyller det med haugevis av gjester, kanskje noen hester og hunder og lager en skikkelig fest ut av det, vil verdien synke betraktelig! Og med litt triksing på boligmarkedet kan du kjøpe dyrt og selge billig. Perfekt!
Last Will har en festlig smak, og for det meste kan du nyte retten uten å tenke altfor mye over hva de andre syns om den, men du bør passe på, kanskje noen stjeler pepperet akkurat når du trengte det.
1. Graham – 15, 2. Takras -7, 3. Sveinmain -6, 4. Josef +2
Graham var den som klarte å nyte retten på best mulig måte. Josef hadde en veldig god start med å sløse penger, men da han solgte gården sin forsvant også momentet og det ble vanskeligere å bruke penger.
Takras som ikke er så glad i båt reiste på flere cruise denne kvelden og hadde med seg personlig kokk, bikkje, kvinnelig selskap og selvsagt en hest ombord.
På andre siden av bordet duftet det av natur og friluft, med små hint av våt pels og fulgeskit. I Cascadia utforsker/utformer man ved å forsiktig dandere ingrediensene på mest optimal måte.
Hvert gang er annerledes da man får poeng på forskjellige måter, og man må hente ut par med brikker fra en felles pott. Til slutt er det poengtelling og den kan fort ta litt tid, da det er mye å ta hensyn til.
Med ekte gastronomer som Peter og Afro er det viktig å ta seg tid og virkelig nyte retten. Uvisst hvordan det gikk der og hvordan det smakte. Last Will-gjengen gikk over til en dessert i mellomtiden.
Som dessert ble det fra mesterkokken Reiner Knizia, kjent for sine utallige retter. Selv om alle smaker ganske likt og oppskrift-aktig, klarer han alltid å finne en liten vri som gir mersmak.
I desserten Rebirth skal vi plassere ut brikker over Skottland og prøve å ha flest brikker rundt noen områder, samtidig som vi prøve ha en sammenheng av brikker, og igjen samtidig med at vi oppfyller kriterier på noen kort vi har samlet inn for ekstra poeng til slutt.
En ganske vakker dessert hvor noen av ingrediensene er såkalt Rewood, gjenbruksved som føles som ordentlige og tunge plastbrikker, meget positiv opplevelse.
Selve desserten var behagelig, men likevel utfordrende med hva slags valg man skal ta. I klassisk Knizia-stil er temaet ganske likegyldig, men presentasjonen er fin og det er ingen vanskeligheter med å vite hva slags bestikk eller skjulte triks man skal bruke for å nyte dette.
1. Graham 127, 2. Sveinmain 121, 3. Takras 111, 4. Josef 100
Husverten gikk av med seieren for andre gang på denne siden av bordet og nok en god kveld var dessverre over.
Sveinmains Midwinter 2025
Sveinmains Midwinter nr. 15 og den 16. Midwinteren i rekken ble igjen holdt av stabelen i Haugesund. Jeg ankom fredag, og hadde allerede misset en del spilling da det hele startet torsdag. På vei inn i de nydelige lokalene på Karmsund vgs. var det full rigging men likevel alltid så hyggelige smil og velkommen. Rakk akkurat Caleico-turneringen som startet kl. 16, og ble satt på bord sammen Fredrik og Anita. Caleico er ikke akkurat favorittspillet mitt, men fikk litt dreisen denne gangen, men tapte likevel mot Anita selv om jeg sanket 67 poeng. Prøvde å lokke med en katt fra Kattealiansen om de lot meg vinne, men de ville heller ha gavekort på Game Ninja isteden. Gir Caleico 5/10 på skalaen.
Bruker alltid å spille med Terje fra brettspillbyen Haugesund, så også dette året. Han ankom rett etter turneringen, og hadde med seg Torgeir med family. Med 5 stk og begrenset spilletid tok jeg frem klassikeren Augsburg 1520. Verdens rikeste, Jakob Fûgger skulle låne ut penger til den katolske kirke, og Meg, Terje, Torgeir, Marte og Robert kjørte auksjoner i dette pokeraktige spillet. Terje tok vel seieren, og spillet fikk sånn passe mottakelse. Jeg liker det fortsatt, og gir det 8/10.
Så ville Terje og Torgeir spille noe skikkelig, og jeg tok vel litt overkill og fant frem Great Western Trail Argentina. Burde vel kjørt grunnspillet først, men med litt god veiledning og introdusering av noen regler etterhvert så fikk vi kveget til Buenos Aires. Terje og Torgeir ble litt vel svimle, men jeg gir spillet 10/10, men fordel å ha spilt grunnspillet først.
Etter en del timer med GWT måtte vi kjøle ned hjernene med litt mat. Og aldri en MW uten Classic Kebab. Nytt av året var at det ble levert med privatsjåfør Anna. Godt levert og aldeles nydelig – 10/10!
Så litt lettere spill – Mille Fiori av Reiner Knizia. Temaet er glassblåsing i Italia, men egentlig en poengsalat med mange muligheter, og ikke alt for kompliserte regler. Terje taklet dette best og fikk fart på poengfangsten. Ett lettbent spill, og visuelt vakkert. 8/10.
Som en avslutter på kvelden da klokken nærmet seg 01.00 ble det Ready, Set, Bet – et live hesteracespill hvor løpet kjøres på mobiltelefon og en skal vedde mellom 9 hester som alle gjør sitt for å vinne. I tillegg til oss vanlige 3 så ble Takras, Kristian(Takras Jr) og Sigbjørn med. Torgeir vant oppvarmingsløpet, mens Sigbjørn knuste oss alle etterpå. Rakk ikke ta bildet før alt var under nedpakking. Likevel får spillet 9/10 og bør prøves av alle som liker bettingspill.
Lørdag, ny dag, nye muligheter, og alltid blide og hyggelige smil møtte en som inngang til dagen av de gode hjelperne, kalt meeples, fra Haugaland brettspillklubb. Alle var godt i gang med spilling, så dukket Oddmund opp, mens jeg letet etter et 2 mannsspill så dukket Vegard og sin datter Anna opp og de ville ha oss med å prøve The Great Split. Morsomt konsept med at en har 5-6 kort, deler bunken i 2 og sender til naboen, og får igjen den halvdelen vedkommende ikke ville ha. Så skal en sanke poeng på en haug med metoder. Et morsomt konsept, som heller ikke var for avansert. Gir spillet 8/10.
Anna skulle videre på turnering og Oddmund forsvant, Terje dukket opp, og han ville ha noe tyngre, og tyngre skulle det bli. Andreas fant opp Darvins Journey. En mastodont av et brettspill. Meget god regelforklaring av Andreas, hjalp ikke på et brett fullt av symboler og kaos. Men jeg og ikke minst Terje prøvde å gi Andreas kamp. Men det ble for han et «barneskireinn», og han slo Terje med en runde og Sveinmain med 2 på poengbrettet. Gir spillet 6/10, mye pga grafikken…
New China House takeaway måtte også testes. Slår nok ikke Classic, men kjapt levert og meget god mat – 9/10. Egen spiseavdeling på MW gjorde at en slapp chop suey på spillene.
Der fikk vi hentet nok energi til å ta oss rundt i isødet i spillet The Northwest Passage. Kåre loset oss gjennom reglene. Sveinmain og Terje sprang først til Canada fra Grønland og masse poeng. Kim sullet rundt og bare sanket poeng, og vant det hele. Meget kjekt tematisk spill 8/10.
Kåre ville lære Sveinmain Messina 1347, og Kim ble med. Svartedauen kom med båt til byen og vi skulle redde nonner, adelsmenn og arbeidere fra sykdommen. for så å flytte de inn i byen igjen i runde 5 og 6 av spillet. Alt var vare harmoni og lykke i dette spillet helt til katastrofen inntraff i runde 5. Kim sin mobil det var som glapp ut av hånden og deiset rett i spillbordet nevnes ikke. Men brikker og brett fløy rundt i en eneste stor saus. Sjelden sett en så spak mann, som letet etter et komlokk å krype ned i. Men vi tok det sportslig, pakket spillet sammen og hadde oss en god latter. Men Messina var godt spill med story og passe avansert. 9/10.
Ponzi Scheme – sjelden vært mer aktuelt enn etter advokatskandalen i Stavanger, som drev akkurat med dette. Mulig han spilte brettspillet og ble hektet. Meg, Kim, Kåre, Peter og Robert ville låne penger, betale tilbake med skyhøy rente av nye lån en hadde tatt opp. Alt ender til slutt med at en av spillerne ikke klarer forpliktelsene sine. Det ble Peter som gikk på den største smellen. Meget kjekt og stemningsskapende spill. 9/10.
Kim forlot oss og vi andre fortsatte med Der Untergang von Pompeji. Hvor vi skal befolke Pompei som er forlatt, etter mange småskjelv. Etter byen igjen er full av folk, så kommer vulkanutbruddet og alle skal rømme byen. Svein og Kåre fikk ut 7 slektninger hver, og men Kåre hadde flest som hadde dødd i vulkanen, så kun 2. plass på han denne gangen. Meget stemningsskapende og fantastisk story på denne klassikeren. Med den rette gjengen er dette 10/10 og det var det i dag.
Selveste MW himself – Einar Hansen hadde akkurat blitt slått ut av Pokerturneringen og på vei hjem. Jeg lokket han med en runde Bluff og skyss hjem, og etter hard overtalelse ble han med på det. Og hvilken runde Bluff det ble. Jeg røk først, så Robert, så Peter. Kåre hadde 4 terninger mot Einars ene. Og Einar psyket ut Kåre gang etter gang og vant til slutt. Lite kan måle seg mot Bluff sent på kvelden – 9,5 av 10. Så kjørte jeg Einar hjem og stupte trøtt i seng rundt kl. 01.00.
Det første som møtte meg på morgenen var – Einar. Lys våken og full av energi, i motsetning til meg. Søndagen bruker å være en litt lettere affære, men Peter ville ta oss med på Khora. Vi rakk 7 av 9 runder før avslutningssermonien begynte. Da var det Einarshow i aulaen, og ikke minst masse heder og ære til alle hans 22++ hjelpere som hadde stått på å fikset, registrert, solgt, og traktet kaffi, alltid hatt varmt tevann klart og gjort så alle oss 187 andre der inne skulle kose seg maksimalt. Jeg har igjen gjort dette og gleder mer allerede til neste år. Og ja, alle reiste også i år hjem med et nytt brettspill i hånda. Ingen reiser tomhendt fra Midwinter, hverken av spill, opplevelser eller nye bekjentskaper. Tusen takk heile gjengen. 11/10.
Sees neste år!!!!
Euphorisk aften – for noen
8 spillere hadde meldt sin ankomst denne mandagen. Som en starter tok Sveinmain frem Hues and Cues, et spill som takler hele 10 spillere. Vi kjørte en gang rundt bordet, og alle skulle en gang gi 2 ledetråder og de andre skulle gjette 2 ganger hvor dette ble på et fargekart med 144 farger. Det begynte med appelsin og sol, til Sveinmain tok det hakket mer avansert når han lanserte Nordlys-gris.
Ikke alle fant den fargen og Sveinmain som fikk derfor lite poeng. Etter alle 8 hadde hatt sin tur var det scoring, og Takras føyk i fra på slutten og vant, mens Sveinmain ikke overraskende pyntet den andre enden av skalaen.
Noen skulle gå tidlig, andre sent så Sveinmain, Melanie, Astrid og Peter tok en short game session. Første spill ut var DropIt. Her får alle 9 figurer hver som skal slippes i en maskin som ligner de på Linstrøm og Bergstrøms tivoli. Reglene er enkle, etter brikken har landet kan den ikke berøre en lik figur og heller ikke lik farge. Klarer du unngå det får du poeng – kanskje. Og desto høyere oppe desto flere poeng. Jentene kjørte fra gamlekara, og rundet brettet, med Astrid et lite hode foran.
Neste spill ble Tiki Topple. Her skal 9 trestammebrikker i 9 ulike farger flyttes opp og ned med hjelp av kort. Du kan også fjerne den nederste brikken. Til slutt er det bare 3 stammer igjen og har du poengkort med alle 3 fargene i riktig rekkefølge kan du få 16 poeng(9 første, 5 for første eller 2. og 2p om du har siste farge på pallen) Sveinmain og Peter fortsatte trenden med å få 0 og kanskje 2 poeng, mens jentene også her gav gass. Melanie fikk kjempescore i siste runde og vant!
Siste spill ut var Loopin Louie, et interaktivt spill hvor alle skal passe hønene sine for Louie. Vil si at gutta tok denne på rutinen. På vei hjem lånte Astrid med seg hues and cues + Drop It og Melanie Loopin, så litt inntrykk hadde short game aftenen gjort. Sveinmain satt igjen alene, da Kjell Henrik skiftet bord og lot Afro i stikken(mer om dette senere) Han fant frem Planet Unknown.
Vi spilte variert oppsett og satte i gang. Spillet var en mye kjekkere variant av Patchwork, med litt meg som skjedde, selv om det var lett å lære og endå lettere å like. Begge bygget på eget brett, så interraksjonen er så som så, men likevel nok å tenke på og brettene var så ulike så begge måtte jobbe hardt for å fylle brettet sitt mest mulig. Når det var telling var alt fortatt helt åpent, og det ble Kjell Henrik som vant med ca 10 poeng. Men mest så vant spillet – veldig kjekt!
Afro ble dessverre tilskuer i Euphoria. Etter Kjell Henrik forlot bordet ble det gjort justeringer på brettet for antall spillere og burde ikke hatt noe å si, men det hadde det, da kun jeg og josef hadde ressurser til å bygge et marked. Og den som ikke bygger markedet får en straff, som gjorde det vanskeligere for Afro å bygge neste marked, som han ikke ble med på, og ytterligere straff, og så videre. Euphoria er best med 4 eller 5 spillere, BGG er også enig i det. Men Josef og Takras hadde det greit, men litt nedtrykt stemning da vi skjønte at Afro egentlig var ute av spillet. Det tok 67 minutter, men Afro følte det tok flere timer, reflektert i ratingen 🙂
Josef og Takras avsluttet med et par runder Ticket to ride New York og begge var godt fornøyde. Da er det bare å glede seg til om 14 dager, om en klarer å vente så leeeenge…
Magnater og magneter
Endelig mandag! Tenk å ha en hobby som får deg til å glede deg til mandagen, det er aldeles ikke verst. 3 stykk var klare for denne kvelden, men hele 6 dukket opp, som er veldig kjekt. Vi hadde dog ikke tatt med oss nok spill for 6 spillere, og delte oss i 2 grupper på 3.
Den ene gruppen skulle etablere og spre ut sine matlagings-konsern i Food Chain Magnate, mens det andre bordet festet på seg magnet-støvlene og skulle møte utfrodringer i romspillet Nemesis.
I Nemesis var vi på vei hjem, og den rutinemessige underveis-kontrollen fikk en underlig begynnelse, med et lik liggende rett ved sovesengene.
Sanitet Takras meldte seg til å sjekke om vi fortsatt var på rett kurs, mens piloten Vegard faktisk gjorde noe helt annet enn å dra til cockpiten. Ikke helt utenkelig, da piloten har mulighet til å fjernstyre fra andre steder i skipet. Yurii speidet rundt for å friske opp hukommelsen om hvor alt var. Å gå i hypersøvn gjør nemlig litt merkelige ting med hukommelsen.
Ting gikk rolig for seg, men plutselig bykset et romvesen ned på Vegard! Det gikk ikke så bra for det, siden Vegard var forberedt. Takras fikk sjekket koordinatene og bekreftet at vi var på vei til det tomme verdensrom. Han brukte en siste handling på å endre til jorden, før det kom et romvesen hans vei også.
Yurii løp litt frem og tilbake og fikk mye skade fra forskjellige angrep, men Takras lovte å hjelpe ham med sårene sine. Og det gjorde han. Helbreding av skader på armer, ben og kropp og mere til.
Vegard hadde sjekket styrbord motor, Yurii den i midten og Takras babord. Kun Takras meldte at motoren ikke virket, så da var det i bunn og grunn kun å overleve lenge nok til å legge seg i hypersøvn igjen før skipet ble ødelagt av flammer eller andre ting.
Yurii hintet til at hans oppdrag var å utforske alt, og Takras hintet at han ønsket å overleve med minst en annen spiller. Vegard var helt taus i sine mål, og Takras ble litt paranoid mot ham. Vegard hadde sagt at motoren fungerte, men var det sant? For Vegard gjorde ingen ting av målene som Takras kjente til.
Men da Vegard til slutt gikk for å legge seg å sove, var Takras sikker på at motoren virket. Vegard ville aldri lagt seg til å sove, det er å tape spillet med ødelagt motor. Men Vegard hadde slåss mye mot romvesnene og påtatt seg mye skade, og i forsøk på å helbrede seg, fikk han heller mer og mer skade, så da ble det å legge seg og håpe på det beste.
Det hadde begynt å brenne to ganger og begge gangene hadde vi slukket brannen. Den siste brannen startet i sovesalen og den klarte vi ikke håndtere. Bedre å bare legge seg og få skipet i hyperfart, da forsvinner all oksygen fra alle rom og brannen slukker på den måten.
Yurii og Takras var et power-team, med både våpen og helbredende kraft. De gikk sammen hele veien til sovesalen. Takras gikk inn først, klarte unngå brann, og la seg til å hvile. Yurii kom etter, men dessverre litt for sent, og et romvesen møtte opp!
Han var allerede hardt skadet og det kom nye angrep etter angrep. Brannen herjet, men han måtte prøve legge seg! Bom etter bom på romvesnet, og ilden ga sine spor. Det kom til et siste forsøk. Hvis han bommet: game over. Hvis han traff og romvesenet ikke døde: game over. Terningen ble trillet… treff! La oss se, var det nok til å drepe den? Den hadde 4 skade. Kortet viste: 3. Det døde! Han klarte det! Rett til sengs, og spillet var ferdig. Alle hadde overlevd. Eller hadde de?
Mye av skaden kan medføre seg infeksjoner som kan drepe deg i søvne. Yurii hadde en positiv infeksjon, men etter å ha sjekket kortene sine, så hadde han overlevd. Vegard, tross mye skade, var fri for infeksjon. Takras hadde bare én slik skade, men ingen infeksjon. 2 av motorene fungerte! Alle hadde snakket sant.
Og så sjekket vi kursen: … mars?! Men… Ååååå. Takras hadde lurt alle sammen. Han ville nemlig til Mars.
En festlig sesjon, hvor alt gikk mye smoothere enn man skulle forventet i dette spillet, kun for å bli dolket i ryggen av den mest hjelpsomme karakteren av de alle, som helbredet minst 5 kritiske sår under spillets gang.
Og nå, over til noe helt annet! Hit it, Sveinmain! Food Chain Magnate.
Sveinmain har hatt dette spillet i plast på hylla i årevis og meldte seg kjapt da Graham hadde med sitt eksemplar og ville lære bort spillet. Josef ble også med og dermed var vi igang.
Her skulle vi drive hver vår restaurant. Restauranten leverer kun til boliger om en reklamerer for dem. Uten reklame – ingen kunder. Graham hadde spilt før og bygde 3 boliger rundt en reklameplakat.
Sveinmain bygde også, men hadde kun en bolig. Josef prøvde seg på luksusmat men opplevde at Graham leverte i hans nabolag isteden da han var billigere tross transportkostnader. Sveinmain var kokt i hodet, og var happy med denne ene boligen.
Da tok Josef grep, kastet luksusrestauranten ut dørene, senket prisene og reklamerte med fly for softdrinks til alle Grahams boliger. Graham slet med å levere både mat og drinker, og når han kunne levere så hadde Josef billigere tilbud.
Så på slutten tok Josef et jafs av Grahams forsprang, og Graham ble reddet av Sveinmain som kunne levere til sine nærmeste kunder.
Graham hadde rabatt ville også levere til disse og det ble lik pris etter transportkostnadene ble trukket fra og da hadde han 2 servitører mot Sveinmains ene og da dro kundene til Graham.
Graham vant tilslutt 30-40 penger foran Josef som igjen var 100 penger foran Sveinmain. En svimmel Sveinmain gav spillet 6 på skalaen. Han fikk en søvnløs natt, en skikkelig aftermarch i hodet og drømmer om neste gang han skal spille Food Chain Magnate. For dette var et kvalitetsspill av rang! Ny rating 9/10:-)
Brettspillanmeldelser
- Buttons & Bugs: Gloomhaven er bare SÅ lite
- Munchkin! Endelig på norsk? Samt flere spill fra samlingen til Takras
- Stargate SG-1: Legion, og det ble skikkelig bra
- Star Wars: The Battle of the Coast – En Legion-turnering i Kristiansand
- Pimpe opp spill – og Stationfall
- Sjakk er ikke et bra brettspill
- Den ene unnskyldningen hvorfor du beholder et spill
- Utvidelsesutmattelse
- MidWinter 2023 – Oppsummert!
- Skammens hylle – the shelf of shame!
Preikestolen Gamers 