Da hæren inntok Mordor

Det er lenge siden forrige oppdatering her i PG, men vi satser på at lettelser i situasjonen og mindre positive resultater, gjør det mulig å komme sammen igjen.

Til tross for fraværende møter, har det blitt småtreff her og der som ikke har medført til et blogg-innlegg. Undertegnede var nylig over fjorden for å forsvare Midgard mot den fæle, fæle Sauron og marionetten Saruman. Spillet er War of the Ring.

På grunn av begrenset spilleområde valgte vi å ikke spille med Warriors-utvidelsen, som krever en del ekstra på bordet, men vi spilte med Lords, som løfter spillet til noe helt eget.

Den første tiden

Det var tydelig at Sauron savnet ringen sin, han dedikerte en god del ressurser på å lete etter den. Frodo og fellesskapet valgte å holde veldig lav profil, og det ble veldig sakte fremgang mot å smelte ringen i Mordor. Legolas var aldri med i fellesskapet og sørget for at alvene var stridsklare om Sauron skulle nærme seg.

Saruman vist tidlig flagg og avlet frem haugevis med orker og Uruk nær tårnet sitt. Edoras følte seg ikke trygge, og fikk tidlig smake på Sarumans hvite hånd, tvunget tilbake til Helmsdjupet og til sist møte sitt endelikt.

Rytterne trakk tilbake til Edoras og prøvde å holde en siste festning, og fikk etter hvert hjelp av Gandalf til å lede hæren i trygghet og holde Sarumann på plass.

Den andre tiden

I Mordor var det ingen bevegelse. Gondor bygget seg opp med hendelser, og Aragorn hadde kommet hjem. Med Mordor som liten trussel, var det ingen måte å overbevise Gondor om å gå ut i krig.

Frodos fellesskap var mye mindre. Gandalf hadde forlatt tidlig, og Boromir reiste nord i stedet for sør som var forventet, og det gikk fortsatt veldig tritt for ringens ferd til Mordor.

Alvene i Lorien hadde allerede blitt forsøkt inntatt, men takket være sterke Galadriel, kom det forsterkninger til tross for å være beleiret, og Sauron ble svakere mens Lorien ble sterkere. Folkene og alvene fra Nord kom til unnsetning og kastet ut skygge-hæren. Deretter gikk turen mot Moria.

Boromir tok over forlatte Angmar i nord og beveget seg øst mot Gundabad og møtte igjen lite motstand.

Saurons styrker hadde klart å ta over en del områder og holdt på 6 (av 12) poeng for å vinne med militær seier. Hvis terskelen på 12 blir nådd, er alt håp ute for det frie folk.

Den siste tiden

Det frie folk så sitt og skjønte at Sauron var en ekte trussel. De begynte å slå tilbake, og ta krigen fra hjemlandet, og hente tilbake sine kjære hjem. Heksekongen var nesten alene, de andre Nazgulene hadde gjemt seg bort et sted.

Aragorn hadde endelig klart å overtale Gondor til å gå i krig, og de marsjerte inn mot Mordor. Hvor var Frodo? Fortsatt langt borte, og Aragorn fryktet for Frodos helse.

Aragorn beveget hæren mot Minas Morgul og opp nord mot The Black Gates. Hæren fra sør så trusselen, og orkene i Mordor begynte å styrke seg opp, og fordele seg på de truede områdene.

Samtidig i nord av Midgard var det stor trussel mot dvergene og alvene og Sauron sikret seg enkle strategiske poeng. Men Saurun begynte å svette. Han hadde lenge fryktet etterlevningen til Isildur. Aragorn viste seg å være en sann trussel.

Aragorn skremte orkene inn i Minas Morgul, men stoppet ikke der. Ferden gikk videre til tomme Gorgoroth. Sauron kunne ikke følge etter, med alle sine ressurser brukt opp, og Aragorn marsjerte inn i Barad-Dur.

Det sikret det Frie Folk til å innse at jo, de kunne stå imot Sauron, hvis de stod sammen. Derfra kunne de overvinne den mørke fyrsten uten å være avhengig av å smelte ringen.

Videograf med poesi:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere liker dette: