Preikestolen Gamers
Norges mest aktive brettspillklubb på nett!
Takras sitt MidWinter VII
Hvorfor komme på fredag når herligheten MidWinter starter på en torsdag? Skillz var også tidlig ute, og hadde kommet til Haugesund samme dag. Vi begynte rolig med en runde Mage Knight, som endte opp til å bli dagens eneste spill. Til en forandring skulle Skillz være med på et samarbedisscenario mot general Volkare. Han flytter rundt på seg i søken etter byen. Vi må stoppe ham fra å innta byen, så da lønner det seg å finne den først og innta den selv, og deretter stoppe ham. Men tiden var imot oss og Volkare hadde fryktelig mange allierte på sin side. Erfarne som vi er med normal kampanje så gikk vi rett på Heroic vanskelighetsgrad. Det viste seg å være vanskeligere enn vi trodde. Spesielt Skillz hadde problemer med å omstille seg til å spille på lag i stedet for å sanke mest poeng hvor det var mulig. Jeg ofret meg flere ganger for å gi Skillz litt tid, og han tok byen helt alene uten å la meg være med. Det resulterte i at han hadde kjempegode fordeler der, mens jeg hadde ingen. Det var ingen ting for meg å gjøre i byen annet enn å vente og prøve å kvitte meg med wounds fra tidligere. Jeg hadde nesten ingen ting å bidra med i sluttkampene.
Selv om Mage Knight gikk veldig dårlig for oss var det en flott sesjon. Den varte noen timer, men vi spilte en fullstendig kampanje uten Blitz. Men det skjedde likevel noe helt legendarisk. Mens vi spilte fikk vi besøk av en fremmed. Han fant seg en stol og satt seg ned. Foran Skillz så stod det en kaffekopp, et halvfullt glass og en halvfull flaske brus. Dette tok vår venn og bare flyttet bort rett foran nesen på Skillz og satt til siden utenfor rekkevidde. Han snakket ikke norsk, så kommunikasjonen var skurren og vi var ikke helt trygge på denne type situasjon. Jeg gikk for å fylle på koppen min med kaffe, og da jeg kom tilbake hadde han gått, og jeg satt meg ned. Men da fikk jeg helt sjokk. Kuldesjokk. Han hadde hengt jakken sin over stolryggen min, og hetten hang helt ned til setet. Siden det nettopp hadde regnet ute var den kald og fuktig. Mens vi spilte kom han tilbake igjen. Tok opp kortbunken med artifacts og begynte å legge dem ut over en stor del av bordet, med bildesiden opp. Hadde dette vært Pandemic-bunke hadde dette vært helt krise. Men det skurret likevel sterkt. Tidligere artifacts ble stokket inn i bunken igjen i stedet for å ligge i bunnen. Dette var en helt bisarr opplevelse, noe å skrive hjem om 🙂 Spillet: 10/10
Dag 2. Tror ikke jeg hadde planlagt noen rolig MidWinter i år. Vi begynte dagen med Tzolk’in. Saulius, Erna og Terje var glatt med på dette. Så kom Skillz i slutten av regelforklaringen og ble med som 5. mann. Med utvidelsen går dette helt fint, men det merkes hvor trangt det blir på brettet. Det er hele tiden noe å tenke på. Mitt problem denne gangen var at ting tok litt vel for lang tid i forhold til hva det er verd. Vi hadde med flere tenkere blant oss, denne gangen var også Skillz en av dem. I tillegg til litt gastrologiske problemer denne helgen, hadde jeg store vansker for å holde fokus. Jeg liker Tzolk’in godt, til tross for at jeg alltid taper. Mister alltid fokus mot slutten og glemmer strategien min. Trekker det litt ned pga tidsforbruk. 8/10.
Før kveldens store event rakk jeg en veldig kjapp runde med Lord of the Rings: The Confrontation sammen med Lars Morten. Jeg spilte Sauron, og klarte relativt tidlig å oppdage hvor Frodo hadde gjemt seg. Da var det bare å bruke det jeg hadde for å bekjempe ham, og det gjorde jeg. 8/10.
Denne kvelden skulle jeg gjøre noe jeg aldri før har prøvd: å arrangere en turnering. I Vett & Vedding. Jeg hadde satt opp en grense på 25 folk og 5 grupper, og det ble fort fyllt opp. Spørsmålene mine var selvsagt noe som ingen skulle vite svaret på, men kunne gjette seg til sånn ca. Jeg tror de fungerte veldig godt, for det var ingen som hadde rett på et eneste spørsmål, med unntak av Black Ant som nailet MTV-spørsmålet med stor selvsikkerhet. Jeg gjorde en stor brøler på det siste spørsmålet, og det var forklaringen min av poenggivningen på slutten og hvordan det skulle gjøres. Neste gang skal jeg gjøre det litt annerledes, blant annet med skjulte bud av sine poeng. For et av bordene spilte systemet ved å bare velge akkurat nok poeng til å vinne dersom de tapte, og endringen ble gjort i siste liten etter de hadde sett hva et annet bord hadde satset. Og slik skal det ikke være. Finalerunden var bare om brettspill, noe som ikke falt i god jord hos alle de som hadde kommet så langt. Spørsmålene var helt umulig å vite svaret på uansett, men siden det handlet om spill så ble det en sperre for et par. Så neste år får jeg finne på noe nytt. Men jeg tror det ble en suksess alt i alt. Ingen rating her siden det var jeg som arrangerte det.
Så var det på tide med helgens høydepunkt. Dette foregikk over deler av fredagen og lørdagen. Descent: Journey into Darkness (second edition). Førsteutgaven er ganske kul, men det tar kjempelang tid, og for hver gang du begynner på et scenario så begynner du helt fra begynnelsen. Nå tar du med deg erfaring og utstyr videre og blir sterkere etter hvert som kapitlene går. De fleste kartene handler om å være førstemann til å oppnå noe. For de som ikke kjenner spillet, så er det en som spiller som Overlord, og han må gjøre sitt for å stanse heltene som spiller sammen mot ham. Jeg var Overlorden denne gang, og vi skulle spille gjennom hele «The Trollfens»-utvidelsen. Ambisiøst, men alle var giret på det. Skillz, Erna, Frode og Ingmar hadde satt opp sine helter og var klare for action.
Det første kapitlet var ganske tight, og det var lite som skilte seier fra tap. Jeg kjente det hadde vært deilig å være en av heltene denne gangen, for de har en enorm fordel: flere hoder. Når de er i ferd med å gjøre noe dumt, så kan en av de andre stoppe det. Når jeg gjør noe dumt, er det ingen som sier fra til meg før jeg gjør det. Denne støtten hadde vært fint å ha. Likevel er det spennende å se hvordan ting går. Descent er jo et terningsspill, og veldig mye av spenningen kommer idet vi skal trille resultatet. Treffer de, bommer de, går det nesten? Mye tensjon akkurat her, og det fungerer ytterst bra i Descent, med måten ting er bygget opp på. I tillegg er hvert scenario helt unikt og gir mye mersmak med sine bakgrunnshistorier og hva som må oppnås. De vant det første kapitlet. Men i det neste hadde jeg planen klar: jeg skulle stå oppå den synkende kjerra og få den til å synke enda fortere. Samtidig måtte jeg hindre de i å åpne låsen. Jeg var heldig denne gangen. De fokuserte på zombier i sumpen, zombier som hele tiden kom tilbake. De tok den ene etter den andre, men så kom de tilbake. Heltene sløste masse tid på dette etter hvert som vogna fortsatte å synke. De fokuserte så mye på det at jeg kunne denge løs på dem slik at de ble slått ut hele tiden. Det betød mange Lieutenant-poeng til meg. Mange! Og i neste scenario hadde jeg mer enn nok råd til å kjøpe meg Valyndra-kortet og aktivere det, og i tillegg ha flere poeng til overs. Dette skapte deilig frustrasjon hos heltene. Men selv om jeg hadde Valyndra, hadde jeg et annet problem: heltene gjør først.
I tredje scenario hadde jeg to løytnanter, og en av dem hadde nøkkelen til døra videre. Jeg regnet med at de kom til å storme inn, så jeg lot Ettinen ha nøkkelen. Han var lengst unna. Og sannelig, første runde stormet de inn og drepte min valkyrie-løytnant før jeg hadde mulighet til å agere. Fryktelige greier. Så var det bare ettinen og Valyndra igjen sammen med noen svake normale valkyrier som av og til var tilstede der de burde være for min del. Jeg var sjanseløs – trodde jeg. Men så var det egentlig bare å hale ut tiden i 9 runder. Bare. Det var fryktelig vanskelig. Jeg kunne ikke engang posisjonere meg riktig, for Frode hadde en egenskap med pilene sine som flyttet meg et felt. Kult med piler som kan skytes mot deg, og har en kinetisk energi som trekker deg mot den? Ulogisk, men den virket. Altfor godt. De vant dette scenariet, men bare såvidt. De sløste en runde på noe de trodde var bænkers. Hadde de ventet bare en runde til så hadde jeg hatt seieren i boks.
Siden heltene hadde vunnet 2 av 3 til nå så ble siste scenario til min fordel – tror vi. Jeg hadde mange løytnanter rundt omkring på brettet, i tillegg hadde Valyndra et gjensyn. Jeg måtte skynde meg og finne et magisk smykke før heltene gjorde det. Jeg hadde en plass rett ved hovedfiguren min og 3 andre plasser rundt på brettet. Jeg tenkte å gå for de som var lengst unna først, for å komme heltene i forkjøpet. Det lønte seg ikke, og det viste seg selvagt at smykket lå akkurat nærmest der jeg begynte. God latter fra heltene og litt fra meg selv også. Kjempetypisk. Jeg måtte skynde meg masse for å komme godt ut av det. Og det begynte å se lyst ut. Jeg fikk ut flere landsbyboere og andre ting som ga meg poeng, og til slutt hadde de lite å gjøre. Jeg vant, noe som ga sluttstilling 2 – 2. Spill: 10/10. Men neste gang vil jeg være en av heltene.
Dag 3 – utenom Descent. Denne gangen startet jeg faktisk dagen rolig. Lord of the Rings: The Confrontation mot Geir Harald. Jeg tror det må være tidenes korteste kamp. Vi flyttet et par figurer frem, og så angrep jeg ham med en av mine orker. De fjernet den første forsvareren – Sam – og så kunne jeg kjempe mot den andre – Frodo. Ingen kort var spilt ennå, så da var det opp til 50/50. Spilte jeg et styrkekort eller et kort som annulerte hans tekstkort? Han tok ingen sjanse og bare stokket de to kortene han hadde funnet frem. Det ble et tekstkort. Jeg hadde annulert hans kort. Spillet tok kortere tid enn oppsettet. Fantastisk avslutning. Spill: 9/10.
Senere ble jeg med på en runde med Coal Barons, eller Glück Auf. Her skal vi grave ned sjakter i bakken og hente frem mineraler. Disse skal heises opp vha heisen og leveres til kontrakter vi har valgt. Dette er et rent worker placement-spill med en liten vri på mekanismen om at det blir dyrere for nestemann som vil bruke samme handling som deg. Og enda dyrere for nestemann igjen. Men mye av spillet ligger i gruvesjaktene. Hvilke etasjer bygger du ut, hvilke kontrakter velger du og hvilken type transport skal du satse på? Alle kontraktene gir poeng gjennom spillet, opptil 3 ganger. Så det er viktig å følge med på hva den andre foretar seg og fokuserer på, så du kan konkurrere mot dem. Ingmar spilte veldig sterkt på å ha uavgjort med alle andre, og fikk full pott i poengene, bare mot forskjellige spillere. Geir Harald slet som jeg og hadde lite poeng, mens Frode hadde mer kontroll igjen. Et artig spill med en snedig heis-mekanisme, men ellers lite nytt. 7/10.
Underveis i løpet av dagen fikk jeg vært innom et par småspill. Noen runder med One Night Ultimate Werewolf er absolutt ikke å forakte, spesielt ikke med hele 10 spillere (tror jeg) samtidig. Vi slet litt med fysisk plass rundt bordet, og uten høyttaler hadde det fungert dårlig med appen. Jeg syns det er et veldig flott spill. Så enkelt og likevel så mye intriger. Det må spilles minst 2 ganger før man skjønner det helt, men det er ingen problem siden en runde bare tar 4-5 minutt. Spill: 9/10.
Også som en kjappis fikk jeg med meg noen på Escape: The Curse of the Temple. Vi ble 6 mann til slutt, og heldigvis har jeg utvidelsen som tillater dette. Første runde var kun med vanlige curses og skatter. Dette klarte vi helt uten problemer og hadde faktisk 2 minutt på oss etterpå. En sjelden seier. Men han ene nye spilleren hadde virkelige problemer med dette spillet, det var altfor strevsomt. Så strevsomt at han gikk helt i lås og klarte ikke å trille videre. Men med god hjelp gikk det godt.
En siste kjappis ble Ricochet Robots. Jeg hadde hørt rykter om at Ingmar var flink i dette spillet og fysisk umulig å slå. Jeg syns jeg er ganske flink i det, i hvertfall i mine kretser, så jeg var klar for å utfordre. Men så snur vi en brikke. 6! Sier han og snur timeglasset. Jeg hadde ikke funnet symbolet på brettet engang. Og sannelig hadde han ikke en løsning. Dette gjentok seg mange ganger. Tydelig et spill som belønner den som trenger. Men det hjelper å få råd og tips til mønstre som kan oppstå. Et veldig kult spill men altfor vanskelig mot Ingmar. 9/10.
Før kveldens hovedrett ville Andy spille Ticket to Ride Märklin og hadde sette det på bordet. Uheldigvis var dette premiebordet, og ingen andre hadde med seg Ticket to Ride av noen form. Men togspill skulle det bli. Jeg hadde String Railway. Plassér ut stasjoner og forbind dem med skolisser av forskjellige lengder. Det er faktisk ganske mye å tenke på her. Hvor du plasserer stasjonene og hvordan du legger tråden. Du vil optimalisere dine poeng, men ikke gjøre det enkelt for andre gjøre det samme med dine stasjoner. Jeg ble startspiller, og det var tydelig at det slettes ikke var noen fordel. Jeg gjør først, og så kan andre bruke det jeg gjør til sin fordel. Siste runde er ekstra ille, for jeg må tenke hardt på hvordan jeg setter stasjonen min, mens sistemann ikke trenger å tenke på dette i det hele tatt og bare ta så mange poeng som det er plass til på lissens lengde. 8/10.
Som Sveinmain har skrevet så er det viktig å få med seg en Eclipse-runde på MidWinter. Denne gangen var vi bare 4, og Sveinmain av alle personer ville være med. Han ble den krigerske rasen og nølte ikke med å angripe. Han gikk mot Black Ant som hadde sneket seg inn med Descendants of Draco, men klarte ikke å vinne kampen. Det hjalp lite å ikke ha computer ombord og spesiell uflaks med terningene. Men senere nektet han å utforske bak seg og heller bygge opp nye skip og angripe igjen. Og igjen. Man får ikke ressurser på den måten, så han endte opp med 2-3 handlinger per tur. Mens Skillz og Black Ant kriget hardt, så prøvde jeg febrilsk å få til noe selv. Områdene rundt meg var stort sett planeter uten ancients, noe jeg helst ville ha for å kunne hente tidlige poeng. Få områder rundt meg hadde belønninger. Black Ant hadde en kjempegod fordel med mange handligner per tur og mye penger, men han slet med produksjon. Skillz hadde sterk fordel av mye research-poeng hver runde og hele 2 kjøp per gang.
Historien endte med av Sveinmain kom tilbake etter å ha spilt Qwixx og TransAmerika samtidig med Eclipse, noe som drog ut spillelengden og skapte en del forstyrrelser (fy! 😉 ). Da han kom tilbake sendte han inn noen styrker i mine områder, og hadde hele én terning å treffe med, og måtte ha en 6-er for å treffe. Jeg traff på alt fra 2-6 med mine 6 terninger. Jeg traff hver gang. Det var ikke nok, for Sveinmain hadde flaks og traff på sine, og eliminerte meg stort sett uten problem. Det var veldig imot alle odds, og han gjorde det på alle kampplassene. Dermed tok han mange poeng fra meg, og han fikk velge ofte fra poengposen. Hele 16 poeng bare etter krig alene, og han hadde 44 poeng tilsammen og fikk en ganske ufortjent 2. plass. Black Ant på sin side hadde nesten aldri noe teknologi på skipene sine, men en smule feilprioriteringer av research. Blant annet hadde han kontroll over Sveinmains hjemmeområde, men hadde ingen Neutron bombs, som han burde kjøpt seg fra runde 1. Skillz endte opp med seieren, og han hadde meget sterke skip, spesielt etter å ha ladet sine dreadnaughts med en 11-strømbrikke. Jeg liker godt Eclipse, men det skal ikke så mye til for at selve opplevelsen går ned. Vi brukte ganske mye lengre tid enn normalt. 7/10 denne gang.
Dag 4. Tradisjon tro så er siste dagen en veldig kjapp og uproduktiv dag. Det skal være premieutdeling og takketaler, samt at dagen slutter kl 16. Mange reiser hjem tidlig etter utdelingen og da er det vanskelig å få til noen ordentlige spill. Men jeg fikk dradd med meg Saulius, Ingmar og Frode på en runde Manhattan Project, et spill som har fått meget dårlig omdømme i PG etter Skillz’ opplevelse på Sola-klubben en gang. Men vi tok regelforklaringen og spillet på under 1 time, og det var en spennende opplevelse helt til det gikk opp for oss at Ingmar kom til å vinne. Vi bombet ham og satte våre folk på hans plasser, men alt han egentlig manglet var 1 penge, noe vi ikke hadde forventet. Så vant han med nøyaktig 50 poeng. 8/10.
Vi hadde litt tid før premieringen, og Saulius drog frem Kingdoms. Et spill jeg kjenner godt til, bare fra Beowulf-utgaven. Kingdoms er letter å forklare og spilles enklere, men jeg savner valgmulighetene som i Beowulf. I tillegg er rundene identisk med hverandre, så det blir litt gjentagende. Men det er fascinderende tematisk å se at vi sparte de største borgene til siste runde, slik at det ble større og større byer. Siste runde var det mange poeng å hente. Det var likt mellom Saulius og meg, og han hadde den siste brikken å sette ut. Han kunne sette ut en borg eller trekke en brikke. Hvis det ble trollmannen så vant jeg… Han valgte å trekke en brikke av 7 mulige. Det ble trollmannen! Etterpå fant vi ut at han hadde vunnet om han hadde satt ut en borg i stedet for.
Premieutdelingen i år gikk kjapt, med både svensk, kort og lang applaus. Noen fikk seg flere premier mens andre stakk tomhendt hjem. Jeg har sagt det før og sier det igjen: dette er et topp arrangement for alle aldre og kjønn. Takk til HBK for flott oppvarting og Einar Hansen som sitter i spissen for det hele!
Jeg var på vei hjem, men så fikk jeg en telefon fra Skillz. Hans ferje hadde ikke kommet! Jeg var ikke langt unna og snudde for å hente ham. Det medførte en runde med Guilds of Cadwallon på ferja, et friskt lite spill som er kjapt å lære og kjapt å spille. Vi rakk faktisk 2 runder på ferja, og hadde 20 sekunders margin før bilene kjørte ut av ferja. God timing.
Preikestolen Gamers 
Hei! Tzolk’in har raskt blitt en favoritt. Ser at du har fått prøve utvidelsen til Tzolk’in. Vil du anbefale den?
Hvis du er med en fast gjeng, så absolutt. Jeg har ennå ikke fått prøvd calamities-modulen for å skåne nye spikere. Skaper variasjon og nye muligheter for hvert spill.