11 spillere – aldri sett maken!

Black ant hadde en sjelden invite denne mandagen til brettspill og moro hjemme hos han. Noen hadde meldt sin interesse, noen skulle sove godt for å kunne komme og andre hadde aldri vært på brettspill med PG før, og dukket opp. Det måtte fintelling til da 11 smått forvirrede spillere sto i stua til Ant og skulle fordele seg. Var vi 11, eller var vi 12? Det kokte uansett ned på 3 bord, og det måtte finstables på enkelte av bordene for å få plass til herligheten. Brass Birminghamgjengen måtte flytte bord da de trengte større plass. Dune fikk plass på andre enden, mens Yokohama måtte presses inn på stuebordet. Men det gikk.

Knut hadde på forhånd annonsert Brass Birmingham – spesialflydd inn til Jørpeland fra Oslo for anledningen. Han, Black ant, Graham og Peter ble med. Her skulle det først bygges kanaler i en æra før lokomotivene tok over. I tillegg skulle det brygges øl om jeg ikke tar helt feil og dette skulle fraktes rundt på spillet. Svart eske, svart brett og dystre farger krever litt godt lys, i tillegg til god plass selvsagt. Graham spilte nesten på hjemmebane, selv om han var oppvokst et godt stykke unna, men vet ikke om han fikk med seg en seier eller ei. Men uansett så var spillet godt likt, og vil nok komme på bordet igjen.

På samme bord, litt lengre på enden havnet til slutt Astrid, Takras og Hollender og skulle spille sci-fi spill. Hollender er nesten allergisk mot slike spill, men ble lovt at Dune var et deckbuilding-game hvor det skulle samles inn krydder og erobres planeter eller noe slikt. I tillegg skulle det utkjempes kamper og skaffes innflytelse på ulike områder. God stemning også blant de 3, og Hollender klarte å holde konsentrasjonen hele spillet igjennom isteden for å spille rollen som traitor, som han fort havner i i slike spill.

Øystein, som også denne gangen fikk velge spill han før hadde spilt og ikke mestret, tok med seg sin bedre halvdel Majablaa, Saulius og Sveinmain til Yokohama. Her skulle vi farte rundt i byen og hente varer, bygge handelshus og butikker, oppfylle oppdrag, og utvikle oss gjennom teknologi. Øystein hadde glemt alle triksene fra sist han spilte, mens Majablaa utviklet teknologien sin og leverte godt med varer og skaffet seg kasser. Det gjorde også Saulius og Sveinmain. Det ene handelshuset gir over 20 poeng til den første som leverer 4 kasser, og Sveinmain klarte akkurat å snike seg dit før Saulius, som gikk litt i kjelleren etterpå. Majablaa kjørte på med teknologi og poeng og endte på en knepen 2. plass 5 fattige poeng bak Sveinmain. Saulius og Øystein får nye sjanser neste gang, for Yokohama er veldig kjekt, også med 4 spillere, selv om det blir litt lengre tid mellom trekkene.

Og det var det som gav den gode stemningen igjen. Etter ditt trekk, kunne du rusle litt rundt til de andre bordene, småsnakke litt med de andre spillerne som også hadde gjort sine trekk og ventet på neste tur, og høre hvordan det gikk. Så gjøre et trekk igjen. Veldig kjekt. Og sprudelvasser og kake i tillegg gjorde susen. Tror ikke vi blir flere enn 11 fremover, men håper jeg tar feil. Gleder meg allerede til neste mandag, og en laaang og god brettspillhøst.

Endelig Stinn Grotte

Hele 9 spillere i PG på en vanlig mandag, det har vel ikke skjedd siden lenge før Koronaen ble oppfunnet i Kina. Sveinmain hadde funnet frem Ready Set Bet til de 8 første som dukket opp. 9. mann Kjell Henrik fikk lov å spille på lag, eller bare se på alt ettersom.

Stor stemning rundt bordet, og alle valgte å stå for å ha best mulig sjanse til å få lagt ut veddebrikkene sine. Alle skulle vedde på hester etter en app, som triller terning og flytter brikkene for deg. Kjekkere enn å gjøre det selv. Vedder du på riktig hest mål, så får du penger, og enkelte felt gir deg straff. Peter var best til å bomme og satt stort sett uten penger hele spillet. Du skal vedde på de 3 første plassene alt etter hva du tror og noen felt i tillegg som kan gi gode penger.

Graham håvet inn penger stort sett hver av de 4 rundene og kunne heve armene i været, svett og god. For Ready Set Bet får virkelig opp temperaturen. Du kan ikke ligge på latsiden i dette spillet for da er de gode plassene på de gode hestene forsvunnet.

Spillet var godt likt blant samtlige av de 8 spillerne og også av Kjell Henrik som nøt synet av overivrige spillere som heiet hestene frem til seier. Et spill som faktisk leverer bedre enn jeg kunne forestille meg at det ville bli. Litt kjedelig Cover, heste-tema har en prøvd før, tja, men dette er jeg veldig glad jeg har i samlingen min. 10/10 fra meg!

Så måtte vi spille noe skikkelig. Noen skulle gå hjem kl. 22, andre ville spille hele kvelden. Øystein hadde dukket opp for å få en revansje på Great Western Trail, og ønsket dette, for nå kunne kan reglene etter sist han var i Grotten – kanskje. Kjell Henrik, Saulius og Graham ble med på moroa. Øystein fikk vel stort sett kun dreis på togkjøringa men lå godt etter på antall menn han hadde på eget brett. Så også Saulius. Brettene til Kjell Henrik og Graham fyltes opp mer og mer med arbeidere som Cowboys, Ingeniører og bygningsarbeidere. Og skal du vinne GWT må du ha noen folk i arbeid for da blir ting billigere og det blir lettere å få poeng og levere kveg i Kansas City.

Kjell Henrik stakk av med seieren og scoret knappe 100 poeng, men akkurat nok til å slå Graham. Øystein må nok komme sterkere tilbake en annen gang og ta opp kampen om å bli den beste Cowboyen i byen, sammen Saulius.

På det andre bordet ble Mangrovia foreslått, et spill laget av nordmannen Eilif Svensson. Her skulle vi runde et korallrev og få fordeler av kort, og diamanter til å bygge hytter på en mangrove og få poeng på denne ut ifra innflytelse vannrett og loddrett. Du må ha riktig innflytelsestall og riktig tomt for å kunne bygge. Litt strenge byggeregler til tross, temmelig strømlinjeformede regler som lett kunne forklares selv etter mange års pause fra spillet. Peter, Astrid, Pift, Takras og Sveinmain ble med til mangroven.

Det ble litt kamp om de beste tomtene og ikke minst en kamp om å få de riktige innflytelseskortene til de rette tomtene. Om en hadde rett type tomtekort da. Kort var også mangelvare og enkelte runder måtte en bare ruste opp hånda si. Alle kom kjapt inn i det, og Sveinmain tok føringen og fikk til slutt bygd den siste av sine 8 hytter på kartet. Dermed var det sluttscoring. Selv med flest hytter, så var ikke seieren i boks. En spennende telling gjorde at Takras akkurat klarte å runde Peter på siste telling, foran Pift, Sveinmain og Astrid.

Mangrovia er etter mitt syn det beste norske spillet gjennom tidene. Kjekt, behagelig og lett å lære. Passe langt og nok strategiske valg å ta. Prøv det ut om du kan…

Sveinmain, Pift og Takras ble igjen og tok en tur til K2. Her skal det klatres i høyden og det krever oksygen og krefter. Alle startet rolig med å få opp oksygennivået til klatrerne sine. Trond Petter tok det ekstra rolig mens Sveinmain og Takras gønnet på. Begge klarte nesten å nå toppen før de måtte returnere for å unngå klatrerens død. Men gode poeng tjent, nå var det bare å få opp klatrer nr. 2. Uvær ventet på fjellet, da vi spilte vintersesongen. Og det ble harde forhold. Slutten av spillet var de værste. Pift klarte likevel å nå toppen med et fremstøt og redde klatreren i et telt. Han kom også temmelig høyt med klatrer nr. 2. Når spillet sluttet hadde Takras og Pift en liten oksygen som holdt klatrerne sine i live, mens Sveinmains klatrere døde en romantisk død sammen i et telt på 7000 meters høyde på spillets siste dag.

K2 er også et kjekt spill, som Pift synes var litt flaksebasert. Men likevel tok han seieren med god margin på Takras. Da var også GWT gjengen ferdig for kvelden. Og hvilken kveld!!! 4 meget gode kvalitetsspill hadde entret bordet, og hele 9 spillere. Må høsten bli like fin og vakker som denne kvelden:-)

Mens vi venter på New Zealand


Ikke like høflig å sitte i teiefonen når en får gjester, men i mellomtiden hadde Peter, Graham og Øystein rukket å spille 2 runder Battlesheep. Sveinmain ble med på en 3. runde. Og med 4 spillere som ikke vil tape ble det en hard batalje. Sveinmain og Peter gikk i den vante konflikten de i mellom, mens Graham og ikke minst Øystein fikk la sauene sine gå i fred. Peter ble innparkert, men klarte å ta med seg Sveinmain i samme slengen. Dermed ble det Graham og Øystein som fikk ut alle sauene sine, med Øystein som vinner med flest sammenhengende områder. Kjekt, kjapt og brutalt. 8/10.

Så til kveldens hovedrett – Great Western Trail, originalutgaven. Du kan si mye om spillet som nå har kommet i ny innpakning, men lite slår det gamle coveret. Øystein hadde ikke spilt før, mens alle andre var erfarne spillere. I GWT skal du bringe kveg til Kansas City, og på veien kan du selge kyr, kjøpe bygninger, kveg eller ingeniører som giør at du kan få fordeler og flest mulig forskjellige kyr når du entrer byen.

Peter gikk for togstrategien, men Graham og Øystein ville også kjøre tog, og så fikk Svein et gratis stopp på første stopp med et eneste flytt og fordelen med 2 ekstra kveg til Kansas City. Graham fikk en hånd på 3 ved levering i samme by, og skjønte at dette ville bli en lang kveld. Peter kvesset togplanen og tok alle de 4 neste fordelene han kunne. Øystein kjøpte seg opp på kveg, og fikk virkelig levert varene i Kansas. Mye skjer og mye å tenke på hele veien. Øystein fant ikke ut av alt og ble rikere og rikere. Likevel hentet han inn 2. plassen når vi tok opptelling. Peter manglet den ene pengen på slutten til å få gode poeng, og fikk 3. plass. Sveinmain vant det hele, mens Graham aldri fikk det til å stemme denne kvelden. GWT er et av mine topp 5 spill ever, kanskje det beste – 10 av 10!

Det som likevel stemte var å få inn litt høstmørke, regn, tåke og brettspill. Og i en Grotte full av brettspill kommer en ikke langt unna drømmen, men drømmen er New Zealand, den nye GWT utgaven som kommer denne høsten. Den er et must buy!

Ready, Set, Gå planken.

Preikestolen Gamers er igjen i gang med brettspillsesongen etter en aldri så lavang sommerpause. Og i god PG tradisjon, så hadde Sveinmain forberedt Amsterdam som takler 4 spillere da 3 spillere hadde meldt sin ankomst. Så kom en fjerde spiller, og så en femte rett før oppstart. Amsterdam ble pakket ned og plasten ble sprettet, og Concordia som takler 5 spillere ble satt opp. Så kom en 6. spiller….

Sånn går no dagan, men ingen sure miner. Bare å sprette plasten på Ready, Set, Bet. Men før det, før all rigginga, hadde Takras tatt med barnespillet – Gå på planken. Der 4 elefanter skulle på på en planke ut av brettet og den som ramlet ned tapte. Underveis kunne en få tunge trebrikker på planken som ikke hjalp på. Push your luck er kategorien, og stoppet du i tide kunne du ramme de andre, om du ikke hadde uflaks da.

Takras kjørte på og fikk oss andre til å få mange tunge brikker foran Elefanten, og han fikk ingen. Et som Graham sier – Runaway looser problem. Astrid, Peter og Sveinmain datt alle av brettet, mens Takras sto fortsatt i startposisjon. Kjekt, kjapt og tøft spill både for store og små. 7/10.

Så etter litt panisk regellesing var det klart for å ta turen til travbanen og Ready, Set, Bet. Alle fikk 5 sjetonger hver og i dette live-spillet skulle alle satse på hestene som hele veien var i bevegelse. Sveinmain tok jobben som «the house» og spilte ikke men drev hestene frem. Han kastet så fort han kunne så svetten sprutet. De andre satset i full fart, og før halve løpet var ferdig hadde alle bortsett fra Astrid satt innsatsen sin, og utbetalingen ble deretter. Skulle det være så slitsomt?

Takras husket at det var en App, som kunne drive spillet isteden for Sveinmain. Dermed ble spillet mye, mye bedre og kjappere. Vi kjørte 3 løp til og oppgraderte med utvidelsene som fulgte med nå som vi kunne det. Og spillet ble godt tatt i mot. Sveinmain vant det hele, foran Takras, Knut, Astrid og Peter. Et livespill hadde jeg aldri prøvd før, og var en meget kjekk opplevelse. 10/10

Litt begrenset utvalg av spill med 6 spillere, men et gjensyn med klassikeren Fauna ville alle ha. Peter var trippel tittelforsvarer, mens Graham klaget før start på at han ikke kunne dyrenes norske navn. Her skulle lokalisasjon av hvor dyrene kom fra, hvor tunge de var, hvor lange de var og halelengde gjettes på.

Hadde du riktig eller nesten rett fikk du poeng, og også brikken din i retur. Mens gjettet du feil, som Sveinmain som trodde alle dyrene bodde i Australia, så mister du brikken og får færre gjett til neste runde. Graham kjørte fra i tet, mens etterhvert havnet Peter overraskende langt bak i feltet. Knut hev seg på Graham og det hele ble en skikkelig fotofinish, hvor Knut vant en liten halelengde foran Graham. 1. Knut, 2. Graham, 3. Sveinmain, 4. Peter, 5. Takras, 6. Astid.

i god tid før klokken 24 denne gangen klarte vi å avslutte mens stemningen ennå var på topp. En meget kjekk kveld var over, og kun en uke til neste gang. Gleder meg!!!

Før over og etter under:

Dritt, møkk og planter i Earth

Det er endelig mandag! Og… nei, vent… tirsdag? Hæ? Dette er høyst ureglementert. Men la gå. Det er tirsdag! Afro var alene i sin abode sin for kvelden og lokket med popcorn, sprudlevann og pina colada. Takras og Kjell Henrik hørte og fulgte kallet. Da kan vi herved erklære Afros Abode som offisielt spillelokale som følger alle internasjonale krav.

Været var akkurat dårlig nok til at Kjell Henrik ikke syns det var lurt å male huset denne kvelden. Jeg hadde tatt med meg Earth, som Kjell Henrik ikke hadde hørt om, men var med på alt.

Så da følte undertegnede seg spydig nok til å spørre om han sikkert allerede eier spillet, noen han ikke visste. Men på innsiden av lokket står det navn til alle som var med å støtte Kickstarter-prosjektet fra dag én! Hans navn kunne vel ikke stå der? Kunne det?

Kjell saumfarer lokket og joda, der står navnet hans. Dette spillet har han. Fornøyelig øyeblikk for alle i rommet.

Så, er det verd plassen i hylla?

I spillet Earth er vi hver vår øy på denne planeten, med våre egne klima og økosystem. Målet er å lage habitat for planter, dyr og insekter. Den som gjør det best, vinner.

Hver gang det spilles er det også fire typer dyr som fortjener ekstra oppmerksomhet, og de som er raskest med å tilpasse øya si til dyrene får mest poeng.

Vi spiller kort foran oss i et rutenett på 4×4 og bruker jord som hovedvaluta. Vi kan gro spirer og trær eller lage kompost, hvor alle også kan brukes som betaling til andre ting.

Hundrevis av kort i spillet, blir aldri det samme to ganger.

Det som gjør Earth kjekt, er at du aldri sitter og venter. Det er alltid din tur, på en måte. Når det er du som er aktiv spiller, velger du en av fire handlinger i hver sin farge. Du får en god bonus for å velge det, men alle andre spillere får også delta, bare med litt dårligere bonus.

Etterpå får alle spillere aktivere alle sine kort som har samme farge som handlingen du valgte. Det er alltid noe å gjøre, selv når det ikke er din tur.

Afro hadde en veldig god rød handling, så om Kjell Henrik eller Takras valgte den handlingen som aktiv spiller, måtte de vente på at Afro skulle bli ferdig med alle sine komboer. Han trengte aldri velge rød handling selv.

Spillet krever enormt med plass på bordet, og da var det ekstra funky med en bordduk som kamuflerte hva enn som ble lagt på bordet. Men det gikk fint.

Takras la ned sitt 16. kort og trigget en siste runde, sånn at alle skal ha mulighet til å være aktiv spiller like mange ganger.

I eska kommer en notatblokk for poeng, og for en gangs skyld lå det en penn i eska. Men, appen bgstats har allerede funksjon for dette, så da ble det den i stedet, med bonus-skjermbilde for poengene.

Vi får poeng for kortene i seg selv, for spirer, planter og kompost, for våre egne økosystem og klima, og selvsagt for dyrene vi har laget miljø for.

Så dette var den endelige scoren. Ganske stor variasjon på de fleste kategoriene. Det er ingen enkel vei til seier, noe som er ganske herlig.

Kjell Henrik hadde mange spirer å få poeng for, men omtrent ingen trær, noe Afro hadde rikelig av. Takras hadde tilsvarende taktikk der.

Earth er et flott spill med mange interessante valg. Man må nok spille det noen ganger for å få en følelse over hva slags kort som finnes og hva som er lurt å satse på, men du kjeder deg ikke mens du spiller Earth. Det støtter hele fem spillere, men da må nok Afros Abode ha en liten oppgradering på bordflate.

  1. Takras 187, 2. Afro 172, 3. Kjell Henrik 142.

Alle kortene har flott grafikk på seg og litt informasjon på bunnen om akkurat det du ser på kortet. Men, man har ikke tid til å se på alt dette. Hvert eneste kort er unikt og et fotografi av det som lar seg fotografere.

Terraforming Mars kan dette minne litt om, men grafikkmessig er dette milevis unna og mye flottere produksjon. Det var litt liten skrift på kort, spesielt de felles-kortene som alle skulle få poeng fra. Litt dumt, siden det er viktig å vite hva som er der.

Spillet gir absolutt mersmak, så blir spennende å se hvordan det går neste gang.

I mellomtiden hadde frøken Afro kommet hjem og vi fortalte om kompost og slikt fra spillet. Hun hadde også noe løs, luftig og bløtt å fortelle om, bare litt hyggeligere: fersk eplekake! Den falt godt i smak.

Nå var det altfor mye fokus på jorda og planter, på tide å skifte fokus til mennesker og hva de er best til: forhandling og byttehandel i Century: Spice Road. Eller krydderhandel på Silkeveien.

Det er ofte snakk om tema i spill og tematisk tilknytning. Ofte blir såkalte «eurogames» kalt for kube-dyttere, hvor du bytter en farget kube i en annen, og selve temaet er bare der.

Vel, Spice Road tar kubedytting til et helt eget nivå og hele kjernen i spillet er å bytte kuber med andre kuber. Ikke noe annet. Men det gjøres meget bra.

Vi har masse krydder her: gurkemeie, safran, emmm… grønn…? og kanel. Ok, temaet betyr ikke noe. Vi skal bytte mest effektivt og så til slutt bytte kuber mot kort som faktisk gir poeng, som gjør at vi vinner.

Det er et ganske fornøyelig spill som er langt fra komplekst, men gir litt mer spillerom enn for eksempel Splendor, som det kan ligne ganske mye på. Undertegnede foretrekker Spice Road, men da helst Golem-utgaven, for den har flotte krystaller i stedet for tørre kuber.

Et helt greit spill, veldig godt for familier som ikke ønsker for mye regler. Grafikken på kortene er flotte og korresponderer med hva kortet gjør. Men du ser rett og slett ikke grafikken i spillet. Du ser på symbolet oppe til venstre: hva kortet gjør.

Det er igrunnen litt trist. Det er flotte kunstverk å se her.

  1. Takras 91, 2. Kjell Henrik 86, 3. Afro 74.

Det var deilig å få spilt igjen. Pina Colada skadet absolutt ikke på humøret.

Star Wars: Droidenes siste håp

For lenge siden, i en galakse langt langt borte…

Det var krig. For mange år siden var det en stor kamp i denne byen på Tatooine. Droide-hæren hadde ordre om å kjøre over hele byen for taktiske fordeler.

Droide-lederen gjorde noe annet, og reddet byen fra sin skjebne. Etter krigen bygde byens innbyggere en statue av generalen, som er symbol på at droider også har et valg.

I dag har flere droider gjort andre valg. Det ødelegger planene til general Griveous.

Griveous vil ikke ha noe av det, og sender en hær til byen for å sprenge bort statuen en gang for alle. Han mener det var programmeringsfeil, ikke et valg.

I mellomtiden har byen samlet opp masse klassifiserte og hemmelig teknologi, som Griveous vil ha tak i. Det kan ikke skje; det må sprenges. Heller miste alt enn at fienden skal få det.

De lokale finner frem våpen og leier inn hjelp til kampen. Lando Calrissian var tilfeldigvis der den dagen og kunne bruke litt penger på å få Din Djarin og IG-11 til å hjelpe.

Noen Mandalorians blir også med i kampen.

Det var ikke småtteri Griveous kom med, han dukket til og med opp personlig! Med et nytt leketøy: Vulture Droid. Og hvem er det?! Selveste Maul…

Mandalorians har ofte rakettkaster med seg, men bare ett skudd. De bruker det helt i starten for å prøve ta bort flyvemaskinen. Og treffer bra! Ødelegger et våpen.

Griveous er ikke å se ennå, men han har en plan og lusker bare bygninger sammen med to tropper droider.

Maul har kommet frem i det åpne, men IG-11 er fort på vei med vennene sine i bilen for å stoppe ham.

Men Maul er hensynsløs og deler bilen glatt i to med lyssabelen sin og setter en stopper for planene. IG-11 blir litt satt ut, men klar for neste runde.

Droidene prøver å sikre seg containerne med alt det de lokale prøver å ødelegge!

Alle innbyggerne stormer frem for å stoppe droidene, og tenker ikke over at noen må kjøre bombe-tralla!

Maul og IG-11 tar stand og veksler med sverd og jern-armer. Maul var skadet fra sidelinjen fra før og tapte denne konfrontasjonen.

Innbyggerne var så fokusert på å forhindre Griveous å få tak i containerne at de glemte å tenke på statuen. Den ble totalt ødelagt.

Griveous fikk ikke tak i alt han ville heller, og midt i en konfrontasjon med Lando, innså ham seieren sin med statuen og forlot kampen, med hæren sin, men også litt av teknologien.

En grusom dag for denne byen. Mange liv gikk tapt, og Griveous fikk det han ville.

En flott omgang med Star Wars: Legion. Et miniatyrspill som er nærme nok med simplisitet og bevegelser at det kan nesten føles som et brettspill.

Huset vinner alt

Flere var så Clankifisert fra helga at mandag ble litt for tett på, så det ble med Peter, Graham og Takras i kveldens spilling og det skulle bli noen klassikere.

Vegard tar det heeeelt med ro. Kan ikke si det samme om Sveinmain, hvor spenningen er til å ta og føle på!

Bildet over er fra Clank! Legacy. Ikke studer kartet for nøye, da kan det være en spoiler eller fem. En veldig fornøyelig runde hvor Sveinmain trosset oddsen vanvittig mye og klarte å klatre seg opp fra den sikre syden-død til en norden-K.O. i stedet. Veldig gøy spill.

Men! Det skal jo handle om klassikere her. Cascadia var først på bordet. Kanskje ikke klassiker i alderens betydning, men et solid og abstrakt spill som kommer til å tåle tidens tann.

Det var dårlig med brikker som hadde plass til hjort, men Peter fikk det gjort (høhø). Bjørner var det heller ikke mange av, men Takras sikret seg et par treenigheter der. Ikke uvanlig ble poengene slik at om man får bra poeng på dyr, får man dårligere på landskap, og vise versa.

  1. Takras 93, 2. Graham 89, 3. Peter 81.

En solid 8-er over hele linja for alle, unntatt Peter som følte at han hadde lov å sette en 7-er siden han kom på sisteplass. Helt greit for et bra spill.

Da var det på tide med en klassiker i tidens forstand. Dr. Reiner Knizia er et navn mange kjenner til, dersom man har spilt i noen år. Spillet Samurai handler om å ha mest av tre forskjellige kaster, og Takras som leste reglene, ble forvirret av at de brukte både «castles» og «castes» i samme avsnitt, og det ikke var stavefeil.

Denne utgaven er fra Fantasy Flight Games hvor de har endret litt på reglene for poeng og på formene til figurene. Originalen er meget stilfull og ren, men vi var enige om at denne nye ivaretok det stilistiske designet på en god måte.

I Samurai skal du sette ut brikker og prøve å ha mest innflytelse rundt forskjellige kaster, og fange dem om du har mest. Peter og Graham begynte en tidlig kamp over Edo, mens Takras koste seg på en annen øy, uten motstand.

Peter valgte så å slå ut en haug med brikker for å sikre seg to kaster, og da kunne Takras etterpå legge to brikker og sikre seg tre kaster.

  1. Takras, 2. Peter, 3. Graham

Samurai er et veldig enkelt spill men ganske så «tenkete». Men, det er en klassiker for en grunn: alle likte det fremdeles.

Peter var klar for kvelden, men lot seg overtale til et siste spill, hvor han ble lovt at det tok bare 5 minutter å spille. Etter reglene ble forklart, lurte han på en ting, om hvorfor man skulle gi informasjon til hverandre om kortene sine. Først da gikk det opp for ham at dette var et samarbeidsspill!

Men ok, Peter er ikke fremmed for å prøve nye ting, så han ble med. I The Crew: Mission Deep Sea handler det om å ta stikk ut fra forskjellige regler. Det er ikke lov å snakke i kortene, men det finnes en måte å komunisere på.

Vi vant etter 20 sekund. Tidenes enkleste regel. Men ok, vi var på første level. Da fyrte vi i gang neste runde so også øker vanskelighetsgraden litt.

Denne gangen tok det litt lenger tid. Kanskje 4 minutt? Men vi vant! Peter var klar for en runde til.

The Crew overrasket med hvor engasjerende det var. Det å prøve å overkomme disse målene ved kun å lese kortene og situasjonen. Vi fikk spilt 6 runder, hvor vi akkurat ikke klarte å vinne den siste.

Peter, Graham, Takras: 5. Spillet: 1.

Nok en vellykket kveld, spesielt når undertegnede vinner alt sammen!

Satser på at påsken gir alle energi og vi kan komme godt igang igjen med spilling.

Sveinmains MidWinter XIV

Årets høydepunkt siste 12 årene(gikk glipp av MW1) skulle igjen stå for tur. Brettspill og moro fra torsdag til søndag. Hva mer kan en ønske seg. Men sjefen ville det annerledes, og hadde lagt inn et møte frem til kl. 13 på fredag. 1305 var jeg på vei til Haugesund. På veien plukket jeg opp Kåre og Saulius. Vi var totalt 7 stk tilknyttet Preikestolen Gamers denne gangen + Kåre og noen hangarounds(Terje og Britt).

Over boknafjorden åpnet vi i tradisjon tro festivalen. I år ble det fergespillet Rolling Bandits som ble valgt. Passe kontroll og passe flaksebasert, hvor vi alle var cowboyer som skulle gå på toget og plyndre underveis. Kontrollerte du vogna når det ble din tur igjen fikk du vogna og poengene på den. Spillet kunne minne litt om Las Vegas. Rakk ikke å bli helt ferdig, men nok til å kose oss og kjenne på godfølelsen. 6,5 av 10.

Fremme i Haugesund ble vi møtt av en hel resepsjon med folk, ledet av Nils. Alt gikk smood med smil og velkommenfølelsen vi alltid får der oppe. Nye fantastiske lokaler på Karmsund Vgs ble inspisert. Lufta i lokalet var frisk og rein tross for intens spilling allerede i 24 timer. Lyst og luftig – herligt og med gode spillbord! Hvem savner slaktehuset? Litt hilsing og smalltalk før vi satte i gang med det vi egentlig hadde kommet for – brettspilling. Peter som var tilstede allerede på torsdag hadde gått å trippet for å gjenforenes med gjengen, da Kåre = Kvalitetsspill dro frem godsakene. Kåre skuffer aldri, og hadde forberedt Lacrimosa, spillet om siste symfonien til Mozart.

Feil spill og feil farge – æsj;-!

Fredag:

Lacrimosa var et skikkelig grundig stykke arbeid. Brettet var delt i 3, og alle hadde 4 handlinger hver runde hvor en måtte velge hvor en ville sette inn støtet for å få ferdig symfonien. Tematisk et meget sterkt spill, og om en interesserte seg for klassisk musikk så må dette være et must. For oss andre var det også meget bra:-) Saulius fikk igang en skikkelig poengmaskin på slutten, men misset et avgjørede trekk. Peter nådde nesten opp, mens Sveinmain jublet sammen Kåre da de endte likt på poeng for delt seier, nesten. Hva var tiebreakeren etter 3 timers intens spilling? Og hvis du lurer gir jeg spillet 9/10, og hadde gitt det 9,5 av 10 om spillet ikke hadde hatt så tragisk tiebreaker…

Mens Kåre aldri skuffer i spillvalg, gjør Black ant motsatt. Han tok opp et grønt spill, og dro meg seg sin bedre halvdel og gutta, og dermed fikk jeg testet det mest oppjazzede spillet på MidWinter – Foundations of Rome. Kristian, Kjetil og Svein Inge var klar for ein helgetur til Roma.

I Foundations of Rome skal en kjøpe tomter I et rutenett etter auksjonsmetoden og prøver å få samlet noen av disse så en kan bygge bygninger på de. Jo flere tomter jo større bygninger. Spillet kunne minne litt om Big City, men bare litt mer random. Så fikk du poeng og penger om du hadde bygd i nærheten av de riktige andre byggene. Population var også viktig å gav ekstrapoeng ved hver telling. Kristian kjørte uten å bygge ut for en eneste innbygger, og var likevel bare 3 poeng fra seieren. Et helt greit overstasjet spill for de som liker plast og maling, uten å bry seg for mye om spill dybde og opplevelse. 5/10.

Grønt spill nærmet seg slutten, og Einar, Hanne og Hilde skulle akkurat med spillet jeg bare måtte prøve på MidWinter etter at Einar hadde reklamert for det en heile haug – Ganz Schön Clever.

Ganz Schön Clever er vel en blanding av Yatzee, Bingo og dyp strategi i en liten eske. Einar hadde ikke mindre enn alle 5 eksemplarene, og dette var et av de enkle. Hjernen min hadde nok å følger med på, men forsto det såpass at jeg likte det godt. Spilletid vs. dybde = 8/10.

Klokken bikket 00.30, og det var på tide med MIDDAG. Ja eneste utfordring på MidWinter på Karmsund skole er at det er så langt til Classic Kebab at det må planlegges. Og planlegging er det aldri tid til, og derfor husker en kun å spille, og ikke å spise. Så kvelden kunne ikke blitt avsluttet bedre. Classic Kebab svikter aldri – 10/10.

Lørdag:

En dårlig natts søvn som vanlig når en er på brettspillfestival, men hva gjør vel det når en siktet seg inn på Pitchcarturnering kl. 10, men var på plass allerede kl. 9. Knut og Saulius var også på plass, og Sveinmain introduserte dem for Babylonia av Reiner Knizia. Legg ut 2 eller 3 brikker ut i fra enkle regler, og score poeng. Ikke vanskelig, men da Sveinmain scoret en haug med poeng og fikk tidenes forsprang på noe ingen så komme, var det allerede for sent for Knut og Saulius. De havnet i bakevja og ble liggende der. Blir nok hardere kamp neste gang. Men likte det godt og mye spill til kort spilletid. 8/10.

Så til Pitchcar – en opplevelse i seg selv. 14 stk hadde stått opp tidlig for å få med seg dette. Meg, Knut og Saulius fra PG stilte til start. Sveinmain klarte akkurat å ta 3. plassen i kvaliken fra Knut og dermed sikret finaleplass, og det gjorde Saulius også. 6 stk i finalen, og det ble rene Teamplayet som i årntlig Formel 1. Team PG, Team Vedaa Naustheller, og Team Wannberg stilte til start, og kun dem. Ble litt taktikk underveis med å knipse frem sine egne team sine biler og ofre seg og sperre for andre. Til slutt ble det Saulius som tok Seieren foran Erna, og Sveinmain på 3. Ikke gamlere enn at jeg fortsatt elsker en god runde Pitchcar – 9/10.

Knut forsvant, og Guro ville spille en runde Metropolys, og Gustav ble med meg og Saulius. Dette var en gammel klassiker, og ville den fortsatt levere. Guro forklarte reglene så var vi i gang med å plassere bygninger fra 1-13 i byen. Den som hadde høyest sto, og resten måtte prøve igjen. Så var det telling av distrikt og skjulte oppdragskort som avgjorde seieren. Spillet fungerte godt og blir nok enda bedre neste gang, men en kjekk klassiker som tok passe kort tid. 7/10.

Tilbake i hovedsalen satt Peter, Kenneth og Kristian og ventet på å begynne på spille. Jeg og Saulius fant frem 5 mannsspillet RA – klassiker av Knizia. Kenneth og Kristian slet med å score poeng i dette råe auksjonsspillet. Peter scoret og scoret og vant hele greia. Skal du spille et auksjonsspill, så er det RA. 8/10.

Hangaround Terje bruker alltid å bli med på MidWinter når PG tar turen opp. Så også dette året. Han ville spille noe skikkelig, og Sveinmain og Peter tok han med til Mombasa. Eneste minuset var at ingen av oss hadde spilt det på over 5 år. Reglene var mange og rustne, og det preget både spillingen og opplevelsen dessverre. Men Mombasa må nok komme kjappere på bordet igjen, da dette var vårt Alexander Phisterfavoritt før han lagde Great Western Trail, og siden ikke blitt spilt. 6/10 men har potensial til 9/10.

Så var det Klask-turnering. Meg og Terje havnet i pulje 2 og mens vi ventet, så hadde Britt (som kun var kommet for QwirkleNM) også lyst til å spille. Så Svein fant frem noe OK, enkelt – 7 summits. I dette push your luck spillet skulle verdens 7 topper bestiges, underveis kan stoppe eller klatre videre med risiko for å falle ned. I tillegg krydres spillet med oppdragskort og utstyrskort. Synes det er kjekt og enkelt avbrekk når en har spilt noe tungt og vanskelig 7,5/10.

Så var det NM kvallik i Klask. 5 kamper innledende i en godt organisert turnering som turneringsledelsen hadde stålkontroll på. Noen hadde spilt lite, andre mye. Jeg unngikk de værste kanonene i gruppespillet og kom meg videre til finalen søndag kl. 12, så gjorde også Terje, som like Klask så godt at han likegodt kjøpte med seg et eksemplar hjem. Klask er kjekt, spesielt i turneringer 10/10.

Britt og Terje var også Ganz Schön Cleverfans, og jeg trengte en ekstra runde, og gikk bare bort i GameNinjas popoppbutikk og kjøpte meg et eksemplar. Fantastisk med egen brettspillbutikk på MW. Britt og Terje lærte meg de triksene jeg ikke kunne og Gina ble også med. Igjen kjekt og angret ikke på kjøpet. 8/10.

Britt og Terje tok kvelden(mulig Terje skulle hjem å øve Klask). Kåre hadde hele helgen snakket om at vi måtte prøve Ponzi Scheme, brettet med det kjente håndtrykket på eska. Svein, Tone, Peter og meg ble med og vi alle skulle låne penger for så å låne mer og mer, innfri dyre lån som vi lånte til helt til en av oss gikk konkurs. I mellom alt dette kunne vi kjøpe aksjer av hverandre. Dette gjordes hemmelig i en forseggjort pengepung. Noen var skikkelig gnulat(gjerrig) og satt på pengene og fikk dermed lite aksjer, mens andre var mer rause og fikk aksjer av motspillerne de tilbød penger. Black ant var den desidert største aksjebaronen(raus), men ville han klare i innfri lånene sine? I år 5 skulle alle innfri lån, og Ant gikk dundrende konkurs, til alle store glede. Dermed var moroa over, men spillet leverte varene og likte det meget godt. Perfekt sent på kvelden spill. 9,5/10

Vi skulle snart hjem, men rakk både en runde Bluff 9/10. Så skulle vi snart hjem men bare en runde Rolling Bandits 6/10 før vi igjen skulle gå, og så skulle vi gå hjem å legge oss, og denne gangen klarte i det.

Søndag:

NM i Klask skulle avgjøres kl. 12, men før dette hadde Kåre dukket opp og satt frem Spyrium, og Terje, Saulius + Peter ville være med. Litt påklistret tema men tror vi skulle utvinne Spyrium av ei gruve og omsette dette i seierspoeng og penger. Det hele hang godt sammen, men var ikke helt min greie dette spillet, noe og karakteren kan være noe preget av sisteplassen jeg fikk. 5/10.

Så var det Klasksluttspill. 16 spillere skulle bli til 1. Norgesmesteren fra i fjor var tilstede, og skulle møte han i kvartfinalen. Men først var det 8. delsfinale mot Terje Vedaa Naustheller. Ble 3 tette sett, men gikk av stabelen med 2-1 i sett. I neste runde måtte jeg møte regjerende Norgesmester Bård Wannberg, som hadde ligget i hardtrening inn mot mesterskapet. Bård vant oppskriftsmessig 1. sett 6-2, men så var det bare å gutse på, dra frem litt moro og noen skjulte triks så vips så var det 1-1. Wannberg var på tynn is og jeg ledet 3-2 over NM vinneren i siste og avgjørende sett da min brasilianske spillestil fikk seg et skudd for banen og Bård kunne puste lettet ut. Ja han tapte kun ett sett i hele turneringen;-) 10/10.

Da var det bare å gjøre klar til Einar Hansen show. Dette ble mer digitalt enn tidligere. Savnet lappetrekking fra hatt og korte applauser, men forstår det skulle gjøres enklere, så også auksjonen på lørdag som ble silent.

Likevel en avslutning verdig, med Klaskfinale, spilltrekning hvor alle denne gangen også fikk med seg et spill hjem, og eget auditorium til avslutningsseremonien.

Tusen takk til alle frivillige og smilende positive folk der oppe i Norges beste og inkluderende brettspillklubb. Var en fest å være tilstede, også denne gangen, og jeg kommer garantert tilbake neste år.

Sees i mars 2024:-):-):-) MIDWINTER LEVERTE VARENE IGJEN, og får karakteren 11/10.

Flammer over Jørpeland

Takras hadde invitert til spilling hos han, men så dukket det opp flammer over Jørpeland i form av nordlys. Dermed avlyste han på meget kort varsel og dro på jakt. Men heldigvis kunne Grahams Liberary åpne dørene og Sveinmain + Peter tok turen dit.

Første spill ut var Furnace – eller forbrenningsovn på norsk. Alle startet litt asymetrisk og skulle så by på kort i dette auksjonsspillet. Eller auksjon og auksjon fru blom. Det var kort en skulle by på, vinneren fikk kortet og taperne fikk fordelen kortet gav øyeblikkelig i form av kull, metall eller olje.

Kortet kunne gi fordeler siden, men av og til var det greit å tape kortet. Peter hjalp Graham med en Skikkelig taperpremie, hvor han kunne få 3 metall for 1 kull, noe han utnyttet kjapt. Spillet besto av 4 runder og hver runde skulle en prøve å få ressursene sine omgjort til flest mulig seierspoeng. Kull til metall og metall og kull til olje som igjen gav mer poeng enn kun kull.

Etter 4 runder hvor de tok litt lengre og lengre tid da vi stadig fikk flere kort som gav fordeler skulle seieren avgjøres. Kortene måtte fullføres ett av gangen, og Peter klaget på at han ikke fikk omgjort en oppgraderingsbrikke til 5 poeng, og håpet det ikke skulle bli avgjørende. Men det ble det selvsagt. Sveinmain vant 4 poeng foran Peter som igjen var 10 poeng foran Graham.

Furnace var et kjapt og kjekt spill, som fikk 8 av 10 på terningen av samtlige, selv om auksjonen var litt annerledes enn auksjonsspill forøvrig.

Etterpå var det fortsatt tid til mer, selv om vi kom senere i gang denne kvelden enn vanlig. Graham hadde On the Underground liggende, og da vi alle hadde gode minner fra sist vi spilte London ville vi prøve igjen. Vi gikk for Berlin denne gangen, og Graham hadde heller ikke testet den byen.

Berlin skiller seg fra London med at du kan reise rundt i byen og sanke inn severdigheter, 5 ulike av hvert slag. Samlet du 5 forskjellige fikk du 10 poeng. Sveinmain trodde det ville bli vanskelig og gikk heller for rene transportpoeng. Peter derimot gikk for serverdighetene, det samme gjorde Graham. Peter fikk etterhvert litt mer uttelling enn Graham. På 11 brikker fikk han 2×5 serverdigheter selv om disse ble trukket blindt og dermed 20 poeng. Etterhvert fikk også Graham 10 poeng, mens Sveinmain var ikke i nærheten. Peter vant, og spillet var fortsatt meget godt likt.

On the underground er morsomt, og du scorer poeng hver gang det er din tur og bør poengoptimalisere. Med den late turisten som reiser rundt etter enkle men av og til frustrerende reisemønstre så er dette et veldig kjekt spill. Også greit å styre 3 forskjellige t-baneselskaper, isteden for ett i de fleste spill.

Hadde undergrunnen gått på Jørpeland hadde vi tatt denne hjem denne natten, men vi måtte nøye oss med å kikke opp mot himmelen mens vi kjørte hjem i nattemørket, uten å se at himmelen var annerledes i dag enn andre PG-kvelder.

Tap og vinn, med ikke helt samme sinn

For lenge lenge siden, i en frivillihetssentral langt langt borte, ble det for 9 år siden, et slags farvel til spillet Stormenes Tid. Det var siste gang det fikk se lyset i Preikestolen Gamers, erstattet av altfor mange nye spill som har kommet i etterkant.

Appelsinsjokolade-chipsen var klar.

Denne kvelden i Takras Taverna skulle det lokkes med både appelsinsjokoladechips (ja, du leste rett) og klassikere som Stormenes Tid og Samurai. Peter og Sveinmain lot seg friste og Peter kansellerte hele Italia-turen sin for dette (kanskje forvrengt gjenfortelling), til og med Afro lot seg friste av appelsinsjokoladechips og måtte komme.

Valget var ikke vanskelig. Stormenes Tid stod som en bauta i minnene våre og ble brettet ut på bordet. Regler og alt i spillet er på norsk. Kortene var til og med sleevet av Takras, det var godt, så mye som dette spillet har blitt spilt…

Men vi var raskt tilbake i slaget. Byggmestere trekkes fra posen, læremestere kan man bare ha 5 av til enhver tid, og penger er en luksus. Faktisk det å ha en penge-skala er kanskje ikke så dumt, lett å ha oversikt, men samtidig skal det bare en liten feilaktig «dult» til i feil brikke for å ødelegge.

Takras sikret seg metall tidlig, og alle ropte «varsko» og mente at Takras var den som måtte passes på, til tross for å ligge langt bak i poenger hele spillet.

Peter var sandtakkongen og skaffet seg hauger av poeng, mens Sveinmain prøvde å manipulere og peke på andre syndebukker. Afro koste seg med spådamen og kunnskapen om hendelsen som kom hver runde.

Stormenes Tid har holdt seg veldig godt. Det ser fortsatt veldig flott ut og reglene oppfordrer til et ønske om å spille det på ny. Men det er kanskje appelsinsjokoladechipsen som hadde gått oss til hodet?

For 9 år siden ble det sagt «beregn 30 min per spiller» og det er også sant i dag. Den tid var kanskje 2 timer spilletid for et spill ansett som mye, men i kveld var det veldig lett fordøyelig, og det tok 2 timer, nesten på slaget.

  1. Sveinmain 46, 2. Afro 43, 3. Takras 39, 4. Peter 37

Sveinmain vant, og han ga spillet toppscore. Alle andre var nesten helt enige i bedømmelsen.

Klassisk. Blå spiller har ikke råd og kommer frem først med alle sine.

Afro var klar for å dra, men lot seg friste av et kjapt spill som Kingdomino: Origins. Kingdomino med et ekstra lag på toppen. Det er forsøkt før i Queendomino, men da ble toppingen så mye at spillet varte 90 minutt og egentlig føltes ferdig etter 30. Kingdomino er et 15-minutts spill, egentlig.

Denne gangen er det steinalderen og man kan sanke inn ressurser som mammut, sopp, stein og fisk, og bytte dem ut med spesialiserte steinalderpersoner som kan gi poeng.

I klassisk Kingdomino-stil får man poeng for sammenhengende terreng multiplisert med et ikon, denne gangen var ikonet ild. Ild kunne enten være printet på brikken eller komme fra en vulkan, som kunne skyte ilden rundt på brettet.

  1. Peter 88, 2. Afro 82, 3. Takras 72, 4. Sveinmain 61

Alle likte spillet… Nei vent litt, det var en som ikke likte det så bra. Sveinmain. Han ga Stormenes Tid toppscore og Kingdomino ikke så bra score. Hvem var det som vant og tapte de spillene? Vi konstanterer ingen ting, men lar den tanken henge 😁

Afro kastet til slutt inn håndkleet og resten av oss tok en runde No Thanks! Peters brikker tok fort slutt og begynte å bli desperat. Etter hvert ble det kingmaking-situasjon, nærmest. Skulle han la Sveinmain eller Takras ta seieren? Men, det var ikke så lett å vite. Hvor mange sjetonger hadde de egentlig hver? Og hvilke kort kom til å dukke opp?

No Thanks! er et spill som ofte får deg til å lure om du tør sende kortet rundt bordet én siste gang før du selv tar det. Og ofte er svaret «det skulle du ikke gjort!», men hvis du ikke hadde gjort det, angrer du nok litt likevel.

Vanskelige valg, enkle regler.

Nok en flott kveld og det var et forfriskende gjensyn med en klassiker som fortsatt har livets rett. «Årets spill 2007» var ikke uten grunn.

Når det gjelder appelsinsjokoladechipsen fra Sørlandschips, får den følgende vurdering:

Afro – 3 / 10. Skulle gitt bedre rating på mekanikken, men vi holdt oss til ett tall.

Takras – 4 / 10. Hadde smakt på den to dager i forveien og noe av smaken hadde satt litt spor, så fikk bedre rating i dag enn da, men vil aldri kjøpe igjen.

Peter – 10 / 10. Fra diabetiker-synspunkt. Totalt ufarlige. Man får rett og slett ikke lyst på mer etter en smakebit.

Sveinmain – 5 / 10. «Som å være på en øy med Åse Kleveland … kan spises i nøden.»