
Hjerner har blitt brynet. Panner har blitt rynket. Svette har dryppet. Det nærmer seg jul. Og nei, det er ikke juleforberedelsene som krever så mye, men noe langt viktigere: PGs topp 24 for 2011! Med hele 212 spilte spill på lista så var det mye arbeid for hver enkelt medlem i år. Ikke minst det å finne ut hva slags matematikk som skulle ligge til grunn for avstemmingen.
Etter en god og varm debatt trumfet Sveinmain gjennom med ønsket sitt, og med beregningen i boks satte vi i gang innspillingen. Én ting er sikkert i PG: Vi har verdens beste stemning. Her er det bare godt humør hele veien. Men hva om en spillmekanisme setter bremsespor på opplevelsen?
Etter at Takras nettopp fikk publisert «Ta deg en bolle, Knizia. Her skal det snakkes tema!» i spillbladet Pegasus, var det ikke annet enn naturlig å finne frem nettopp et Dr. Knizia-spill. Et spill med et stort tema, nemlig Hollywood. Hollywood (Dream Factory) er spillet, og det skal lages store filmer, med premieutdeling og det hele.
Hver spiller begynner med 3 filmplaner hver. Vi skal fylle planene med musikk, actionscener, kameramenn, regissører og selvsagt skuespillere. I Hollywood er alt til salgs, og alt lar seg kjøpe. Pengene vi bruker går til motspillerne, så jo mer du bruker, jo mer har de andre. For å bruke penger må du først vinne budrunden. Aha! Dette er et av Knizias auksjonsspill. I forkledning. Ikke en god forkledning, dog.

Temaet er – sjokkerende nok – helt unødvendig, men pent å se på. En film består av en samling brikker. Om det er superstjerner eller en rød brikke kunne vært akkurat det samme. Hver brikke gir poeng fra 0-4, og jo flere stjerner, jo bedre. Selvsagt. Når du får ferdiggjort en film får du lov til å begynne på en ny, og er du tidlig ute så får du priser for filmen din. Beste … øh… blåfilm? Blå film, tenker jeg vi sier. Orddeling tatt på alvor! Når en av fire runder er over, er det pris for årets beste film. Oscarutdeling! Den som har høyest verdi på filmen får prisen, verd 10 poeng. Det siste året får også årtidenes dårligste film en pris, også verd 10 poeng.
Kim følte spillet favoriserte den som lå best an. 2 ganger i runden skal den som har flest skuespillere få lov til å trekke en brikke først. Den som har ferrest får da sist, og kunne kanskje hatt mest behov for å gå først. Det ble vanskelig for stakars Kim å hente seg inn igjen. Han satt og ruget på pengene, og betalte masse penger for lite utbytte. Metallurgen hadde en jevn inn-flyt av alle slags rekvisita, og lå an til å gå av med regissørprisen. Men Sveinmain hadde priser på priser, etterfulgt av Takras hakk i hæl. Da Kim lå bakerst hele veien, følte han spillet som meget ubalansert. Det var ikke sjans for han å innhente seg. Det ble bare feil brikker til feil tidspunkt. Det han trengte, lå i «flest skuespiller»-bunka. Og den fikk han velge sist fra. Litt småfurten spilte han til endes, og det ble en siste prisutdeling og poengtelling. Hver penge er verd 1 poeng.
1. Sveinmain 95, 2. Takras 87, 3. Metallurgen 60, 4. Kim 29
Aller best er Knizia-skuespilleren. Superstjernen Knizia. Han er verd -1 poeng! Godt å ha for sin dårligste filmtittel. Alle følte at spillet var veldig stivt og ekstremt lite tematisk. Foreløpig et av de dårligere Knizia auksjonsspill vi minnes, men det må prøves igjen. Her kan det ligge mye skjult potensiale!
Ingen lagde en science fiction-film i Hollywood, så da måtte det lages intriger i verdensrommet. Klassikeren Cosmic Encounter fra Avalon Hill måtte frem. Sveinmain hadde forberedt seg til spillet – litt – og måtte briefe litt med engelsken sin med høytlesning fra reglene. Hver spiller har 5 planeter hver, og det handler om å kolonisere 5 planeter utenfor sitt solsystem. Da vinner du! Vi hoppet rett på de avanserte reglene, hvor rasene ble tildelt helt tilfeldig. Med kryptiske forklaringer og ukonkrete tekster brukte vi kanskje lenger tid på superkreftene enn på reglene. Og vi ble aldri helt glade i superkreftene. Takras hadde en anti-funksjon. I kamp så handler det om å ha sterkest styrke, men med hans krefter handlet det om å ha svakest! Den var vanskelig å motstride, spesielt om Takras hadde full styrke samt allierte. Eneste måten å unngå det på var Metallurgens forhandlingsteknikk, som er så god at den som angriper også må forhandle. Men det hjelper lite om det ikke er forhandlingskort på hånd. Kim kunne alltid se hånda til enhver motstander han var med i, og Sveinmain kunne ta et kort som ble brukt mot ham i kamp. Helt unyttig.

Det ble tidlig en allianse mellom Kim og Takras. Kim kunne alltid sjekke kortene til motstander, og Takras gjorde det lett å vinne. Så etter kort tid var det kolonisert 3 planeter utenfor sitt system. Men Metallurgen var ingen sinke han heller, og klarte å kjempe seg inn på Sveimains område, som forøvrig hadde misforstått hele konseptet om å få skip på andre planeter. Alle hans skip var jo på midten av brettet – der de ikke betyr noe! Nå hadde alle utenom Main 4 planeter, og manglet bare en. Takras sin tur, og han måtte angripe en av Kims planeter. Det er tilfeldig hvilket mål man får, men man må altså angripe. Som en hyggelig gest og ekstra forsikring tilbydde han Metallurgen å være med for felles seier. Kim så på hånda til Takras, og bestemte seg for hvilket kort han ville spille. Han spilte et kort som annulerte Takras’ superkraft, og ville dermed vinne med 1 poeng når Takras spilte 6-eren sin. Men Takras spilte 8-eren i stedet, og vant med 1 poeng over Kim!
1. Takras og Metallurgen, 3. Kim, 4. Sveinmain

Etter flere runder med dobbelsjekking av superkreftene og litt krangling om tekstene, så satt vi igjen med en merkelig følelse. Neste gang prøver vi uten superkreftene, så ser vi hvor det bærer. Men det er et meget vakkert spill, flotte figurer for barn å leke med. Spillet har mye potensiale, men vi fikk altså ikke prøvd dette på grunn av de supre superkreftene.

Thunderstone ble spilt på det andre bordet. Her skal man i klassisk Dominion-stil bygge seg opp den beste kortstokken og bekjempe fiender i hula. Til slutt må man finne selve tordensteinen. Det ble ikke noe referat fra det bordet denne kvelden, men den deilige stemningen kunne føles bort til Hollywood-bordet, så det var liten tvil om at de hadde gjort det godt og spillet smakte fortreffelig.
1. Black Ant 29, 2. Saulius 26, 3. Peter 24, 4. Wouter 19
Sveinmain hadde tatt med Uluru, et Ubongo-lignende spill hvor det gjelder å sette sine 8 drømmefugler i 8 forskjellige farger på et brett med 8. punkter på med bildet av Ayers Rock i midten. På 43 sekunder skal du klare dette, men ikke helt uten problemer. For den blå fuglen vil stå ovenfor den rosa som vil dele hjørne med den svarte som vil stå ved siden av den røde osv.


Mye og konsentrere seg om på en gang, og etter kl. 23 på kvelden kan det bli litt mye for enkelte. 6 raske runder og et minuspoeng for hver feil fugl på feil plass. Uluru læres kjapt, men mestringen tar lengre tid. Det kan være en fordel av å ha prøvd spillet først, noe Sveinmain hadde gjort til gangs. De andre tok poenget med spillet raskt, men mestringen da. Off hadde jeg ikke svart ovenfor rød, skulle rosa stå på den øya. Det ble mye offing og stønning men alle kom fra det med æren i behold. Til første gang å være var resultatene meget gode selv om Sveinmain vant får han nok hardere konkurranse neste gang, hvis vi ikke spiller med de avanserte reglene da…
1. Sveinmain 4, 2. Takras 8, 4. Metallurgen 9, 4. Kim 10

Uluru innfridde igjen, og er et hyggelig spill som passer både for gamers og i familiesammenheng. Læres kjapt og er såpass spennende og ikke for vanskelig slik at de som spiller det får en viss mestring. Et kjekt spill som passer best som forrett, når en er mest klar i hodet!

Som en avslutter før Kim skulle ta ferga hjem igjen tok vi som var igjen en runde Bluff. Metallurgen hadde ikke spilt det før, og forventningene til han før vi startet var ikke høye de de fleste nykommere ryker tidlig. Men det var verten selv som røk først. Black ant satset alt på en løgn, men Peter avslørte han og dermed ble det tom kopp. Lite terninger forlot spillet helt til Peter bød fire 5ere, Metallurgen bød 2 stjerner, Takras bød 3 stjerner, og Sveinmain med en stjerne på hånda økte til 4, da det tidligere hadde vært mange stjerner i koppene rundt bordet. Kim så budet og absolutt ingen hadde stjerner bortsett fra Sveinmains eneste en.

Dermed var Sveinmain ute og stemningen rundt Bluffbordet steg til himmels. Ikke uten grunn spillet heter Bluff… Kim måtte stikke og Black ant gik inn i hans sted, uten at det gav noen umiddelbar suksess. Som Bent Leikvoll i «Nissene på låven» forsvant han ut like fort som han kom inn, sammen med Peter på en kollektiv straff. Dermed var det Metallurgen mot Takras i finalen. Takras mistet den ene terningen etter den andre og dermed vant Metallurgen i sin debut i Bluff. Imponerende!!!
1. Metallurgen, 2. Takras, 3. «Kim+Bent Leikvoll» og Peter, 5. Sveinmain, 6. Black Ant

Bare en uke etter sist lørdagsspilling var det nye muligheter. Hollender hadde lagt merke til at Black Ant hadde permisjon fra kjærlighetslivet denne helgen. Dessuten finnes det flere pg-ere som er som regel klare for spontan spilling. Referenten antok at Black Ant ville sende ut invitasjonen, mens Black Ant trodde Hollender ville gjøre fra skogen. Resultatet ble at hele to spillere møtte, men med en bag overfylt med spill. Vegard og Pift måtte melde pass i siste liten, mens andre var forhindret. Spilling skulle det bli. Black Ant og Hollender hadde hver sin gang vunnet klassespillet Caylus i PG i 2011. Caylus fungerer svært godt som tomannsspill. BA fikk en kort repetisjon av reglene, før spillet kunne starte. Byggeplassene til slottet var som vanlig svært populært i starten og tanken på privilegier fristet begge spillerne. Den første seksjonen ble raskt ferdig og ytterligere privilegier ble utdelt. Black Ant slet noen runder med penger, men ved hjelp av kongens hånd fikk han tak i ettertrengte midler. Hollender klarte å reise noen attraktive bygg, som gav både poeng og inntekter (steingårder). Black Ant måtte bruke disse for å få tak i varer, siden Hollender hadde bygget noen residenser over noen nøytrale bygg. Ingenting ble gitt vekk billig denne gangen. Hollender prøvde å stikke av med det første gullet, men BA flyttet kongens tilsynsmann tilbake og gullet ble liggende. Hollender hadde stanset

slottsbyggingen og fokuserte mer på å samle lin og få poeng for det. Det tok noen runder før BA oppdaget denne lukrative handelen. Det ble ikke lettere for BA da Hollender

reiste en stor kirke til 25 poeng. BA begynte nå å samle med stor fart ressurser for andre saker enn slottet og jobbet hardt for å redusere Hollenders ledelse. Ved hjelp av noen flotte monumenter klarte BA å komme noe tilbake, men Hollender hadde spart til enda et monument som han fikk da de siste privilegiene ble utdelt. Dessuten hadde Hollender noe gull på lager, slik at ledelsen økte på slutten. BA fik full utteling på alle privilegiene sine. Likevel innså han at det hadde vært lønnsomt å bygge mer langs veien. Dermed ble det forholdsvis lite hus langs veien. Caylus er et spill som holder høyt nivå. Synd at så få i PG har prøvd det så langt. 1. Hollender 158 2. Black Ant 119
Neste spill på bordet ble Thieves of Bagdad. Dette er et mye enklere spill enn Caylus. Men hurtighet sammenblandet med en stor del taktiske utfordringer gir spillerne nok å holde styr på. Plassere voktere foran visse palasser, hvor tyvene skal settes inn for å stjele

skatter. Avhengig av hvor mange andre voktere som også står der er prisen varierende fra 1 til flere aktuelle palasskort. Ved å flytte nøytrale voktere til motstanderen kan man gjøre det billigere for seg selv, og dyrere for andre. Finessen i spillet kommer når man flytter egne voktere sammen med en tyv til ett annet palass for så sikre skatten der. Det er noe flaks med kortene, men det kan kompenseres ved å sende ”plagende” nøytrale voktere til motstanderen. Alt dete høres enkelt ut, men spillet går så fort. Da Black Ant viste sin mestring hadde Hollender allerede hentet nok skatter fra palassene. Black Ant var klar for nok en omgang. Denne gangen gikk det fram og tilbake. Begge ledet hver sin tur. På slutten av spillet hadde begge samlet 5 skatter, før Hollender var litt raskere (eller heldigere) enn BA, og tok nok en seier.
BA gir seg aldri og tok fram spillet som han har vunnet samtlige ganger han har spilt det i PG, nemlig Patrizier. Igjen et spill med palasser.

Denne gangen skulle vi bygge etasjer i adelshus i Italia. Fint innflytelsesspill hvor den spilleren med majoriteten eller ved uavgjort den som ligger høyest, stikker av med poengbrikker for den aktuelle byen. Med to spillere blir det hele en taktisk affære. I tillegg får man verdifulle poeng for utspilte kort med adelshoder på (tre like gir 6 poeng). Hollender fikk flest poengbrikker, men Black de mest verdifulle. Begge hadde 24 bonuspoeng, slik at BA gikk nok en gang seirende ut av Patrizier!
Til slutt ble veien til pyramiden lagt fram, Toutanchamon. Et ekte Knizia-spill med majoriteter og poengberegning. Med to spillere tar det 15 minutter. Brikker som passeres blir lagt til side og påvirker scoren. BA tok en kraftig ledelse, men med bare 6 brikker før pyramiden ble det spennende igjen. BA trodde at Hollender ville avgjøre det hele, men han måtte stoppe på 1! Dermed avsluttet BA toutanchamon ved å komme som første mann på null.
Få spillere denne kvelden, men en god del spill som gav mye tensjon! Bra med brettspilllørdager.
Et videokamera skremmer mange, men ingen er skvetne i PG. I dag ble det innspilling av hele 7 flotte spill i PG-lista. Desember desember, det nærmer seg med stormskritt. Hvilke spill blir det? Vi kan ikke avsløre det nå, men de er selvsagt meget gode siden de er på PGs topp 24!



Videosnutt ferdig, og endelig kunne vi spille! Superstjernene Saulius, Vegard, Main, Takras, Peter og Kaoleena fant straks ut at Hollender var på vei, så da satt vi i gang med et kjapt spill. Powerboats har ikke sett lys på aldri så lenge, og med utvidelse i tillegg ble dette et must! 6 spillere er et optimalt tall for spillet, og det blir fort mye rot og kaos. Det som er gøy med Powerboats er at det er umulig å se hvem som leder, og absolutt umulig å se an situasjonen ut fra et bilde. Båter fyker i kryss og tvers, og det blir mang en latter når førstemann plutselig må ut på sightseeing-tur på feil side av kartet.
Peter ble førstemann ut av startstreken, og deretter gikk det rundt bordet. Main føk avgårde i en annen retning, men hadde målet klart. Derfra ble det litt jevn oppdeling av retninger. Alle hadde hver sin GPS-modell ombord og valgt derfor å følge den i stedet for strømmen. Bare synd at de fleste GPSene faktisk var tom for strøm og ingen hadde med seg kart. Takras fulgte mer med på skjermen enn på veien, og krasjet noen ganger i holmene rundt omkring. Fra sisteplass tok han igjen to båter, men krasjet hardt etter et hopp, og eksploderte like greit. Kaoleena var nå sist, men hadde fortsatt mulighet. Sveinmain skulle dra en skikkelig distanse, men gikk litt for langt, og ble tvungen til å kjøre en helt annen vei. Kaoleena var heldig med hoppene og klarte å ta igjen de andre. Vegard lå godt an, men måtte se opp for virvelstrømmene. Med rikitg akselerasjon klarte han å svinge seg inn mot mål, og rett til seier. Sjekk video på Facebook!

1. Vegard, 2. Peter, 3. Kaoleena, 4. Saulius, 5. Sveinmain, 6. Takras DNF

Vinneren fikk bestemme neste spill som ble Mexica. Kaoleena var ikke enig og fant frem Thunderstone på det andre bordet. Peter «tenketanken» ville også spille det, og da ble det straks vanskelig å finne tredjemann. Men Takras tok en for laget, og satset på at det ikke tok for lang tid. I Thunderstone skal man bygge seg opp en trekkbunke med helter, utstyr og mat som man bruker til å bekjempe monstre i ei hule. Enkelt nok, og mekanismen er lik den i Dominion. Men likeledes veldig annerledes. Man kan øke nivå på heltene ved å bytte til seg erfaringspoeng, som igjen blir opptjent ved å drepe monstre i hula. Etter hvert blir bunken sterkere og sterkere, og det handler i hovedgrad om å ha den beste bunken. Målet er å drepe de kraftigste monstrene og til slutt skaffe seg selveste Thunderstone.

Det er vanskelig å holde rede på hvem som leder, men man har en visst anelse. Takras fikk tidlig en bunke med de sterkeste heltene, for han fikk ofret alle sine start-milita mot erfaringspoeng og så oppgradert heltene sine. De andre slet med dette, for monstrene fra starten krevde magi. Og magi – det fantes det nesten ingen ting av. Det gikk mange runder før det ble gang på spillet, for monstrene var tøffe. Men plutselig så løsnet det, og alle hadde nok helter og våpen til å gjøre en forskjell. Mot slutten hadde Takras klart å oppgradere mye og satt igjen med en bunke med erfaringspoeng han ikke fikk brukt. Det samme gjorde Peter. Kaoleena fikk derimot kjøpt sterke helter siden Takras og Peter åpnet for det ved oppgradering, og hun fikk ta et par meget verdifulle monstre. Hva ville tellingen vise?
1. Takras 47 , 2. Peter 42, 3. Kaoleena 39
Thunderstone er et godt spill med en kjent mekanisme – bare brukt bedre. Dominion introduserte mekanismen, men det finnes mange konkurrenter der ute som har brukt dette videre og veldig fornuftig. Kan absolutt anbefales.
Med det optimale tallet 4 var valgene mange, men Hollender hadde hørt mye om Mexica, og dermed havnet det kjapt på bordet. Sveinmain og Saulius hadde spilt før, og plutselig var vi i gang. Vegard ble trukket som startspiller, uten at det var noen fordel da alle spillerne skal ha like mange t
urer. I Mexica gjeder det å bygge opp Aztekernes rike før spanjolene kom og raserte riket og bygde opp Mexico city på restene av denne flotte byen. Byen består av vann og vannveier ble bygd da disse er mye raskere å bevege seg på enn på land. For å komme seg dit må en komme seg opp på ei bru, og til å begynne med ble det mange ulike måter å komme seg opp på brua på. Etterhvert satt dette greit og en kunne begynne å grunnlegge byer. 8 byer i runde en og 12 bygninger skulle settes ut i disse byene. Har en flest bygg i byen får en mest poeng, nest flest cirka halvparten osv. Etter 1. runde er det telling og 7 nye bydeler og 12 nye bygninger skal plasseres. Det var passe jevnt etter første runde, bortsett fra Hollender som lå et stykke bak mye grunnet stor sabotasje fra de andre da han ikke alltid gikk ut av byen han sto i og opp på brua han kom fra. Dermed smatt en av oss andre opp på brua som en siste handling på vår tur og Hollender var fanget i sin egen by, og måtte stå over eller fly, noe som kostet

mer enn det smakte. Saulius tapetserte en del byer med alt for mange pyramider, Sveinmain sikret noen verdifulle områder, mens Vegard hadde bygd seg ut kraftig i mange områder. Hollender prøvde å redde stumpene, men

fikk det ikke helt til. Hollender bygde sine 2 siste pyramider og demed var vi inne i siste runde. Sveinmain klarte å spurte tilbake til utgangspunktet for 5 viktige poeng, og tok en knepen seier over Vegard. 1. Sveinmain 201, 2. Vegard 194 3. Hollender 179 4. Saulius 177.
Sveinmain skulle tidlig opp neste dag, og det var det visst flere som skulle, så for en gangs skyld avsluttet en spillkveld i PG før kl. 23.30 og det er lenge siden. Men en hyggelig kveld var over, og mange nye er på vei etterhvert som den deiligste tida i året er her, nemlig vintertid og drittvær, dvs. brettspillvær:-)

I disse stille perioder i bloggen tenkte jeg å smette inn en liten omtale fra en stund tilbake. Har mange fler på lur. Hvis du har øye for mønster og liker å bryne hjernen litt, så er nok Set for deg. Det handler om å identifisere et sett på 3 kort ut av 12, og gjøre det først.
Et sett kan bestå av følgende ting: farge, antall tegn, form og fyll. Men for at det skal være et lovlig sett, må alle 3 kortene være likt eller helt ulike hverandre.
Eksempel på et sett:
Hvis ikke alle 3 er helt like eller helt ulike på noen av kriteriene, så er det ikke gyldig. Det kan bli fryktelig vanskelig til tider, men det er virkelig morsomt om man liker å finne system i kaos.
Mens det er høyt aktivitetsnivå i PG-gjengen med stadig flere nye medlemmer, er det noen andre som har slitt med oppmøte i det siste. Pift og Hollender hadde ikke klart å komme de siste mandagene, og Peter var i utlandet hele uken. Hva passer da bedre enn å legge inn en ekstra lørdagspilling. Vegard vertet denne gangen. Peter og Hollender var på plass for å spille et spill som blir spilt alt for sjeldent i PG, nemlig Agricola.

Alle tre hadde spilt det før, slik at alle hadde planene sine klare. Peter ble trukket som startspiller og hadde tenkt å bli det en del runder framover. Trestammer forsvant fort hver runde og oppsparingen for mer plass i huset hadde startet. Peter satset mye på å bli første mann med tre innbyggere, men Vegard benyttet anledningen og valgte startspillerbrikken. Runden etterpå kom likevel ikke muligheten til familieforøkelsen, slik at Vegard strategisk nok sikret sin startspillerposisjon. Peter måtte dermed justere sine planer. Klok av tidligere skade bygget han et stort beiteområde for å unngå minuspoeng. De første sauene kom til gården hans, og ved hjelp av en kokeplass ble de satt om i nødvendig mat. Hollender hadde sikret seg tidlig en leireovn og hadde dermed temmelig sikker matproduksjon så lenge han hadde korn på lager. Vegard hadde nå tre innbyggere, men måtte ofre kostbare kornbrikker i matfasen. Peter fikk også en tredje mann, mens Hollender hadde to ledige rom som kunne fylles med nye innbyggere rundene etter. Raske innhøstingsfaser satte press på alle og det ble vanskeligere å sanke mat på brettet. For å overleve måtte Peter slakte sine dyr, og mistet poeng. Hollender hadde fått sving på motoren og begynte å redusere i forhold til Vegard. Sistnevnte hadde fått mange åkre med både korn og grønnsaker. I tillegg hadde han oppgradert huset sitt til stein.

Hollender hadde fem innbyggere som sanket inn poeng på mange områder. Peter hadde tenkt å renovere huset sitt, men måtte igjen endre planene sine, for Hollender og Vegard valgte denne handlingen før han rakk å gjøre noe. Peter løste dette imidlertid fint med noen store investeringer. Tellingen kunne starte etter den siste fasen. Peters brett så noe mangelfult ut, mens Vegard og Hollender hadde gode poeng i det meste. Etter at alle poengene var samlet og fintellingen var ferdig, kunne Vegard løfte armene sine for en sterk triumf i Agricola. Peter hadde bare 18 poeng, men ved hjelp av hele 9 poeng for store investeringer og bonuspoeng, kom han bedre enn ut enn bedre det brettet viste. Agricola er og blir et toppspill, men i PG bare for et selektivt selskap.
1.Vegard 37 2. Hollender 35 3. Peter 27

Pift skulle ikke komme før 22.30, så Hollender tok fram et kjapt spill: Genial Spezial. Et abstrakt spill, så ikke noe diskusjon om tema passer eller ikke. I likhet med Genialt (moderspillet) er det enkelt å spille. Legg ut en brikke hver runde. Så kan man forbinde tårn på brettet og få poeng. Store tårn som forbindes gir spilleren ekstra bonuspoeng i alle farger. Poengsanking og en del sabotasje er nøkkelordene.

Spillet er over når alle har lagt sine 20 brikker på brettet.I Knizia-stil er det selvsagt den minste fargen som teller til slutt. Mestertaktiker Peter følte seg rask i sitt element og la brikkene sine svært strategisk. Vegard satset på en egen halvbane og fordelte poengene ganske jevnt (se bildet), mens Peter og Hollender tvang hverandre til å legge brikker visse steder. Da Pift kom var spillet nesten ferdig. Hollender hadde fått alle sine markører nesten helt til høyre på det braille-aktige scorebrett. Peter var fornøyd med sølv, mens Vegard ikke klarte å videreføre sin seiersrus fra Agricola.


1. Hollender 18 2. Peter 14 3. Vegard 11
Med Pift tilstede falt valget raskt på Funkenschlag og dennne gangen i Benelux, hvor olje (gass) og vind er viktige ressurser. Hver runde forsvinner den minste sentralen ut av spillet, slik at nye sentraler kom stadig vekk. Korte forbindelsesruter gir alle mulighet til å bygge lengre strekinger. Vi spilte kun med de fire nordligste områdene. Vegard festet seg i midten, Hollender litt nord for ham, Pift i øst, og Peter (sitat: vi vet hvem vi skal passe på) rundt Hollender som var allerede noe innesperret etter 2 runder.

Peter hadde valgt å ikke bygge, da han fikk tak i en 5-er sentral tidlig i spillet. Billige ressurser skulle bli hans suksess også denne gangen, trodde han. Pift bygget full fart videre i øst, mens Vegard dro sørover. Hollender måtte bruke noen penger for å komme seg langs to av Vegard sine byer. Budrundene var som vanlig intense og ingenting ble gitt vekk billig. Bort sett fra at Hollender som siste mann i en auksjonsrunde var heldig med en 6-er sentral til bare 30E. Kapasiteten økte og kamp om truende ressursmangel ble sterkere. Hollender hadde kjøpt en

7-er sentral, men kunne ikke bruke kullet han hadde, for kullmarkedet gikk nesten tom. Det var særlig Peter som hadde kjøpt to store kullsentraler (mens alle hadde kull) som presset markedet, men også seg selv. Stufe 2 kom og like etter også stufe 3. Pift bygget videre, selv om han slet med den gode varmen i Vegards dungeon. Pift sjekket temperaturen flere ganger, men den holdt seg stabilt på 26 varmegrader. Til Pifts forbauselse hadde vi andre ikke noehinder av dette. Hollender sto som ledende spiller over byggeaktiviteten en runde, for å kunne starte først runden etter. Vegard hadde yndlingssentraler med billig drift.

Pift kjørte sveinmain-strategien med å bygge uten tilsvarende kapasitet, men klarte plutselig å komme opp i kapasitet på 15 byer og var farlig næ å avgjøre hele spillet, men hadde ikke nok penger til å bygge de siste to husene. Peter, Hollender og Vegard hadde nå kapasitet til 17 byer.Usikkerheten om hvor mange runder som skulle følge, var følbart rundt bordet. Bort sett fra Pift hadde alle minst 5 byer igjen. Vegard tok sjansen og økte sin produksjonskapasitet til 18 byer. Peter hadde beregnet en runde til, da han så at Hollender bygget hele 6 byer og kom på 17. Pift og Peter stønnet, men det gjorde ikke Vegard som hadde en plan. Han bygget en by, to byer, så tre og fire og nesten 5, man manglet 2E (høres det kjent ut?) til å komme på 18 byer. Nå var det penger som avgjorde som så ofte. Hollender hadde 10E mer enn Vegard og kunne juble.
1. Hollender 17 byer (10E mer enn) 2. Vegard 17 byer 3. Pift 16 byer 4. Peter 15 byer.

En fantastisk omgang av en ekte evergreen i PG. Blir alltid bra, men helst med riktig besetning. Unikum i PG var at vi startet 22.30 med funkenschlag, og det fungerte. Pift og Peter vurderte å dra, men etter to store spill på en kveld er det alltid forlokkende med en avslutter i klassisk PG-stil. 7 wonders som var en ekte hit i vår, kom nedelig på bordet igjen. Det ble igjen mye fart, mange kort på bordet og følge med hva dine naboer gjør (så langt du klarer det). Etter en god halvtime følger da en tellig som ingen vet hvem som kommer best ut. Tross dette kaoset er 7

wonders et kjekt spill. Pift hadde Manneken Pis denne gangen, men kunne ikke få øl siden brettet lå på A-siden. Vegard var temmelig misfornøyd med egen innsats. Pift, Hollender og Peter så på hverandres samling, og måtte vente til fintellingen. Peter kom på 57 som kan være en vinnerscore. Pift stoppet på 51, men Hollender hadde poeng i det meste og kunne konstatere at han kom akkurat et skralt men viktig poeng foran Peter.
1. Hollender 58 2. Peter 57 3. Pift 51 4. Vegard 35
Referenten takker verten Vegard for et varmt spillrom og alle for et svært god spillkveld. Lenge leve spilling i helgene!

Pass deg, Indiana Jones! Her kommer jeg! Eller? Arkeologi ble aldri det samme etter han viste seg på storskjermen. Men hvordan er det å drive med faktisk arkeologi, å grave etter skatter for så å stille det ut i Pergamon-museet? Det har vært litt stille med tanke på brettspillvideoomtalene mine (er det lov å bruke så lange ord?) og det er fordi jeg ikke vil presse ned referatene fra våre fantastiske spillkvelder!
Men av og til må jeg tillate å sette inn en video. Ikke fordi det er noe spesielt med akkurat dagens spill, men fordi jeg snart nærmer meg 50. Videoer, altså. Lenge til jeg runder 50 i alder!
For en full oversikt av alle videoene mine så sjekk ut lista mi på BoardGameGeek. Der kommer de alltid først.

I Pergamon skal man nettopp det. Finne skatter og stille ut. Men det er veien dit som er interessant. For å grave trenger du løyve og penger. Løyvene er det kamp om, og det er førstemann til mølla. Alle som skal grave må dele på et felles budsjett, og også her er det førstemann til mølla. Man vet på forhånd ikke hva budsjettet kommer til å bli, bare sånn ca. Og det lønner seg derfor ikke alltid å selge skinnet før bjørnen er skutt.
Når runden starter får vi vite om budsjettet er fra 2-8 penger, 6-12 eller 10-16. Så en viss peiling får man. Men for å få penger må man stille seg tidlig i køen. Jo tidligere, jo mindre får du – uansett. Og da får du heller ikke løyve til å grave dypt. Hvis du stiller deg lenger bak, ligger du an til å få flere penger, og i tillegg få grave dypere. Løyvet får du alltid, såfremt ingen bruker det nivået før deg. Men det er ikke sikkert det er mer penger igjen i budsjettet når du skal motta.
Det kan derfor være viktig å spare penger til neste runde. Da får du kanskje bare litt til, men har gjerne råd til å grave der du vil. Hvis du stiller deg helt fremst, får du null penger, men kan grave overalt hvis du har råd. Da får du førsterett på skattene.
Så er det utstilling. Skattene du har samlet deg er bare i bruddstykker. En halv krukke, en halv maske osv. For å stille ut må du vise frem hele stykker. Du setter sammen brikkene dine for å lage dem hele, og alderen på dem viser hvor langt inne i museet du får stille skatten. Jo lenger inne, jo mer verdifull er den, og det legger opp til flere poeng gjennom resten av spillet.
Alle spiller med åpne penger og skatter, så når du graver, kan det jo også være for å sabotere en annen spiller, uten å tjene på det selv. Eller du kan skaffe deg noen mindre skatter for å presse ut andre utstillinger. Når nye utstillinger kommer ut, så rykker alle andre ned, for de er ikke så interessant lengre. En flott mekanisme som simulerer hverdagen godt. Vi mister jo interessen av ting som ikke endrer på seg.
Spillet foregår over 12 runder, og hver runde er meget kjapp. Det er lite å tenke over, og valgene er ikke store. Det som gjerne tar lengst tid, er hvor man setter seg i køen. Da må man tenke på hva som ligger klart til å graves ut, hvilke budsjett som har gått tidligere, og hva man faktisk tør å gjøre.
Det fungerer også fint med bare 2 spillere. En ekstra røverbrikke kommer da inn og sluker både budsjett og skatter når den kan. Den er ofte til stor hindring, og tenker aldri på hva den tar. Den bare tar det dyreste den kan til enhver tid.
Alt i alt er dette et hyggelig spill jeg fint kan finne frem og spille. En hyggelig opplevelse med fantastiske komponenter, og en lett lærekurve.


Et av årets høydepunkter i PG gikk av stabelen denne dagen. The Main Event, Sveinmains uhøytidelig bursdagsmarkering, samlet i tradisjon tro mange spillelystne 1. fredag i november. Noen hadde utsatt viktige reiser for å at alt skulle klaffe og det gjorde det. Grotten var varm som en sommerdag og siden det var bursdag så var det bare å hive kaka på bordet og begynne å spise, denne gangen i brettspillet Sahne. PG-juniormedlem Peter var også tilstede og ville spise kirsebær med oss store. 5 kaker, 11 stykker i hver ble fordelt på 4 spillere, og her gjaldt det å samle på de riktige kakeslagene og spise de en ikke ville ha. Et raskt og kjekt spill, litt dypere enn det en tror. De 2-3 første kakene går temmelig greit, men så gjelder det å dele slik at en får flertall, og det er ikke alltid like lett. Peter og Olav hadde begge mye flertall, mens Vegard og Sveinmain slet med kakespisinga. Det ble fintelling som avgjorde det hele. Olav og Peter delte seieren med minstemann som mest fornøyd og kunne gå å legge seg med et smil om munnen.

2 til dukket opp og Sveinmain fant frem Uluru. Han trodde først spillet var laget for 6 spillere, men med kun 5 brett som spratt opp av eska spilte Peter og Olav på lag, noe som heller ikke er noen ulempe i Uluru. Spille kan minne litt om Ubongo, bare annerledes. Her gjelder det å sette «pingviner» i en viss rekkefølge som kortene som kommer opp krever. Gul motsatt av rød, rød ved siden av gul, gul… osv. 8 stk. i alt, og alt skal plasseres på 43 sekunder. Vi kjørte den lette utgaven, men den var krevende nok for 1. gangs spillende som vi var. 6 runder ble kjørt med kort og det ble en del stønning og nei underveis. Mest fra Black ant og Saulius. Sveinmain og Vegard holdt koken godt og kunne dele seieren etter en god innsats. 1. Sveinmain 1. Vegard begge 4 steiner. 3. Peter/Olav 5 steiner, 4. Black ant 8, 5. Saulius 9.
Uluru var et hyggelig bekjentskap, og de fleste syntes spillet var bedre enn forgjengeren Ubongo, noe som må være en tillitsærklæring.

Sven ankom også og dermed var vi PG-koden på 7 spillere. Og mens vi diskuterte hva vi skulle gjøre ble PG-tapas servert i Grotten. Det ble køtilstander og mange fornøyde fjes i pølse.. eh… Tapas-køa. Mye godt tilbehør hører også med i tillegg til pakkeåpning. Den beste pakken må vel sies (uten å såre noen) å være spillet Hffnffl, eller hva det heter, det norske vikingespillet fra Middelalderen som Peter tok med. Takk, takk til alle!!! Joan glimtet med sitt fravær, så hvorfor ikke ta en skikkelig Racingkveld? Saulius og Vegard rigget Pitchcar, Sveinmain sprang og hentet Yello, med «the Race» på CD og dermed var vi i gang.

Først kvalifisering, og bestemann Black ant var nede i 12 knips mot 22 på Sveinmain som den treigeste. I løpet ble det mye nerver og feilknipsing. Pitchcar er som vanlig meget stemningsskapende og sosialiserende, og det ble mye latter og løye etterhvert som bilene føyk helt feil rundt bordet. Black ant som var konge i kvalifiseringen havnet selvsagt lenge helt sist. Olav var den som tok føringen, men da han fikk nerver og Vegard hadde muligheten til å kjøre seg i front, så kom det selvsagt ett fiseknips til latterbrøl rundt bordet. Slik gikk det slag i slag. Olav forsvarte ledelsen, Vegard lekte seg til 2. plass, mens Yello ljomte i bakgrunnen med «the Race» . De andre delte de neste plassene med Sveinmain og Sven på de 2 siste plassene.

Olav var en fornøyd vinner, men dette var jo bare kvalifiseringen, for nå skulle det virkelige racet begynne, nemlig Formula De. Rekkefølgen i Pitchcar utgjor startposisjonen i Formula De. Olav startet derfor først, og kjørte av gårde i stor fart på Monte Carlo banen i Monaco. Alle holdt posisjonene sine helt til en kom til 3 stopps svingen. Olav hadde fjerdegir inn, så tredje, og kjørte ut av svingen i 2.gir. Ikke helt etter boka, men til stor glede for alle andre som klarte å kjøre ut av svingen i 4. gir – da går det unna. Olav sakket akterut i feltet, mens det kun var små endringer underveis. Alle hadde sine – bare jeg ikke får 7 på terningen fra 7-12 – å neiiii. Etter en runde var det mange som

måtte inn i pitstoppen og skifte dekk. Saulius og Sven durte forbi i stor fart, men vi andre hadde nye dekk til nye overtredelser i svingene. Bilene ble mer og mer slitte, og bare litt marginer på terningen hindret flere i å få kolaps da de satset på gode prestasjoner mot slutten av spillet. Saulius hadde en solid ledelse til siste sving men safet litt på slutten og dermed kunne Vegard ta han igjen med et gullkast på terningen. Men kastet holdt kun til sølv, til glede for Saulius, som kunne kjøre F1 bilen sin inn i solnedgangen. Black ant fikk bronse, Sveinmain 4, Peter 5 og Sven 6. plass. Olav trakk seg halvveis og ble derfor en DNF.

Det var sent og de fleste takket for seg, men Sveinmain, Vegard og Peter var klare for mer! Sveinmain benyttet anledningen til å foreslå sin favoritt for tiden på under en time: Asara – landet med de 1000 tårn. Vegard fikk en kort regelforklaring og dermed var vi i gang. Spillet som er et syn for øye åpner rolig, men interaksjonen øker i takt med tårnhøyden og mengden alle bygger. Alle vil ha høyest tårn i de 5 fargene, lengt tårn totalt og flest tårn. Derfor blir det kniving om tårnbitene, og da gjelder det å være først ute. Men er en først går en glipp av mye annet som kort og penger og derfor mange vanskelige valg. Tårnene reiste seg mer og mer og det ble som vanlig en skikkelig drakamp om tårnene, og ingen har vel egentlig oversikten før siste telling er unnagjort. Det ble en jevn runde og Peter vant 2 like dueller med Sveinmain på grunn av sine opplyste vindu(en utvidelse i spillet) som gir majoritet ved likhet. Sveinmain var short på penger sent i spillet og hadde aldri råd til disse gavente vinduene og dertil tapte poeng. Vegard scoret også høyt på flest tårn og høyest i mange farger og dermed stakk han av i front og ble Kalif av Asara, mens vi andre måtte bygge tårn til verdens ende.

Litt tunge i hodet og klokken var snart 03.00, så hvorfor ikke avslutte med en runde Bluff. Alltid like kjekt med bluff, spillet som har gledet Preikestolen Gamers i snart 10 år. Så også denne gangen.
Blide og fornøyde etter en fantastisk The Main Event kunne en gå ut i høstnatten vel vitende om at The Main Event igjen hadde vært en suksess, gastronomisk, opplevelsesmessig med gode sommertempraturer. Takk til alle som deltok og gjorde The Main Event til en kjekk opplevelse!!!
Tåken la seg tykt denne kvelden. Nils med Skillz la seg på ferd over fjorden for første gang. Klokken nærmet seg ankomst, men han lot ikke høre fra seg. Hadde han forvillet seg bort i tåka, eller hadde han ombestemt seg i siste liten? Kaoleena var førstemann i kveld, og Saulius «Zuikis» ble nummer 2. Main meldte om at han ble sen, så vi fant frem forskjellige titler.


Kjappe spill på en halvtime? Takras fant frem Ascension. Det han ikke tenkte på, er at spillet er meget tungt med tanke på engelsk tekst. En øyeblikkelig hindring for Zuikis, så det ble ryddet bort til fordel for Pergamon. Nils ringt endelig og sa han hadde funnet veien. Tåken lå tykt, og da er det ikke lett å navigere seg frem uten GPS. 4 spillere til bords, og forretten ble gamle kunstskatter og utstilling i museum.

Kaoleena hadde som mål å knuse alle, med stor erfaring fra onlinestedet Yucata. Men som med mange gamblere er historien ofte trist, og hun vant aldri på denne taktikken. Det hendte en penge eller to fant veien, men det ble labert med utstillinger i museet. Hun var utstillingsløs. Takras hadde fått en god utstilling, og hadde en fin poengflyt, i tillegg til å ha den eldste blå krukken. Nils tok konseptet meget kjapt og viste sine Skillz, og hadde planen klar. Planen var god, men den kom for sent. Pergamon er et enkelt spill, men det er ikke alltid lett å se flyten før et par runder inn i spillet. Kaoleena måtte levere bilen og ble bort, men akkurat da kom Sveinmain og lærte spillet fortere enn han ønsket. Det ble en så stor lærestorm at det oppstod en tsunami på spillebrettet, vann sprutet over hele Sveinmain og på gulvet. Brikkene ble kjapt tatt hånd om og tørket umiddelbart. Det gikk tilsynelatende greit med hele affæren. Sveinmain innhentet etterslepet til Kaoleena, og doblet poengene fra 5 til 10. Men det var ikke nok til å ta en 3. plass. Nykommer og sørlending Nils kunne – i tradisjonen tro – vinne kveldens første spill så han blir huket. Har man først prøvet PG, så går man ikke tilbake.
1. Nils 25, 2. Takras 24, 3. Saulius 20, 4. Sveinmain/Kaoleena 10

Pergamon er et artig og kjapt spill, med flotte komponenter og et tema som passer godt for mekanismen. Det er ikke øyeblikkelig enkelt å se flyten, men etter et par runder, så sitter det som støpt.
5 mann byr ofte på meget gode spill er meget store problemer. Det er mange gode 4-mannsspill der ute, og enda bedre 5-mann. Men det er ikke alltid like enkelt å bli enige, spesielt ikke om det er så mange å velge blant. Sveinmain visste at det ble 5 mann i kveld, og tok med seg mange slike spill. Men Kaoleena insisterte på Lancaster, og vi vet at det er et meget godt spill for 5. Så da ble det Lancaster.

Lancaster byr på kaniner, riddere og ekorn. Disse små squires minner om squirrel, og de er hvite som kaniner. Masse internhumor rundt dette, og vi får avslørt at Saulius har hatt et kallenavn han har holdt i skjul hele tiden. Han er nemlig kjent som «Kaninen» i sitt hjemland, eller «Zuikis» på moderspråket. Meget passende for Lancaster, spesielt når Zuikis hadde et stort forråd av ekorn… kaniner… væpnere. Henger du med?
Sveinmain hadde planen klar fra starten, og skyndte seg opp på poengskalaen. Dette fortsatte han med fra runde til runde, og sanket inn poeng der det gikk. Kjempe i krig og vinne den. Samle poeng på lovene og samle poeng mot slutten. Resten lå og kjempet mot å ikke ligge bakerst. Poengmarkørene lå pent samlet hele veien, og det var få poeng som skilte dem fra hverandre. Takras hadde på forhånd sagt at Main ville vinne spillet med god margin, men Main var skeptisk. I slottet til Takras var det nemlig mange adelsmenn som ville gi mange sluttpoeng.


Med 5 spillere er det meget trangt om plassen i Lancaster, og da er det ekstra moro. Du tror du har skaffet deg en sikker posisjon på landet, men rett før runden er over, så kommer det noen slemme kaniner og kaster deg rett tilbake til slottet ditt. Å stemme over lovene får også en flott dybde, og det blir harde forhandlinger rundt bordet. Med mange stemmekuber er det mange muligheter å ha stor innflytelse på en lov som kanskje bare gagner deg selv. Men 4 mot 1 er ikke alltid greit.
Kaninen Zuikis slet med samme problem som Kaoleena gjorde forrige gang, nemlig få riddere og lite å gjøre. Med bare to arme riddere måtte han velge blant pest og kolera. Men poengene ramlet inn like fort eller sakte som de som ikke var Main denne kvelden. På slutten ble det mindre og mindre poeng på Main, men han lå likevel langt forbi resten. Takras hadde fått tak i alle utenom 2 adelsmenn, og hoppet rett bak Main. Så var det riddertelling, og Takras hadde flest. Derfor gikk han av med seieren rett foran Main. Adelsmenn ble veien til seier også denne gangen.
1. Takras 61, 2. Sveinmain 59, 3. Nils 41, 4. Kaoleena 35, 5. Nils 34
Lancaster er en flott arvtaker for Funkennicht, og spilles best med 5 spillere, og også bra med 2 og 3. Men det er absolutt en fordel av å ha spilt det tidligere.


Nils med skills måtte ta turen snart, men hva er vel en PG-kveld uten en ordentlig avslutter? Bløff! Spillet som man elsker eller hater. Kaoleena sa pass, og ryddet sammen Lancaster. Bløff er så utrolig kjapt å lære og spille at det ofte finner veien. Sveinmain har ofte seier i dette spillet, men det er ikke alltid lett å vite når det er en ny mann rundt bordet. Nils kom godt på vei til å reise hjem, da terning etter terning røk ut. Til slutt ble det kollektivstraff som sendte ham hjem. Kaninen Saulius fulgte like etter, og røk ut da Main så hans bløff. Takras og Main var igjen med 3 terninger hver. Takras mistet plutselig 2, og da lå spillet i hendene til Main. Main kjørte en game match, men Takras så hans bløff, og det ble plutselig helt likt. Takras la opp til en stjerne, og Main ble meget usikker. Lå det en stjerne under Takras’ lokk, eller ikke? Han utfordret sjebnen, og la opp til to firere. Takras hadde en treer, og måtte bare løfte lokket. Dermed ble det seier for Takras i siste runde.



Klokken var enda ikke midnatt, og alle var klare for et spill til. Men det måtte bli et kort spill. Vikings ble foreslått, etter alt for lang nedetid. Men det ble slått av det fårete Shear Panic. Disse forvirrede sauene skal løpe gjennom flere jorder, bli forført av bukken Roger, klenge seg inntil det sorte fåret og flykte for livet fra saueklipperen. Det var muligens en feiltakelse å ta dette frem så sent, for dette er knasing av hjernebarken til tider. Poengoptimalisering og forhindring av de andre spillerne. Kaoleena hadde ingen problemer, og beviste en gang for alle at hun er et ekte B-menneske, det som våkner jo senere på kvelden det blir. Selv om mannfolka gjorde så godt de kunne å skaffe seg et eller to poeng, klarte Kaoleena å hyrde inn en enorm ledelse tidlig i spillet, og det ble helt umulig å innhente seg.
1. Kaoleena 41, 2. Takras 30, 3. Sveinmain 26, 4. Saulius 24
Etter denne matematiske prøvelsen var det endelig kveld, og velkommen tilbake!

Joppe hadde ramlet i sjøen. Peter roper- redda Joppe død eller levande, de andre roper DØD, og død blir han. Dramatisk kan det høres ut, og dramatisk ble det i Takras arena denne kvelden. Men først måtte en kose seg litt og varme opp mens en venter på etternølere, og en behagelig oppvarmer er selvsagt Tsuro…..
I forrige episode av Tsuro: Metallurgen satt i gang en heftig konfrontasjon mot sin sjef i arbeidslivet; Peter. Konfrontasjonen endte brutalt, og begge ble slått ut. Sveinene gikk ut i samme runde, noe som var sveinbra for resten. Takras tok seieren.
Metallurgen og Peter er tilbake, og konfrontasjonen ville ikke vente på seg. Men det gikk helt rolig, og begge overlevde. Foreløpig. Ikke før lenge setter Peter seg inn i klemma, og trekker en brikke som sender han rett vest og ut av brettet. Metallurgen viser styrke, og sender ut Black Ant, men beholder trygg grunn selv. Men han henger seg fast i et hjørne, og skjebnen sendte ham rett ut. Takras og Kim var igjen, men Takras hadde samme problem som Metallurgen. Deretter ligger Kim og slapper av. Han trekker en brikke til og overlever, men neste brikke betyr døden. 1. Kim, 2. Takras, 3. Metallurgen, 4. Black Ant, 5. Peter.
Rette sich wer kannhelt tilbake fra 1993 hadde ankommet Sveinmain denne uka, og han klødde i fingrene etter å teste det ut. 3-6 spillere, men helt klart best med 6. Så med fullt brett denne kvelden skulle spillet virkelig få sin ilddåp i PG. Ant hadde dog spilt spillet før uten å huske for mye av det hele. I Lifeboats som den nye versonen av spillet heter sitter alle med 6 mann hver i 7 forskjellige livbåter som kjører unna et synkende skip. Men livbåtene er temmelig råtne og begynner å ta inn vann. Men hvilken båt som lekker må det stemmes over, hvem som må forlate båten, må det stemmes over og hvilken båt som skal få flyttes mot sikkerhet og

poeng til de om bord må det også stemmes over. Altså et spill med mye forhandlinger, hele veien. I tillegg er det en panikkfase hvor en spiller fra hver båt må bytte plass. Her ble det harde forhandlinger fra første stund. Black ant var ofte en slu rev som sa stem på den gule båten, og når vi snudde hadde han stemt oransje i stedet f.eks. Men ingen bindende avtaler i dette spillet, her gjelder det kun å overleve. For å overleve har spilldesigneren gitt hver spiller 3 mulighet til å påvirke resultatet, men kun hvis en velger handlingen alene. Det ble mye sløsing av denne muligheten kan en fort si. Peter, Sveinmain og Håkon satt alle i den utvalgte båten som gang på gang ble valgt til å lekke. En prøvde å rømme de som kunne men det tok ikke lang tid før den første livbåten sank og var ute av spill. Black ant som gang på gang klarte å ha spesial-handlingen alene og kjøre frem «sin» båt fikk flere i land. Håkon hadde 3 mann i sin båt da han istedet for å stemme båtfarge ble helt blendet av at han eide båten og stemte på at den grønne båten skulle flytte seg frem. Den grønne båten ble senket tidilg og var ute av spill for lenge siden. Resultatet var at Håkons 3 grønne menn sank

uten å komme i land desverre for han, men til stor glede for oss andre. Til slutt var det bare en båt igjen, men det var en skikkelig internasjonal en som ingen hadde flyttet på. Nå fikk denne ett nytt hull hvert flytt og sank den også før den kom frem. Dermed var det vel kun 3 av 7 båter som nådde bestemmelsesstedet sitt, og en kunne ha poengtelling.
1. Black Ant 20, 2. Metallurgen 16, 3. Sveinmain 16, 4. Takras 16, 5. Kim 12, 6. Peter 11
Lifeboats var et meget hyggelig bekjentskap, et av de bedre forhandlingsspillene som finnes der ute. Og ikke minst tror jeg faktisk at 1993 utgaven av spillet er bedre enn den som kom i 2007;-)

Vi var tom for 6 mannsspill og Takras i sin egen arena insisterte på en runde Alien Frontiers på det en bordet. Sveinmain var skeptisk til det spillet, men et vakkert brett kom til syne og det ble kamp om å spille det. Peter og Håkon vant

trekningen mens vi andre inntok det andre bordet med en tur til landet med de 1000 tårn, Asara.Sveinmain hadde vært i Asara før og forklarte reglene og så var vi i gang. Med 8 spillere starter alle med 8 kort hver, og da i utgangspunktet 8 handlinger. Men klarer du spille farger de andre ikke kan legge må de legge 2 kort og kan risikere å få kun 4 handlinger. Derfor gjelder det å presse de andre på farge, med å spille samme farge først på ulike steder hvor du tror de andre er mest interessert i å legge. Mange valg i dette spillet, men handler du for sent, har de andre valgt en farge du ikke har på hånd og det kan koste deg dyrt. Asara har en fin oppbygging hvor du scorer mer og mer poeng i de 4 rundene spillet varer før du i kjent Kiesling og Kramerstil får en special final scoring. I siste runden er det mye psykologi. Hvilken farge har du høyest i, hvem vil få flest tårn, hvem vil få nest høyest som også gir poeng i ulike farger. Denne gangen ble det skikkelig kniving. Kim hadde tidlig bygdt 2 veldig høye tårn. Black ant parrerte i siste runde og fikk bygd seg et høyt tårn han også. Da tårnbrikkene har litt ulik høyde måtte de stilles opp ved siden av hverandre for at en

kunne se hvilket som var lengst. Og ja, de var faktisk like lange alle 3 hvis jeg ikke husker feil. Etter tellingen kunne Sveinmain bli konge i Asara denne kvelden, mens Black ant og Kim angret bittert på noen valg de gjorde i siste runde, og kunne gjor annerledes. Derfor blir det nye sjanser neste gang.
1. Sveinmain 83, 2. Black Ant 80, 3. Kim 69
Asara ble godt likt av både Black ant og Kim og har blitt godt mottatt i PG. Sveinmain er innhabil da hans favorittdesignere K&K står bak spillet. Det som gjør spillet så bra er enkle regler, kort spilletid, mange valg og alle har muligheten til å vinne helt til siste brikke.
Peter, Metallurgen og Takras var forberedt på å spille det vakre Alien Frontiers. Dette er et worker placement-spill hvor terninger brukes som romskip, og handlingene er i mindre grad bestemt av
terningkastet. For å gjøre en handling må man plassere ett eller flere skip på handlingen, dersom det er plass. Noen handlinger krever to like terninger, mens andre krever en serie. Det er stor variasjon på hvilke handlinger som er muli

ge, derfor er det ikke nødvendigvis at terningene dominerer hva du kan gjøre. Det finnes mange veier til mål, noe Peter var veldig flink til å utnytte. Alienteknologi gir oss spesielle egenskaper, og det er fristende å kunne stjele dette fra hverandre. Og det at andres terninger på brettet kan forhindre nestemann i å gjøre sine handlinger ble brukt meget flittig. Ofte ble handlingsønskene til den ene og den andre spilleren rett og slett forhindret på grunn av utspekulerte motspillere. Målet med spillet er å plassere ut alle koloniene på planeten, med områder navngitt etter kjente science fiction-forfattere.
Metallurgen gjorde en tidlig ledelse og sikret seg en ekstra terning som bonus fra det ene territoriet på planeten. Han startet tidlig med 9 poeng, hvor Peter og Takras bare hadde 4 hver. En poengskala viser til enhver til
hvor mange poeng hver spiller har totalt, og denne kan fort gå opp og ned. Å ligge øverst her er meget farlig, og det er fort å få vreden fra de andre spillerne. Metallurgen lå godt an til å vinne, og hadde alltid ressurser tilgjengelig. Peter og Takras hadde buffer mot å bli frastjålet, men det hadde ikke Metallurgen. Peter stjal ressurser fram ham, og Takras stjal to kort fra ham i samme runde like etterpå. Metallurgen mistet ikke poeng, men ble sterkt forhindret i å komme videre.

Spillet bygger seg opp sakte men sikkert, og mot slutten finnes det mange veier til mål, men enda flere veier til å stoppe de andre spillerne. Flytting av kolonier, endring av bonuser, stjeling av kort og fjerning av terninger. Spillet var meget interessant, og det var en god følelse av utbygging og rett og slett science fiction. Denne rungen viste godt hvor farlig det var å ligge på top. Hit the leader! 1. Peter 10, 2. Takras 9, 3. Metallurgen 7
De gamle tok kvelden, un
ge Peter og Metallurgen ble igjen. Neuroshima Hexskinte så fint i hylla til Takras, og Metallurgen har ofte sett Peter spille det på sin iPhone. Det fristet selvsagt til å prøves ut. Ville han få samme velkomst som Steinar i Grotten tidligere? Takras ble offeret denne gangen. Peter ble de grønne, og skøt mange ganger på Takras sitt hovedkvarter. Før Metallurgen og Peter var kommet under 18 poeng, var Takras nede på 8. Først da han

var på 2 poeng igjen ble det stopp, og krigen fokuserte på hvem som skulle vinne, og ikke hvem som skulle tape først. Metallurgen og Peter hadde mange ganger konflikter, men Takras prøvde fortvilet å hjelpe Peter, til tross for den brutale behandlingen tidligere. Likevel var det Metallurgen som vant, og kunne endelig glimre med et bilde i PG!
1. Metallurgen 12, 2. Peter 11, 3. Takras 2
Tenk deg et stort rom. Rommet har mange bord og enda flere stoler. På disse stolene sitter ivrige og engasjerte brettspillere, og på bordene ligger det flotte, moderne brettspill som bare lyser av spillglede. Velkommen til Spill-o-rama VIII.
Hele arrangementet er i regi av Spillskrinet, og stadig blir det flere som ønsker å komme. For å være med må man ha blitt invitert av noen som har vært med på et tidligere arrangement. Et såkalt venners venner-system, som gjør det sikkert for alle som deltar, at for de som er der, har noen gått god for. Dette blir mitt første Spill-o-rama, og jeg kan bare skilte med ett tall på navnelappen min, nemlig 2011. Men hyggelig for de som er nye, er at dette ikke er noe som preger navnelappen i det hele tatt. Det er ikke en skrytelapp, men for informasjon om man er nysgjerrig.
Og selvsagt er man nysgjerrig! Det er jo derfor man er her. Treffe mange gamle venner og bekjente, som man kanskje ikke får anledning til å treffe. Og ikke minst mange flotte og moderne brettspill. Her får man sjans til å prøve ut splitter nye spill, spill som enda ikke har blitt publisert, og ikke minst spill som tar kjempelang tid og som altfor sjeldent kommer på bordet ellers. Dette er en arena for stor hygge og sosialisering, og å finne ut hva som beveger seg utenfor distriktet, og i helt riktig komfortsone. Du skjønner allerede at jeg er begeistret for arrangementet, i lik grad som MidWinter, som jeg gleder meg til neste vinter for å delta i.
Opplegget varte fra torsdag til søndag for de som klarte å ta seg fri fra arbeid, ellers var det bare å møte opp når man kunne. Her kunne vi fra PG som møtte opp – Hollender, Marog, Kaoleena og meg selv – sikkert skrevet masse om opplevelsene fra arrangementet. Men jeg tenker å gjøre det enklere. Video! Jeg hadde planer om å lage en litt utfyllende dokumentar med intervju med de forskjellige bordene, men det ble rett og slett glemt bort. Så da ble det hovedintervju med Marog og Remo Rehder som fikk fokus. Håper den er fornøyelig. Etterpå kan du lese om hvilke spill jeg fikk spilt og mine inntrykk om dem.
Hvis du vil se timelapse-segmentet alene, uredigert og i sin helhet, så finner du det her.
Nå er det tid for oppramsing av spill jeg spilte, og mine inntrykk av spillet. Her er både spill jeg har spilt før og ikke spilt i det hele tatt. Det blir i alfabetisk rekkefølge, for jeg har null oversikt over den kronologiske rekkefølgen, men det betyr ikke akkurat mye.
Først ute på alfabetet er bokstaven tallet 7! 7 Wonders, men det skjønte du kanskje allerede etter at øynene har fanget opp bildet på siden.
Vi har spilt 7 Wonders vanvittig mange ganger i PG i år. Spillet kom som en storm og tillot mange spillere å spille samtidig uten at spilletiden ble noe lengre av den grunn. Det er det særs få spill som klarer. Jeg var med i turnering her og røk ut på at jeg hadde telt feil ressurser. Jeg hadde faktisk råd til det siste monumentet, og det kostet meg 8 poeng å ikke bygge det som siste handling. Det var virkelig ergelig, siden jeg faktisk hadde planlagt handlingen fra start av alder III.
Men jeg fikk lært bort spillet til noen nye, og de syns det var et lovende spill. Vi har som nevnt spilt det mye i PG, men i de siste månedene har det blitt liggende på hylla hos de fleste. Vi har kanskje spilt det for ofte, for det er ikke mye spennende å spille mer, da strategien ikke er alt, men hvilke kort man får. Vinneren av turneringen ble forøvrig en som bare hadde spilt 7 Wonders én gang før, og det var rett før turneringen. Så flaks har mye å si i dette spillet, det er det liten tvil om. Jeg begynner å bli lei av spillet, men har jo en hel del ganger bak meg. Uansett hvor bra en ting er, så blir man lei om det spilles altfor ofte. 7 Wonders fikk æren av å være med i en av mine første Brettspill med Takras-videoer.


Så var det Age of Gods. Dette var det siste spillet jeg spilte under arrangementet. Det var sammen med Kim og to til. Jeg hadde bare prøvd det en gang før med Marog og Kaoleena. Denne gangen skulle det spilles med en som hadde dette som et av favorittene sine. Jeg husker dessverre ikke navnet hans. Øyvind? Uansett en Spill-o-rama-veteran. Vi har tidligere skrevet om Age of Gods fra Takras Arena, og full besetning. Jeg liker dette spillet. Man leker med befolkningene og kriger her og der med dem. Men det de dødelige ikke vet, er at gudene bare bruker dem for et veddemål. Gudene har nemlig noen raser de heier på, men ingen annen gud vet hvilke raser det gjelder. Denne hemmelighetsholdingen og lureri gjør spillet godt, for alle gudene kan leke med alle rasene, ikke bare deres egne. Mot slutten så spisser det seg til, for man vil helst at sin rase skal ha størst territorie. Men det må ikke bli for opplagt hvem du heier på, for da blir du knust.
Så kom Siv Braut og sa at vi måtte pakke sammen, for arrangementet var over. Vi hadde bare en runde igjen, og et spontant «NEI!» kom fra alle. Det fristet å bære brettet ut til kaféområdet, men det er så mange komponenter at det droppet vi. Kim ble veldig interessert i spillet og ville ha det frem ved neste spilling han var på. Det ble førstkommende spilling, det.

Et spill som Trond Braut gjerne ville vise frem var det nye Kramer & Keisling-spillet Artus. Jeg fikk prøvd noen runder og fikk et godt inntrykk av hva det handlet om. Det er riddere rundt et svært rundt bord, og det handlet om mange minuspoeng og plusspoeng. Kjent fra KK-gjengen er handlinger man har per tur. Man trekker kort fra tre forskjellige bunker. Den ene bunken er oppdrag som gir minuspoeng om man ikke får det til. Den andre bunken styrer de kongelige brikkene mens den tredje bunken styrer dine egne. I løpet av spillet er alle kortene brukt opp. Om du ikke har løst oppdragene, så kan det bety kjempemange minuspoeng. Spillet er lettfattet, og det er umulig å planlegge. Et hjul i midten snur seg fortere enn du klarer å si «Artus», og plutselig er din 10-poengbrikke blitt -14. Det er en filler, for meg. Igjen så ble jeg ikke ferdig med spillet, for jeg måtte rekke ferjen. Jeg klarte å hale meg inn fra -40 poeng og hvor alle ledet en runde over meg, til å havne på 3.-plass før jeg måtte dra, og jeg hadde enda flere poeng som lå klare. Et fint spill for Sveinmain, tenker jeg.
Merkelig, men Crokinole ligger urørt i PG-bloggen. Men så er det ingen i PG som har det. Kanskje fordi det tar enormt stor plass og koster mer enn lommeboka ønsker? Det er nok derfor. Brettet er egentlig et stort bord i en sirkelform. Målet med spillet er å knipse sine egne brikker så nært midten som mulig. Men halvveis inn finner man pinner som er til hinder. I tillegg må man treffe minst én av motstandernes brikker for å være gyldig. Om ugyldig så går du ut av brettet. Og det er viktig at det skal knipses. Føring er strengt forbudt. Dette er et vakkert og morsomt spill som man virkelig kan trene seg opp til å bli god til. Noe vi bør anskaffe oss i PG, uten tvil.
Defenders of the Realm er et av mine yndlinger. Først og fremst er det veldig likt Pandemic i måten det trekkes kort på når det er fiendens tur, men det handler også om helter i en fantasy-verden! I tillegg er det terninger som virkelig kan snu utfallet, og jeg liker som sagt temaet veldig godt. Hver spiller får hver sin karakter, og antall handlinger er basert på hvor mange liv man har igjen, og selvsagt hvor mye man starter med. Man kan øke styrken ved å utføre egne oppdrag, og til slutt skal de onde generalene bekjempes. Spillet tar nok litt lang tid, men jeg koser meg godt når det spilles. Brettet og figurene er flotte, spesielt når jeg har limt den blå dragen på plass så den ikke faller overende. Jeg fikk spilt dette med en gjeng fra Haugalandet. Sigvald, Karolina og Werner var med, men vi klarte akkurat ikke å vinne spillet. Uhell med kortene gjorde at vårt heltemodige forsøk på slutten aldri rakk å finne sted. Generalen flyttet seg bort fra oss og rett inn i hovedstaden. Videoomtale kommer snart.


Jeg kom i kontakt med en fyr fra Bergen som jeg dessverre ikke husker navnet på. (Sånn går det når man skriver om Spill-o-rama altfor sent). Hans fetter skulle komme til arrangementet, og han skulle ha med seg det store spillet Descent. Dette har jeg ventet lenge på å få prøvd. Overalt hvor jeg ser og hører om det, så er det bare positive ting som sies. En dungeon-crawl med virkelig flotte komponenter, et felles mål, og ikke minst karakterer som virkelig blir sterkere underveis i tråd med monstrene. Spesielt interessant er det at en av spillerne spiller som slemmingen, og skal gjøre alt han kan for å ødelegge for oss andre. Han vil ikke gjøre det utfordrende, han vil knuse oss! Terningene var spesielle, og det var spennende å se hvordan det kunne gå. En X på bare én terning, så var det automatisk bom. Min karakter var ganske svak, og jeg måtte holde meg unna monstrene. Men så fant vi skatter, og etter hvert handle nye våpen fra byen. Jeg ble sinnsykt sterk etter hvert, og ondingen prøvde å stoppe meg. Jeg kunne drepe de fleste monstre med bare ett terningkast, så lenge jeg ikke fikk en X. Dette var et morsomt spill med flott karakterutvikling. Må virkelig anskaffes. Men får jeg spilt det med PG-gjengen da? Det spørs.
|
|

Arrangør Trond Braut fikk meg med på et kjapt spill før Artus, nemlig Hey Waiter! Jeg er i utgangspunktet litt skeptisk til kortspill med tematikk som kan virke litt barnslig. I dette tilfellet skal vi være servitører som skal servere maten kjappest. Vi spilte to og to på lag, og det gjorde spillet meget interessant. Som vanlig så husker jeg dessverre ikke navnene på de jeg spilte med foruten verten selv. Hver runde får vi handlingsvalg basert på hvilke kort man har på hånd. En handling koster to kort, det ene kortet viser hvilken handling man er ute etter mens det andre viser hvilken farge det gjelder. En farge er en matrett. Man kan 1. sette lokk på maten, det forhindrer en motstander til å levere den bunken med mat. 2. fjerne lokk fra retten, også fra en annen spiller. 3. Servere en farge. Dette gjør at alle serverer den fargen, så da gjelder det å tilrettelegge det slik at bare du og din lagkamerat serverer den fargen, i hvertfall mest av den. Mekanismen i seg selv var meget tiltalende, men jeg falt ikke for utseendet. Likevel så er det noe jeg fint kan spille en gang til. Vi spilte faktisk to runder med spillet etter hverandre. Jeg vet bare ikke om det er et jeg vil ha i samlingen, da igjen på grunn av utseendet.
Et av de siste spillene jeg prøvde ble et kjapt spill med Karolina og Werner. Jungle Speed. Jeg så nylig en reklame for spillet, og det var en gjeng med overentusiastiske og flotte ungdommer som spilt dette og hadde det sinnsykt moro. Skeptisk? Oh, yes. Men spillet leverer moro, det skal det ha. Hver spiller har en bunke hver med kort. Bunken ligger med bildesiden ned, og rundt bordet så legges det frem et kort. Nå husker jeg ikke reglene helt, men om det kortet jeg legger frem har samme mønster som kort som ligger fremme nå, så er det om å gjøre å ta tak i en pinne som står plassert midt på bordet. Om man klarer det, så blir man kvitt kortene som ligger i brukt-bunken din. Det gjelder altså å bli kvitt kortene sine. Om man spiller sitt siste kort, så vinner man. Om man tar pinnen uten at det er likt mønster, så får man andres kort i stedet. Morsomt og kjapt, men aldeles ikke slik som i reklamen. Men hva pleier å være sånn?
Mens jeg ventet på at gjengen fra Napoleon’s Triumph (kommer senere) skulle komme tilbake fra middag, så jeg anledningen å introdusere The Lord of the Rings: The Living Card Game for Marog. Dette er i utgangspunktet et tomannsspill fra esken, men kan fint spilles med flere om man lager egne trussel-metre eller kjøper enda en grunnpakke. Uansett så ble det introduksjonsscenariet som skulle testes. Vi brukte bare basisbunker, jeg med tactic og Marog med spirit. Det var lite som var skummelt, og jeg taklet de fleste monstrene i midten, mens Marog sørget for at vi fikk progresjonspoeng i eventyret. Siden det var veldig lite utfordrende, så tror jeg ikke jeg fikk overbevist Marog om at dette er et godt spill. Men jeg liker det godt, aller helst med litt mer utfordrende scenarier. Jeg har forresten laget en videoomtale av spillet, så du kan både lese om det og se video her i PG-bloggen.
Så kommer selve hovedretten av rettene. Spillenes spill. I hvertfall med tanke på spilletid og dybde. Napoleon’s Triump! Dette spillet simulerer kampen i Austerlitz, og spillet fungerer – som Kim fortalte det – som en blanding av sjakk og poker. Det er ingen flaks i spillet, bare bløffing og planlegging. I starten skal russerne sette opp armeen sin, ledet av forskjellige kommandører rundt omkring på slagmarken. Alle brikkene som blir valgt er skjulte, man vet bare antallet hærer. Deretter skal de allierte styrkene settes opp, og de har fordelen ved at de kan se formasjonene til fienden. Men de aner ingen ting om hva som er hvor, eller hva som er intensjonen til fienden. I tillegg har de allierte mulighet for å sette inn reserver, men da blir spillet helt forandret. I utgangspunktet skal de allierte forsvare seg til tiden går ut, og ikke la russerne ta over enkelte nøkkelområder.
Spillet er så utrolig dypt, at det krever et eget referat i seg selv. Jeg spilte med Kim, Stig Morten og Nappeto, og heldigvis for meg så har Nappeto allerede skrevet et godt referat fra sesjonen med Napoleon. Jeg hadde ikke spilt dette før, og prøvespilte en runde med Kim på fredagen, dagen før dagen. Og godt var det, for her var det vanvittig mye å lære. Kim gjorde noen opplagte feil for å demonstrere hva utfallet kom til å bli, og han forklarte godt underveis de forskjellige elementene i spillet. På dagen skulle Nappeto og jeg spille på lag mot Kim og Stig Morgen. Når det var vår tur, tok Kim og Stig Morten en runde rundt lokalet og gjorde helt andre ting, mens Nappeto og jeg kunne planlegge i fred. Når vi var ferdige kom de tilbake, og vi utførte planen vår. Det er vanskelig å snakke sammen om planen med de andre til stede, for man trenger hele tiden å forklare styrkene våre, de styrkene som fienden ikke skal vite om. Men les mer om det hos Nappteo!
|
|
Den første dagen så fikk jeg øye på et spill jeg har siklet lenge etter, men aldri helt turt å kjøpe inn. Jeg har nemlig spilt det masse på både iPhone og iPad. Neuroshima Hex! heter spillet, og jeg bare måtte kikke oppi eska som Erik hadde med seg. Han var opptatt med å spille Innovation, men han lovte meg å gi det en prøverunde etterpå. Det ble meg, ham og Geir Harald som satte seg til å krige om rutenettet. Uten å gå inn i for mange detaljer, så likte jeg det jeg så, og gikk til anskaffelse av spillet kort tid etter. I tillegg ble det spilt mange ganger i Grotten, og jeg har til og med laget en videoomtale av spillet. Verdt å sjekke ut.

Selvsagt var det turneringer, og da var det jo ikke rart at PitchCar ble et av spillene som det skulle utøves i. Spillet der 8 spillere eller flere knipser avgårde bilene sine gjennom en skikkelig svingete vei. Men ofte i slike turneringer er det ikke formasjonen som er det største hinderet, men de faktiske komponentene spillet kommer med. En bilbane bygges jo opp av forskjellige biter, og disse bitene er sjeldent helt plane når de møtes kant mot kant. Da det var min gruppe sin tur til å spille, så var det 6 av 8 som ikke kom forbi den andre svingen. Vi stanget bare i den usynlige kanten og føk ut av brettet, eller så stoppet det bare helt opp. Det ble en vinner, og det var førstemann (og eneste) som kom forbi den kanten. Derfor prøver jeg ikke å spille det for ofte, for det skjer hver gang. Men prinsippet er morsomt og ideen er god, bare synd det ikke er motstanderne man kjemper mot, men brettet. Kanskje jeg bare er svært uheldig.

Et spill jeg virkelig hadde sett frem til å prøve er Dominion-spillet Quarriors! Hvorfor sier jeg Dominion om et terningspill? Lett! Det er Dominion. Med terninger. Man begynner med et gitt antall terninger, og må kjøpe seg nye terninger for å øke styrken sin og etter hvert få poeng. Men i stedet for å bygge opp en kortstokk så samler man terninger i en pose. Og trekker fra dem. Oppsettet er mer eller mindre identisk med Dominion, ved at man har forskjellige kort å handle fra på midten, og at det er begrenset med terninger pr. kort. Prisene er varierte og oppsettet er tilfeldig. Det som gjør spillet unikt er monstrene. Man må mane frem monstre som skal drepe motstandernes monstre. Om dine overlever til det blir din tur igjen, så får du poeng. Spillet er fryktelig tilfeldig, men lettfattet. Jeg fikk også prøvd hvordan spillet er med tilfeldige kort. Dragekortet er altfor kraftig og dreper alt og alle. Så snart man har det, så vinner man fort. Noen kort er helt ubrukelige. Jeg fikk en runde der alle kortene var mer eller mindre ubrukelige, og spillet tok en evighet å bli ferdig med. Jeg introduserte dette til William Atta, men jeg så at han spilte det senere, så han hadde ikke fått helt skrekken, til tross for litt skeptisk mottakelse. Spillet lider av å ikke ha ferdig foreslåtte oppsett av kort i midten. Ellers var det kjapt og greit, men jeg kommer ikke til å handle det. Jeg er ikke spesielt fan av Dominion, og da heller ikke dette, selv om det er med terninger.
Et spill jeg virkelig burde visst om fra tidligere er spillet Stone Age. Men midt oppi dette spillet så jeg min anledning å få meg et intervju med Remo Rehder. Midt i regelforklaringen, faktisk. Marog steppet inn i begynnelsen, og han hadde spilt det før. Jeg brukte kanskje litt mye tid på å snakke med Remo, og Marog kjente søvnen snike seg innpå. Da jeg endelig var ferdig og kunne ta over, var Marog i ledelsen på poeng. Etter å ha spilt Stormenes Tid noen ganger, så var det veldig kjapt å sette seg inn i mekanismen i spillet. Det eneste vanskelige var å se sammenhengen mellom viktighet av mat, ressurser og poeng. Men jeg syns spillet var helt greit, en ST-Lite, og lettere å introdusere for nybegynnere. Men om jeg kunne velge, er ST et mye bedre spill. Likevel, med tanke på at dette var langt på natta, var jeg aldeles ikke i humør for ST, og da fungerte Stone Age meget godt.
Og hva er vel en kveld eller to uten helt konkrete fillers? Sveinmain leker med en lokal variant av dette spillet, men har kommet til idé og prototyp, men dessverre har det ikke kommet lengre. Jeg snakker her om TransEurope. Spillet med de mange destinasjoner og jernbaner. Dette spillet er så enkelt og likevel så moro å spille. Usikkerheten med hva de andre spillerne har, og følelsen av at man alltid har den verste hånden med byer. Men hensikten med spillet er jo nettopp å ikke ha gode byer, de skal være spredt ut over hele kartet. Og med kort til overs, er det helt umulig å vite hvor de andre skal, eller hvor langt de har kommet. Plutselig er runden over, og man kan enten juble over å være den som kom i mål, eller gråte over at du hadde langt igjen. Fantastisk enkelt prinsipp og lett å spille.
Et spill jeg ikke hadde sett for meg å spille var Yggdrasil. Jeg kjenner lite til mytologien her i Norge. Jeg vet det var vikinger, Tor og Odin, Mjau-mjau og Sleipner. Mye mer vet jeg egentlig ikke, og jeg har ikke aldeles stor interesse av å lære mer. Men ved å spille dette spillet, så kjenner jeg at jeg likevel har fått litt interesse. I det minste nysgjerrighet. Spillet simulerer kampen i Valhall, om det store livstreet Yggdrasil. Det er mange trusler som prøver å beleire tronen, og det er opp til oss, andre guder, å stoppe dette. Hver gud har en spesialegenskap, og den er såpass god at den blir brukt hver eneste runde, omtrent. De er viktige for å klare spillet. Grafikken på spillet var meget forvirrende til tider, og det var vanskelig å se enkelte elementer. Alvene, til eksempel, forsvant med brettet og det var ikke alltid lett å se hvor mange som lå igjen. Men selve spillet var greit, og det føltes som et unikt og spennende samarbeidsspill. Man føler man har kontroll i begynnelsen, men plutselig så eskalerer det i farer og trusler. Jeg fikk spilt det to ganger, og begge gangene ble unik.
Det var det for Spill-o-Rama 2011. Hvis du har kommet gjennom og leser dette så må jeg applaudere for din leselyst. Dette ble mye tekst på en gang. Håper du har fått vite om noen spill som har pirret din interesse, og spesielt at du har lyst til å komme på neste Spill-o-Rama.

Nå er det tid for Main Event til fredag! Jeg kan dessverre ikke være med grunnet andre plikter, men MidWinter 5 – det skal jeg på! Bare 5 mnd igjen!