Preikestolen Gamers
Norges mest aktive brettspillklubb på nett!
Vær med og bygg et kongerike i Kingsburg
Vær hilset, byggmester. Nå skal du få møte kongen og overbevise ham om hvorfor det er du som er den beste mesteren i landet her! Men jeg må advare deg, du er nemlig ikke alene. Det er flere som ønsker å vise sine ferdigheter for kongen. Hvis du spør meg, så tror jeg vi får oppleve en tevling mellom dere. Hvis du vil vinne, så må du bare stå på. Og hvis du vil jukse litt, så kan jeg tipse deg om videoanmeldelsen under denne teksten, så du kan hoppe rett ned!
Kingsburg skal bygges opp, og det er ditt ansvar å bygge opp en bydel av beste evne. Men fortvil ikke, for du får nemlig hjelp av kongen, som om du allerede var en av hans hoff. Men siden det er en tevling, kan du ikke få all hjelp du vil ha hele tiden, her gjeldet det å være førstemann til mølla. Kongen disponerer sine embetsmenn, og du kan til og med få hjelp av både ham selv og hans kone: dronningen. Hvordan kan du be dem om hjelp? Ved trilling av terningen!
Mekanismen handler om å trille terning, bestemme hvem som får gå først, og så bruke verdien på terningene til å kapre til seg hjelp av en bestemt embetsmann (evt. dame). Du bestemmer selv om du vil bruke 1 eller alle 3 av terningene dine, men da får du hjelp av færre av gangen. Men jo større poengsum du bruker for å få hjelp, jo større er belønningen. Kongen er selvsagt dyrest og gir deg litt drahjelp på en bred måte. Til og med narren hans kan gi deg seierspoeng.
Når du først har fått hjelp er det på tide å bygge. Da bruker du ressursene du har opptjent deg til å bygge hus. Du velger helt fritt hva du vil bygge i din bydel, så lenge det følge byggereglene. Og det er så enkelt som at du må ha et grunnlag for å få lov til å bygge de største byggene. Tenk deg en stall med krigerhester men ingen krigere… Byggene gir deg poeng umiddelbart, og det er disse som virkelig setter fart på poengstigen. Samtidig får du nytte av bygningenes egenskaper.
Men det er dessverre ikke bare enkelt. Andre nasjoner er misunnelige på Kingsburg og vil plyndre og prøve å overta. Selv kongen har ikke kontroll på dette, men vil hjelpe til med det han kan. Hver vinter kommer det et angrep, og det er opp til deg å være forberedt på dette. Om du ikke er sterk nok, vil du miste et eller annet, og du vet ikke hva det er før krigen er over.
Spillet foregår over 5 år, og det er mange muligheter, og mange veier å dra. Men det gøye med terningmekanismen er at det ikke bare er flaks som avgjør vinneren. Det er viktig å ha et øye med dine motspillere, for du har stor påvirkningskraft over dem med dine terninger. Hvis alle sitter med en 5-er igjen på hånd, 5-ermannen er ledig, og det er din tur, så kan du kapre ham, og de andre blir låst til å gjøre noe annet. Veldig god mekanisme, og veldig lett å forstå, selv for non-gamers.
Men spillet er helt utrolig å se på. De vakreste komponenter og tegninger fullstendiggjør spillet, det føles riktig at du faktisk bygger en by og må krige mot slemme monstre. Jeg har spilt dette med et bredt spekter av spillere og ikke-spillere, og så langt har alle likt det.
Men nå er det video-tid! Først en omtale av Kingsburg, deretter Kingsburg: To Forge a Realm i videoen under, sammen med en sesjon av spillet fra Saulius’ bursdagsspilling.
Bursdagsspilling i Saulius´ Villnius
Saulius meldte forfall til mandagens spilling på 2. pinsedag, men stilte med bursdagsspilling dagen etter. 5 spillelystne hadde tatt turen og en 1. klasses oppvartning ventet spillerne fra PG som var sultne både på spill og ikke minst kake! Og kake ble det + brus, chips, frukt, skjeva og selvsagt brettspill. Saulius´Villnius er spillarenaen i PG som stiller med i særklasse best oppvartning, både til hverdag og som i denne kvelden: Bursdagsfest. Bursdagsbarnet fikk velge fra øverste hylle, og valget falt på Kingsburg, en førsteklasses hovedrett.
Med betryggende argumenter fra Takras, var både Pift og Main klar for å prøve Kingsburg for annen gang, etter aller første gangs fiasko. At spilletiden ville bli redusert med over halvparten fra sist, og at spillet gikk kjappere fristet godt, for selve mekanismen i spillet er god. Denne gangen spilte vi med alle tilleggsmodulene unntatt soldatene, for å ikke fjerne spenningsmomentet rundt krig. Og spillet skulle sette sitt preg på kvelden. Sveinmain viste seg enormt god på å kaste summer under 6, på sine tre terninger, men han fikk som oftest starte å plassere ut sine terninger. Kanskje vi har en utfordrer til tittelen ‘Årets Terningkaster’? Men siden den med lavest sum får begynne, så klarer spillet å balansere spillernes poengsummer.
Pift satset mye på krig, og fikk derfor et par ekstrapoeng i krigsfasen. Peter hadde også en strategi, og vi skulle gjerne likt å se Tidskuben i dette spillet om Peter skal være med, for det er mange valgmuligheter, men spillet burde ikke ta så lang tid. Men det var hyggelig uansett, og spennende å se hvor jevnt vi klarte å holde oss. Takras begynte med en tidlig ledelse, men ble fort innhentet når poengene nærmet seg 15.
Men tilfeldigvis denne dagen, så hadde Takras arbeidet med en videoanmeldelse av nettopp Kingsburg. Du kan sjekke den videoen her. Men i tillegg! Så har han også laget anmeldelse av utvidelsen til Kingsburg, og der er nemlig et bonusspor, nemlig utdrag fra kveldens spilling, som fanger litt av essensen av spillet.
Tross at Main hadde skikkelig lave kast, selv med hvite ekstraterninger, så klarte han å snike seg opp til en delt andreplass. Men Peter hadde lært seg å optimalisere poengene sine, og fikk en god ledelse mot slutten. Pift, Takras og Saulius lå veldig tett akterut, men Saulius hadde masse ressurser som han kunne gjøre god nytte av, og raste forbi Pift og Takras idet han bygget sitt siste bygg. Men det var dessverre ikke nok til å slå mesteren, som ble Kingsburgs eneste nybegynner denne kvelden, nemlig Peter.
1. Peter 48, 2. Saulius og Main, 40, 4. Pift og Takras 38
Som dessert foreslo Sveinmain en tur til dyrenes verden og Zooloretto. Isbjørnen Knut var død, og spillerne skulle nå fylle dette tomrommet med dyr av 8 ulike slag som ankom dyremarkedet på lastebiler som hver hadde plass til max 3 dyr. Dyrene skal så plasseres i egnede innhegninger og desto fullere innhegning desto mer poeng, hvis ikke en får for mange da, for da må dyrene i låven, og da blir det minuspoeng. Første runde gikk og alle fikk 3 dyr hver som de elegant plasserte i hver av sine 3 innhegninger.
Takras og Pift undret seg; var dette hele spillet? Er det ikke mer som skal skje? Sveinmain ba de tålmodig vente en runde til, lastebilene fyltes opp, og et lys gikk opp for Pift og Takras, da de fant ut at de ikke ønsket 3 nye dyreslag inn i dyrehagen sin med dertil minuspoeng. Det ble mye taktikk i plassering av dyr og noen trakk inn tidlig for å ikke få uønskede dyr inn i zooen sin. Posen med dyr ble tommere og tommere. Noen utvidet zooen sin, mens andre prøvde å selge unna noen dyr på slutten, og da posen var tom var det bare å telle opp. Dagens vinner ble Peter Panda, som elegant kunne skifte ansikt og feire med nyplukkede bambusskudd og bildet av boksen. Mens vi andre måtte bade som Knut!
1. Peter Panda 20 2. Sveinmain Moskus 19 3. Pift Panter 17 4. Saulius Salamander 15 5. Takras Tapir 13
En meget hyggelig kveld var over. Gleder oss allerede til neste bursdag, da bursdagsspilling alltid setter en ekstra spill på en hver brettspillkveld:-)
Døds-engel. Dette er Space Hulk på sitt beste
- Takras har gjort seg klar for motstand!
Jeg er kanskje litt for glad i Fantasy Flight, for jeg anskaffer meg stadig flere og flere spill fra dem. Den siste ervervelsen er kortspillet Space Hulk: Death Angel – The Card Game. Litt lang tittel, men Death Angel holder i lang grad.
Death Angel er – bare for å ha det nevnt – et samarbeidsspill fra 1 spiller til 8 spillere. Og hvis du allerede tenker at dette ikke er noe for deg, så har du nok rett. Jeg tenker man må like samarbeidsspill for å sette pris på dette. Men hvis du liker det, og samtidig har sans for science-fiction, så burde det egentlig ikke være vits i å lese lenger, og bare anskaffe deg det snarest. 
I kortspillet har hver spiller kontroll gjerne over 2 eller 4 mariner, avhengig av antall spillere. Målet med spillet er å komme til veis ende og fullføre oppdraget som står skrevet på det siste kortet. Målet er uvisst, men man vet bare hvor man skal, og gjøre alt som må til for å fullføre oppdraget. Disse marinene er såkalte brødre, det vil si religiøse brødre som holder sammen i tykt og tynt. Og det de gjør, gjør de med overbevisning.
For å overleve i spillet, må man selvsagt beskytte seg, gjerne angripe, eller bruke verktøy som finnes på brettet. Men hver spiller må gjøre dette i skjul, så det er ikke forutsigbart hva som kommer til å skje. I tillegg kommer det etter hver runde, en hendelse som kan påvirke i god eller dårlig grad. Det er mye usikkert. Men det som er sikkert, er at disse Genestealers (alien-aktige vesen) kommer til angrep, og de må dø. Fortest mulig. Mister man soldatene man kontrollerer, har man ikke mer å gjøre i spillet. Og eneste måten å komme videre på i spillet, er nemlig å tømme området for Genestealers.
Terningkast bestemmer utfallet, så man kan ha mye flaks, mye uflaks, eller klare seg akkurat greit nok, eller bitelitt for lite. Og det gjør det hele litt ekstra spennende. Dette er et spill hvor man tror at alt er tapt, men så klarer man seg gjerne likevel. Det er mye som kan skje som endrer tilstanden hele veien. Jeg liker dette godt, og spesielt godt at man kan spille det alene.
Og da var det tid for video!
Skygger truer over Marogs rike
For lenge, lenge siden, i et kongerike langt borte, så sitter kong Arthur på tronen og har det runde bord med lojale mennesker rundt seg til å styre landet fra Camelot. Men Camelot er ikke bare fred og ro, tross for at det nærmest er idylliske tilstander i kongeriket. Fristelsen av å overta tronen er så stor, at det kan bli vanskelig for alle hans menn å holde seg lojale. Men det er ikke sikkert.
Denne kvelden (også for lenge, lenge siden) skulle vi undersøke hvorvidt det lot seg gjøre å redde kongeriket fra alle truslene som var rundt omkring. Katapulter utenfor slottet, invasjon fra vikinger eller tyskere, bekjempelse av drager, den sorte ridder, oppdagelsen av Excalibur og Den hellige gral er en mengde av utfordringer som må løses for å nå målet.
Siden det var første kveld for oss med spillet, sørget vi for å ikke ha med noen traitor. Det ville nok være utfordrende alene uten denne trusselen. Hvordan gikk det? Se video:
Funkenschlag og andre underverk
Takras var førstemann til å ankomme Hollender House denne aftenen. Han hadde med seg et nytt spill kalt The End of the Triumvirate. Og i PG er det et uskrevet motto: «Har noen forberedt det skal det spilles»! Takras, Hollender og Vegard som var nummer 2, satte seg ned med dette spillet. Mens reglene var godt i gang, kom Peter. Dessverre er Triumvirate kun for 2-3 spillere, og brettet var fullt. Men med viten om at det kom minst 2 til, så begynte Peter å lete etter spill i Hollenders samling.
Mens Hollender hadde fått med seg bare halvparten av reglene i det romerske spillet, hadde Peter tatt fram mange goddiser fram Hollenders samling. Stadig fikk Peter beskjed om at Main ville legge ned veto mot disse spillene. Først funkenschlag, så Agricola og til slutt Amon Aa, kunne legges tilbake. Peter ble noe frustrert og sa at Main kunne da sette seg ved det andre bordet. Hollender ofret plassen sin frivillig for å bli med på Funkenschlag Kina.
I Triumvirate spiller vi som hver vår politisk figur i Cæsars styre, hvor Julius Cæsar er den ene. Problemet er at vi to andre er lei av å være hans marionetter, og vil ha riket for oss selv. Men vi vil ikke dele med hverandre, så her er det full konflikt fra tre fronter. Det er mange veier til Rom, så også i dette spillet. Man kan vinne spillet ved å erobre 9 land, bli valgt som konsul av forumet to ganger, eller vinne ved å være sterkest på politisk og militær innflytelse. Det koster å gjøre handlinger her, og det er ikke hele tiden lett å se for seg hvor mye penger som må brukes per tur. I tillegg er det en regel for flytting over sjø med eller uten tropper, som virket forvirrende i starten. Vegard hadde uansett skjønt spillet etter å ha fått forklart reglene to ganger, siden Hollender byttet bord. Han var i ferd med å vinne, før Main ofret seg og stoppet Vegard fra å bli valgt som konsul en annen gang, i stedet for å gjøre det han ville. Takras hadde ikke mulighet til å stanse ham fordi han lå altfor langt bak på politisk innflytelse. Men i stedet angrep han Vegard og prøvde å ta over et land som ga penger hver runde.
Plutselig var det helt jevnt. Ingen fikk noen særlig fordel i noen gren, for hele tiden var det samarbeid mot å stanse en fra å oppnå seier. Etter bare 2.5 år var spillet avgjort. Startspiller Main fikk innflytelse i både politisk og militær skala, og gikk av med seieren. Men! Takras som var nestemann hadde også blitt ferdig, deretter hadde Vegard blitt ferdig. Det var ingen måte å stanse noen av dem på. Det var litt merkverdig at vinnerrekkefølgen ble startrekkefølgen, så dette må vi prøve på nytt med god forståelse av spillet.
1. Main (startspiller), 2. Takras (spiller 2), 3. Vegard (spiller 3).
I mellomtiden, på det andre bordet, forklarte Peter reglene til Kaoleena i Funkenschlag, mens Saulius fikk også en liten oppfriskning. Få sentraler på ett marked, knapphet i ressurser og etter hvert mye penger i spillet er kort sagt utfodringer som man møter i Kina. Hollender startet med søppel (6), Peter hadde olje (7), Saulius kull (8) og Kaoleena hybrid (5). Peter klarte med en gang å stenge Hollender inne, for Kaoleena hadde bygget rundt ham på den andre siden. Peter valgte å ligge lavt og stoppet å bygge for å unngå høyere utgifter. Saulius, Hollender og Kaoleena byttet lederposisjonen hver sin gang. Peter kjøpte tidlig 20-sentralen (kull) og fikk billige varer, men kunne ikke bygge ut. Likevel klarte han å komme raskt tilbake da stufe 2 startet. Hollender kjøpte både 29- og 30 sentralen og sikret seg nok kapasitet. Disse sentralene ble imidlertid solgt langt utover kostprisen (mellom 60 og 90E). Peter nøyde seg med dette, men måtte noen runder senere ut med mer enn 120E for en attraktiv oljesentral.
Hollender hadde hatt rikelig tilgang til olje, så plutselig at markedet ble knapt med olje. Han ledet nå siden stufe 2 og ville ikke få tilgjengelige råvarer. Han hadde klart å kjøpe litt søppel, men kunne ikke bruke det. Heldigvis for ham kjøpte Kaoleena den andre oljesentralen og måtte da overføre olje fra en ”kassert” sentral. Peters plan om å sprenge markedet mislyktes på kort sikt. Saulius fikk ikke kull og søppel, og kunne dermed levere til bare tre byer. Hollender, Peter og Kaoleena hadde nå en kapasitet på 15 byer. Peter lå imildertid 4 byer bak på sporet (for å sikre første rett til råvarer og bygging).
Stufe 3 kom og store sentraler ble tilgjengelig. Det store spørsmålet var om det ville komme en runde etterpå. Peter og Kaoleena kjøpte dyre sentraler, selv om Kaoleena så at hun ikke ville få kull denne runden. Saulius klarte å øke kapasiteten til 13. Peter tømte markedet igjen, men Hollender hadde spart oljen sin fra forrige runde. Peter og Kaoleena posisjonerte seg på brettet og hadde bedre kapasitet enn Hollender. Men Kaoleena hadde ikke råvarer og Peter hadde bare penger til å komme på 15 byer også. Hollender hadde sett at Peter hadde blakket seg i denne innspurten, slik at han bygget to byer og avgjorde spillet.
Etter 2,5 timers intensiv og kjekk spilling var dette resultatet: 1.Hollender 15 byer (220E) 2. Peter 15 byer (139E), Saulius 13 byer 4. Kaoleena 9 byer (men hadde klart 15 hvis det hadde vært kull igjen).
Men før de ble ferdig med Funkenschlag, måtte det et nytt spill frem for Triumvirate-spillerne. Main hadde forberedt Bridge Troll, et spill meget inspirert av De tre bukkene Bruse. Som troll skal vi enten spise folk som går over broa, eller ta var på dem for pengene de har. Men hvis en av Bruse-bukkene kommer, må vi passe oss, for de kan stange oss hardt og gi minuspoeng. Men vi var heldige hver gang, for det kom nesten alltid et kort som ga oss mulighet til å slå bukken i samme runde.
I siste og avgjørende runde var det noen få kort, og blant dem en tyv. Tyven stjeler det mest verdifulle pengekortet. Men under det skjulte kortet var det ingen som visste hva var. Så Takras tok et kort som ikke var verd så mye, til fordel for det kortet han kalte «Den skjulte tyven». Vegard hørte ikke på Takras, og trakk det skjulte kortet. Og sannelig, det var en tyv! Dermed mistet han 11 verdifulle poeng!
1. Main 53, 2. Vegard 49, 3. Takras 41
Med hele 7 mann og… hva? Ikke? Ånei, 6 mann og 1 dame, så var jo det et ypperlig antall for 7 Wonders. Alle kan dette spillet fra før, og det tar en knapp halvtime å spille. Og det gøyeste med 7 Wonders er poengtellingen på slutten. Den er alltid like spennende, og man vet aldri hvem som ender på toppen. Ville Main klare å opprettholde statusen sin? Sist gang ble det en 2.-plass, selv om han sier han alltid nøyer seg med en 4.-plass.
1. Hollender 65, 2. Vegard 60, 3. Peter 59, 4. Saulius 53, 5. Takras 52, 6. Main 43, 7. Kaoleena 39
Flippertilstand! Det er Ricochet Robots
Det er ikke bare Ubongo som gir gode opplevelser og som samtidig er et brynespill for hjernen. Ricochet Robots faller godt inn under denne kategorien, men er både mer kjappspilt og har rom for så mange spillere som man måtte ønske.
Brettet består av 4 separate deler, og hver del kan snus og plasseres andre steder, noe som gir totalt 96 forskjellige brett. Et spill vil aldri bli det samme, med andre ord, spesielt når robotene heller aldri starter på samme sted. Lynkjapt å sette opp, og nesten like kjapt å lære seg.
Som du ser av bildet til høyre så er det et stort rutenett. Mini-megene er istedet for roboter, men gjør samme praktiske betydning. De kan kun gå rett frem, og aldri på skrått. Når de først setter i gang å flytte seg, stopper de ikke før de møter en hindring, og det kan være enten en annen robot eller en vegg. Men hvorfor flytte på dem da? Ved siden av brettet ligger en liten haug med brikker som har bildesiden ned. En av disse trekkes frem og legges på midten. Fargen viser hvilken robot som skal komme til målet, og ikonet viser hvilket av målene som skal nås, for eksempel en Blå Halvmåne.
Da skal alle som er med, finne målet. Uten å røre en eneste brikke på brettet, skal de tenke seg en måte for den blå roboten å komme seg til mål på. Alle robotene kan flyttes på, men hvert flytt telles som… ja, et flytt. Når du har tenkt deg en bane til mål, annonserer du antall flytt, og snur timeglasset som varer i et minutt. Nå kan andre komme med like mange flytt eller kortere. Hvis de bare klarer like mange, får de lov til å prøve sitt dersom du bruker flere trekk enn du annonserte når du skal demonstrere.
Hvis du kommer i mål, så får du målbrikken som poeng. Ny runde. Såre enkelt spill, men slettes ikke lett å spille. Tenke fort, tenke logisk, og ikke minst gjøre det før de andre gjør det før deg! Det er en lettelse å kunne si «10!» og snu timeglasset. Og så gå gjennom banen igjen bare for å sjekke at det stemte. Det er utrolig fort gjort å glemme hva man tenkte først. Men plutselig kommer noen og sier «7» før tiden er ute, og du må skynde deg å tenke på nytt! Hvordan i all verden var det mulig?
Det som gjør opp for mye av tenkningen er et rungende «Aaah» som fyller rommet idet trekket til den som annonserte blir demonstrert. Så enkelt var det, altså. Jeg liker godt Ubongo og Ubongo 3D, og vil stille dette i samme type kategori, bare at her så gjøres alt på en felles arena, og løsningen blir vist til alle sammen.
Black Ant er tilbak…ant! Åpning av nye «loftet».
Etter vi mistet Loftet i fjor, var vi alle spente på hvordan det ville gå med PGs faste spilletid på mandag. Hvis ingen kunne dedikere en spillearena denne kvelden ville det bli vanskelig å få samlet oss. Grotten står ofte tilgjengelig, men er ofte kjent for sin ikke altfor så gode kvalitet på luft og belysning. Og med Black Ants mye fravær det siste halvåret var ingenting sikkert.
Men han er tilbake! Og nye Loftet har blitt løftet til en ny standard og gjennomgått såpass store endringer at et nytt navn trengs. Nye Loftet? Kjør debatt! I denne regnfulle dagen var det en god gjeng som møtte opp. Takras dro frem Giants på det ene bordet, og gruppen på 8 ble fort splittet i to. Så kom Main snikende opp trappen og slapp alt han hadde i hendene og satt seg rett ned til Giants. Heldigvis går dette spillet opp til 5 mann. «Jeg har bare drømt om å få spille dette» uttrykte han gledelig. Regelforklaringen var godt i gang, men tok en restart for Mains sak, som satt seg sammen med Hollender, Vegard, Kim og Takras.
Bak alle disse flotte figurene, brikkene og rent sett fantastiske visuelle befinner det seg et spill. I dette spillet handler det om én ting og én ting alene: reise opp Moaier, eller kjempehoder i stein, og så sette hatt på dem. Om alle naturressurser forsvinner underveis er ikke det så farlig. Men slik var det nå dengang. Spillet er meget logisk. I første fase skal vi by om tilgjengelige statuer. Vi byr med mynter og akkompagnerer med arbeidere. Myntene gir rett til å delta og bestemmer rekkefølge. Arbeidere kan hogge frem disse statuene, men får ikke gjøre noe senere i spiller. I andre fase setter vi ut arbeidere og eventuell tømmer. Arbeiderne skal frakte statuene fra stenbrudd og frem til plassen de skal stå. Alle spillernes arbeidere samarbeider, men poeng fordeles hvis du ikke bruker dine egne. Så er det ny runde.
Kim misforstod litt mekanismen med auksjon og hvordan dette kunne brukes videre i spillet, så han fikk en treg start uten noen statue. Her er det ikke så veldig smart å spare til neste runde, for man får nemlig ingen renter på det man ikke bruker. Takras fikk satt opp statuer tidlig, men bare på plasser som ga 1-2 poeng. Main fikk også tidlig statuer, men også på lave poengplasser. Hollender fikk økt verdi på sine plasser, mens Vegard satset på store poeng. Kim hadde vanskelig med å finne prioritering da plassene forsvant fort, og han hadde dårlig utgangspunkt. Takras fikk inn jevnlig med poeng på transportfasen, og måtte se seg langt bak til sisteplassen der Main lå, og ingen poeng gikk til ham.
Det var vanskelig å si hvem som ville vinne. Og når hattene begynte å fordele seg, var det plutselig vanskelig å huske hvilke statuer som var dine. For plassene de bygges på legges med bildesiden ned. I sluttellingen kom det for lyset at Takras hadde bygd hatt på feil Moai! Hollender kunne dermed ta imot 10 poeng, noe som ga han ledelsen med 9 poeng over Takras! Dette var en kritisk tabbe for Takras, og satte ham akterut. Når statuene skulle snus ble det en helt ny situasjon på poengstigen, og løpet ble meget tett. Men Vegard kom seirende ut av det hele med et lite poeng over Hollender.
1. Vegard 109, 2. Hollender 108, 3. Kim 104, 4. Main 100, 5. Takras
Mens kjemper kjempet om kjempene, satt det andre kjemper og spilte Puerto Rico. Det er uvisst hvordan denne kampen foregikk, men Peter klarte bragdene godt, og denne gangen uten juks! (eller misforståelse av regel som ingen ville motstride).
1. Peter 52, 2. Saulius 49, 3. Kaoleena 45, 4. Black Ant 40
Men Giants gikk fremdeles på kjøkkenbordet, men de var godt over halvveis. Da kom det frem et spill som tok litt mindre tid, nemlig Dominion. Men ikke bare Dominion, men også Seaside, som viste seg å være en god opplevelse for alle spillerne.
1. Peter 33, 2. Kaoleena 32, 3. Black Ant 30, 4. Saulius 27
Kim måtte rekke sjømonsteret kalt Tau-Stavanger-sambandet. Uten noen bløffing i Giants var det på tide med nettopp det: Bluff! Kim hadde ikke spilt det før, men fikk kjapt innføring i dette enkle spillet. Første runde gikk lett, og Takras mistet ikke mindre enn 4 terninger. Neste runde ble det kollektivstraff, og Takras var ute av spillet. Et par runder senere tok bløffemesteren Svein en sjefsavgjørelse og anklaget Kim for bløffing, men møtte veggen og måtte forlate spillet. Dominion var nå ferdig på det andre bordet, og publikum strømmet til rundt bordet. Men hva er nå dette? Sitter Terningsmester Hollender igjen i finalen? Meget uvanlig! I siste og avgjørende runde sa Hollender noe Vegard bare ikke kunne tro på, men siden Hollender hadde en stjerne i tillegg til en siste terning mot Vegards ene terning, var det lett match for Hollender.
1. Hollender, 2. Vegard, 3. Kim, 4. Main, 5. Takras
Black Ant fikk valget mellom Ubongo og Ubongo 3D. Han er ingen fan av noen av dem, og valgte det bordet som ble ledig. Med Vegard, Peter og Takras som alle liker denne varianten, ville motstanden for Ant bli stor. Men i begynnelsen var det noe som ikke stemte. Det ble fort enighet om at et par løsninger var umulige, men vi nektet å sjekke fasit, for den ville jo selvsagt være full av løgn. I 3D-varianten skal nemlig timeglasset snus rundt om ingen har sagt «Ubongo» enda, og det skjedde flere ganger denne kvelden. Vi spilte selvsagt på den vanskelige siden. Black Ant kastet ofte inn håndkleet før tiden rant ut, ofte etterfulgt av Takras. Peter nektet å gi seg til siste sekund, og han og Vegard var de store kjempene denne kvelden. Bare valg av diamanter fra sekken ville avgjøre hvem som vant.
1. Vegard 32, 2. Peter 30, 3. Takras 13, 4. Black Ant 4
På det andre bordet var det en helt annen Ubongo. Helt flat og vanlig Ubongo. Ordet Ubongo ble ropt oftere rundt dette bordet enn 3D-bordet, og det er en hel del enklere å spille, men har også en annerledes måte å anskaffe seg poeng på. Selv om Main var den mest høylydte av dem, var det Hollender som stakk av med de beste krystallene.
1. Hollender 7, 2. Main 5, 3. Saulius 4, 4. Kaoleena 3
Survive! Flukten fra Atlantis
Fyrer opp denne refleksjonen igjen i lys av ny Brettspill med Takras-video.
Dette spillet elsket jeg som ung. Store plastikkbrikker som formet øya Atlantis, men et stor fjell midt på brettet. Hver plastbrikke hadde plass til 3 folk, ellers var det altfor kupert til å plassere noe. Monstrene i sjøen var skumle, og båtene hadde seil. Et vakkert spill å spille, og ikke rart jeg var så glad i det.
Nå har det altså kommet i et nytt opplag – 28 år senere – noe som fikk meg til å kjøpe det ganske fort. Jeg var spent på om det var like morsomt som jeg husket.
For det første er det absolutt ikke like fint som originalen (se bildet til høyre). Plastfjellene er erstattet med pappbrikker, plastbrikkene for personer er erstattet med tre-meeples og monstrene i sjøen er også erstattet med trebrikker. Båtene har òg mistet seilene sine. Men, dette er aldeles ingen dårlig produksjon. Pappbrikkene har forskjellig tykkelse, og fjellene er virkelig tykke. Båtene, meeplesene og monstrene er av ypperlig kvalitet og står fint på brettet.
Selve spillmekanismen er ikke mye forandret. Fjellet i midten fra originalen er tatt bort og blitt erstattet med et ytterligere sjømonster. Under hver meeple er det poeng fra 1-6, med bare én 6-er, én 5-er og lavere tall fordelt litt. Dette er poeng du får når spillet er over. Når man plasserer ut meeples i første fase av spillet må man huske hvor man setter dem ut. Det er forbudt å kikke på undersiden av dem etter de er lagt ut, og man må vente helt til slutten av spillet før man får kikke igjen, selv på de som dør.
Poenget med spillet er å få dine meeples til de fire øyene som ligger rundt. For å komme dit må man enten svømme eller ta båt. Svømming er absolutt ikke anbefalt, for det går sakte, og haier kan fort komme og spise dem opp. Men båt er heller ikke trygt. Her finnes også hvaler som ødelegger båten og sjømonstre som tar både båt og mennesker i ett jafs. Har man først havnet i vannet, kan de ikke komme seg på land i Atlantis igjen. Da må de finne seg en båt eller komme til en trygg øy.
Det er begrenset med bevegelser, og en terning med monsterflytting gjør ferden enda mer farefull. Etter hver tur skal man trekke en brikke fra Atlantis. Denne brikken har en handling under seg som enten trer i effekt med én gang (nytt monster, ny båt, malmstrøm, etc…) eller noe som kan brukes senere for spilleren som trakk den. Etter hvert som øya synker, kommer det flere og flere monstre, og båtene forsvinner etter hvert som hevngjerrige spillere ødelegger for hverandre.
Det kan kanskje virke litt barnslig utad når man ser på esken, men spillet har absolutt en taktisk faktor ved seg som gjør det utfordrende også for voksne. Og spillet åpner virkelig for å være frekke mot hverandre i spillet. «Du tok min meeple, da tar jeg din båt!» og så videre. Dette er moro, og man må passe seg for hva man gjør og hvem man gjør det mot.
Selv om du kanskje har flest meeples på trygg grunn er det ikke sikkert du vinner. Det kommer an på tallverdien som er under meeplene. Derfor er det litt gøy å telle opp en og en meeple for å se hvem som vinner. Det står ikke i reglene, men kan være gøy.
Så langt har jeg hatt store problemer med å vinne frem forslag om å spille dette spillet. Folk blir skremt av tanken av å spille et spill fra 1982, et spill de gjerne husker de spilte som barn og sammenligner det kanskje med Ludo i hodet sitt. Så om du har lest dette og latt deg inspirere, håper jeg det blir lettere å få det frem neste gang! 😉
Lun stue – uten frue!
Fruen til Sveinmain hadde stukket et par dager på kurs, og derfor prøvde Sveinmain å få til spilling etter leggetid. Første forsøk strandet da Vegard også ville ha spilling hos han. Sveinmain prøvde igjen neste dag, men med 4 spillinger på 5 dager for enkelte var det Saulius som dukket opp hos Sveinmain, mens de andre gikk glipp av en kjekk, men dog sein kveld med spilling.
Saulius hadde tatt med London, og Sveinmain liker både byen og spillet, og dermed testet vi ut kanskje Martin Wallaces beste spill med kun 2 spillere, og det skulle vise seg og fungere ypperlig med to. Ingen spesialregler for 2 spillere, egentlig kun fordeler da en kan kjøpe by, bygge by og kjøre by mye oftere enn med 3 eller 4! London skulle utvikles etter den store brannen i 1666 og bygges gradvis opp. Til å begynne med kommer det kort som koster lite og gir brukbart med penger, men etterhvert blir kortene dyrere og gir mer poeng. I tillegg kommer det selvsagt mer og mer fattigdom etterhvert som byene kjøres og utnyttes for ressurser. Lån blir en viktig ingrediens etterhvert og Sveinmain fikk bygd Bank of England og fikk dermed låne 12 penger istedet for 10 til prisen av 15!
Med knapphet på ressurser var dette godt å ta med seg. Veldig mange forskjellige og spennende kort i dette spillet, og en er liksom med på en reise i tid i London. En må hele veien holde fattigdommen nede, men da blir det lite penger og poeng, en vanskelig balansegang. Sveinmain klarte hele veien å ligge litt lavere enn Saulius i fattigdom, og Saulius klarte ikke å tette dette forspranget. Når han i tillegg hadde oversett at en måtte ha 15 og ikke 10 penger for å tibakebetale lånene så ble det 7 poeng i trekk også der og dermed var det det som skulle skille seier mot sisteplass denne kvelden. Sveinmain ble dermed konge av London og kunne spise middag med Dronning Elisabeth og Obama, mens Saulius ble prins av Liverpool og kunne synge Imagine resten av kvelden.
London tok igjen cirka 2 timer som det pleier, men det hindret oss ikke til å ta en runde Vikings selv om klokken hadde passert 24.00. Her trengte vi ingen opplæring eller regellesing og kunne kjøre rett på, trodde vi. Saulius gav mye for startspiller, og kom dermed bakpå tidlig når det gjaldt penger. Sveinmain kunne spare litt samtidig som han fikk inn mest penger de to første rundene. Etterhvert ble vi begge mye rikere, men da var allerede Sveinmains brikker temmelig kompakte og han hadde stukket i fra på seierspoengskalaen. Derfor ble det lite spenning på slutten denne kvelden selv med 11 poeng trekk på de blå fiske-vikingene så vant
Sveinmain med 2/3 runde på brettet. Men uansett var en meget hyggelig kveld over, med 2 vakre velspilte spill på menyen denne gangen. Forretten ble det ikke tid til denne kvelden, da må vi nok starte tidligere. Vikings hadde nok blitt jevnere hadde vi lest regelheftet at med 2 spillere skal en ha 30 mynter hver til å begynne med. Tror vi startet med 15 og da er det lett å havne bakpå økonomisk og det var det Saulius gjorde. Hadde nok blitt mye jevnere med mer cash. Får fikse det til neste gang…
Takk til Saulius for en kjekk kveld i brettspillets tegn:-)
Den forbudte øya! Takras reflekterer over Forbidden Island
(Videoomtale i bunnen)
Det har allerede blitt nominert til Spiel des Jahres 2011 med motstandere som Asara og Qwirkle. Jeg har bare spilt Qwirkle av disse to, men både Qwirkle og Forbidden Island er verdige deltakere for årets pris.
I Forbidden Island skal man inn på en øy som er i ferd med å synke for å få tak i 4 skatter før de forsvinner for godt. Med på ekspedisjonen finner vi selvsagt piloten til helikopteret vi kommer inn med, en navigatør, en dykker og flere. Sammen må alle samarbeide for å skaffe seg skattene og så komme seg avgårde i helikopteret i tide.
Lett skal det ikke være, og det er litt av hensikten med spillet. Uten samarbeid mellom spillerne vil ingen vinne. Og siden det ikke finnes en enkelt vinner i dette spillet så oppfordrer det alle til å hjelpe til. Her vil enten alle vinne eller alle tape. Det finnes ingen middelgrunn. Hvis du har erfaring med samarbeidsspill tidligere, type Pandemic eller Defenders of the Realm, vil du kjapt kjenne deg igjen i dette. Forskjellen er dog at Forbidden Island er vesentlig lettere å spille og er kjappere å spille. Dette åpner for et bredere publikum, slik at hele familien kan delta.
Hva gjør spillet så tilgjengelig? For det første er det en liten og flott eske, og virker ikke skremmende med sin størrelse. Ellers er spillet meget flott, og hver skattebrikke er store og har mange detaljer. Illustrasjonene på kortene er meget gode og varierte. Til slutt er det reglene, som også er enkle å forstå, spesielt når hver spiller får en handout som forteller dem hva de kan gjøre.
En tur går slik.
- Gjør en eller flere av følgende handlinger en eller flere ganger, 3 ganger til sammen
- Flytt brikken 1 hakk.
- Gi 1 kort til en spiller med brikke ved siden av din.
- «Tørke opp» en landbrikke.
- Trekk 2 skattekort.
- Trekk oversvømmelseskort.
Så er det neste spillers tur. For å finne en skatt trenger man 4 like skattekort. I bunken finnes det bare 5 av hver, så det er viktig å dele. Ved å hele tiden dele med hverandre og legge planer, så føler man at man bidrar med noe hele veien. At din mening betyr noe for spillets forløp. Det er mange måter til mål, men noen veier er mer logiske enn andre, men ikke så lette å se. Så med 4 par øyne som følger med, så er det mye enklere å komme til enighet. Men det viktigste er at når det er din tur, er det du som må gjøre valget. Skal du høre på de andre, eller er du brennsikker på at din strategi er den beste?
Selv om spillet på langt nær ikke er like godt som de to andre spillene, så blir nok dette spillet jeg spiller oftest, rett og slett fordi det er kjapt å sette opp, kjapt å spille og lettere å få med seg medspillere til. Det er et underholdende spill der flaks er en meget viktig faktor, men det er det som gjør slutten spennende. Uvitenheten.
Brettspillanmeldelser
- Buttons & Bugs: Gloomhaven er bare SÅ lite
- Munchkin! Endelig på norsk? Samt flere spill fra samlingen til Takras
- Stargate SG-1: Legion, og det ble skikkelig bra
- Star Wars: The Battle of the Coast – En Legion-turnering i Kristiansand
- Pimpe opp spill – og Stationfall
- Sjakk er ikke et bra brettspill
- Den ene unnskyldningen hvorfor du beholder et spill
- Utvidelsesutmattelse
- MidWinter 2023 – Oppsummert!
- Skammens hylle – the shelf of shame!
Preikestolen Gamers 