Preikestolen Gamers

Norges mest aktive brettspillklubb på nett

Spill-O-Rama VII

Posted by preikestolengamers den 19. september 2010

Årets brettspillhøydepunkt, denne gangen Spill-O-Rama VII, kunne endelig oppleves av en representant fra Preikestolen Gamers. Arbeidsreiser og et travel aktivitetsprogram på hjemmebanen, hadde redusert antall mulige brettspilldager til bare to, men jeg var innstilt på å kunne oppleve mest mulig brettspillglede. Med en liten redsel for klikkspilling (spesielt siden jeg var den eneste PG-er), hadde jeg kontaktet organisator Trond Braut med spørsmålet om det var mye rotasjon. Han beroliget meg og sa at dette ikke pleide å være et problem. En annen usikkerhet var hvordan selveste Math Trade skulle avhandles. Det var påfallende liten tilbakemelding av deltakerne etter trade-forslaget, og hvordan kunne man finne personene bak nicknames. Moderator Geir Harald var også litt spent, men han trodde at dette ville ordne seg.

Fredag klokken tolv forlot jeg jobben min, gikk 100 meter og kom fram til brettspillarenaen. Mens jeg tok på meg navneskiltet, så jeg hele 25 meter med spill klare til bruk. I det romslige lokalet var mange ivrige spillere allerede i gang med ulike spill. Etter en rask konkurranse med terninger (som gikk som forventet), ble jeg invitert med til å prøve et av de spillene jeg hadde på ønskelisten: Hansa Teutonica. Ingmar (Math Trade-deltager) hadde spilt det før og forklarte reglene. Kjente nettprofiler som Anne Mette fra Skien og Karl Thomas Hjelmervik kompletterte dette bordet. Spillets mekanikk var enkel, mens avveiningen mellom kortsiktige og langsiktige investeringer var utfordrende. Poeng kunne sankes på ulike måter, og noe gjennomspilling lønner seg for å få sammenhengende handlinger. Ingmar viste hvordan man kunne gjøre dette og vant overlegent. Spillet gav et svært godt inntrykk. Interessant mekanikk, man har ofte lyst til å gjøre mer, plagefaktor ved å stoppe andre og så profittere, og en del taktiske betraktelser hver runde. Tross flotte mekanismer, kommer den hanseatiske bakgrunnen nesten ikke fram. Likevel kom dette spillet på must-have-listen.
Neste spill var Tobago med tre nye spillere rundt bordet. Tobago har spilt mange ganger, men jeg sliter ofte med å få uttelling når skattene skal fordeles. Denne gangen var det ikke annerledes. Spillet ser lekkert ut og det er nok å gjøre hver runde. Inge fra Oslo samlet nok amuletter som gav ham en del ekstra handlinger og en lett seier. Tobago er likevel kjekt å spille, men vanskelig å vinne.



Dagens tredje spill ble Endeavor. Med fem spillere (igjen fire andre!) blir det et fullt brett og mange kort i spillet. Siden jeg hadde spilt det før, forklarte jeg reglene. Noen usikkerheter ble løst av Rune fra Skien BK. Ellers var det to lokale helter (Tore og Lars) og klubbmester Einar Hansen fra Karmøy BK. En god besetning for dette gode spillet. Tidlig i spillet bygget jeg 2 verft og fikk framgang på culture og salary. Selv om jeg slet med byggepoeng, ble det mange handlinger hver runde. Sendte skip gav mulighet til å ta dyre kort som igjen gav framgang på brettet. Einar hadde fått mange menn, men kunne ikke bruke dem. Rune satset på å erobre flere byer i Europa, men ble tatt tilbake av Tore og sener også Lars. Det lønnet seg nok å spille Endeavor noen ganger. Seieren gikk til PG med hele 69 poeng. Rune kom med noen gode ideer å legge tjente pappbrikker på brettet, slik at det blir lettere å telle om igjen. Dette reddet spillet for et lite bordskjelv laget en del rot på våre brett. Takket være oppsamlede brikker, bygninger og kort, var det lett å sette alt på plass igjen.

Neste spill var Can’t Stop. Etter noen strategiske spill var dette en grei avslapper. Eivind (igjen en fra Skien BK) forklarte reglene. Spillets tittel er svært passende, for hvor langt tør man å gå hver runde? Det hele ble en jevn affære mellom Eivind og Lars hvor sistnevnte nådde toppen først med tre brikker. Jeg hadde spilt en pirat-utgave av dette spillet før, men bedre materiell pynter ikke bare spillet, men gir også litt mer glede. Tenkte at mange i PG kunne være klar for Can’t Stop istedenfor Bluff som dessert.
En fast PG-blogg leser fra Karmøy dukket opp og ønsket å spille noe kort med meg. Mens han elegant roet ned sin ektefelle som gjerne ville spise, tok han fram Roll through the ages. Med mye respekt og en stor dose skepsis (terninger, ja ja) satte jeg meg ned. Lars Morten Kro forklarte reglene raskt og vi var i gang. Tradisjonelt kastet jeg nesten hver runde skaller, som gav meg minuspoeng, mens heldigvis også noen varer. Hver runde ble det flere skaller, så Lars Morten anbefalte meg å kjøpe et bygg som beskyttet mot tørke (og så straffepoeng). Dette hjalp for skallene kom jevnt og trøtt, men til alt hell medførte dette mye penger som jeg kunne sette om i bygninger. Lars Morten kastet ikke skaller, men fikk heller ikke varer. Slutten kom fort for oss begge. Lars Morten hadde bygget noen monumenter, men ikke så mange bygg. På listen med spilte spill kunne Lars Morten skrive sitt første tap for dagen (mot en som kastet dårlig, men fikk likevel uttelling?).



Etter en matpausen kunne jeg få plass rundt et bord som spilte Bandos. Dette er et slags behendighetsspill som Bandu, men da i reiseformat. Hver gang skal man sette inn greiner eller blader i et gyngende tre. Når treet raser får man de falne delene foran seg. Kirurgiske fingre lønner seg her, og helst litt flaks at det fortsatt er rimelige plasser igjen når det er din tur. Etter noen runder hadde jeg mer foran meg enn motspillerne til sammen. Min glede var stor da spillet var slutt. Tid for noe mer skikkelig.

Med Caylus som favorittspill var det en stor glede, å kunne spille med William Attia. Caylus hadde han imidlertid spilt nok, men han foreslo Chicago Express. William forklarte reglene til Tore og meg. Budrunden startet og de første aksjene ble fordelt. William og jeg presset prisene godt opp, men det skremte ikke Tore fra å kjøpe dem. Han stakk av med det røde selskapet som han ledet fra start til slutt. Det fulgte mange runder med utbygging, oppgradering og auksjoner. Tore måtte betale mye for det siste røde aksje, men fikk god uttteling da dette selskapet nådde Chicago først. William prøvde å stikke av med det svarte selskapet, men før han kunne kassere, avsluttet jeg spillet. Det var Tore som stakk av med seieren, ett godt stykke foran William og meg. Det ser ut at det røde selskapet er kanskje noe sterkere?

Chicago Express er et lettspilt spill med noen utfordringer. Lette regler og gode eksempler i heftet som vi kjenner fra queen games. Totalt sett får jeg et positivt inntrykk av CE, selv om jeg lurer på hvor ofte slike spill vil komme på bordet etter hvert.

Knut Strømfors inviterte til å prøve en prototype fra noen spillmakere fra Østlandet. Et kortspill hvor spillerne bruker ressurser i form av hemmelig bud. Målet er å lage den mest lønsomme veien. Artig tematikk, kort spilletid og noen utfordringer er stikkordene her. Kjekt å spille.

Dominion Prospherity var ikke lenger en prototype. Dette var den siste utvidelsen til det berømte kortspillet. Rundt bordet satt en del ildsjeler innenfor brettspillverden: Strømfors fra Vennerød, Thomas Ahjopalo fra Competo, og Remo fra Norges største brettspillmedium BSG. Knut forklarte noen av de nye kortenes virkning og spillets tittel kom fram med en gang. Mye penger og masse poeng! Her gjaldt det å finne de rette kombinasjonen. Knut viste hvordan denne varianten skulle spilles. Litt penger, ble mer penger, og mer penger ble mer poeng. 10 poengs-kortene forsvant fort, men bare i Knuts bunke som bestod av hele 68 poeng, mot mine 42. Verre var det for Thomas og Remo med hhv 32 og 31. Denne siste utvidelsen virker forfriskende.

En god del hadde lagt seg, men Knut foreslo en runde med Crocinole. Som lagspill virker dette ganske morsomt. Tross godt spill av Knut og meg, var det Remo og Per Johan som stakk av med poengene hver runde. Spesielt Per Johan viste en god knipseteknikk. Tross mine dårlige erfaringer med pitch car tidligere, synes jeg at dette var gøy. Knut trakk seg og så fikk jeg Kristian Østby (fra Samoa, og Math-trade- de siste mt-spillene var nå på plass) som makker. Noe poeng ble det, men det ble for lite til å slå spesialistene.

Svært fornøyd med denne første dagen, og med alle math-trade spillene på plass, tok jeg natten.

Neste dag startet klokken ti for min del. Ved innkomsten møtte jeg Trond Braut som inviterte meg og ektepar Hjelmervik til å teste Glen More, Aleas nyeste spill. En liten eske og et minibrett ble lagt på bordet. Regelforklaringen viste raskt at dette spillet er noe større enn den faktiske størrelsen. På brettet samler man bybrikker etter Thebesprinsippet med siste mann først. Så skal man legge disse til egen by, hvor man aktivere omliggende områder. Disse gir ressurrser som man trenger til nye bygg eller til poeng. Dessuten kan man ikke bygge ubegrenset, for for mange bydeler gir straffepoeng på slutten. Generelt var det lønsomt å ha noen whiskeyflasker siden disse genererte poeng på ulike måter. Etter en liten time var spillet over. Selv om jeg ikke fikk snøballmotoren til å virke helt i dette spillet, kom det på min must-have liste. Glen More gav meg en svært god spillopplevelse. Et lite spill med mye innhold.

Neste spill med de samme spillerne rundt bordet var Alea acta est. Et terningsspill hvor man ikke kan kaste bra eller dårlig. Derimot blir man mer utfordret til å gjøre noe fornuftig med hvert kast. Spillet liknet litt på Dice Town, men da uten direkte bløffelement. Kort spilletid og morsomt spill. Ikke min genre, men greit å ha prøvd.

Så kom en prototype fra Hjelmervikparet på bordet. Siden jeg er usikker hvor mye jeg kan nevne her, begrenser jeg meg til et kort inntrykk. Dette spillet ser lovende ut. Elementer med worker placement, hemmelig mål og interaksjon om attraktive plasser på brettet gjorde dette spillet svært spilbart. Kombinert med kort spilletid kan dette nok bli en prototype som kan få en ettertid.

Så kom Gates of Loyang på bordet. Lars Morten Kro hadde sikkert sovet dårlig etter det ene nederlaget han fikk i går og var klar for noe tyngre. Gates of Loyang er et spill som også passer godt for to spillere. Reglene er oversiktlige og handlingene er lett å planlegge. Lars Mortens hjelpere brukte en del ganger mine torgbod, noe som forsinket mine egne planer. Mens Lars Morten fikk brukbare kunder, slet jeg denne gangen med kunder som kunne jeg nok inntekt. Pengene er viktige for de kan omsettes i poeng etter hver runde. Selv det gikk likt opp, lå jeg bak Lars Morten som hadde fått en god stukturell omsetning. Likevel kom jeg langs side halvveis i spillet, men Lars Morten brukte sine muligheter til å kjøpe two-pack smart. Når man i tillegg får gode hjelpere rykket han forbi igjen. De siste rundene måtte jeg anstrenge meg for å sikre noen viktige poengframskritt. Lars Morten hadde mer orden i butikken og vant fortjent denne omgangen av Loyang. Godt spill, selv om jeg lurer på hvordan dette fungere med 3 eller 4 spillere.
Thomas Ahjopalo viste en prototype fra en finne. I dette spillet måtte man løse en del oppgaver i ubongo-stil for å flytte seg på brettet. Selv om konseptet var kanskje spennende, kan en lure på om ubongo i seg selv ikke er nok glede.

Så viste de samme mannen fra Competo det finske spørrespillet Aarvutin. Thomas oversatte spørsmålene som alle hadde svar mellom 0 og 100. Gode svar gav poeng, mens man i tillegg kunne bevege en aktuell markør opp på en av de 6 ulike veier som førte til toppen. Aarvutin gav meg ikke helt det store inntrykket.
Paavo Nurmi er en stor finsk helt, som jeg aldri hadde hørt om. Dekoret er OL 1952 og spillet heter Tori. Turister er gode kunder på Helsinkis torg. Mange handlere slåss om å lokke disse turistene. Gode inntekter gir mulighet til utbygging av egne boder. Spillerne har hemmelige oppdrag som kan gi en del poeng på slutten. I praksis er dette et innflytelsesspill hvor man konkurrere om makten og plassen. Dette var min andre gjennomspilling. Jeg slet med å forstp reglene til sent i spillet. Antall kort på hånd, antall kort man trenger for å bygge ut, hvem som får sølv og gull i visse katogorier, etc. Alt virket ganske innviklet, helt til alt falt mer på plass. Men da hadde hjemmefordelen ført til en enkel seier med 19 poeng. Med lite poeng, men med mine oppfylte oppdrag, kom jeg på høyde med Knut. Tori er et spill som er mer taktisk enn man antar. Settingen på brettet endrer seg raskt. Etter noen tenkerunder kan dette spillet også settes på ønskelisten min.
Ett av mange spill som varte nesten halve dagen, men Kåre og Nils Haakon så ikke ut til å kjede seg med Napoleon’s triumph .



 Til slutt var det Elasund. Et spill som jeg har hatt liggende i skapet lenge. PG-sympathisant Kåre Dyvik forklarte både regelene og viktige taktiske betraktelser. Kim fra Skien (og Stavanger?) var den tredje spilleren rundt bordet. Spillets mekanikk var nokså enkelt og et lite kort gav en god oversikt over fasene. Etter noen runder begynte å bli trangt på brettet, og det første plageriet startet. Ingen gav hverandre presanger og prisen for å kjøpe hverandres byggetillatelser var høy. Heldigvis kom det nok gull i spillet. Bygg ble overbygd og dermed mistet man viktige poeng. Etter en time kunne jeg sette min siste mann på brettet, like før Kin og Kåre hadde klart det. Kåre og Kim lovde å komme innom PG på kort sikt.

Elasund er et interessant spill med mye kniving ……og plaging. På grunn av det siste vil jeg nok ikke spille det på hjemmebanen, hvor slike intriger lett kan drepe brettspillgleden i et tomannsspill. Med tre eller fire spillere rundt bordet blir denne risikofaktoren mer gledelig.
Kvelden og dermed Spill-o-rama7 var over for min del. Stor takk til arrangørene og engasjerte og koselige spillerne som har gjort dette arrangementet for meg til en stor suksess. Ellers mange takk til Geir Harald for en god Math-trade. Jeg gleder meg allerede til neste år (hvis ikke det blir noen andre arrangementer før…).

2 kommentar to “Spill-O-Rama VII”

  1. Anonymous said

    Hei!Flott blogg!Bortsett fra at bildet av undertegnede kunne vært tatt på et litt bedre tidspunkt. Men resultatmessig slet jeg i dette spillet. Hyggelig var det i alle fall å få spille med noen fra den verdensberømte spillklubben Preikestolen.HilsenRune@skien

  2. Knut said

    En liten korreksjon, Det var Remo som ville spille Croqinole. Jeg er ikke en fan av spillet. Det krever litt for mye øvelse hvis man skal spille jevnbyrdig med de som har flere hundre timer erfaring med knipseteknikken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggere like this: