Preikestolen Gamers

Norges mest aktive brettspillklubb på nett

Archive for the ‘Descent’ Category

Takras sitt MidWinter VII

Posted by Takras den 23. mars 2014

En stor takk til arrangementkommiteen (flere som ikke er på bildet)

En stor takk til arrangementkommiteen (flere som ikke er på bildet)

Tidlig på'n med Mage Knight

Tidlig på’n med Mage Knight

Hvorfor komme på fredag når herligheten MidWinter starter på en torsdag? Skillz var også tidlig ute, og hadde kommet til Haugesund samme dag. Vi begynte rolig med en runde Mage Knight, som endte opp til å bli dagens eneste spill. Til en forandring skulle Skillz være med på et samarbedisscenario mot general Volkare. Han flytter rundt på seg i søken etter byen. Vi må stoppe ham fra å innta byen, så da lønner det seg å finne den først og innta den selv, og deretter stoppe ham. Men tiden var imot oss og Volkare hadde fryktelig mange allierte på sin side. Erfarne som vi er med normal kampanje så gikk vi rett på Heroic vanskelighetsgrad. Det viste seg å være vanskeligere enn vi trodde. Spesielt Skillz hadde problemer med å omstille seg til å spille på lag i stedet for å sanke mest poeng hvor det var mulig. Jeg ofret meg flere ganger for å gi Skillz litt tid, og han tok byen helt alene uten å la meg være med. Det resulterte i at han hadde kjempegode fordeler der, mens jeg hadde ingen. Det var ingen ting for meg å gjøre i byen annet enn å vente og prøve å kvitte meg med wounds fra tidligere. Jeg hadde nesten ingen ting å bidra med i sluttkampene.

Helt hinsides vanskelig Volkare

Helt hinsides vanskelig Volkare

Selv om Mage Knight gikk veldig dårlig for oss var det en flott sesjon. Den varte noen timer, men vi spilte en fullstendig kampanje uten Blitz. Men det skjedde likevel noe helt legendarisk. Mens vi spilte fikk vi besøk av en fremmed. Han fant seg en stol og satt seg ned. Foran Skillz så stod det en kaffekopp, et halvfullt glass og en halvfull flaske brus. Dette tok vår venn og bare flyttet bort rett foran nesen på Skillz og satt til siden utenfor rekkevidde. Han snakket ikke norsk, så kommunikasjonen var skurren og vi var ikke helt trygge på denne type situasjon. Jeg gikk for å fylle på koppen min med kaffe, og da jeg kom tilbake hadde han gått, og jeg satt meg ned. Men da fikk jeg helt sjokk. Kuldesjokk. Han hadde hengt jakken sin over stolryggen min, og hetten hang helt ned til setet. Siden det nettopp hadde regnet ute var den kald og fuktig. Mens vi spilte kom han tilbake igjen. Tok opp kortbunken med artifacts og begynte å legge dem ut over en stor del av bordet, med bildesiden opp. Hadde dette vært Pandemic-bunke hadde dette vært helt krise. Men det skurret likevel sterkt. Tidligere artifacts ble stokket inn i bunken igjen i stedet for å ligge i bunnen. Dette var en helt bisarr opplevelse, noe å skrive hjem om 🙂 Spillet: 10/10

Første gang med 5 mann, men uten calamities-modulen

Første gang med 5 mann, men uten calamities-modulen

Dag 2. Tror ikke jeg hadde planlagt noen rolig MidWinter i år. Vi begynte dagen med Tzolk’in. Saulius, Erna og Terje var glatt med på dette. Så kom Skillz i slutten av regelforklaringen og ble med som 5. mann. Med utvidelsen går dette helt fint, men det merkes hvor trangt det blir på brettet. Det er hele tiden noe å tenke på. Mitt problem denne gangen var at ting tok litt vel for lang tid i forhold til hva det er verd. Vi hadde med flere tenkere blant oss, denne gangen var også Skillz en av dem. I tillegg til litt gastrologiske problemer denne helgen, hadde jeg store vansker for å holde fokus. Jeg liker Tzolk’in godt, til tross for at jeg alltid taper. Mister alltid fokus mot slutten og glemmer strategien min. Trekker det litt ned pga tidsforbruk. 8/10.

Sauron vs The Fellowship

Sauron vs The Fellowship

Før kveldens store event rakk jeg en veldig kjapp runde med Lord of the Rings: The Confrontation sammen med Lars Morten. Jeg spilte Sauron, og klarte relativt tidlig å oppdage hvor Frodo hadde gjemt seg. Da var det bare å bruke det jeg hadde for å bekjempe ham, og det gjorde jeg. 8/10.

Svarene etter en runde og poengene på siden.

Svarene etter en runde og poengene på siden.

Mange deltakere besøkte turneringen

Mange deltakere besøkte turneringen

Denne kvelden skulle jeg gjøre noe jeg aldri før har prøvd: å arrangere en turnering. I Vett & Vedding. Jeg hadde satt opp en grense på 25 folk og 5 grupper, og det ble fort fyllt opp. Spørsmålene mine var selvsagt noe som ingen skulle vite svaret på, men kunne gjette seg til sånn ca. Jeg tror de fungerte veldig godt, for det var ingen som hadde rett på et eneste spørsmål, med unntak av Black Ant som nailet MTV-spørsmålet med stor selvsikkerhet. Jeg gjorde en stor brøler på det siste spørsmålet, og det var forklaringen min av poenggivningen på slutten og hvordan det skulle gjøres. Neste gang skal jeg gjøre det litt annerledes, blant annet med skjulte bud av sine poeng. For et av bordene spilte systemet ved å bare velge akkurat nok poeng til å vinne dersom de tapte, og endringen ble gjort i siste liten etter de hadde sett hva et annet bord hadde satset. Og slik skal det ikke være. Finalerunden var bare om brettspill, noe som ikke falt i god jord hos alle de som hadde kommet så langt. Spørsmålene var helt umulig å vite svaret på uansett, men siden det handlet om spill så ble det en sperre for et par. Så neste år får jeg finne på noe nytt. Men jeg tror det ble en suksess alt i alt. Ingen rating her siden det var jeg som arrangerte det.

Uvant å bruke så mye stemme på så kort tid

Uvant å bruke så mye stemme på så kort tid

Så var det på tide med helgens høydepunkt. Dette foregikk over deler av fredagen og lørdagen. Descent: Journey into Darkness (second edition). Førsteutgaven er ganske kul, men det tar kjempelang tid, og for hver gang du begynner på et scenario så begynner du helt fra begynnelsen. Nå tar du med deg erfaring og utstyr videre og blir sterkere etter hvert som kapitlene går. De fleste kartene handler om å være førstemann til å oppnå noe. For de som ikke kjenner spillet, så er det en som spiller som Overlord, og han må gjøre sitt for å stanse heltene som spiller sammen mot ham. Jeg var Overlorden denne gang, og vi skulle spille gjennom hele «The Trollfens»-utvidelsen. Ambisiøst, men alle var giret på det. Skillz, Erna, Frode og Ingmar hadde satt opp sine helter og var klare for action.

Et meget tett kart, og viste seg å være ganske intenst.

Scenario 1: Et meget tett kart, og viste seg å være ganske intenst.

Vi fant fort ut at dette var rushing på høyt nivå. Heltene gikk av med seieren denne gangen.

Scenario 1: Vi fant fort ut at dette var rushing på høyt nivå. Heltene gikk av med seieren denne gangen.

Det første kapitlet var ganske tight, og det var lite som skilte seier fra tap. Jeg kjente det hadde vært deilig å være en av heltene denne gangen, for de har en enorm fordel: flere hoder. Når de er i ferd med å gjøre noe dumt, så kan en av de andre stoppe det. Når jeg gjør noe dumt, er det ingen som sier fra til meg før jeg gjør det. Denne støtten hadde vært fint å ha. Likevel er det spennende å se hvordan ting går. Descent er jo et terningsspill, og veldig mye av spenningen kommer idet vi skal trille resultatet. Treffer de, bommer de, går det nesten? Mye tensjon akkurat her, og det fungerer ytterst bra i Descent, med måten ting er bygget opp på. I tillegg er hvert scenario helt unikt og gir mye mersmak med sine bakgrunnshistorier og hva som må oppnås. De vant det første kapitlet. Men i det neste hadde jeg planen klar: jeg skulle stå oppå den synkende kjerra og få den til å synke enda fortere. Samtidig måtte jeg hindre de i å åpne låsen. Jeg var heldig denne gangen. De fokuserte på zombier i sumpen, zombier som hele tiden kom tilbake. De tok den ene etter den andre, men så kom de tilbake. Heltene sløste masse tid på dette etter hvert som vogna fortsatte å synke. De fokuserte så mye på det at jeg kunne denge løs på dem slik at de ble slått ut hele tiden. Det betød mange Lieutenant-poeng til meg. Mange! Og i neste scenario hadde jeg mer enn nok råd til å kjøpe meg Valyndra-kortet og aktivere det, og i tillegg ha flere poeng til overs. Dette skapte deilig frustrasjon hos heltene. Men selv om jeg hadde Valyndra, hadde jeg et annet problem: heltene gjør først.

Scenario 2: Også rush, og heltene fokuserte altfor mye på zombie-slakting.

Scenario 2: Også rush, og heltene fokuserte altfor mye på zombie-slakting.

Scenario 2: Vognen med ofrene sank ned i sumpen og seier til overlorden.

Scenario 2: Vognen med ofrene sank ned i sumpen og seier til overlorden.

I tredje scenario hadde jeg to løytnanter, og en av dem hadde nøkkelen til døra videre. Jeg regnet med at de kom til å storme inn, så jeg lot Ettinen ha nøkkelen. Han var lengst unna. Og sannelig, første runde stormet de inn og drepte min valkyrie-løytnant før jeg hadde mulighet til å agere. Fryktelige greier. Så var det bare ettinen og Valyndra igjen sammen med noen svake normale valkyrier som av og til var tilstede der de burde være for min del. Jeg var sjanseløs – trodde jeg. Men så var det egentlig bare å hale ut tiden i 9 runder. Bare. Det var fryktelig vanskelig. Jeg kunne ikke engang posisjonere meg riktig, for Frode hadde en egenskap med pilene sine som flyttet meg et felt. Kult med piler som kan skytes mot deg, og har en kinetisk energi som trekker deg mot den? Ulogisk, men den virket. Altfor godt. De vant dette scenariet, men bare såvidt. De sløste en runde på noe de trodde var bænkers. Hadde de ventet bare en runde til så hadde jeg hatt seieren i boks.

Scenario 3: Nok et rush, og heltene ødela alt for meg før jeg fikk gjort første tur.

Scenario 3: Nok et rush, og heltene ødela alt for meg før jeg fikk gjort første tur.

Siden heltene hadde vunnet 2 av 3 til nå så ble siste scenario til min fordel – tror vi. Jeg hadde mange løytnanter rundt omkring på brettet, i tillegg hadde Valyndra et gjensyn. Jeg måtte skynde meg og finne et magisk smykke før heltene gjorde det. Jeg hadde en plass rett ved hovedfiguren min og 3 andre plasser rundt på brettet. Jeg tenkte å gå for de som var lengst unna først, for å komme heltene i forkjøpet. Det lønte seg ikke, og det viste seg selvagt at smykket lå akkurat nærmest der jeg begynte. God latter fra heltene og litt fra meg selv også. Kjempetypisk. Jeg måtte skynde meg masse for å komme godt ut av det. Og det begynte å se lyst ut. Jeg fikk ut flere landsbyboere og andre ting som ga meg poeng, og til slutt hadde de lite å gjøre. Jeg vant, noe som ga sluttstilling 2 – 2. Spill: 10/10. Men neste gang vil jeg være en av heltene.

Scenario 4: Her hadde jeg skikkelig uflaks med jakten min, men likevel klarte jeg å vinne.

Scenario 4: Her hadde jeg skikkelig uflaks med jakten min, men likevel klarte jeg å vinne.

Ekte drageriddere? Neida, bare ofre.

Ekte drageriddere? Neida, bare ofre.

Dag 3 – utenom Descent. Denne gangen startet jeg faktisk dagen rolig. Lord of the Rings: The Confrontation mot Geir Harald. Jeg tror det må være tidenes korteste kamp. Vi flyttet et par figurer frem, og så angrep jeg ham med en av mine orker. De fjernet den første forsvareren – Sam – og så kunne jeg kjempe mot den andre – Frodo. Ingen kort var spilt ennå, så da var det opp til 50/50. Spilte jeg et styrkekort eller et kort som annulerte hans tekstkort? Han tok ingen sjanse og bare stokket de to kortene han hadde funnet frem. Det ble et tekstkort. Jeg hadde annulert hans kort. Spillet tok kortere tid enn oppsettet. Fantastisk avslutning. Spill: 9/10.

Senere ble jeg med på en runde med Coal Barons, eller Glück Auf. Her skal vi grave ned sjakter i bakken og hente frem mineraler. Disse skal heises opp vha heisen og leveres til kontrakter vi har valgt. Dette er et rent worker placement-spill med en liten vri på mekanismen om at det blir dyrere for nestemann som vil bruke samme handling som deg. Og enda dyrere for nestemann igjen. Men mye av spillet ligger i gruvesjaktene. Hvilke etasjer bygger du ut, hvilke kontrakter velger du og hvilken type transport skal du satse på? Alle kontraktene gir poeng gjennom spillet, opptil 3 ganger. Så det er viktig å følge med på hva den andre foretar seg og fokuserer på, så du kan konkurrere mot dem. Ingmar spilte veldig sterkt på å ha uavgjort med alle andre, og fikk full pott i poengene, bare mot forskjellige spillere. Geir Harald slet som jeg og hadde lite poeng, mens Frode hadde mer kontroll igjen. Et artig spill med en snedig heis-mekanisme, men ellers lite nytt. 7/10.

Underveis i løpet av dagen fikk jeg vært innom et par småspill. Noen runder med One Night Ultimate Werewolf er absolutt ikke å forakte, spesielt ikke med hele 10 spillere (tror jeg) samtidig. Vi slet litt med fysisk plass rundt bordet, og uten høyttaler hadde det fungert dårlig med appen. Jeg syns det er et veldig flott spill. Så enkelt og likevel så mye intriger. Det må spilles minst 2 ganger før man skjønner det helt, men det er ingen problem siden en runde bare tar 4-5 minutt. Spill: 9/10.

Også som en kjappis fikk jeg med meg noen på Escape: The Curse of the Temple. Vi ble 6 mann til slutt, og heldigvis har jeg utvidelsen som tillater dette. Første runde var kun med vanlige curses og skatter. Dette klarte vi helt uten problemer og hadde faktisk 2 minutt på oss etterpå. En sjelden seier. Men han ene nye spilleren hadde virkelige problemer med dette spillet, det var altfor strevsomt. Så strevsomt at han gikk helt i lås og klarte ikke å trille videre. Men med god hjelp gikk det godt.

En siste kjappis ble Ricochet Robots. Jeg hadde hørt rykter om at Ingmar var flink i dette spillet og fysisk umulig å slå. Jeg syns jeg er ganske flink i det, i hvertfall i mine kretser, så jeg var klar for å utfordre. Men så snur vi en brikke. 6! Sier han og snur timeglasset. Jeg hadde ikke funnet symbolet på brettet engang. Og sannelig hadde han ikke en løsning. Dette gjentok seg mange ganger. Tydelig et spill som belønner den som trenger. Men det hjelper å få råd og tips til mønstre som kan oppstå. Et veldig kult spill men altfor vanskelig mot Ingmar. 9/10.

Det ser kanskje veldig barnslig ut, men det har sin sjarm og taktikkeri.

Det ser kanskje veldig barnslig ut, men det har sin sjarm og taktikkeri.

Før kveldens hovedrett ville Andy spille Ticket to Ride Märklin og hadde sette det på bordet. Uheldigvis var dette premiebordet, og ingen andre hadde med seg Ticket to Ride av noen form. Men togspill skulle det bli. Jeg hadde String Railway. Plassér ut stasjoner og forbind dem med skolisser av forskjellige lengder. Det er faktisk ganske mye å tenke på her. Hvor du plasserer stasjonene og hvordan du legger tråden. Du vil optimalisere dine poeng, men ikke gjøre det enkelt for andre gjøre det samme med dine stasjoner. Jeg ble startspiller, og det var tydelig at det slettes ikke var noen fordel. Jeg gjør først, og så kan andre bruke det jeg gjør til sin fordel. Siste runde er ekstra ille, for jeg må tenke hardt på hvordan jeg setter stasjonen min, mens sistemann ikke trenger å tenke på dette i det hele tatt og bare ta så mange poeng som det er plass til på lissens lengde. 8/10.

Eclipse med alle utvidelser og promos til nå.

Eclipse med alle utvidelser og promos til nå.

Mye stående aktivitet med så stort bord og mye å følge med på.

Mye stående aktivitet med så stort bord og mye å følge med på.

Som Sveinmain har skrevet så er det viktig å få med seg en Eclipse-runde på MidWinter. Denne gangen var vi bare 4, og Sveinmain av alle personer ville være med. Han ble den krigerske rasen og nølte ikke med å angripe. Han gikk mot Black Ant som hadde sneket seg inn med Descendants of Draco, men klarte ikke å vinne kampen. Det hjalp lite å ikke ha computer ombord og spesiell uflaks med terningene. Men senere nektet han å utforske bak seg og heller bygge opp nye skip og angripe igjen. Og igjen. Man får ikke ressurser på den måten, så han endte opp med 2-3 handlinger per tur. Mens Skillz og Black Ant kriget hardt, så prøvde jeg febrilsk å få til noe selv. Områdene rundt meg var stort sett planeter uten ancients, noe jeg helst ville ha for å kunne hente tidlige poeng. Få områder rundt meg hadde belønninger. Black Ant hadde en kjempegod fordel med mange handligner per tur og mye penger, men han slet med produksjon. Skillz hadde sterk fordel av mye research-poeng hver runde og hele 2 kjøp per gang.

Historien endte med av Sveinmain kom tilbake etter å ha spilt Qwixx og TransAmerika samtidig med Eclipse, noe som drog ut spillelengden og skapte en del forstyrrelser (fy! 😉 ). Da han kom tilbake sendte han inn noen styrker i mine områder, og hadde hele én terning å treffe med, og måtte ha en 6-er for å treffe. Jeg traff på alt fra 2-6 med mine 6 terninger. Jeg traff hver gang. Det var ikke nok, for Sveinmain hadde flaks og traff på sine, og eliminerte meg stort sett uten problem. Det var veldig imot alle odds, og han gjorde det på alle kampplassene. Dermed tok han mange poeng fra meg, og han fikk velge ofte fra poengposen. Hele 16 poeng bare etter krig alene, og han hadde 44 poeng tilsammen og fikk en ganske ufortjent 2. plass. Black Ant på sin side hadde nesten aldri noe teknologi på skipene sine, men en smule feilprioriteringer av research. Blant annet hadde han kontroll over Sveinmains hjemmeområde, men hadde ingen Neutron bombs, som han burde kjøpt seg fra runde 1. Skillz endte opp med seieren, og han hadde meget sterke skip, spesielt etter å ha ladet sine dreadnaughts med en 11-strømbrikke. Jeg liker godt Eclipse, men det skal ikke så mye til for at selve opplevelsen går ned. Vi brukte ganske mye lengre tid enn normalt. 7/10 denne gang.

Manhattan Project er et kult spill med mange muligheter.

Manhattan Project er et kult spill med mange muligheter.

Dag 4. Tradisjon tro så er siste dagen en veldig kjapp og uproduktiv dag. Det skal være premieutdeling og takketaler, samt at dagen slutter kl 16. Mange reiser hjem tidlig etter utdelingen og da er det vanskelig å få til noen ordentlige spill. Men jeg fikk dradd med meg Saulius, Ingmar og Frode på en runde Manhattan Project, et spill som har fått meget dårlig omdømme i PG etter Skillz’ opplevelse på Sola-klubben en gang. Men vi tok regelforklaringen og spillet på under 1 time, og det var en spennende opplevelse helt til det gikk opp for oss at Ingmar kom til å vinne. Vi bombet ham og satte våre folk på hans plasser, men alt han egentlig manglet var 1 penge, noe vi ikke hadde forventet. Så vant han med nøyaktig 50 poeng. 8/10.

Én brikke igjen nede til høyre. Og det ble i min favør!

Én brikke igjen nede til høyre. Og det ble i min favør!

Vi hadde litt tid før premieringen, og Saulius drog frem Kingdoms. Et spill jeg kjenner godt til, bare fra Beowulf-utgaven. Kingdoms er letter å forklare og spilles enklere, men jeg savner valgmulighetene som i Beowulf. I tillegg er rundene identisk med hverandre, så det blir litt gjentagende. Men det er fascinderende tematisk å se at vi sparte de største borgene til siste runde, slik at det ble større og større byer. Siste runde var det mange poeng å hente. Det var likt mellom Saulius og meg, og han hadde den siste brikken å sette ut. Han kunne sette ut en borg eller trekke en brikke. Hvis det ble trollmannen så vant jeg… Han valgte å trekke en brikke av 7 mulige. Det ble trollmannen! Etterpå fant vi ut at han hadde vunnet om han hadde satt ut en borg i stedet for.

Guilds of Caldwallon

Guilds of Cadwallon

Premieutdelingen i år gikk kjapt, med både svensk, kort og lang applaus. Noen fikk seg flere premier mens andre stakk tomhendt hjem. Jeg har sagt det før og sier det igjen: dette er et topp arrangement for alle aldre og kjønn. Takk til HBK for flott oppvarting og Einar Hansen som sitter i spissen for det hele!

Jeg var på vei hjem, men så fikk jeg en telefon fra Skillz. Hans ferje hadde ikke kommet! Jeg var ikke langt unna og snudde for å hente ham. Det medførte en runde med Guilds of Cadwallon på ferja, et friskt lite spill som er kjapt å lære og kjapt å spille. Vi rakk faktisk 2 runder på ferja, og hadde 20 sekunders margin før bilene kjørte ut av ferja. God timing.

Reklamer

Posted in Coal Barons, Descent, Eclipse, Escape: The Curse of the Temple, Guilds of Cadwallon, Kingdoms, Mage Knight, Manhattan Project, One Night Ultimate Werewolf, Ricochet Robots, The Lord of the Rings: The Confrontation, Tzolk'in, Vett & Vedding | Merket med: , | 2 Comments »

Luke nr. 6 – Descent: Journeys in the Dark

Posted by Takras den 6. desember 2013

Med malte figurer blir det ekstra god stemning.

Med malte figurer blir det ekstra god stemning.

Vurdert av overherre Takras, som her taper mot heltene

Vurdert av overherre Takras, som her taper mot heltene

Ikke langt fra Alhambra finner vi PGs 19. beste spill 2013! Men det er et godt stykke fra Alhambra, for vi befinner oss i en helt annen verden hvor verden er en helt annen enn virkelighet.

Verden er i fare. En ond overherre prøver å kjøre over kongeriket med sine onde planer. Det er opp til heltene å stoppe dette, ved å gå dypt ned i mørke, farefulle grotter, hjelpe lokalbefolkning, stoppe overherrens undersåtter og møte drager og andre kjempemonstre! Men det er ikke bare samarbeid, for en av dere må ta rollen som overherren! Det er alle mot én i dette eventyrspillet, men ikke tro det er lett for heltene bare fordi de er mange. Å nei, du!

Dette spillet er noe av det nærmeste du kommer tradisjonelt rollespill, bare med fokus på kamp. Det tar mye kortere tid og er enkelt å sette seg inn i, tross et av de tyngre regelheftene i årets kalender. Men har du en fast gjeng med samme smak så vil dette spillet tilby timesvis med moro, med en kampanje som lover over 20 timer i én gjennomspilling, men som har rom for å prøves på nytt. Og hvis du liker komponenter, så vil dette spille glede deg godt, med haugevis av plastikkminiatyrer, tokens og kort.

Hvis du lurer på hva min vurdering av spillet er, så er det et ringende klart «Løp og kjøp!» Liker du ikke terninger og drager og sånt, så stay tuned – det kommer andre ting i lista! I morgen går turen tilbake til den virkelige verden. Klarer du å finne India på kartet?

Kan kjøpes i Norge på: Outland, Brettspill.no, Spillskrinet.no og Spillsjefen.no

Posted in Annet, Descent | Merket med: , | Leave a Comment »

Fun-o-Rama X

Posted by Takras den 13. november 2013

Park Inn var igjen ledig med lokaler for den 10. runden med Spill-o-rama. På torsdagen ble oppstarten i kjellere, fordi noen brukte de andre lokalene fra i fjor. Kjelleren var intim og koselig, men dessverre med like «koselig» belysning som tidligere; mørkt. Heldigvis ble det gode rommet ledig neste dag, så da skulle alle flytte opp.

Skal bare stadfeste først som sist at hele arrangamentet nok en gang var helt ypperlig. Syns de gjør en god jobb med å skaffe gode lokaler og vilkår for deltakelse og ikke minst innsamle sponsorer til premiebordet fra år til år. Kommer garantert til neste år sålenge jeg har anledning. Arrangementet ble jo holdt i november i år kontra tidligere september.

Det jeg liker best med Spill-o-Rama er at alle her er gamere, eller i det minste interessert i å lære og spille nye spill. Det betyr at regelforklaringene går fort unna og alle er tidlig i gang med å komme inn i rundene. Og for min del er det endelig godt å få reglene forklart for meg. Jeg er ofte den som forklarer regler (kanskje fordi jeg ofte får nye titler, hmmm). I tillegg er det få turneringer her, noe jeg liker godt. Da kan jeg fokusere på frispillingen og oppdage nye spill eller spille lengre spill uten å bli forstyrret – slik vi ble med Mansions of Madness.

Arrangementet var helt topp, med andre ord. Så: over til spillene. Jeg spilte flest allerede kjente spill denne gangen, men det var spill som gjerne tar lengre tid og derfor passer godt i denne sammenheng. Jeg hadde ført opp mange av dem på listen og fikk krysset av alt unntatt REX og Mage Knight. Spillene tar jeg alfabetisk, så ingen sammenheng med når jeg spilte dem.

Spill-o-rama

Android

Android: Netrunner

Android: Netrunner. Spilt dette før, men reglene har aldri sittet godt. Jeg har ikke lest dem selv, bare blitt forklart. Så da Eker var ledig for øyeblikket en sen kveld så grep jeg muligheten til å spille dette nok en gang og få lært det skikkelig. Jeg ble overrasket et par ganger av regler som gjorde at han kunne ta ting lett fra meg, men samtidig hadde jeg fin kontroll på grunn av god pengeflyt. Eker slet veldig med penger, og det viser seg å være særs viktig å ha nok av penger her i dette spillet.

Battlestar Galactica

Battlestar Galactica

Jeg ble "Kat"

Jeg ble «Kat»

Battlestar Galactica. Aaah, gode BSG. Det har kommet (nok) en utvidelse siden jeg sist spilte det. Vi spilte ikke med hele utvidelsen, bare deler av den. Mine malte figurer fikk pryde brettet, dog det er ganske lite de gjør ut av seg siden de er så små. Vi spilte uten Exodus-utvidelsen som legger til Basestar-brettet (eller er det Pegasus?). I begynnelsen gikk ting veldig galt veldig fort. Alle var så sikre på at presidenten var en Cylon, med meget opplagte trekk mot menneskenes plan. Uansett så ble det veldig lite action på hovedbrettet mtp Cylon invasions. Vi spilte stort sett bare kort som Ruben hadde gode planer for å ta uansett. Men plutselig ble det hektisk samtidig med at alle ressurser var på bunn, unntatt befolkningen – som derimot hadde veldig lav moral. Erik avslørte seg som Cylon da det ble mest kritisk med en slem handling, men vi klarte å få ham i Brig før han faktisk klarte å gjøre sin avslørings-handling. Derfra gikk det fort nedover og vi gikk tom for drivstoff bare 1 poeng over halvveis i spillet. Det viste seg at det kun var 1 cylon i spill, etter jeg hadde stokket bunken feil, tydeligvis. Likevel så tapte vi. Gøy spill, men jeg skal forberede Basestar-brettet til neste gang, det skaper bedre action i spillet. Dette er et spill som virkelig fanger tv-serien godt. Det er fullt av intriger, anklager, usikkerhet og den stadige mangel på ressurser og kampen mot Cylons. Dette er et ordentlig opplevelsesspill, så ikke forvent mye taktikk og strategi her.

Defenders of the Realm

Defenders of the Realm

Defenders of the Realm. Jeg slo meg ned med Eker, Ruben og Ørjan som akkurat hadde tatt en runde med Defenders of the Realm. En misforståelse av et kort gjorde at de hadde tapt forrige spill på ett kort, så da var det heldigvis og plutselig en plass til meg. Jeg ble Sorceress som kunne forvandle seg til en av minions og bekjempe dem enklere. Men før vi visste ordet av det hadde alle krystallene kommet på brettet. Ny runde; nye muligheter. Denne gangen gikk det bedre, og Ruben ble Dragon Slayer. Ørjan og jeg prøvde å ta ned den røde dragen, men feilet med én terning! Etter det så gikk den sorte generalen inn i hovedbyen og vi tapte slaget. Jeg liker dette spillet godt, men det er veldig mye tilfeldige ting som kan skje underveis. En Pandemic med fantasy og terninger.

Descent (2nd. edition). Dette var planlagt lenge i forkant. Skillz var med og Bjarte var med. Vi lokket til oss Artefact også, som var interessert i det. Her er det alle mot én, hvor han ene spiller The Overlord, som styrer monstrene og skal hindre heltene i å klare sitt oppdrag. Vi feide unna introduksjonskapitlet og de klarte seg ganske greit mot meg, som glemte at mine minions hadde double move. Vi avsluttet og fortsatte neste dag. Denne gangen måtte Artefact trekke seg ut og lot … Jone(?) ta hans plass. Dette er et skikkelig gøy spill, både for heltene og for the Overlord som jeg spilte. Det er spennende å skje hvordan ting går med terninger og hvordan heltenes plan går imot mine egne. De vet heldigvis ikke hvilke kort jeg har tilgjengelig på hånd, og det er egentlig den eneste fordelen jeg har som gjør at jeg har mulighet til å vinne. Descent er bygget opp til at begge sider må skynde seg for å klare oppdraget, ellers vinner motparten. Så et scenario med to akter tar gjerne et par timer. Stor variasjon i oppdragene og kul historie. Ypperlig spill. Og mange tilskuere kom og så på figurene jeg hadde malt; det var jo litt artig.

Ettinen stod og blokkerte veien godt.

Ettinen stod og blokkerte veien godt.

Den feite goblinen

Den feite goblinen

Ingen bønn for bønder under angrep

Ingen bønn for bønder under angrep

Det siste slaget gikk unna på 1-2-3 i min favør

Det siste slaget gikk unna på 1-2-3 i min favør

Dungeon Roll

Dungeon Roll

Dungeon Roll spilte vi mens vi ventet på sistemann i Descent. Det blir ikke mye mer filler enn dette, og vi stoppet etter to runder. Med figurer og kart fra Descent, var det mange som stusset på hva vi spilte som så så utrolig fint ut, for de skjønte at det ikke kunne være Descent. Eller? Dungeon Roll har mye mindre for seg og valgene er ikke mange. Det er ofte bare én «riktig» løsning på utfordringen. Helt OK filler.

Elder Sign. Fikk lokket med meg Bjarte på dette spillet. Han liker samarbeidsspill og ble lokket av relativ kort spilletid. Vi fikk en enda kortere spilletid enn vi skulle trodd. Monsteret vi skulle bekjempe sørget for at eventyrkort vi møtte på forsvant om vi feilet i forsøket. Det var en horribel straff, og vi endte opp med ferre og ferre eventyrkort. Lenge før spillet skulle være ferdig – men også etter at vi hadde mistet en etterforsker og alt motet – så mistet vi også siste eventyrkort. Yatzy kan ta seg en bolle, for Elder Sign er mye bedre. Men det tar gjerne litt lenger tid enn det burde. 8 spillere kan det ta. Anbefales det med så mange? NEI!

Ganske tidlig i spillet Ginkgopolis

Ganske tidlig i spillet Ginkgopolis

Enorm utvikling mot slutten

Enorm utvikling mot slutten

Spilte det faktisk dagen etterpå også.

Spilte det faktisk dagen etterpå også.

Ginkgopolis. Jeg hadde anskaffet meg dette og hatt det i hyllen en måned eller to uten å få det frem. Karl-Thomas hadde spilt det en gang før og kom løpende bort da han så Skillz og jeg ta det frem. Vi gikk gjennom handlingene på nytt, for det satt ikke som en spiker for noen av oss. Ginkgopolis har en unik og velfungerende mekanisme med kortene du bygger og utvider på. Nye bygninger sirkuleres inn i trekkebunken senere når trekkbunken må stokkes. Så da markerer man på brettet med store grå sylindre at de er under konstruksjon. Om du bygger over et annet bygg, så får du beholde kortet og holder det utenfor sirkulasjon, men du får også fordelene det tilbyr. Egentlig har spillet bare to handlinger: kort med eller kort uten en brikke. Men hvilket kort du spiller ut betyr hva du får gjort. Et greit spill som ligger i light-medium-kategorien. Jeg fikk spilt dette allerede neste dag også, men da glemte jeg helt at spillet ble avsluttet på min tur og gjorde noe helt bortkastet. Interessant og kjapt spill jeg håper får sin tid på bordet.

Glass Roads. Tross Uwe Rosenberg så ble jeg med på dette. Det hadde noen hjul som minnet om Inland Port, så kanskje det ikke var så galt? Men spillet hadde en helt annen funksjon enn sine andre i harvest-serien. Vi har en bunke med handlingskort hver, men må velge ut 5 av dem. Vi kan så spille ut et kort samtidig med andre. Hvis noen har spilt et kort som du har på hånd, så får du gjort det kortet også, men kanskje til feil rekkefølge. Hvis andre har spilt ut det kortet du la ut, så får de gjøre det samme. Men det fungerer bare to ganger per runde. Hvis du er alene om et kort så får du gjort begge handlingene på kortet. Så du vil være alene når du spiller ut kort selv, men ikke når andre spiller ut sine. En artig mekanisme, men som ledet til en god del tenking. Spesielt med mange tilgjengelige bygg på brettet. En annen snedig mekanisme var ressurshjulene. Hvis du ikke hadde 0 av en var igjen, så oppgraderte du glass eller mur, avhengig av hjul du var på. Da hadde du plutselig 0 igjen likevel, gjerne i en ressurs du skulle bruke sammen med det nye glasset. Litt vanskelig å bli vant med, men det fungerte. Dette var vel en av helgens minst gledelige nyhet. Det hadde interessante mekanismer, men det var ikke noe for meg.

Mansions of Madness

Mansions of Madness

Galningene var det nok av. Det virket som om de aldri kunne dø, for de kom bare tilbake.

Galningene var det nok av. Det virket som om de aldri kunne dø, for de kom bare tilbake.

Mansions of Madness. Også et av mine ønsker for langhelgen. Hadde malt noen av figurene, men ikke alle, og selvsagt skulle scenariet bruke figurer jeg ikke hadde malt. Dårlig planlegging fra min side, men jeg ville også oppleve spillet som ferskt, selv om jeg var the Keeper. Dette har lik oppbygging som Descent, hvor heltene / etterforskerne slår seg sammen mot the Keeper / the Overlord. Jeg var ansvarlig for å stoppe de andre i å klare oppdraget. De visste bare at de skulle finne en person, men de visste ikke hvordan de kunne vinne scenariet. To av dem hadde spilt det før og visste litt hvordan de kunne vinne. Så jeg laget en avledning og tok en hudprøve av dem og beveget meg mot alteret. Det hadde ingenting med hva jeg skulle gjøre for å vinne, men avledningen virket. De fant omsider et hemmelig ord som åpnet den siste døren, og der fant de ut hva som hadde skjedd med han de skulle finne. Men takket være at en etterforsker døde så klarte jeg å plassere ham langt unna de sterkeste. De hadde bare to turer til på seg for å vinne, og det ville være helt umulig. Etterpå ble hele huset trekket ned i gjørma og alle døde. Utenom meg. Jeg vant.

Mush! Mush! er utvilsomt et vakkert spill.

Mush! Mush! er utvilsomt et vakkert spill.

Mush! Mush! er det siste fra Lamont-brødrene. En direkte oppfølger til Snow Tails som har fått litt for lite bordtid i PG. Men spillet har alltid vært litt for «mattete» og det tar tid å beregne hvilke kort som skal ut. I tillegg er det fartsgrenser på brettet som kan ødelegge en del for flyten. De har fjernet bremsene i spillet og fartsgrensene. I tillegg er det nye bygninger med bonuser som hjelper, og det er en bonusterning du kan bruke når du vil så snart du har oppnådd den. Hvis du ender opp med 5 skadekort på hånd så kan du bare ta en ny slede og fortsette. Omtrent samme reglene som før, men kjappere. Faktisk kan du ta 2-3 runder med dette i samme tid som 1 runde med det forrige. Utseendet er helt ypperlig. Grantrær (som forøvrig flasser) og tunge, stor bygninger med maling fra lukt-fabrikken.

Pixel Lincoln

Pixel Lincoln

Pixel Lincoln. Et av helgens to Dominion-spill. Men dette har en veldig artig vri, for her må du hoppe på fiender og kjøpe deg nytt utstyr. Ekte Super Marios Bros.-stil. Temaet med Lincoln har overhodet ingenting med noe å gjøre, men det er altså det universet de har gått for. Haier med laser på hodet? Veldig bra. Enkelt spill hvor det faktisk er noen interessante valg som må gjøres underveis. Ble ferdig på under en time, inkl. regelforklaring, noe som er akkurat passe lengde for dette spillet.

PG Letter

PG Letter

PG Letter! Ikke en så stor slaget med vanlig Love Letter, men med egne bilder på kortene så er dette en klar vinner. Introduserte PG Letter til noen som aldri har spilt det før, så det ble en interessant opplevelse. Tror de endte opp med å like det. Jeg så også flere som gikk rundt med PG-kofferten og spilte med andre, så det var en gledelig nyhet.

Skull & Roses. Spilt det før, men viste det for Trond som en filler med en del latter. Men det er ikke alltid like enkelt når noen ikke forstår spillet og kanskje med vilje prøver å sabotere? Nykommeren endte opp med å vinne og hadde allerede mistet 3 av sine 4 brikker. Dette er et enkelt bløffespill hvor du har 4 brikker. 3 roser og 1 hodeskalle. Du legger ut en og en brikke, inntil noen skal prøve å gjette hvor mange roser det er der ute. Så skal vinneren av budrunden velge ut en og en brikke og finne like mange som budet sitt. Finner man en hodeskalle før det, mister man en brikke resten av spillet. Lett. Men vanskelig. Og artig.

Smash Up. Et spill jeg nesten har kjøpt. Men jeg har ikke helt turt. Fikk hjelp av Lupin til å få forklart spillet og skjønte fort at enkelte kortkombinasjoner var mye sterkere enn andre. Det er veldig – veldig mye tilfeldig i dette spillet. Og om man ender opp med en sterk, men lite effektiv bunke som meg, så gikk spillopplevelsen deretter. Jeg hadde alvebjørner. Alver som forhindrer andre å komme dit jeg er og bjørner som jager andre bort. Men jeg fikk gjort 1, maks 2 ting hver runde. Alle andre stokket gjennom bunken sin som Dominion og dro kombinasjoner etter kombinasjoner. Jeg satt og ventet på turen min og gjorde 2 ting kjapt, og så ventet jeg. Sikkert et gøy spill, men ikke det helt store for meg.

Star Wars: X-Wing

Star Wars: X-Wing

Star Wars: X-Wing. Ingen bombe at jeg valgte å spille dette. Nok et Fantasy Flight-spill på listen min. Jeg hadde laget en mini Stardestroyer for anledningen og la den på brettet. Lars Morten stilte gledelig opp for å prøve dette, og jeg fikk en på laget mitt som jeg ikke husker navnet på. Mange interessante øyne strakte seg utover dette flotte spillet, men alle spørsmålene handlet om min Pizzabaker-eske-kreasjon av en Star Destroyer og ikke de nydelige ferdigmalte figurene. Det var en jevn kamp i begynnelsen, men Lars Morten hadde overvurdert sine B-Wings og våre TIE-fightere uten skjold. Manøvrering er meget viktig. En artig runde med Star Wars igjen. Det tar ganske lang tid når man spiller med så mange skip, men det er fin underholdning.

Tash-Kalar

Tash-Kalar

3 kort pluss et utgjevningskort.

3 kort pluss et utgjevningskort.

Tash-Kalar. Dette ble vel det beste nye spillet jeg prøvde under Spill-o-rama. Fra Vlaada Chvatil kommer et taktisk spill med stor variasjon. Det ble lagspill – altså 2 vs 2 i turneringen. Jeg hadde prøvd det før 1 vs 1, men lagspill fungerte veldig godt. Det var ikke lov å kommunisere taktikker eller tilsvarende med sin medspiller, så man møtte prøve å lese seg frem. I dette spillet har du et brett bestående av et rutenett, og der har man soldater i nivå 1 eller 2. 2 er sterkere. På hånden har du 3 kort, og kortene har forskjellige mønstre som må oppfylles for å kunne bruke. Om du bruker det, kan du mane frem nye skapninger og få en bonus de drar med seg. De kan virkelig være sterke om de blir brukt riktig. Men en ting jeg likte veldig godt var innhentingsmekanismen. Om motspilleren har X antall flere figurer av X styrke enn deg, kan du få ekstrahandlinger gratis en runde. Så du må tenke deg om før du går for langt forbi motspilleren. Et meget taktisk og flott balansert spill med mange interessante valg. Og kjapt og enkelt å lære, var det også. Må anskaffes.

Trains

Trains

Togspill med kort

Togspill med kort

Trains. Spillet med det ærligste navnet, omtrent. Og kanskje kjedeligste. Tog. Dette er Dominion med brett, kort sagt. Men det føles bedre, for her – når du ekspanderer – så ekspanderer du faktisk. Du ser at nettverket bygger seg ut. Det handler om å bli først, men man kan få like mange poeng med å komme siste – det koster bare flere penger å kjøpe seg inn. Penger er ikke verd noe i slutten, men man trenger nok på hånd til riktig tid for å komme seg inn.  Hvis du bygger for mye eller bygger deg inn i konkurrentens territorium, så får du ekstra Waste-kort på hånd. De tar kun plass og minner deg på at forsøpling er dårlig. Du må ha kort som håndterer disse. Kort fortalt så syns jeg Trains var et kjekt spill, men har behov for utvidelse før det blir interessant nok til å kjøpe inn for min del. Uansett så foretrekker jeg Trains over vanilla Dominion any day.

Tsuro

Tsuro

Tsuro. En ikke ukjent tittel. Prøvde med 8 spillere. Jeg rakk å legge 3 tiles før spillet var over og jeg vant. Et fornøyelig spill med en god del latter og tomme trusler, spesielt når folk begynner å nærme seg hverandre. Da mister man kontrollen selv og ryker kanskje ut på andres premisser. Kjekk filler.

Twin Tin Bots

Twin Tin Bots

Twin Tin Bots. Dette hadde jeg kikket litt på allerede på Kickstarter (surprise!) men lot vær å gå inn for det. I RoboRally så har du en robot du må programmere møysomt. Det tar tid å tenke og tid å utføre. I Twin Tin Bots har du hele TO roboter å styre. Men likevel går det fortere. Hver robot har 3 kommandoer. På din tur kan du kun gjøre én endring på én av robotene. Og når det er gjort, så utfører begge robotene alle handlingene selv om du ikke ser deg ferdig. Du har mindre kontroll og bare én endring å gjøre på din tur, så det går kjapt unna. Poenget med spillet er å få roboter til å navigere seg rundt på et brett, plukke opp krystaller og levere dem til eget hjem. Jeg likte det, men vet ikke om det har veldig stor gjenspillbarhet.

MeeplesAmerigo. fikk jeg prøvd mandagen før Spill-o-rama. Jeg har blitt meget skeptisk til Stefan Feld i det siste grunnet total mangel på tema og mekanisme (den nye Knizia?) og hav av mulige ting å gjøre som man må huske på helt etter hukommelsen. Amerigo lider mye av det samme, men går tilbake til Macao-røttene sine. Her er det kuber som bestemmer handlinger du kan gjøre og det er faktisk en tematisk sammenheng med hva du kan gjøre og hva du gjør på brettet. Piratene angriper? Jo, da trenger du jo kanoner. Navigering? Da flytter du skipet ditt. Bygging? Ja… du bygger! Flott spill, men det tok litt for lang tid for at det kommer ofte på bordet for min del.

BONUS! Meeples av sjokolade – laget av Katherine.

Posted in Android: Netrunner, Battlestar Galactica, Defenders of the Realm, Descent, Dungeon Roll, Elder Sign, Ginkgopolis, Glass Roads, King of Tokyo, Mansions of Madness, Mush! Mush!, PG Letter, Pixel Lincoln, Skull & Roses, Smash Up, Star Wars Miniature-Game, Tash-Kalar, Trains, Tsuro, Twin Tin Bots | Merket med: , | 2 Comments »

Supergalla 2013

Posted by hollender den 10. april 2013

PG galla 2013 er i gang

PG galla 2013 er i gang

Våren ute var langt vekke med snø og hagl, men inne i Holland House startet vårens største happening i Preikestolen Gamers. For sjette år på rad arrangerte Preikestolen Gamers som kanskje verdens eneste brettspillklubb (?) en ekte brettspillgallla! Denne tradisjonsrike kvelden byr på masse spilling, mat og selvfølgelig utdeling av PG awards. I år var det hele 20 spillere som kunne komme. I tillegg til alle spillere med hjemmeadresse i PG var det noen spesielt inviterte representanter fra både HBK (Haugesund Brettspillklubb) og NSG (Nappeto Siddis Gamers).

Midwinterkongen Artefact og hans kone Hanne åpnet spillsirkuset med spillet Helvetia.

Helvetia

Helvetia

De fikk med seg fredagsspesialist Knut og kveldens vert Hollender. I Helvetia skal man bygge ut egen bygd ved hjelp av både menn og kvinner som gifter bort (sysselsetter). Jo flere personer man har (nye kan pares der hvor man har en innbygger), desto bedre tilgang til råvarer. Disse råvarene skal brukes til bygging av nye bygg og til investering på det lille hovedbrettet. Artefact serverte reglene godt

Arbeidere som gir handlinger

Arbeidere som gir handlinger

og så var spillet i gang. Poeng man har er hva situasjonen er i den aktuelle runden, slik at poengscoren går lett opp og ned. Bonuspoengbrikkene ble så svært attraktive, for de gir permanente poeng. Knut hadde skjønt dette og tok sammen med Hanne flere slike brikker. Hanne klarte å omringe sin gårdplass med folk som første mann og fikk så 4 bonuspoeng. Artefact og Hollender måtte endre sin strategi. Knut utførte en del handlinger, men bommet på å ikke kjøpe et poengbygg og stoppet så på 17 poeng. Hanne derimot klarte å spille feilfritt og kom som første mann på 20 poeng og vant. Knut skjønte at han hadde ikke brukt muligheten, men mer stabil oppmøte framover vil komme spillformen til gode! Hollender klarte så vidt å holde regelleseren Artefact bak seg.

Hanne vant!

Hanne vant!

Helvetia er ett spill med mange muligheter og spilles lett. Poengsystemet gjør at man må følge nøye med hva andre gjør/kan ha nytte av. Spillet ser flott ut, selv om ikonene er noe små og kan lett overses.

1.Hanne 20 2.Knut 17 3. Hollender 11 4. Einar 10

7 wonders kommer ofte på bordet i PG.

7 wonders kommer ofte på bordet i PG.

Når Nappeto vil spille noe, så sørger han for at vi får vite det. Ønsket var at noen lokalt tok med seg 7 Wonders: Cities, da ville det nemlig bli mindre baggasje for ham selv. Marog og Kaoleena stilte opp med sin uåpnede utgave, og reglene ble forklart av Nappeto. Alle kunne heldigvis spillet fra før, for her er det en god del endringer i spillet – nye symboler og nye gjeldsregler samt fredsduer. Kaoleena satset sterkt på blå kort denne gangen, akkompagnert av noen nye sorte kort som kun ga poeng. Det var mange blå kort. Mange! Og omtrent ikke noe annet. Takras satset på strid mot sine naboer, og et par omganger ble Black Ant hans nabo i stedet for fredskongen Nappeto. Hva som skjedde på andre siden av bordet vites ikke – svært vanskelig å skrive referat fra 7 Wonders. Men Skillz vant med god margin, hvor Kaoleena og Marog kom på delt andreplass. 1. Skillz 71 2. Marog/Kaoleena 65 4.Kåre 49 5. Black Ant 45 6.Takras 37

Så var det tilbake til det andre bordet: Artefact og Hanne hadde ikke spilt Trajan før, slik at Hollender tok det fram. Før alle hadde satt tok Kaoleena en olympisk spurt og sikret så den fjerde stolen ved Trajan-bordet. Hollender serverte reglene og Kaoleena ,som hadde spilt dette dagen før online, assisterte. Artefact skjønte at dette spillet krever litt trening og tok på seg en underdogrolle (hvor har vi sett det før?). Da alle

Trajan

Trajan

reglene var forklart kom spillet rask i gang. Hollender tok som forventet en rask og god ledelse, men da folket kom med sine krav (behov) mistet Hollender hele 15 poeng og dette gav de andre litt mer håp. Nå var det Kaoleena som hadde sikret seg flere skipshandlinger som suste av gårde. På slutten av runde II ledet hun med nesten 30 poeng. Hanne og Hollender hadde stoppet opp, men klarte nå folkets behov og sikret seg noen viktige bonusbrikker. Einar var den første som klarte å komme nærmere Kaoleena. Han fikk ut den ene etter den andre Trajanbrikken og overtok ledelsen i runde III. Kaoleena klarte ikke å få nok stemmer i senatet og gikk igjen glipp av bonusbrikkene. Likevel hadde han tatt ledelsen tilbake. Hanne hadde endelig fått litt sving på motoren og fikk flere ekstra handlinger. Hollender erobret nå halve byen og klarte å få 2×3 like bygg og 1×4 like bygg. Artefact følte at det stadig

Det romerske rike blir bygget opp igjen.

Det romerske rike blir bygget opp igjen.

vekk var hans tur, men når en tenker litt lenger kan alle tenke i Trajan. Litt synd for den

Hollender vinner Trajan

Hollender vinner Trajan

som tenker lengst for neste tur kommer da ekstra raskt igjen. Kaoleena hadde mest poeng da spillet var slutt. Artefact klarte å henge med, mens Hanne og Hollender hadde satset godt på bonusbrikker og like bygg. Hanne klarte å komme nærmere Artefact som ble nummer tre, mens Hollender på målstreken passerte Kaoleena med god margin. Trajan var igjen en svært god opplevelse!

1.Hollender 134 2. Kaoleena 121 3. Einar 105 4. Hanne 96

PG galla 2013 er i gang

Glory to Rome – nok et spill om gjenoppbyggingen av Rom

Skillz og Nappeto foreslo Glory to Rome mens vi ventet på at klokken skulle runde 20:00. Kaoleena, Marog og Takras hadde nylig spilt den nye utgaven, og slo seg med på laget, Marog litt betenkt. De gamle kortene var veldig annerledes enn de nye, med kraftige farger og merkelige illustrasjoner, som for Marog, Kaoleena og Takras føltes var mye støy. Kaoleena mistet helt oversikten og fikk ikke bygget et eneste bygg gjennom hele spillet. Men hun fikk plassert ting i hvelvet. Skillz fikk i gang et Forum, og alle ble oppmerksomme på det, spesielt da han allerede var godt i gang med å få seg en av hver klient. Takras hadde en god del poeng, og valgte å avslutte spillet før Skillz fikk gjort sitt. Skillz manglet bare den ene lille Marmoren for å fullføre verket sitt, men Takras fullførte Katabombene med litt blanding av ressurser, og avsluttet spillet momentant. Kaoleena vant overraskende med alle sine poeng fra hvelvet. Men plutselig ble Nappeto oppmerksom på at Kaoleena ikke hadde nok bygg til å ha lov til så mange ting i hvelvet sitt. Takras ble derfor vinneren med 1 poeng over Nappeto, og Skillz på tredjeplass med tie-breaker over Marog.

Dette spillet ble sist spilt med to stykk, men det var liten tvil om at det var gøyere med flere. 5 spillere i dette gjorde det ikke noe spesielt tregere heller, det var fin flyt fra start til slutt – mens alle hadde spilt det før. 1. Takras 12 2. Kåre 11 3. Marog 9 4. Skillz 7 5. Kaoleena 5

Hab und GutSveinmain og Peter kom samlet og begynte å lete etter 2 mannsspill. Så kom Vegard, og Tzolkin ble funnet frem før Saulius og Oscar dukket opp og dermed ble det Hab+Gut i stedet. Spillet hadde fått litt blandet mottakelse i PG, men nå skulle det spilles med ordentlige regler for 1. gang. Spillet er hentet fra Børsen og her gjaldt det å kjøpe aksjer, for så etterpå å påvirke prisene. Alle har oversikt over 2/5 del av aksjemarkedet, og må tolke signalene fra de andre spillerne. 2×4 runder spilles og det er lov å kun selge inntil 3 eller kjøpe inntil 3 aksjer hver gang. Og med begrenset pengetilgang må en etter runde 2 som regel begynne å selge unna slik at en har råd til å kjøpe nytt, men da er plutselig prisene veldig høye. Det ble mye spekulasjon, men som en god aksjespekulant må en også gi litt til veldedighet. Alle kan hver runde plassere en aksje skjult som en vil gi til et godt formål. Det ble mye veldedighet i dette spillet da ingen ville gi minst for da tapte en(nei, det er ikke Knizia som har laget dette spillet). Stemningen var meget god under hele spillet og det var mange tette dueller. Når siste veldedighetsopptelling kom var spenningen stor på hvem som hadde gitt minst. Vegard måtte bite i det sure eplet og han hadde kun gitt 690, mens Sveinmain gav mest med nesten 1100. Så skulle alle (bortsett fra Vegard) selge unna de resterende aksjene sine og så var det slutt-telling. Det ble ett tett race mellom Sveinmain og Peter hvor Sveinmain var litt veldedig og dermed vant Peter med 1125.

1. Peter 1125, 2. Sveinmain 1025 3. Saulius 900 4. Oscar 300 5. Vegard DNF.

Oscar lar seg lett lokke til spill med vakre komponenter

Oscar lar seg lett lokke til spill med vakre komponenter

Panikken begynte å bre seg for Sveinmain på Gallaen. Med Funkenschlag på det ene bordet, Trajan som gjør en svimmel på det andre, Descent med drager og orker på det tredje, og Bora Bora som fjerde spill som Sveinmain ikke ville spille akkurat nå spill var gode råd dyre. Redningen var at Nappeto ville spille Serenissima, den nye utgaven i løpet av kvelden. Sveinmain tok tak i eska, og sporet opp Nappeto som var klar og dermed var kvelden reddet. Pift og Tom Erik hev seg på og med 4 spillere bar turen hen til Middelhavets bredd. Alle valgte sin startby, så skulle en seile rundt i Middelhavet plukke opp ulike krydder og levere det i havner å få penger for det. En kunne også gå i land i havnene, da fikk en penger når det var telling, men ikke når en selv leverte varer der. Alt høres pent å pyntelig ut så langt og slik startet det også. Men så begynner alle byer å får sine eiere, og dermed må en jage de andre ut av byene sine for selv å eie byen. Tom Erik oppdaget dette først og hev Pift ut av byen han styrte. Pift skulle ikke være dårligere og hev Tom Erik ut av byen igjen. Slik fortsatte de to, og siden det koster å krige var de egentlig i gang med kampen om 3.plassen. Sveinmain og Nappeto levde også ganske tett øst i Middelhavet, men valgte å leve i fred.

Sveinmain slår favoritten i Serenissima

Sveinmain slår favoritten i Serenissima

Begge hadde konsolidert sine havner og kriger ville bli veldig kostbare for de som ville prøve seg. Før en var ferdig med planleggingen var vi inne i siste runde. Sveinmain gjorde sine handlinger, men Nappeto hadde båter sent i rekkefølgen og kunne profitere på dette med å kuppe noen av Sveinmains havner. Men usikkerheten tok han og han valgte å innta en ledig havn i stedet for å levere sine varer. Så var det telling. Sveinmain og Nappeto endte begge på 83 penger, et hav foran Tom Erik med 53 og Pift med 13. Dermed måtte tiebreakeren frem og da var det den som kontrollerte flest byer som vant, og det var Sveinmain, til Nappetos store irritasjon:-) Den nye utgaven av Serenissima var en fryd å spille, og fikset på alle manglene det gamle slet med. Spilletiden var mye kortere og de blodige og urettferdige sjøslagene på slutten var luket vekk. Må nok prøve å kjøpe dette etter hvert!

Frem, tilbake, frem, frem, frem

Frem, tilbake, frem, frem, frem

Sveinmain sørger over å ha fått et strykejern i stedet for en sykkel

Sveinmain sørger over å ha fått et strykejern i stedet for en sykkel

Sveinmain hadde fått ønsket sitt oppfylt for kvelden, og Nappeto hadde et annet: Kolejka. Hva kan være mer morsomt en tema fra Polen på 80 tallet da alle hadde penger og ingen hadde mat og utstyr. Butikkene var tomme, men kanskje det ville komme litt varer i en av de snart. Dermed var det bare å stille seg i kø, og det gjorde i tillegg til de overnevnte, Tom Erik og Pift. Etter at alle hadde stilt seg i kø i de 5 ulike butikkene med 5 mann hver så kom lastebilene med varer, men kun til 2 butikker. Lykkelige var de som hadde stilt seg i riktig kø, helt til kø-hoppingen startet. Plutselig flyttet varene seg, køen ble snudd oppned, og når du endelig hadde karret deg først i køa, så stengte noen hele butikken den dagen. Fantastisk stemning ble det rundt bordet og alle prøvde å fullføre handlelistene sine. Pift lå litt etter, men da dopapirbutikken endelig åpnet, kunne han hente hele 3 varer i den køa og dermed var det kamp igjen. Men så begynte vareleveransen å ta slutt. Panikken begynte å bre seg  da kun 2 av 5 lastebiler hadde varer igjen. Nappeto tok en tur til det svarte markedet, og gjorde 2 bytter på rad og dermed kunne han svett men lykkelig heve armene overhode som vinner, og dra hjem og gi barna dopapir i stedet for granbar, mens vi andre var nære, men måtte ut igjen neste dag å stå i en ny kø, og kanksje, kanskje dukker det opp noe godt til oss neste gang.

Marog annonserte kl.20 at han var sulten, noe som Saulius ikke kunne tro da han konfronterte Marog med den ikke alt for slanke magen. Latter og løye, men Marog fikk litt fart i matproduskjonen. I det store kjøkkenet hadde Funkenschlag ventet lenge, for Black Ant og Saulius måtte ut for å hente noen manglende kort som brukes i Nordic-versjonen og så kunne de hente pizzaene samtidig! Etter pausen med de tradisjonelle awardsene (se eget innslag). Black Ant hadde selvfølgelig fått med seg Peter og Saulius. Skilz og

PGs beste funkenschlag spiller gjennom tidene slår til igjen

PGs beste funkenschlag spiller gjennom tidene slår til igjen

Knut kompletterte denne sesjonen. Sveinmain foreslo å spille uten Sverige, men han ble merkelig ignorert og reglene ble forklart til nykommer Knut. Men det lønner seg å komme oftere, for Knut slet med rekkefølgen, tomme handlinger og innestengte byggeplasser. Resten koste seg og spillet går alltid videre. Etter mange runder kunne PGs egen Funkenschlagkonge Black Ant sette kronen på hodet igjen. Alle moret seg, unntatt Knut vil trolig spille med Sveinmain-bordet neste gang.

Etter Trajan hadde Kaoleena fått Hanne og Artefact med seg i Santiago de Cuba. Også dette spillet var nytt for paret fra Haugesund.  Kaoleena tok en forventet seier før hun måtte gå hjem. 1. Kao 39 2. Einar 35 3. hanne 23

Heltene er bare ekle mot overherren Takras

Heltene er bare ekle mot overherren Takras

Flotte komponenter - må bare males, sier mange

Flotte komponenter – må bare males, sier mange

Marog hadde ropt ut «DESCENT!» mange ganger i løpet av kvelden. Men vi ventet på at Vegard skulle dukke opp. I mellomtiden hadde Amy og Sekretøsen rekruttert seg selv til å være med, og Skillz hadde blitt helt glemt i prosessen, som meget gjerne ville være med. Sorry, Skillz, får ta det en annen gang! Takras stilte opp igjen som den onde overherren mot Vegard og Marogs karakterer. Amy tok over Kaoleenas karakter og Sekretøsen valgte en ny en. Til Takras’ besvær var det mange spesialegenskaper som virket mot ham i disse kapitlene, og heltene var ekstremt dyktige til å trille forsvarsterninger. Spesielt plagsom var Amys paralyseringsegenskap, hvor Takras aldri fikk gjort noe med sine figurer. I treningskapitlet fikk ikke Takras ut en eneste buemann, og det var slakt fra ende til annen. Andre kapittel ble tilsvarende, hvor vi bare sluttet av kaptilet tidlig for å gå videre i kjelleren, fordi Takras ikke hadde noen sjanse. I siste kapittel ble det derimot enda kortere, hvor vi ikke kom halvveis engang før heltene hadde vunnet. Har Takras fått noen regelfeil her som gjør det ekstra vanskelig for ondingen? Det må sjekkes opp. Uansett var det en kjekk aften med mange artige situasjoner og ablegøyer.

Vinnerne: Marog, Vegard, Sekretøsen, Amy

Egizia nok en gang!

Egizia nok en gang!

Egizia er ett av PGs mest populære spill det siste året. Fire ringrever og tidligere vinnere samlet seg. Uten regelforlaring startet spillet raskt. Hollender og Skilz hadde noe matmangel som førte til minuspoeng. Peter og Black Ant hadde kontroll på mat og kunne dermed styre vannstanden i Nilen. Peter satset hardt på graver og fikk en del drahjelp. Hollender bygget nesten alene i obelisken, mens Skilz og Black Ant hadde stor

Målbevisst bygging

Målbevisst bygging

Faraoen från Kalmar!

andel i henholdsvis pyramiden og templet. Peter bygget ut en god ledelse og kunne nesten juble før alle fikk sine bonuspoeng. Både Skilz og Black Ant hadde kort som ikke gav score. Hollender derimot hadde holdt lavt profil i hele spillet fikk mange poeng og endte på 108 poeng, men så kom Peter og passerte ham med 2 poeng.  1.Peter 110 2. Hollender 108 3. BA 83 4. Skilz 75

Snikfotografering av de femti nyansene!

Snikfotografering av de femti nyansene!

Klokken var langt over midt natt, men noen spillere hadde spesielt kommet for Fifty Shades of Grey, så dette spillet måtte på bordet. Hollender tilpasset stemningen og lyset i stua ble svakere. Seks spillere deltok i denne sesjonen. To andre spillere ble valgt som

PGs beste party game blir stadig mer populært

PGs beste party game blir stadig mer populært

ekstra underdanige, slik at listen bestod av 8 underdanige. Men disse to ekstra personer ble nesten ikke brukt. Festlige spørsmål som for eksempel «hvem vasker huset nakent» ,»hvem har hatt seks på jobb» og «hvem er mest sjalu» førte til en høy latterfaktor og mange forskjellige svar. Langsomt men sikkert ble det mer enighet i svarene og

Tom Erik klarte seg best i alltid koselige  fifty shades

Tom Erik klarte seg best i alltid koselige fifty shades

poengene i form av «indre gudinne» ble delt ut flittig. Doble poeng ble delt ut da kløye i hånden-spørsmål kom. Det hele ble et utrolig festlig spill hvor alle koste seg og gikk hjem med en god latter. Etter 35 spørsmål vant Tom Erik. Som første underdanig kom han på 25 indre gudinne poeng.

Memoir 44Pift fikk invitasjon til å være med å spille damespillet 50 shades, men takket høflig nei. Sveinmain inviterte han med på en runde Memoir 44 i stedet, et spill for skikkelige mannfolk med krig og fred og sånn! Pift hadde aldri prøvd dette spillet før, og dermed tok vi første scenario Pegasus bridge. Pift fikk være allierte, mens Sveinmain var tyskerne siden han var en dreven Memoirist. Pift tok reglene fort og var en god taktikker. I stedet for å kjøre alle mann i angrep, så vred han hele styrken sin over til Sveinmains dårligst beskyttede bru, og rykket sakte frem mot målet. Sveinmain måtte skyve sine styrker over og tapte terreng da de var vanskelig å flytte på. En stund sto det 1-1 i tap, men så fikk Pift dreisen på terningen og dermed var det Game Over for Sveinmain og hans tyske stolthet. Det var bare å barbere barten og fjærne sidesveisen for overmakten var og ble for stor. 1. Pift 4, 2. Sveinmain 1. Memoir44 er fortsatt et veldig kjekt spill for 2!!!

Trenger du planter? Takras er gringoen du trenger.

Trenger du planter? Takras er gringoen du trenger.

Når narkokrigen er over, begynner narkokrigen.

Når narkokrigen er over, begynner narkokrigen.

Et av kveldens siste spill var også et meget unikt spill – med veldig få kopier på verdensbasis. Designeren har laget alt selv for hånd og solgt på Essen i 2010. Artefact var en av dem som hadde kjøpt dette og spilt en hel runde med designeren selv, og nå presentert for Pulpit Cartel. Spillet er After Pablo og omhandler tiden som kom etter at USA hadde «vunnet» narkotikakrigen og fått drept Pablo Escobar. Men etterpå så tok det ikke lang tid før nye konger forsøkte å drive med kokain igjen, og det er det vi skal gjøre. Selge kokain, bli narkokonge, herske i Mexico og til slutt smugle over grensen til USA – der de virkelige pengene ligger! Fristelsen var stor å være regjerende konge i Columbia, og selge kokain til dine motspillere – og ta pengene selv. Man kan selge til dobbel pris i Mexico, men det er ingen ting i forhold til å selge til kunder i USA, som betaler det tidobbelte. Men da må du over grensen! Det finnes mange måter å smugle narko over til grensen, men for å få nok poeng, må du smugle mye på én gang; uten å bli tatt. Vegard og Artefact kriget en del over å bli narkokongen i Columbia. Takras måtte betale dyre dommer for sin kokain, og slet med politiet i første runde. Men mot slutten var krigen så brutal mellom Vegard og Artefact, at Takras stille kunne overta makten i Columbia, sikre seg gratis kokain, og til slutt smugle alt sammen over til USA uten å bli kapret av politiet. Både Vegard og Artefact måtte i tillegg lide minuspoeng for deres fånyttes forsøk i smugling, samt minuspoeng på grunn av tap i den lokale narkokrigen. Slik ble Takras en virkelig narkokonge etter kveldens sesjon.

Peter Modell

Peter Modell

After Pablo var et komplisert spill å komme seg inn i, grunnet et særs vanskelig skrevet regelhefte. Artefact hadde ikke spilt det på en stund og glemte dermed noen regler som kom seg frem underveis. Men temaet passet godt med mekanismen. Samle seg kontakter i DEA, få sterk innflytelse i Columbia eller Mexico og regjere der, og til slutt smugle med seg varene over grensen med biler, fly og båter, for til slutt å selge til kjøpere. Og politier skjuler seg over alt på baksiden av alle kortene – noe du ikke kan se forskjell på. Brilliant spill! Men salgsvennlig tema for salg i butikk? Nei, det er det nok ikke. 1. Takras, 2. Artefact, 3. Vegard

Klokken fire forlot de siste spillerne Holland House og dermed var PG Galla 2013 over. Det ble spilt mange spill og det ble mange som vant enten i ett spill eller gikk hjem med en PG award. Nå er det bare ett år igjen til neste Galla, slik at alle kan begynne å kvalifisere til neste års priser.

Spesiell takk til bryggmester Black Ant for de fantastiske smaksprøver fra Fjelde Bryggeriet! Takker også styret for organisasjonen (awards+mat), Takras (bilder) og alle andre deltagerne (spillengasjement) for et svært vellykket arrangement!

Posted in 7 Wonders, Descent, Egizia, Fifty shades of Grey, Funkenschlag, Glory to Rome, Hab & Gut, Helvetia, Kolejka, Memoir 44, Santiago de Cuba, Serenissima, Trajan | Merket med: , , | 10 Comments »

Alle mot Takras – den onde overherren

Posted by Takras den 2. april 2013

Introduksjonskapitlet viser hvordan spillet fungerer og tar kort tid.

Introduksjonskapitlet viser hvordan spillet fungerer og tar kort tid.

Dungeon master Vegard og Marog var slettes ikke vanskelig å be om å spille Descent: The Second Edition. Kaoleena hadde heller ingen argumenter imot og hadde lyst å prøve dette, spesielt med sin fortid i rollespillverdenen. Marog ville spille ond, men Takras gjorde veto og tok rollen som historieforteller og ond overherre. Marog har vært dungeon master mange ganger tidligere i klassisk rollespill, og det var den veien Takras ble kjent med både Kaoleena og Marog fra studenttidene i Grimstad. Liten verden.

Heltene mislikte sterkt denne kjempen, men det var også gjensidig.

Heltene mislikte sterkt denne kjempen, men det var også gjensidig.

Dagens referat er fra spillet. Men siden spillet er sterkt historiedrevet må det kuttes ned på å spolere noe. Kapittel 1 er introduksjonskapitlet, så der er det ingen problem, mens påfølgende forteller med om kampen mellom Takras og de slemme heltene han må møte. Alt avhenger av øyet som ser.

For å sette stemningen var det påskeegg på bordet med diverse snop og selvsagt litt god øl og whisky som satte en god smak til tilværelsen.

Kapittel 1

Gjengen var samlet og på vei til hovedstaden. Hvordan gjengen henger sammen og hvorfor vites ikke, for de var ikke sikker på det selv engang. Men på veien til sitt mål oppdaget de en mann som lå for døden ved siden av sin kjerre. Han hadde informasjon om en invasjon på vei mot hovedstaden via en hemmelig passasje. Dere er de eneste som kan sette en stopper på dette før invasjonen setter i gang! For å stoppe det må en Ettin bekjempes (tohodet kjempe). Takras hadde glemt en liten regel (i hans disfavør) og heltene fikk dermed nesten ingen motstand på dette kartet, og hvem som var hovedskurken var lett å identifisere. De beseieret kjempen, men fikk vite at det var for sent uansett. Overherren (Takras) ville beleire hovedstaden snart uansett.
Noen prøver å stikke av med avlingene!

Noen prøver å stikke av med avlingene! (kap 2)

Kapittel 2

Heltene hadde blitt sterkere siden sist og lært masse. De lærte seg nye knep i hovedstaden og fikk samtidig høre om nærgående trusler. Men ingen er sterke nok til å forsvare byen. Så heltene gjør derfor det eneste de kan: ta affære! Noen goblins drev og stjal matforrådet til byen, men ingen vet hvorfor. Det eneste som er sikkert er at om de klarer å stikke av, så vil overherren ha et adskillig bedre utgangspunkt for å angripe byen!
Det var langt over halvveis i dette kapitlet at Takras oppdaget en regel han hadde mistolket i heltenes favør. De hadde derfor liten motstand til nå, med bare noen enkle fiender å knuse. Da Takras oppdaget regelen var det egentlig for sent for ham. I tillegg ble han så overivrig at han glemte å sette inn forsterkninger i et øyeblikk, og seieren til heltene var uunngåelig.
Mye motstand når noen uskyldige blir truet på livet i fangehullet.

Mye motstand når noen uskyldige blir truet på livet i fangehullet. (kap 2)

Kapittel 3

Denne gangen var Takras forberedt med ordentlige regler, og det var ingen nåde å få! Marog hadde ytret at han ønsket å møte en drage (spøkefullt kanskje) og Takras lystret. Dragen kom! Motstanden var plutselig mye hardere, og Takras vant fort den første delen av dette oppdraget. Neste del ville vært full av unåde, med helter som skynder seg hjelpesløst videre inn i kapellet. Det var så nådeløst at andre del av del 2 ikke kom til å skje engang. Endelig en seier til overherren, som er godt forberedt til neste kapittel.
Doom! Doom! Doom! (kap 3)

Doom! Doom! Doom! (kap 3)

3 kapitler på én kveld og en brakende suksess for alle som var tilstede. Plutselig var klokken 10… på ett! I dette spillet er det omstendigheter som virker for og mot begge lagene alt til sin tid, og det handler om tid. Heltene kan ikke dø i denne utgaven av Descent, bare bli slått ut. De har dessuten stor sjanse til å reise seg opp igjen og være fit for fight! Overherren har derimot ikke slike egenskaper og må lite på de enhetene han har til rådighet.

Vi skrev ned alt som hadde blitt oppnådd i løpet av kvelden og klare til å spille videre en annen gang. Som en avslutter tok vi tak i Ubongo 3D. Men denne gangen var det vanskelig for Vegard og Takras å holde tritt og klarte nesten ingen av oppgavene de fikk. En gang måtte vi til og med snu timeglasset for en sudden death-runde! Tragisk aften for Ubongo-ekspertene, men Kaoleena gjorde det godt og fikk til overlegent med poeng. (Det skal også nevnes at hun var den eneste som ikke var på druen denne kvelden)
Kaptein Sabeltann erobrer nå planeter!

Kaptein Sabeltann erobrer nå planeter!

Vakkert spill

Vakkert spill

Takras ble over til neste dag. Etter frokost ble det en runde med Alien Frontiers sammen med utvidelsen. Det begynte med Marog som prøvde å sette fokus på Takras’ ledelse, men det var ikke vanskelig å se hvem som egentlig ledet: Kaoleena! Men bare etter få runder så snudde dette og Marog satte ned foten og fikk ut en koloni nesten hver runde. Det var vanskelig å stoppe ham, men Takras hadde en plan for siste runde og sette ut tre kolonier på én gang for å fullføre sin siste agenda, samt avslutte spillet. Men Marog var heldig med terningene siste runde og fikk tre like tall, noe han trengte for å få ut sine to siste kolonier og avslutte spillet.

Det var en spennende runde med kolonisering og høy sabotasjefaktor. Det lønte seg for Marog å ofre mange skip for å fremskynde koloniseringen, og han hadde til gjengjeld billig drift å skaffe seg nye skip. God taktikk, godt spill.

Posted in Alien Frontiers, Descent, Ubongo 3D | Merket med: , | 3 Comments »

Spill-o-rama 2011

Posted by Takras den 1. november 2011

Tenk deg et stort rom. Rommet har mange bord og enda flere stoler. På disse stolene sitter ivrige og engasjerte brettspillere, og på bordene ligger det flotte, moderne brettspill som bare lyser av spillglede. Velkommen til Spill-o-rama VIII.

Hele arrangementet er i regi av Spillskrinet, og stadig blir det flere som ønsker å komme. For å være med må man ha blitt invitert av noen som har vært med på et tidligere arrangement. Et såkalt venners venner-system, som gjør det sikkert for alle som deltar, at for de som er der, har noen gått god for. Dette blir mitt første Spill-o-rama, og jeg kan bare skilte med ett tall på navnelappen min, nemlig 2011. Men hyggelig for de som er nye, er at dette ikke er noe som preger navnelappen i det hele tatt. Det er ikke en skrytelapp, men for informasjon om man er nysgjerrig.

Og selvsagt er man nysgjerrig! Det er jo derfor man er her. Treffe mange gamle venner og bekjente, som man kanskje ikke får anledning til å treffe. Og ikke minst mange flotte og moderne brettspill. Her får man sjans til å prøve ut splitter nye spill, spill som enda ikke har blitt publisert, og ikke minst spill som tar kjempelang tid og som altfor sjeldent kommer på bordet ellers. Dette er en arena for stor hygge og sosialisering, og å finne ut hva som beveger seg utenfor distriktet, og i helt riktig komfortsone. Du skjønner allerede at jeg er begeistret for arrangementet, i lik grad som MidWinter, som jeg gleder meg til neste vinter for å delta i.

Opplegget varte fra torsdag til søndag for de som klarte å ta seg fri fra arbeid, ellers var det bare å møte opp når man kunne. Her kunne vi fra PG som møtte opp – Hollender, Marog, Kaoleena og meg selv – sikkert skrevet masse om opplevelsene fra arrangementet. Men jeg tenker å gjøre det enklere. Video! Jeg hadde planer om å lage en litt utfyllende dokumentar med intervju med de forskjellige bordene, men det ble rett og slett glemt bort. Så da ble det hovedintervju med Marog og Remo Rehder som fikk fokus. Håper den er fornøyelig. Etterpå kan du lese om hvilke spill jeg fikk spilt og mine inntrykk om dem.

Hvis du vil se timelapse-segmentet alene, uredigert og i sin helhet, så finner du det her.

Nå er det tid for oppramsing av spill jeg spilte, og mine inntrykk av spillet. Her er både spill jeg har spilt før og ikke spilt i det hele tatt. Det blir i alfabetisk rekkefølge, for jeg har null oversikt over den kronologiske rekkefølgen, men det betyr ikke akkurat mye.

Først ute på alfabetet er bokstaven tallet 7! 7 Wonders, men det skjønte du kanskje allerede etter at øynene har fanget opp bildet på siden.

Vi har spilt 7 Wonders vanvittig mange ganger i PG i år. Spillet kom som en storm og tillot mange spillere å spille samtidig uten at spilletiden ble noe lengre av den grunn. Det er det særs få spill som klarer. Jeg var med i turnering her og røk ut på at jeg hadde telt feil ressurser. Jeg hadde faktisk råd til det siste monumentet, og det kostet meg 8 poeng å ikke bygge det som siste handling. Det var virkelig ergelig, siden jeg faktisk hadde planlagt handlingen fra start av alder III.

Men jeg fikk lært bort spillet til noen nye, og de syns det var et lovende spill. Vi har som nevnt spilt det mye i PG, men i de siste månedene har det blitt liggende på hylla hos de fleste. Vi har kanskje spilt det for ofte, for det er ikke mye spennende å spille mer, da strategien ikke er alt, men hvilke kort man får. Vinneren av turneringen ble forøvrig en som bare hadde spilt 7 Wonders én gang før, og det var rett før turneringen. Så flaks har mye å si i dette spillet, det er det liten tvil om. Jeg begynner å bli lei av spillet, men har jo en hel del ganger bak meg. Uansett hvor bra en ting er, så blir man lei om det spilles altfor ofte. 7 Wonders fikk æren av å være med i en av mine første Brettspill med Takras-videoer.

7 Wonders med blant annet Nappeto og Catherine

7 Wonders med blant annet Nappeto og Catherine

Sånn ser det ut i starten av Age of Gods. Klare til krig!

Så var det Age of Gods. Dette var det siste spillet jeg spilte under arrangementet. Det var sammen med Kim og to til. Jeg hadde bare prøvd det en gang før med Marog og Kaoleena. Denne gangen skulle det spilles med en som hadde dette som et av favorittene sine. Jeg husker dessverre ikke navnet hans. Øyvind? Uansett en Spill-o-rama-veteran. Vi har tidligere skrevet om Age of Gods fra Takras Arena, og full besetning. Jeg liker dette spillet. Man leker med befolkningene og kriger her og der med dem. Men det de dødelige ikke vet, er at gudene bare bruker dem for et veddemål. Gudene har nemlig noen raser de heier på, men ingen annen gud vet hvilke raser det gjelder. Denne hemmelighetsholdingen og lureri gjør spillet godt, for alle gudene kan leke med alle rasene, ikke bare deres egne. Mot slutten så spisser det seg til, for man vil helst at sin rase skal ha størst territorie. Men det må ikke bli for opplagt hvem du heier på, for da blir du knust.

Så kom Siv Braut og sa at vi måtte pakke sammen, for arrangementet var over. Vi hadde bare en runde igjen, og et spontant «NEI!» kom fra alle. Det fristet å bære brettet ut til kaféområdet, men det er så mange komponenter at det droppet vi. Kim ble veldig interessert i spillet og ville ha det frem ved neste spilling han var på. Det ble førstkommende spilling, det.

Det er viktig å velge riktige kort i Artus

Et spill som Trond Braut gjerne ville vise frem var det nye Kramer & Keisling-spillet Artus. Jeg fikk prøvd noen runder og fikk et godt inntrykk av hva det handlet om. Det er riddere rundt et svært rundt bord, og det handlet om mange minuspoeng og plusspoeng. Kjent fra KK-gjengen er handlinger man har per tur. Man trekker kort fra tre forskjellige bunker. Den ene bunken er oppdrag som gir minuspoeng om man ikke får det til. Den andre bunken styrer de kongelige brikkene mens den tredje bunken styrer dine egne. I løpet av spillet er alle kortene brukt opp. Om du ikke har løst oppdragene, så kan det bety kjempemange minuspoeng. Spillet er lettfattet, og det er umulig å planlegge. Et hjul i midten snur seg fortere enn du klarer å si «Artus», og plutselig er din 10-poengbrikke blitt -14. Det er en filler, for meg. Igjen så ble jeg ikke ferdig med spillet, for jeg måtte rekke ferjen. Jeg klarte å hale meg inn fra -40 poeng og hvor alle ledet en runde over meg, til å havne på 3.-plass før jeg måtte dra, og jeg hadde enda flere poeng som lå klare. Et fint spill for Sveinmain, tenker jeg.

Merkelig, men Crokinole ligger urørt i PG-bloggen. Men så er det ingen i PG som har det. Kanskje fordi det tar enormt stor plass og koster mer enn lommeboka ønsker? Det er nok derfor. Brettet er egentlig et stort bord i en sirkelform. Målet med spillet er å knipse sine egne brikker så nært midten som mulig. Men halvveis inn finner man pinner som er til hinder. I tillegg må man treffe minst én av motstandernes brikker for å være gyldig. Om ugyldig så går du ut av brettet. Og det er viktig at det skal knipses. Føring er strengt forbudt. Dette er et vakkert og morsomt spill som man virkelig kan trene seg opp til å bli god til. Noe vi bør anskaffe oss i PG, uten tvil.

Defenders of the Realm er et av mine yndlinger. Først og fremst er det veldig likt Pandemic i måten det trekkes kort på når det er fiendens tur, men det handler også om helter i en fantasy-verden! I tillegg er det terninger som virkelig kan snu utfallet, og jeg liker som sagt temaet veldig godt. Hver spiller får hver sin karakter, og antall handlinger er basert på hvor mange liv man har igjen, og selvsagt hvor mye man starter med. Man kan øke styrken ved å utføre egne oppdrag, og til slutt skal de onde generalene bekjempes. Spillet tar nok litt lang tid, men jeg koser meg godt når det spilles. Brettet og figurene er flotte, spesielt når jeg har limt den blå dragen på plass så den ikke faller overende. Jeg fikk spilt dette med en gjeng fra Haugalandet. Sigvald, Karolina og Werner var med, men vi klarte akkurat ikke å vinne spillet. Uhell med kortene gjorde at vårt heltemodige forsøk på slutten aldri rakk å finne sted. Generalen flyttet seg bort fra oss og rett inn i hovedstaden. Videoomtale kommer snart.

Slemme generaler må bekjempes

Jeg ble skikkelig mektig etter hvert

Jeg kom i kontakt med en fyr fra Bergen som jeg dessverre ikke husker navnet på. (Sånn går det når man skriver om Spill-o-rama altfor sent). Hans fetter skulle komme til arrangementet, og han skulle ha med seg det store spillet Descent. Dette har jeg ventet lenge på å få prøvd. Overalt hvor jeg ser og hører om det, så er det bare positive ting som sies. En dungeon-crawl med virkelig flotte komponenter, et felles mål, og ikke minst karakterer som virkelig blir sterkere underveis i tråd med monstrene. Spesielt interessant er det at en av spillerne spiller som slemmingen, og skal gjøre alt han kan for å ødelegge for oss andre. Han vil ikke gjøre det utfordrende, han vil knuse oss! Terningene var spesielle, og det var spennende å se hvordan det kunne gå. En X på bare én terning, så var det automatisk bom. Min karakter var ganske svak, og jeg måtte holde meg unna monstrene. Men så fant vi skatter, og etter hvert handle nye våpen fra byen. Jeg ble sinnsykt sterk etter hvert, og ondingen prøvde å stoppe meg. Jeg kunne drepe de fleste monstre med bare ett terningkast, så lenge jeg ikke fikk en X. Dette var et morsomt spill med flott karakterutvikling. Må virkelig anskaffes. Men får jeg spilt det med PG-gjengen da? Det spørs.

Takras

Her teller jeg opp styrken min

Mange strategier dukker opp underveis

Rene og enkle farger

Arrangør Trond Braut fikk meg med på et kjapt spill før Artus, nemlig Hey Waiter! Jeg er i utgangspunktet litt skeptisk til kortspill med tematikk som kan virke litt barnslig. I dette tilfellet skal vi være servitører som skal servere maten kjappest. Vi spilte to og to på lag, og det gjorde spillet meget interessant. Som vanlig så husker jeg dessverre ikke navnene på de jeg spilte med foruten verten selv. Hver runde får vi handlingsvalg basert på hvilke kort man har på hånd. En handling koster to kort, det ene kortet viser hvilken handling man er ute etter mens det andre viser hvilken farge det gjelder. En farge er en matrett. Man kan 1. sette lokk på maten, det forhindrer en motstander til å levere den bunken med mat. 2. fjerne lokk fra retten, også fra en annen spiller. 3. Servere en farge. Dette gjør at alle serverer den fargen, så da gjelder det å tilrettelegge det slik at bare du og din lagkamerat serverer den fargen, i hvertfall mest av den. Mekanismen i seg selv var meget tiltalende, men jeg falt ikke for utseendet. Likevel så er det noe jeg fint kan spille en gang til. Vi spilte faktisk to runder med spillet etter hverandre. Jeg vet bare ikke om det er et jeg vil ha i samlingen, da igjen på grunn av utseendet.

Et av de siste spillene jeg prøvde ble et kjapt spill med Karolina og Werner. Jungle Speed. Jeg så nylig en reklame for spillet, og det var en gjeng med overentusiastiske og flotte ungdommer som spilt dette og hadde det sinnsykt moro. Skeptisk? Oh, yes. Men spillet leverer moro, det skal det ha. Hver spiller har en bunke hver med kort. Bunken ligger med bildesiden ned, og rundt bordet så legges det frem et kort. Nå husker jeg ikke reglene helt, men om det kortet jeg legger frem har samme mønster som kort som ligger fremme nå, så er det om å gjøre å ta tak i en pinne som står plassert midt på bordet. Om man klarer det, så blir man kvitt kortene som ligger i brukt-bunken din. Det gjelder altså å bli kvitt kortene sine. Om man spiller sitt siste kort, så vinner man. Om man tar pinnen uten at det er likt mønster, så får man andres kort i stedet. Morsomt og kjapt, men aldeles ikke slik som i reklamen. Men hva pleier å være sånn?

Mens jeg ventet på at gjengen fra Napoleon’s Triumph (kommer senere) skulle komme tilbake fra middag, så jeg anledningen å introdusere The Lord of the Rings: The Living Card Game for Marog. Dette er i utgangspunktet et tomannsspill fra esken, men kan fint spilles med flere om man lager egne trussel-metre eller kjøper enda en grunnpakke. Uansett så ble det introduksjonsscenariet som skulle testes. Vi brukte bare basisbunker, jeg med tactic og Marog med spirit. Det var lite som var skummelt, og jeg taklet de fleste monstrene i midten, mens Marog sørget for at vi fikk progresjonspoeng i eventyret. Siden det var veldig lite utfordrende, så tror jeg ikke jeg fikk overbevist Marog om at dette er et godt spill. Men jeg liker det godt, aller helst med litt mer utfordrende scenarier. Jeg har forresten laget en videoomtale av spillet, så du kan både lese om det og se video her i PG-bloggen.

Så kommer selve hovedretten av rettene. Spillenes spill. I hvertfall med tanke på spilletid og dybde. Napoleon’s Triump! Dette spillet simulerer kampen i Austerlitz, og spillet fungerer – som Kim fortalte det – som en blanding av sjakk og poker. Det er ingen flaks i spillet, bare bløffing og planlegging. I starten skal russerne sette opp armeen sin, ledet av forskjellige kommandører rundt omkring på slagmarken. Alle brikkene som blir valgt er skjulte, man vet bare antallet hærer. Deretter skal de allierte styrkene settes opp, og de har fordelen ved at de kan se formasjonene til fienden. Men de aner ingen ting om hva som er hvor, eller hva som er intensjonen til fienden. I tillegg har de allierte mulighet for å sette inn reserver, men da blir spillet helt forandret. I utgangspunktet skal de allierte forsvare seg til tiden går ut, og ikke la russerne ta over enkelte nøkkelområder.

Spillet er så utrolig dypt, at det krever et eget referat i seg selv. Jeg spilte med Kim, Stig Morten og Nappeto, og heldigvis for meg så har Nappeto allerede skrevet et godt referat fra sesjonen med Napoleon. Jeg hadde ikke spilt dette før, og prøvespilte en runde med Kim på fredagen, dagen før dagen. Og godt var det, for her var det vanvittig mye å lære. Kim gjorde noen opplagte feil for å demonstrere hva utfallet kom til å bli, og han forklarte godt underveis de forskjellige elementene i spillet. På dagen skulle Nappeto og jeg spille på lag mot Kim og Stig Morgen. Når det var vår tur, tok Kim og Stig Morten en runde rundt lokalet og gjorde helt andre ting, mens Nappeto og jeg kunne planlegge i fred. Når vi var ferdige kom de tilbake, og vi utførte planen vår. Det er vanskelig å snakke sammen om planen med de andre til stede, for man trenger hele tiden å forklare styrkene våre, de styrkene som fienden ikke skal vite om. Men les mer om det hos Nappteo!

Skjulte brikker, skjult agenda og meget spennende avslutning

Spillet ser flott ut og opptar stor plass på bordet

Den første dagen så fikk jeg øye på et spill jeg har siklet lenge etter, men aldri helt turt å kjøpe inn. Jeg har nemlig spilt det masse på både iPhone og iPad. Neuroshima Hex! heter spillet, og jeg bare måtte kikke oppi eska som Erik hadde med seg. Han var opptatt med å spille Innovation, men han lovte meg å gi det en prøverunde etterpå. Det ble meg, ham og Geir Harald som satte seg til å krige om rutenettet. Uten å gå inn i for mange detaljer, så likte jeg det jeg så, og gikk til anskaffelse av spillet kort tid etter. I tillegg ble det spilt mange ganger i Grotten, og jeg har til og med laget en videoomtale av spillet. Verdt å sjekke ut.

Spilt igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen.

Selvsagt var det turneringer, og da var det jo ikke rart at PitchCar ble et av spillene som det skulle utøves i. Spillet der 8 spillere eller flere knipser avgårde bilene sine gjennom en skikkelig svingete vei. Men ofte i slike turneringer er det ikke formasjonen som er det største hinderet, men de faktiske komponentene spillet kommer med. En bilbane bygges jo opp av forskjellige biter, og disse bitene er sjeldent helt plane når de møtes kant mot kant. Da det var min gruppe sin tur til å spille, så var det 6 av 8 som ikke kom forbi den andre svingen. Vi stanget bare i den usynlige kanten og føk ut av brettet, eller så stoppet det bare helt opp. Det ble en vinner, og det var førstemann (og eneste) som kom forbi den kanten. Derfor prøver jeg ikke å spille det for ofte, for det skjer hver gang. Men prinsippet er morsomt og ideen er god, bare synd det ikke er motstanderne man kjemper mot, men brettet. Kanskje jeg bare er svært uheldig.

I midten finner man terninger for innkjøp

Et spill jeg virkelig hadde sett frem til å prøve er Dominion-spillet Quarriors! Hvorfor sier jeg Dominion om et terningspill? Lett! Det er Dominion. Med terninger. Man begynner med et gitt antall terninger, og må kjøpe seg nye terninger for å øke styrken sin og etter hvert få poeng. Men i stedet for å bygge opp en kortstokk så samler man terninger i en pose. Og trekker fra dem. Oppsettet er mer eller mindre identisk med Dominion, ved at man har forskjellige kort å handle fra på midten, og at det er begrenset med terninger pr. kort. Prisene er varierte og oppsettet er tilfeldig. Det som gjør spillet unikt er monstrene. Man må mane frem monstre som skal drepe motstandernes monstre. Om dine overlever til det blir din tur igjen, så får du poeng. Spillet er fryktelig tilfeldig, men lettfattet. Jeg fikk også prøvd hvordan spillet er med tilfeldige kort. Dragekortet er altfor kraftig og dreper alt og alle. Så snart man har det, så vinner man fort. Noen kort er helt ubrukelige. Jeg fikk en runde der alle kortene var mer eller mindre ubrukelige, og spillet tok en evighet å bli ferdig med. Jeg introduserte dette til William Atta, men jeg så at han spilte det senere, så han hadde ikke fått helt skrekken, til tross for litt skeptisk mottakelse. Spillet lider av å ikke ha ferdig foreslåtte oppsett av kort i midten. Ellers var det kjapt og greit, men jeg kommer ikke til å handle det. Jeg er ikke spesielt fan av Dominion, og da heller ikke dette, selv om det er med terninger.

Et spill jeg virkelig burde visst om fra tidligere er spillet Stone Age. Men midt oppi dette spillet så jeg min anledning å få meg et intervju med Remo Rehder. Midt i regelforklaringen, faktisk. Marog steppet inn i begynnelsen, og han hadde spilt det før. Jeg brukte kanskje litt mye tid på å snakke med Remo, og Marog kjente søvnen snike seg innpå. Da jeg endelig var ferdig og kunne ta over, var Marog i ledelsen på poeng. Etter å ha spilt Stormenes Tid noen ganger, så var det veldig kjapt å sette seg inn i mekanismen i spillet. Det eneste vanskelige var å se sammenhengen mellom viktighet av mat, ressurser og poeng. Men jeg syns spillet var helt greit, en ST-Lite, og lettere å introdusere for nybegynnere. Men om jeg kunne velge, er ST et mye bedre spill. Likevel, med tanke på at dette var langt på natta, var jeg aldeles ikke i humør for ST, og da fungerte Stone Age meget godt.

Og hva er vel en kveld eller to uten helt konkrete fillers? Sveinmain leker med en lokal variant av dette spillet, men har kommet til idé og prototyp, men dessverre har det ikke kommet lengre. Jeg snakker her om TransEurope. Spillet med de mange destinasjoner og jernbaner. Dette spillet er så enkelt og likevel så moro å spille. Usikkerheten med hva de andre spillerne har, og følelsen av at man alltid har den verste hånden med byer. Men hensikten med spillet er jo nettopp å ikke ha gode byer, de skal være spredt ut over hele kartet. Og med kort til overs, er det helt umulig å vite hvor de andre skal, eller hvor langt de har kommet. Plutselig er runden over, og man kan enten juble over å være den som kom i mål, eller gråte over at du hadde langt igjen. Fantastisk enkelt prinsipp og lett å spille.

Et spill jeg ikke hadde sett for meg å spille var Yggdrasil. Jeg kjenner lite til mytologien her i Norge. Jeg vet det var vikinger, Tor og Odin, Mjau-mjau og Sleipner. Mye mer vet jeg egentlig ikke, og jeg har ikke aldeles stor interesse av å lære mer. Men ved å spille dette spillet, så kjenner jeg at jeg likevel har fått litt interesse. I det minste nysgjerrighet. Spillet simulerer kampen i Valhall, om det store livstreet Yggdrasil. Det er mange trusler som prøver å beleire tronen, og det er opp til oss, andre guder, å stoppe dette. Hver gud har en spesialegenskap, og den er såpass god at den blir brukt hver eneste runde, omtrent. De er viktige for å klare spillet. Grafikken på spillet var meget forvirrende til tider, og det var vanskelig å se enkelte elementer. Alvene, til eksempel, forsvant med brettet og det var ikke alltid lett å se hvor mange som lå igjen. Men selve spillet var greit, og det føltes som et unikt og spennende samarbeidsspill. Man føler man har kontroll i begynnelsen, men plutselig så eskalerer det i farer og trusler. Jeg fikk spilt det to ganger, og begge gangene ble unik.

Det var det for Spill-o-Rama 2011. Hvis du har kommet gjennom og leser dette så må jeg applaudere for din leselyst. Dette ble mye tekst på en gang. Håper du har fått vite om noen spill som har pirret din interesse, og spesielt at du har lyst til å komme på neste Spill-o-Rama.

Konkurransen jeg rett og slett glemte å prøve meg på før tiden gikk ut

Nå er det tid for Main Event til fredag! Jeg kan dessverre ikke være med grunnet andre plikter, men MidWinter 5 – det skal jeg på! Bare 5 mnd igjen!

Posted in 7 Wonders, Age of Gods, Artus, Crokinole, Defenders of the Realm, Descent, Hey Waiter!, Jungle Speed, Lord of the Rings: The Living Card Game, Napoleon's Triumph, Neuroshima Hex, Pergamon, Pitch Car, Quarriors, Stone Age, Trans Europa, Yggdrasil | Merket med: , , , | 2 Comments »